Hvor kresen skal man være i et forhold? Urealistiske forventninger?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har samboer og sammen har vi hele pakken med hus, bil og det hele. Vi har det ikke særlig fantastisk etter 3 år sammen, men helt OK. Vi har prøvd å fikse opp i litt ting men han kanskje innsett at vi er to helt forskjellige personer med forskjellige verdier og personlighet. Noen interesser deler vi mens andre er totalt motsettning av hverandre. Jeg har kanskje innsett av vi aldri kommer til å ha det noe bedre enn middels eller helt ok.

Jeg har lenge tenkt frem og tilbake om jeg skal gjøre det slutt. At jeg ikke er lykkelig nok i dette forholdet, men kan heller ikke slutte å tenke på at ingen er jo perfekte heller. Hvor mye skal man egentlig forvente i et forhold? Man kan jo ikke bare sitte å drømme om drømmemannen hele tiden som kanskje ikke en gang eksisterer? Og ikke for å glemme, så må man jo også huske på at man sikkert langt i fra er perfekt selv.

Så... går man når forholdet er middels bra? Når gir man opp? Hva kan man forvente og hva er urealistisk??

Vi er begge i midten av tyveårene.

Anonymous poster hash: a1965...698

[AnonymBruker]

Jeg tenker det virker trist å ha det slik i et forhold, og at du vil angre liver ut om du skulle eksempelvis få barn sammen og være bundet for alltid.

Anonymous poster hash: 085ce...c80

[Gjest Iben]

Innebærer "hele pakken" også barn? Hvis ikke, tror jeg nok det er på tide å gå hver til sitt. Du sier jo i bunn og grunn at dere ikke er noen match, og det høres ut som at han også er enig.

Endret 21. september 2014 av Iben

[AnonymBruker]

Innebærer "hele pakken" også barn? Hvis ikke, tror jeg nok det er på tide å gå hver til sitt. Du sier jo i bunn og grunn at dere ikke er noen match, og det høres ut som at han også er enig.

Vi har ikke barn, kun en hund. Han sier egentlig han er fornøyd med tilværelsen slik vi har det. Er helst jeg som synes ting kunne vært bedre. Vanskelig å vite om jeg er for kresen eller om jeg egentlig bør gå? Alle forhold blir vel litt kjedelige etter en stund?

Kommer ikke den grå hverdagen i alle forhold?

ts

Anonymous poster hash: a1965...698

[Gjest Iben]

Vi har ikke barn, kun en hund. Han sier egentlig han er fornøyd med tilværelsen slik vi har det. Er helst jeg som synes ting kunne vært bedre. Vanskelig å vite om jeg er for kresen eller om jeg egentlig bør gå? Alle forhold blir vel litt kjedelige etter en stund?

Kommer ikke den grå hverdagen i alle forhold?

ts

Anonymous poster hash: a1965...698

Jo, den grå hverdagen kommer, som i at forelskelsen går over. Og det er da det kanskje er greit ikke å være "to helt forskjellige personer, med forskjellige verdier og personlighet". Spør deg selv om du egentlig hadde hengt så mye med denne fyren, bare som venner, dersom dere ikke var romantisk involvert.

Endret 21. september 2014 av Iben

[AnonymBruker]

Jo, den grå hverdagen kommer, som i at forelskelsen går over. Og det er da det kanskje er greit ikke å være "to helt forskjellige personer, med forskjellige verdier og personlighet". Spør deg selv om du egentlig hadde hengt så mye med denne fyren, bare som venner, dersom dere ikke var romantisk involvert.

Jeg kunne sittert vært venn med han, men tror ikke vi hadde blitt bestisser akkurat. Hva sier det?

ts

Anonymous poster hash: a1965...698

[Gjest Iben]

Jeg kunne sittert vært venn med han, men tror ikke vi hadde blitt bestisser akkurat. Hva sier det?

ts

Anonymous poster hash: a1965...698

Det sier alt, spør du meg

Endret 21. september 2014 av Iben

[AnonymBruker]

flere synspunkter?

Anonymous poster hash: a1965...698

[AnonymBruker]

Så lenge dere ikke har barn sammen så finn lykken en annen plass. Har man barn så må man jobbe. Lykken kommer ikke flyvende av seg selv, den må føles selv. Lykke kan være så mangt. For noen er det å tenne et lys, senke skuldrene i et badekar eller lese en bok være lykken, mens for andre er å reise til hundre byer på 1 år, drive med ekstremsport, spille i korps, studere i åresvis, jobbe ekstrem mye eller andre ting være deres lykke. Nytter ikke å LETE etter lykken, den må kjennes på og føles

Anonymous poster hash: 30796...05c

[Krysstina]

Så lenge dere ikke har barn sammen så finn lykken en annen plass. Har man barn så må man jobbe. Lykken kommer ikke flyvende av seg selv, den må føles selv. Lykke kan være så mangt. For noen er det å tenne et lys, senke skuldrene i et badekar eller lese en bok være lykken, mens for andre er å reise til hundre byer på 1 år, drive med ekstremsport, spille i korps, studere i åresvis, jobbe ekstrem mye eller andre ting være deres lykke. Nytter ikke å LETE etter lykken, den må kjennes på og føles

Anonymous poster hash: 30796...05c

[Gjest BettyBoop]

Vi har ikke barn, kun en hund. Han sier egentlig han er fornøyd med tilværelsen slik vi har det. Er helst jeg som synes ting kunne vært bedre. Vanskelig å vite om jeg er for kresen eller om jeg egentlig bør gå? Alle forhold blir vel litt kjedelige etter en stund?

Kommer ikke den grå hverdagen i alle forhold?

ts

Anonymous poster hash: a1965...698

Jeg tenker du bør si til han at du ikke er fornøyd slik det er og så prøve å jobbe litt for å få det bedre. Om det ikke går så kan du tenke på å gjøre det slutt syns jeg. Og om dine forventninger er at du vil ha den rosa sky forelskelsen ennå så har du urealistiske forventninger. For en forelskelse varer ikke.

[ViljaH]

Avslutt før det blir barn. Du må heller finne en som du virkelig liker, så du har det å falle tilbake på bak den rosa skyen.

[Skjeggvekst]

Vil anbefale deg å reflektere over hvordan du selv er, og hva du bidrar med for å la forholdet utfolde seg til det bedre.

Eventuelt kan du nevne det til han, se hva han synes, og om han kanskje har samme tanken som deg.

Gjennom tiden har jeg lært at god kommunikasjon er ofte det vanskeligste, men limet som vil resultere i at forholdet kan blomstre fritt. Er man lei sin partner, si ifra. Problemer løser ikke seg selv, det er det dere som gjør.

[AnonymBruker]

Kjedelig å høre. Jeg hadde det også sånn med min eks. Vi var sammen i ni år, og var egentlig veldig gode venner med samme interesser. Problemet hos meg var at det var ingenting nærhet i forholdet utenom sex. Så jeg savnet mye i forholdet vårt, men tenkte også som deg at det neppe var grønnere noe annet sted. Helt til prince charming dukket opp. Da var det kjørt.

Anonymous poster hash: 067d3...48f

[AnonymBruker]

Elsker du han? Eller er du bare veldig glad i han? Er du sammen med han fordi det kjennes trygt og fordi det er et bedre alternativ til å være alene?

Er det ingenting dere kan gjøre, hver for dere eller sammen, som kan forbedre forholdet? Hvis ikke, kan du se for deg et helt liv i et forhold der ting er bare helt OK? Jeg har vært i et forhold, der jeg hadde det bra, men var ikke lykkelig. Jeg har tatt valget om å gå, for det var en for uutholdbar tanke at jeg aldri skulle bli helt lykkelig i forholdet. Jeg er nok litt for romantisk til at jeg bare kan ha det greit, uten de store følelsene.

Anonymous poster hash: 04361...e69

[Ciara]

Et veldig vanskelig spørsmål.

Selv har jeg vært sammen med mannen min i en evighet, og det håper jeg at jeg får fortsette med. Vi har to barn og opplevd litt av hvert på disse årene. Graviditet, fødsel og barn er noe, andre ting er sykdom, dødsfall i familien. Vi har med andre ord hatt det fantastisk og veldig vanskelig, både sammen og hver for oss i forholdet.

Jeg forventer på ingen måte en perfekt mann. Han irriterer meg mange ganger. I blant synes jeg han er en tosk. I blant synes jeg han er korttenkt. I blant synes jeg han kunne anstrengt seg mer, og i blant tenker jeg at jeg er gift med verdens minst romantiske mann

MEN: Han har alltid hatt mer enn nok positivt ved seg til å veie opp for de dårlige sidene. Og så har han en ganske ydmyk og sympatisk holdning til sine egne tilkortkommenheter.

Jeg ville vært bekymret hvis det ikke var noen gnist igjen noen gang. Det må jo være noe der som gjør dette forholdet verdt å beholde. For eksempel ser jeg ofte på om og tenker på hvor kjekk han er, og når han kysser meg kiler det fortsatt i magen.

[Hypnotica]

Vi har prøvd å fikse opp i litt ting men han kanskje innsett at vi er to helt forskjellige personer med forskjellige verdier og personlighet. Noen interesser deler vi mens andre er totalt motsettning av hverandre.

Anonymous poster hash: a1965...698

Kan du utdype dette med eksempler? Hva i personligheten hans skiller seg fra din? Hvilke interesser deler dere? Og hvilke ikke? På hvilken måte har dere forskjellige verdier?

Det er jo dette som vil utgjøre hele forskjellen.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som at dere aldri burde blitt ilag egentlig.

[AnonymBruker]

Jeg slo opp med kjæresten min i helgen pga av akkurat samme problemstilling. Jeg slet med de samme tankene...men kom tilslutt frem til at jeg ikke kunne ha det sånn resten av livet. Så nå må huset selges og katten blir skilsmisse katt:(

Jeg vil si at det aller viktigste man bør vurdere er om der har en "spark" og om sexlivet fungerer. Deretter kommer ting på personighetsplan, noen ting kan man leve med, andre ikke. Man skal ikke slå seg til ro med noe som er "godt nok". Gresset ER i noen tilfeller grønnere på den andre siden, spesielt hvis man av ulike grunner ikke er lykkelig i forholdet.

Jeg har også slitt med at eksen min er så snill og god og grei at jeg får veldig dårlig samvittighet...hvem dumper en sånn fyr liksom? Men er det ikke riktig så er det ikke riktig, uansett hvor snill og grei han er!

Anonymous poster hash: ec71c...081