Jeg sliter og nå tror jeg jeg vet hvorfor - flere som har det slik?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg skal prøve å gjøre dette kort.

Jeg er en tilsynelatende normal jente i begynnelsen av 30-årene, med bra utdannelse og jobb, familie, hus bil osv. Det ser sikkert ut som jeg har alt på stell på utsiden, men inni meg er ikke alt så bra...

Jeg har alltid hatt følelsen av å være mindreverdig og annerledes. Det virket som alle andre hadde så lett for å prate med andre og få venner. Det virket som at de visste noe som jeg ikke visste. Jeg følte meg utenfor, uten å klare å sette ord på hvorfor. Jeg klarte ikke være meg selv, eller jeg følte de andre synes jeg var rar/teit.

I studietiden flyttet jeg til en ny by helt alene. Det ble vanskelig for meg å skaffe meg venner. Jeg var med på mye sosialt, men jeg fikk ingen nære venner før etter lang tid. Dette har ført til at jeg har følt meg mye ensom.

Dette preger meg også i jobben. Jeg unngår situasjoner der jeg må prate foran mange folk. Det gjelder lunsjen også. Jeg har ikke noe problem med å stille enkle spørsmål eller svare kort på det folk spør om. Men jeg kan ikke "ta ordet" eller fortelle historier. Da rødmer og svetter jeg og får hjertebank, og ofte hjerneteppe.

En annen ting er at jeg alltid føler at jeg dummer meg ut. Alt jeg gjør eller sier er dumt og jeg kan være flau over småting i mange dager.

Jeg har alltid lurt på hva som er galt med meg, og hvorfor alt virker så lett for andre. Hvorfor var jeg annerledes?

Og nå tror jeg at jeg har skjønt det. Jeg har lest en del artikler om dette, og kjent meg igjen i mye. Jeg har noen kroppslige defekter som har gjort at jeg har fått lav selvfølelse og har unngått en del sosiale situasjoner. Dette har nok preget meg mer enn jeg har trodd. I tillegg må jeg nok dessverre skylde litt på familien min. De har alltid vært en god og trygg familie som har villet det beste for meg, oppdratt meg bra, stilt opp på aktiviteter jeg var med på osv. Men det er noe som manglet. De har ikke vært flinke på å vise meg at de er glad i meg og er fornøyde med det jeg gjør. Jeg har alltid følt skam og at de egentlig var flaue over meg. Etter jeg kom i tenårene, ble det slutt på kos og klem, og de har aldri sagt at de var glad i meg. Jeg har aldri kunnet snakke med de om følelser, de har aldri vært interessert i å lytte på det som foregår i mitt liv og det som interesserer meg. Kun overfladisk prat. Jeg har alltid tenkt at de er av den trauste typen, og snakker ikke om sånt. Så de har vist det på andre måter. Men dette har nok dessverre preget meg mye.

Er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver?

Jeg savner så sårt noen nære gode venner, og jeg er så lei av følelsen av ensomhet og at andre ikke gidder å bruke tid på meg fordi jeg ikke er interessant eller bra nok.

Anonymous poster hash: e7042...396

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veeeldig igjen! Spesielt hva angår familien. Har vel hatt en normal oppvekst, ingen traumatiske opplevelser, men likevel er jeg bitter på foreldrene mine.Tror mye av min dårlige selvfølelse kommer av ting fra barndommen. Føler meg dum i nye sosiale settinger, føler jeg ikke kan noenting, og at alle andre er spennende og interessante, har flere venner og mer vellykkede enn meg. Hemmer meg både sosialt og på jobb. Føler mange ikke tar meg på alvor, sikkert fordi jeg ikke tar meg selv på alvor. Jeg slutter veldig lett hvis det er noe jeg nytt jeg begynner på som ikke jeg mestrer med en gang. Aldri fått noen "diagnose", gått til psukolog flere ganger, men fått følelsen av at disse ikke synes jeg er verdt tiden deres. Slitsomt

Anonymous poster hash: fde10...f24

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen på en prikk. Hvor bor du?

Anonymous poster hash: 4910c...080

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det er godt å høre at man ikke er alene. Jeg har vært inne på tanken om å gå til psykolog, men har vært redd for nettopp det du skriver - at jeg vil føle meg like dum og uinteressant der. Men det må da være en måte å bryte ut av disse negative tankene på? Det ødelegger så mye:/

Jeg bor på Østlandet.

Anonymous poster hash: e7042...396

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det er godt å høre at man ikke er alene. Jeg har vært inne på tanken om å gå til psykolog, men har vært redd for nettopp det du skriver - at jeg vil føle meg like dum og uinteressant der. Men det må da være en måte å bryte ut av disse negative tankene på? Det ødelegger så mye:/

Jeg bor på Østlandet.

Anonymous poster hash: e7042...396

Brklager at jeg ikke kom med noen oppløftende ord:( Vet det er tøft! Jeg har innsett at psykolog ikke er svaret på alle problemer man har, uansett må man jobbe med seg selv, så ikke fortvil om du ikke får til dette. Jeg tror jeg skal klare det uten hjelp, men jeg vet ikke. Har prøvd å bryte ut av mønsteret mitt, ved å tenke annerledes, gi litt mer blanke i ting, trene, lese sitater og bøker om å økt selvfølelse. Ikke alltid like lett, og har ikke kommet så langt enda, men har ikke vært skikkelig "nede" på en stund. En annen ting å huske på er at folk er mest opptatt av seg selv, og om du sier noe dumt/noe du føler er dumt, er det glemt fortere enn du aner, eller de tenker ikke over det. Vet dette ikke er lett i praksis. Jeg kan gå flere dager å være lei meg hvis det har skjedd ting på jobb, som egentlig er filleting. Hvis noen ser stygt meg, ikke sier hei, overser meg, svarer på en uhøflig måte e.l Føler av og til at folk ser på meg som en underdog, men det handler om hva jeg tillater andre(og at jeg tenker det selv) - noe du også kan huske på Og du bestemmer selv hvordan andre mennesker får deg til å føle. Fikk en bok til jul, som jeg dessverre ikke har lest så mye i enda, men den heter "kunsten å lede seg selv", den handler om å bli kjent med seg selv, tryggere på seg selv, kommunisere bedre osv. Vet ikke om den er noe for deg, men er jo flere slike bøker på markedet. Hvordan er forholdet ditt med foreldrene dine i dag? Om jeg tør spørre:)

Anonymous poster hash: fde10...f24

[Zevs]

Kjenner meg igjen i mye, ja. Ikke noe direkte vondt med oppveksten min, men kan ikke huske en eneste klem eller personlig oppmerksomhet, i form av "glad i deg" o.l. Opplevde heller ingen personlig, kjærlig oppmerksomhet dem imellom. Jeg kunne allikevel merke hvor stolte de var av mine evner, mine prestasjoner, uten at de egentlig sa det direkte. Men dette resulterte bare i at jeg kun definerte min egenverdi i nettopp prestasjoner. Hadde ikke lært filla om hvordan personlige forhold fungerer. Var ekstremt perfeksjonist og redd for å framstå som noe annet enn super på alt jeg gjorde.

Føler at jeg var en slags miljø-autist, når jeg ser tilbake. Synes det var slitsomt med folk og alt føleriet og spillet. Forsto det ikke, eller rettere sagt, kjente det ikke på kroppen. Brukte enormt mye tid alene fra ungdomsåra og 10-15 år utover.

Fra jeg var 17 til jeg ble 26 så hadde jeg overhodet ikke noe forhold med jenter. I nesten TI sabla år! Også på den tida da Folk prøvde seg, men jeg klarte ikke å forholde meg til det. "Heldigvis" sammenlignet jeg ikke meg selv nevneverdig med andre på det området, så jeg holdt meg flytende på evner og prestasjoner.

Men det gikk seg til! Man lærer med tida, og med rette mennesker rundt seg. Men jeg måtte altså bruke år av voksenalderen på ting jeg egentlig burde lært i oppveksten. Etter fylte 26 så begynte jeg å rase fra meg ungdomsåra, leita meg gjennom en haug med jenter og forhold (joda, jeg har fortsatt et godt forhold til hele bunten! Bare for å nevne det, siden man er på KG ), og finner meg nå mer naturlig til rette i forhold med mennesker. Om enn ikke for mange på en gang og hele tida!

Øvelse gjør mester. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan prosessen startet, men når den først var i gang så gikk det litt av seg selv.

Ingen spesielt gode råd, men så spurte du om noen kjente seg igjen. Jeg gjorde da det

[AnonymBruker]

Nettopp! Jeg så heller aldri at foreldrene mine viste noen kjærtegn til hverandre. Tvert i mot kranglet de mye og jeg lurte ofte på om de kun var sammen av praktiske årsaker. Jeg husker jeg syntes det var rart når jeg var på besøk hos andre og så at de klemte på hverandre.

I dag har jeg vel fortsatt det samme type forholdet til foreldrene mine. Ganske overfladisk og vi snakker mest om barna mine. De har null interesse av hva jeg driver med og de spør aldri hvordan jeg egentlig har det. Det går mest i høflighetsspørsmål om hvordan det går på jobben.

Heldigvis har jeg alltid hatt kjæreste, ellers vet jeg ikke åssen det skulle gått. Jeg har mange venner i dag, men de fleste bor langt unna siden vi har flyttet nylig. Og jeg sliter med å bli kjent med folk her.

Har ikke prøvd noen sånne bøker, men lest litt på nettet. Tror det må mer til for at jeg skal få det bedre, for det sitter så dypt:/ Nå tror jeg i hvertfall jeg vet årsaken til mine problemer. Det er jo en start!

Takk for svar alle:)

Anonymous poster hash: e7042...396

[AnonymBruker]

Jeg tror nok deler av grunnen ligger utenfor familien her.

Jeg ser selv jeg har fått litt skader av å vokse opp i et hjem med rusmisbrukende foreldre som til stadighet faktisk fortalte meg rett ut hvor verdiløs jeg var - det var liksom ikke så mye å lure på.

Jeg kan føle noe av det samme - men likevel ikke på samme måte, det som beskrives her likner og bittelitt på sosial angst på et vis. Altså at man blir flau i forsamlinger og føler alt man sier er "dumt".

Har du det slik i de fleste relasjoner?

Psykolog alene vil ikke hjelpe - det krever arbeid og aksept for at du nok alltid vil ha tanker som ikke reflekterer virkeligheten.

Anonymous poster hash: 804a8...b4e

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det, og har vel egentlig også nettopp innsett det. Følelsen av å ikke være god nok tok livet av siste forholdet mitt. Møtte da bunnen(liker jeg å tro), snakket med psykolog og er nå på rett vei.

Anonymous poster hash: 9c51b...845

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med å snakke fremfor mange folk og jeg får ikke nære venner lengre. Mine nærmeste venninner har jeg kjent siden barne- og ungdomsskolen. Men det har ikke manglet på klemmer og gode oppmuntrende ord fra familien. Til gjengjeld har det vært jeg som ikke har likt klemmer og å snakke om følelser.

Anonymous poster hash: 51f6a...3e2

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg igjen, helt okey oppvekst, men ingen store følelser. Så aldri mor og far gi hverandre klem eller kjærlig blikk. Vi, barna, er voksne nå, men har svært liten kontakt, vi har ingen relasjon til hverandre. Jeg er så lite flink sosialt at jeg kommer til kort, og unngår tilstelninger på jobb. Kan prate å le å ha det kjekt/koselig i lunsjen med mine kollegaer, men det er bare korte ting jeg sier, jeg legger ikke ut på noe lengre fortelling, da mister jeg selvtillitten underveis, og rødmer, og avslutter så kjapt jeg bare kan. Er det noen av de jeg prater minst med på jobb, plutselig starter en type sosial samtale med meg når jeg er inne på deres kontor i annet ærend, så tenker jeg at det er underlig at hun prater til meg, til MEG, er jeg verdt det?!

Jada, er helt scrued up... Men har knyttet til meg noen få veldig gode vennskap, og har det egentlig veldig godt i min lille boble som jeg bor å lever i

Hilsen kvinne på 42

Anonymous poster hash: 993ad...d9f

[Gjest Coolaid]

Jeg ble litt nysgjerrig. Hvilke kroppslige defekter er det snakk om siden du tror at foreldrene dine muligens skammet seg over deg ? Er du helt sikker på at dette stemmer ? Jeg vil tro at de fleste foreldre ikke skammer seg over barn fordi de er litt annerledes.

Når det gjelder situasjonen din i dag hvor du er ukomfortabel i sosiale situasjoner så er det faktisk en løsning på akkurat det. Man kan øve seg. Øv deg på å det du syns er vanskelig og utfordrende. Etterhvert så vil du faktisk oppleve at du blir mer frigjort og mindre forknytt når du gir av deg selv og er mer åpen for andre. Ville det ikke være deilig å ikke føle at du må holde deg tilbake men heller bare være naturlige deg med kollegaer på jobben ? Still deg mer åpen for andre mennesker og utfordre deg selv. Smil til folk på butikken, slå av en aldri så liten prat med kassadamen på butikken eller i kantinen på jobben. Alt hjelper og teller. Du er mer enn god nok.

Selv kan jeg kjenne meg igjen i noe av det du beskriver. Jeg opplever, lite interesse fra egen familie om hva jeg driver med og hvordan jeg har det. Jeg har hatt problemer med at det er lite "hjerterom" og oppriktig interesse for hverandre i familien (tenker da på min mor, far, søsken osv). I min kones familie er det stor interesse for hverandre og mye kjærlighet. Jeg, min kone og barna er en veldig hjertelig familie hvor vi både klemmer, tuller, tøyser og bryr oss om hverandre. Min side av familien er stort sett opptatt av seg selv.

Du kan ikke forandre andre mennesker, du må bare godta at de er som de er. Det du kan forandre er ditt eget liv. Derfor vil jeg anbefale deg at du utfordrer deg i sosiale situasjoner slik at du får det bedre.

[AnonymBruker]

Huff, så fælt at de sa stygge ting til deg:(

Ja, jeg har begynt å innse det selv at jeg nok har en anelse sosial angst.

Anonymous poster hash: e7042...396

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Har sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse..

Anonymous poster hash: dfc46...02f

[AnonymBruker]

Her kjenner jeg meg veldig igjen!

Jeg har vel det man kaller sosial angst, selv om det er en konklusjon jeg har trukket selv. Jeg viker ofte unna sosiale situasjoner. Jeg ønsker virkelig at jeg var en person som oppsøkte sosial kontakt i større grad, men det er alltid en sånn usikkerhet som gjør at jeg ender opp med å si at jeg er syk eller opptatt når noen spør om å møtes, dra på fester osv. Jeg regner alltid med at folk synes det er irriterende at jeg tar kontakt, med mindre de gir meg veldig tydelige signaler som tilsier det motsatte. Jeg har gjennom min skolegang ikke slitt med å ha folk å prat med i friminuttene. Og jeg har hatt venner både i klassen og utenfor klassen, men det har ikke vært personer jeg har tilbrakt mye tid med etter skoletid.

Jeg vil si det går bedre nå enn får en stund tilbake. Selvtilliten min er til tider ikke så verst, og klarer å utfordre meg sosialt oftere enn før, til tross for at det noen dager bare kan kjennes håpløst. Jeg har fått kjæreste, som jeg har vært sammen med en stund nå, noe som har hjulpet mye på selvtilliten.

Jeg tenker iblant tilbake på barndommen, da situasjonen var en helt annen. Da var jeg typen med mange venner, og som ikke strevde mye for å bli likt. Jeg vil ikke si at jeg savner å være den folk flokker seg rundt, det har jeg ikke noe behov for i det hele tatt. Men jeg innser at jeg må bli flinkere på å knytte nære bånd, fordi jeg innerst inne svært gjerne ønsker noen nære venner.

Jeg tror og håper på lysere tider. Akkurat nå føles det ut som jeg akkurat holder på å komme meg over en kneik, og at jeg ser et helt annet landskap på andre siden. Og jeg har allerede ting i livet mitt som jeg gleder meg stort over.

Anonymous poster hash: 8112a...a87