Hvem skal oppdra barna?

[Gjest Citronella]

Jeg legger denne på generell debatt, da jeg mener den hører hjemme her.

Et afrikansk ordtak sier: "Det krever en hel landsby å oppdra et barn"

Jeg har tenkt mye på dette med barn og oppdragelse. Noen eksempler:

1. Jeg satt på flytoget i stille sone sammen med en familie. To barn på 8-12 år, sprang og hylte og forstyrret. Foreldrene satt STILLE med hvert sitt nettbrett. Glade barn er flott det, altså. Men da jeg etter å ha forsøkt å oppnå øyekontakt med foreldrene (ingen respons), valgte jeg å si fra til barna at de måtte være stille. Og da kviknet foreldrene til! Trøste, for en kjeft jeg fikk.

2. På fly. Charter. Sen kveld, men jeg hadde bestilt mat. Foran oss en mor med to tenåringsjenter. Den ene foran meg la ned setet for å sove akkurat i det maten og vinen min stod på det bittelille bordet. Jeg anså jenta for å være 14-16 år, og prikket henne på skulderen; er det mulig å ta opp setet, så skal jeg fortelle deg når jeg er ferdig med å spise. Mor tente på alle plugger. Datteren hadde RETT til å sove og slappe av når hun ville!

3) Buss. Seter som står midt i mot. Meg i motsatt kjøreretning. Mor og en 2-3åring i sete midt i mot. Ungen sparker med støvlene i setet mitt, på buksene mine. Prøver å fange mors blikk, men ingen reaksjon. Så jeg sier i fra til barnet. "Hei, jeg heter Citronella, og det gjør vondt når du sparker i setet og jeg blir skitten på buksene mine. Og mor eksploderte! Jeg hadde ingen rett til å snakke til hennes barn.

...and the list goes on.

Oppdragelse er selvsagt primært foreldres og de nærmestes ansvar, men det er også en samfunnsoppgave.

Eller hva tenker KG-folket?

[Frk.K]

Herlighet hva for noe foreldre er dette for noe da?

Hadde jeg så mye som prøvd å gjøre noe sånt når jeg var på den alderen hadde min mor gitt beskjed for lenge siden! Å hun hadde ihvertfall ikke kjeftet på deg fordi du hadde gitt beskjed.

Nei, du hadde full rett til å gjøre noe med saken når ikke foreldrene gidder engang.

Endret 21. september 2014 av Frk.K

[Gjest Citronella]

Herlighet hva for noe foreldre er dette for noe da?

Hadde jeg så mye som prøvd å gjøre noe sånt når jeg var på den alderen hadde min mor gitt beskjed for lenge siden! Å hun hadde ihvertfall ikke kjeftet på deg fordi du hadde gitt beskjed.

Nei, du hadde full rett til å gjøre noe med saken når ikke foreldrene gidder engang.

Takk, Frk.K. Men jeg opplevd flere episoder hvor jeg mildt og normalt menneskelig enten sier noe til foreldrene eller barna/ungdommene deres. Sjelden jeg får kjeft, som i eksemplene. Men stygge blikk får jeg.

Barn er også individer, og da må da vel foreldre tåle (og barn) at de får korreks på en ålreit måte?

[Frk.K]

Takk, Frk.K. Men jeg opplevd flere episoder hvor jeg mildt og normalt menneskelig enten sier noe til foreldrene eller barna/ungdommene deres. Sjelden jeg får kjeft, som i eksemplene. Men stygge blikk får jeg.

Barn er også individer, og da må da vel foreldre tåle (og barn) at de får korreks på en ålreit måte?

Det synes jeg så absolutt at de burde tåle ja, ihvertfall om de ikke gidder å gjøre noe med det selv. Selv om barna kanskje ikke plager dem med støynivå eller hva det skulle være, så må de tenke på at de er utenfor hjemmet og at det er andre folk som ferdes der som ikke vil høre på det. Om de da ikke tar tak i det selv, så burde absolutt andre folk få lov til å be foreldrene om å be ungen sin være rolig, får man ikke tak i foreldrene, nei da får man ta det opp med ungen selv.

[Gjest BettyBoop]

Herregud for noen foreldre. De skal jo lære barna å ta hensyn til andre. Og klart du må ha lov å si fra. Fy faen.

[AnonymBruker]

Brannfakkelalarm! Jeg mener at foreldre duller for mye med barna sine. Ja, barn kan være skjøre, og barn har behov for omsorg og kjærlighet. Men oppdragelse, det å lære seg at verden ikke dreier seg om dem, er også en form for omsorg. Tenk det sjokket jeg ville ha fått da jeg måtte tre ut i de voksnes rekker og finne ut at jeg faktisk ikke kan gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg er jo ung, men vokste ikke opp som en prinsesse, jeg ble ikke kalt prinsesse, jeg fikk ikke ipad eller dyre dupeditter fordi jeg var et barn. Jeg fikk mye rom til å være barn, rom til å leke, rom til å utfolde meg selv og jeg fikk mye selvbekreftelse. Samtidig måtte jeg lære meg at enkelte ting jeg gjør hjemme, kan ikke gjøres ute, fordi andre mennesker behøver å bli tatt hensyn til. Jeg og mine foreldre er ikke perfekte mennesker, og jeg har nok klart å irritere på meg mange mennesker iløpet av årene. Men man må takle å bli snakket til i enkelte tilfeller. Jeg har blitt snakket til av andre som barn/tenåring mange ganger, men min mor har aldri forsvart meg eller blitt sint - hun har heller forklart meg at grunnen til at personen sa dette til deg/eventuelt kjeftet på deg var fordi ... .

I hovedsak er oppdragelsen foreldrenes ansvar. Forstyrrer barnet andre, er det foreldrene som skal gripe inn, fremfor å sitte på nettbrettet eller tro at det er greit fordi prinsene eller prinsessene deres er små, skjøre mirakler som ikke tåler å bli fortalt at enkelte ting ikke er greit. Om foreldrene ikke griper inn, bør det være lov for andre å be om hensyn. Jeg ville kanskje henvendt meg til foreldrene fremfor barnet om jeg visste hvem foreldrene var. Om det ikke funket, ville jeg ha fortalt barnet at jeg og de andre behøver ro, eller noe. Når jeg sier tilsnakk mener jeg også at det skal gjøres på en ålreit måte. Barnet skal forstå hva det ikke kan gjøre, hvorfor det ikke kan gjøres, etc. uten å bli hudflettet. Men herrefred, jeg tror faktisk ikke det er sunt for barn å kunne gjøre hva de vil når de vil, for en dag vil de være nødt til å forholde seg til regler og sosiale normer.

Anonymous poster hash: 31bc8...a6e

[Gjest Citronella]

Brannfakkelalarm! Jeg mener at foreldre duller for mye med barna sine. Ja, barn kan være skjøre, og barn har behov for omsorg og kjærlighet. Men oppdragelse, det å lære seg at verden ikke dreier seg om dem, er også en form for omsorg. Tenk det sjokket jeg ville ha fått da jeg måtte tre ut i de voksnes rekker og finne ut at jeg faktisk ikke kan gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg er jo ung, men vokste ikke opp som en prinsesse, jeg ble ikke kalt prinsesse, jeg fikk ikke ipad eller dyre dupeditter fordi jeg var et barn. Jeg fikk mye rom til å være barn, rom til å leke, rom til å utfolde meg selv og jeg fikk mye selvbekreftelse. Samtidig måtte jeg lære meg at enkelte ting jeg gjør hjemme, kan ikke gjøres ute, fordi andre mennesker behøver å bli tatt hensyn til. Jeg og mine foreldre er ikke perfekte mennesker, og jeg har nok klart å irritere på meg mange mennesker iløpet av årene. Men man må takle å bli snakket til i enkelte tilfeller. Jeg har blitt snakket til av andre som barn/tenåring mange ganger, men min mor har aldri forsvart meg eller blitt sint - hun har heller forklart meg at grunnen til at personen sa dette til deg/eventuelt kjeftet på deg var fordi ... .

I hovedsak er oppdragelsen foreldrenes ansvar. Forstyrrer barnet andre, er det foreldrene som skal gripe inn, fremfor å sitte på nettbrettet eller tro at det er greit fordi prinsene eller prinsessene deres er små, skjøre mirakler som ikke tåler å bli fortalt at enkelte ting ikke er greit. Om foreldrene ikke griper inn, bør det være lov for andre å be om hensyn. Jeg ville kanskje henvendt meg til foreldrene fremfor barnet om jeg visste hvem foreldrene var. Om det ikke funket, ville jeg ha fortalt barnet at jeg og de andre behøver ro, eller noe. Når jeg sier tilsnakk mener jeg også at det skal gjøres på en ålreit måte. Barnet skal forstå hva det ikke kan gjøre, hvorfor det ikke kan gjøres, etc. uten å bli hudflettet. Men herrefred, jeg tror faktisk ikke det er sunt for barn å kunne gjøre hva de vil når de vil, for en dag vil de være nødt til å forholde seg til regler og sosiale normer.

Anonymous poster hash: 31bc8...a6e

Jeg viser til uthevet. Ja, oppdragelse er foreldrenes ansvar. Men det må da være flott å få hjelp fra barnehager/SFO/skole/nabokjerringa? Jeg er barn av 70-tallet, og opplevde ofte at lærere, naboer og andre ga meg korreks.

[Gjest Citronella]

Jeg vil tro foreldrene sover... Håper på en debatt her en dag.

[Gjest Citronella]

Tåler dere at en ukjent gir barna deres korresk?

Barnet ditt spytter på gulvet i et kjøpesenter...

Barnet ditt bruker kirkegårdersom lekeplass

Barnet ditt sparket meg i leggen fordi jeg var "dom" (usikker på hvorfor, men jeg tror jeg sa i en iskø at herren foran (min mann) var før henne. Klart vi kjøpte is! Sparkejenta hadde bare godt av å vente.

Og her det verste. Flytur. Jeg var skikkelig syk og hadde legekontakt mellom take-off og landing, samt en sykepleier med meg hele veien hjem. . Fikk da et bra sete, foran, hvor jeg kunne legge meg ned for å hvile, samt at jeg fikk noen skamler og ekstra puter og pledd (alt tatt hånd om av reiseforsikring). Lang flytur på 14 timer.Tror du ikke en famile hadde sett dette (lite fly...). De var to voksne, og to barn 3-6. Og de kranglet så kraftig med flyvertinnen om HVORFOR ligger en "frisk" ungdom der, når vi har to små som sliter og gråter fordi de også vil ha slikt sete. Hedigvis satte purseren de på plass.

[AnonymBruker]

Du er en egoistisk fitte.

Anonymous poster hash: 16748...4c0

[Gjest Citronella]

Du er en egoistisk fitte.

Anonymous poster hash: 16748...4c0

God morgen, sunshine

[Gjest gurimalla]

Mitt inntrykk er at noen foreldre ikke tåler noe av innblanding. Jeg har barn selv og fikk kjeft av nabodama da jeg hadde vært streng mot datteren som var ekkel mot andre barn. Jeg fikk beskjed om å la barna finne ut av det selv eller ta det med henne slik at datteren ikke hørte. Datteren påsto i flere måneder etterpå at hun var livredd meg (det var selvfølgelig ikke trusler, vold eller brøling involvert).

Det er en grunn til at noen barn mangler oppdragelse (foreldrene bryr seg ikke).

[Puny]

Det er forskjellige måter å påpeke det samme på. Om man hevder sin rett som individ, blir det ofte bedre mottatt enn hvis man påpeker andres oppdragelsesfeil.

[AnonymBruker]

Du er en egoistisk fitte.

Anonymous poster hash: 16748...4c0

Og du er tydeligvis et slikt barn TS snakker om.

TS har selvfølgelig helt rett. Jeg gjorde det sist nå på lørdag. Et minimum av bordmanerer må man kunne forvente av barn i alderen 10-12 år.

To stk i samme alder tildigere i uken så jeg bare stygt på da de gikk bananas med et trommesett i en bruktbutikk. Skjønner ikke at de ansatte ikke snakket til dem… Kundene flyktet fra butikken.

De som bor over oss har jeg snakket til et par ganger, dvs foreldrene. Ikke er det spesielt lytt, men når man lar barna løpe og herjer inne i vinterstøvler så er det klart at det høres under. Når bildene på veggene rister må man kunne si fra. Nei da, det må man bare finne seg i. Må aldri snakke til ungene, må vite….

Anonymous poster hash: 9e90b...a86

[Puny]

"It rake sa village to raise a child" refererer vel ikke til at du er invitert til å klage og rette på andre barn når foreldrene er til stede, fordi du syntes de gjør en slett jobb. Men heller at man skal være seg bevisst rollen man har somvoksen i et samfunn, og det sosiale nettverkets rollen et barns oppvekst. Det brukes ofte i forbindelse med barnets utvidede familie...

[Steele]

Du er en egoistisk fitte.

Anonymous poster hash: 16748...4c0

Er ikke det egentlig det riktige å være?

Eller mener du at alle som ønsker, bare kunne forsyne seg, istedet for at hun vil tilby den til dem hun ønsker?

Voldtektsmanns tankegang?

Endret 22. september 2014 av Steele

[AnonymBruker]

Jeg strammer opp nabolagets barn når de blir for viltre. De har blant annet ramponert naboens trær, så det å gå å ta det med foreldrene er ikke et alternativ. Foreldrene er jo inne og ser det ikke, og barna bør taes der og da. Aldri fått noen reaksjoner på det fra foreldrene, men de har heller ropt barna til seg og sagt de må høre på meg.

Så det med at det tar en landsby for å oppdra et barn er jeg med på. Foreldre er ikke med barna sine 24/7, og så har det jo blitt flere og flere curlingforeldre.

Anonymous poster hash: e1611...fe8

[minister-mio]

i alle dagers land og granskævven, Citronella hvor er det du ferdes? Jeg har aldri møtt på så sprø mennesker

[Gjest Blomsterert]

Jeg legger denne på generell debatt, da jeg mener den hører hjemme her.

Et afrikansk ordtak sier: "Det krever en hel landsby å oppdra et barn"

Jeg har tenkt mye på dette med barn og oppdragelse. Noen eksempler:

1. Jeg satt på flytoget i stille sone sammen med en familie. To barn på 8-12 år, sprang og hylte og forstyrret. Foreldrene satt STILLE med hvert sitt nettbrett. Glade barn er flott det, altså. Men da jeg etter å ha forsøkt å oppnå øyekontakt med foreldrene (ingen respons), valgte jeg å si fra til barna at de måtte være stille. Og da kviknet foreldrene til! Trøste, for en kjeft jeg fikk.

2. På fly. Charter. Sen kveld, men jeg hadde bestilt mat. Foran oss en mor med to tenåringsjenter. Den ene foran meg la ned setet for å sove akkurat i det maten og vinen min stod på det bittelille bordet. Jeg anså jenta for å være 14-16 år, og prikket henne på skulderen; er det mulig å ta opp setet, så skal jeg fortelle deg når jeg er ferdig med å spise. Mor tente på alle plugger. Datteren hadde RETT til å sove og slappe av når hun ville!

3) Buss. Seter som står midt i mot. Meg i motsatt kjøreretning. Mor og en 2-3åring i sete midt i mot. Ungen sparker med støvlene i setet mitt, på buksene mine. Prøver å fange mors blikk, men ingen reaksjon. Så jeg sier i fra til barnet. "Hei, jeg heter Citronella, og det gjør vondt når du sparker i setet og jeg blir skitten på buksene mine. Og mor eksploderte! Jeg hadde ingen rett til å snakke til hennes barn.

...and the list goes on.

Oppdragelse er selvsagt primært foreldres og de nærmestes ansvar, men det er også en samfunnsoppgave.

Eller hva tenker KG-folket?

Jeg tenker at det er bra du sa fra! Og du gjorde det på en ok måte.

Jeg tror helt ærlig at disse du har møtt er noe..uvanlige :-)

[Gjest Belle âme]

Lurer på kor alle desse folkene er

Er så heldig som aldri har opplevd ufyselige unger og foreldre. Untatt søskenbarnet mitt som er komt i fjortisperioden som 8 åring.