Enslige foreldre på avslutning, bursdager, møter..

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sjenert, men så gikk det opp for meg i slutten av tenårene at det var mer (sosial) angst. Har slitt i mange år, men jeg klarer det jeg må og bruker aldri den sosiale angsten for å slippe unna noe.

Jeg har også fått barn for ett par år siden, og i den forbindelse er det jo mye man må følge opp og delta på av sosiale greier. Foreldremøter, avslutninger og fester.

Jeg deltar, men opplever det som en stor lettelse når det er ferdig, fordi det alltid er anspent og jeg kjenner ingen.

Det er ikke like lett å finne nye venner eller bekjentskaper i voksen alder som når vi var barn. Og spesielt ikke når man aldri tør å innlede en samtale.

Jeg liker veldig godt folk som prater mye, sånn at jeg bare kan delta og prøve å stille spørsmål, men problemet er at de fleste foreldrene i barnehagen virker å være av samme ulla som meg..

Vi var på en julefest i regi av barnehagen en gang, og alle foreldrene snakket bare med de de kjente fra før. Jeg kjente ingen, delte bord med 7 andre mennesker, men alle var opptatt med folk på nabobordet.

Deltok også på en avslutning en gang, hvor alle var opptatt med sitt og gjerne hadde med seg partnerene sine som støtte.

Barnet mitt er 3 år enda og i den alderen når man blir bedt i bursdager, må foreldrene bli med. Dette gruer jeg meg til. Hvordan fungerer det for dere? Føler at man bør være ganske sosial for å invitere barnehagebarna når barnet mitt har bursdag, så hittil har vi kun bedt venner med barn.

Og hvordan kan jeg bli flinkere sosialt? Jeg vil jo gjerne delta på alt som har med barnet å gjøre, men det er klart det er enklere når man faktisk kjenner noen..

De fleste foreldrene i vår barnehage hilser ikke engang, så.. It's a tough crowd..

Anonymous poster hash: cea17...388

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sjenert, men så gikk det opp for meg i slutten av tenårene at det var mer (sosial) angst. Har slitt i mange år, men jeg klarer det jeg må og bruker aldri den sosiale angsten for å slippe unna noe.

Jeg har også fått barn for ett par år siden, og i den forbindelse er det jo mye man må følge opp og delta på av sosiale greier. Foreldremøter, avslutninger og fester.

Jeg deltar, men opplever det som en stor lettelse når det er ferdig, fordi det alltid er anspent og jeg kjenner ingen.

Det er ikke like lett å finne nye venner eller bekjentskaper i voksen alder som når vi var barn. Og spesielt ikke når man aldri tør å innlede en samtale.

Jeg liker veldig godt folk som prater mye, sånn at jeg bare kan delta og prøve å stille spørsmål, men problemet er at de fleste foreldrene i barnehagen virker å være av samme ulla som meg..

Vi var på en julefest i regi av barnehagen en gang, og alle foreldrene snakket bare med de de kjente fra før. Jeg kjente ingen, delte bord med 7 andre mennesker, men alle var opptatt med folk på nabobordet.

Deltok også på en avslutning en gang, hvor alle var opptatt med sitt og gjerne hadde med seg partnerene sine som støtte.

Barnet mitt er 3 år enda og i den alderen når man blir bedt i bursdager, må foreldrene bli med. Dette gruer jeg meg til. Hvordan fungerer det for dere? Føler at man bør være ganske sosial for å invitere barnehagebarna når barnet mitt har bursdag, så hittil har vi kun bedt venner med barn.

Og hvordan kan jeg bli flinkere sosialt? Jeg vil jo gjerne delta på alt som har med barnet å gjøre, men det er klart det er enklere når man faktisk kjenner noen..

De fleste foreldrene i vår barnehage hilser ikke engang, så.. It's a tough crowd..

Anonymous poster hash: cea17...388

Kjenner meg igjen, bare at jeg be utstøtt siden jeg var alenemor og de andre ikke. Jeg har også god økonomi - har god utdannelse og jobb. De tålte ikke at jeg hadde finerer bil en ekelte av dem (en bil jeg kjøpte før jeg fikk barn - akkurat som det er det viktigste), at min datter hadde bra med tøy i bhg - jeg er flink til å handle på tilbud blant annet og er bevisst på hva som er viktig å ha. De tålte heller ikke at jeg tok med min datter på reiser her og der, for jeg var jo alene om ansvaret og i dems øyne så mente de vel at vi så vidt skulle greie oss økonomisk og ikke ha råd til noenting. Tror ikke de hadde blitt fornøyd før jeg kjørte rundt i en eldgammel bil, min datter bare hadde arvetøy og vi ikke hadde råd til å være med på noe. Det irriterte dem grønn at jeg hadde god økonomi og var alene. Merkelig at slike holdninger fra 60-tallet fortsatt kan henge igjen. Det var enkelt ansatte i bhg som kunne komme med en liten kommentar her og der også. Enden på hele visa ble at vi bytta bhg - det er sååååååå mye bedre i den bhg vi er i nå. Nå reiser vi snart til Disneyland Paris, jeg og min datter - på miniferie. Vet det hadde irritert fletta av de andre foreldrene i den gamle bhg om de visste det

Anonymous poster hash: 803ec...73a

[AnonymBruker]

Jeg kan desverre ikke hjelpe deg noe særlig, men kanskje det hjelper litt likevel å vite at du ikke er alene!

Jeg vil ikke si at jeg har sosial angst, men jeg syns forsamlinger med folk jeg ikke kjenner er ubehagelig og så er jeg lettet når det er over. Faktisk har vi en ganske lik situasjon, jeg er på hils med de andre foreldrene, men ikke sånn at jeg setter meg ned å prater.

Jeg skulle så inderlig være en sånn som bare prater i vei, selv elsker jeg å møte slike folk, men dessverre er jeg nå bare slik jeg er. Jeg kan gjerne prate som en foss, men andre må åpne samtalen skikkelig. I tillegg leser jeg folk lett så jeg ser fort om jeg er på bølglengde eller ei, og desverre er ingen av de andre foreldrene noen jeg klaffer med.

For barnets skyld stiller jeg opp på det meste i barnehagen, så får jeg heller bare sitte der og kanskje prate litt med de ansatte og veksle noen få ord med de andre foreldrene om de tar initiativ. Det viktigste for barnet er uansett at mamma eller pappa kommer når det skjer noe.

Vi drar ikke i alle barnebursdager, men vi drar i de som blir like gamle som barnet (han er bare 3 år enda), og ca i annenhver bursdag. Prøver å ha en balanse.

Jeg drar med meg mannen på mest mulig, selv om det bare er foreldremøte. Da føler jeg meg ikke så alene hvertfall og har noen å snakke med.

Anonymous poster hash: 26a5e...179

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, bare at jeg be utstøtt siden jeg var alenemor og de andre ikke. Jeg har også god økonomi - har god utdannelse og jobb. De tålte ikke at jeg hadde finerer bil en ekelte av dem (en bil jeg kjøpte før jeg fikk barn - akkurat som det er det viktigste), at min datter hadde bra med tøy i bhg - jeg er flink til å handle på tilbud blant annet og er bevisst på hva som er viktig å ha. De tålte heller ikke at jeg tok med min datter på reiser her og der, for jeg var jo alene om ansvaret og i dems øyne så mente de vel at vi så vidt skulle greie oss økonomisk og ikke ha råd til noenting. Tror ikke de hadde blitt fornøyd før jeg kjørte rundt i en eldgammel bil, min datter bare hadde arvetøy og vi ikke hadde råd til å være med på noe. Det irriterte dem grønn at jeg hadde god økonomi og var alene. Merkelig at slike holdninger fra 60-tallet fortsatt kan henge igjen. Det var enkelt ansatte i bhg som kunne komme med en liten kommentar her og der også. Enden på hele visa ble at vi bytta bhg - det er sååååååå mye bedre i den bhg vi er i nå. Nå reiser vi snart til Disneyland Paris, jeg og min datter - på miniferie. Vet det hadde irritert fletta av de andre foreldrene i den gamle bhg om de visste det

Anonymous poster hash: 803ec...73a

Hvordan vet du at de så ned på deg? Sa de noe stygt til deg?

Har vurdert å bytte barnehage jeg også, men føler det blir på feil grunnlag. Jeg er jo fornøyd med de ansatte og barnet mitt trives jo, så.. Jeg er nok den yngste moren i barnehagen her også, så føler at folk ser ned på meg, uten at noen faktisk har sagt noe.. Jeg er i utdanning, mens alle de andre ser ut til å være godt etablert.

En av de snakket jeg litt med på nett en stund, men når vi møttes i barnehagen, hilste hun ikke engang, akkurat som vi ikke kjente hverandre.

En annen mor har jeg "vært litt på kant med" før, fordi vi har jobbet sammen, og kom ikke spesielt godt overens på arbeidsplassen.

Og en tredje mor har vi møtt på lekeland og barna har lekt sammen. Vi tørrpratet litt, men merket at vi begge synes det var vanskelig å holde samtalen i gang, og hun hilser heller ikke først når vi møtes i barnehagen.. Det er alltid jeg som hilser på folk, men det stopper liksom der. Utrolig vanskelig.

Det er en barnefar med i bildet her og, men vi er ikke sammen og vi er helt ulike i personligheten, så å ha med han som "støtte", gjør bare vondt verre for min del..

Hvordan klarer enslige foreldre seg?!

Anonymous poster hash: cea17...388

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at de så ned på deg? Sa de noe stygt til deg?

Har vurdert å bytte barnehage jeg også, men føler det blir på feil grunnlag. Jeg er jo fornøyd med de ansatte og barnet mitt trives jo, så.. Jeg er nok den yngste moren i barnehagen her også, så føler at folk ser ned på meg, uten at noen faktisk har sagt noe.. Jeg er i utdanning, mens alle de andre ser ut til å være godt etablert.

En av de snakket jeg litt med på nett en stund, men når vi møttes i barnehagen, hilste hun ikke engang, akkurat som vi ikke kjente hverandre.

En annen mor har jeg "vært litt på kant med" før, fordi vi har jobbet sammen, og kom ikke spesielt godt overens på arbeidsplassen.

Og en tredje mor har vi møtt på lekeland og barna har lekt sammen. Vi tørrpratet litt, men merket at vi begge synes det var vanskelig å holde samtalen i gang, og hun hilser heller ikke først når vi møtes i barnehagen.. Det er alltid jeg som hilser på folk, men det stopper liksom der. Utrolig vanskelig.

Det er en barnefar med i bildet her og, men vi er ikke sammen og vi er helt ulike i personligheten, så å ha med han som "støtte", gjør bare vondt verre for min del..

Hvordan klarer enslige foreldre seg?!

Anonymous poster hash: cea17...388

Ja de kom med kommentarer slik som: hvordan har du råd til den bilen du er jo alenemor? Hvor mye får du i bidrag fra far? Er det ikke slitsomt å være alenemor det hadde jeg aldri klart (akkurat som det er et valg)? Jeg hadde aldri orket å reise på ferie alene med mitt barn, at du orker? Hvordan har du råd til de feriene? osv osv. De var så frekke og ufordragelige iblant at jeg spurte om de skulle se ligningen min hvis de var så bekymra for at jeg ikke hadde råd. Ga tilbake med samme mynt når jeg fikk nok. De snakket sjelden med meg i slike sammenhenger som du nevner over, hvsi de ikke hadde en kjip kommentar å komme med selvfølgelig. Så ja, var MYE bedre å bytte bhg. Var redd de skulle la den misnøyen de hadde for aleneforeldre (vi var tydeligvis taperer i dems øyne - men om 10 år så sitter kanskje halvparten av dem der selv) gå utover barnet mitt.

Anonymous poster hash: 803ec...73a

[Helene]

Se på deg selv som en stor positiv ressurs. Du bringer til bordet en alternativ livsstil, som faktisk er ganske normalt i dag, men som mange likevel synes er vanskelig. Du har fine erfaringer med deg og ditt barn. Klart du kan dele dem med de som sitter rundt bordet i utgangspunktet. Lykke til.

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at de så ned på deg? Sa de noe stygt til deg?

Har vurdert å bytte barnehage jeg også, men føler det blir på feil grunnlag. Jeg er jo fornøyd med de ansatte og barnet mitt trives jo, så.. Jeg er nok den yngste moren i barnehagen her også, så føler at folk ser ned på meg, uten at noen faktisk har sagt noe.. Jeg er i utdanning, mens alle de andre ser ut til å være godt etablert.

En av de snakket jeg litt med på nett en stund, men når vi møttes i barnehagen, hilste hun ikke engang, akkurat som vi ikke kjente hverandre.

En annen mor har jeg "vært litt på kant med" før, fordi vi har jobbet sammen, og kom ikke spesielt godt overens på arbeidsplassen.

Og en tredje mor har vi møtt på lekeland og barna har lekt sammen. Vi tørrpratet litt, men merket at vi begge synes det var vanskelig å holde samtalen i gang, og hun hilser heller ikke først når vi møtes i barnehagen.. Det er alltid jeg som hilser på folk, men det stopper liksom der. Utrolig vanskelig.

Det er en barnefar med i bildet her og, men vi er ikke sammen og vi er helt ulike i personligheten, så å ha med han som "støtte", gjør bare vondt verre for min del..

Hvordan klarer enslige foreldre seg?!

Anonymous poster hash: cea17...388

Barna trives jo som regel uansett, men jeg hadde ikke holdt ut å gå på tåhev i 3 år til så den beste løsningen for oss var å bytte. Folk blir aldri fornøyd med aleneforeldre, enten har vi for god råd enn de liker, eller så har vi ikke job, blir så kvalm av sånne folk.

Anonymous poster hash: 803ec...73a

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig i sosiale sammenhenger før. Det som hjelp meg var å være mye sosial. Nå er jeg en av de som prater mest å jeg blir veldig fort kjent med nye mennesker. Jeg er voksen så det er ingen hinder 😊

Anonymous poster hash: 0f912...b3f

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig i sosiale sammenhenger før. Det som hjelp meg var å være mye sosial. Nå er jeg en av de som prater mest å jeg blir veldig fort kjent med nye mennesker. Jeg er voksen så det er ingen hinder

Anonymous poster hash: 0f912...b3f

"Jeg er voksen så det er ingen hinder" - du må gjerne utdype det. Er vel mange voksne som sliter med angst.

Anonymous poster hash: 803ec...73a

[RavN]

Jeg er enselig far, vært det i noen måneder. Kjenner meg igjen.

Det du må få er en gi faaaaen innstilling på hva resten av livet verden mener, tror og syns.

Jeg hadde byttet barnehage, barn tilpasser seg. Å begynt på

nytt.

For og bli flinkere sosialt må du ut av komfort sonen din, utfordre deg selv.

Kjør hardt og kjør stil med et stort smil.

[RavN]

.

Endret 20. september 2014 av RavN

[AnonymBruker]

Jeg er enselig far, vært det i noen måneder. Kjenner meg igjen.

Det du må få er en gi faaaaen innstilling på hva resten av livet verden mener, tror og syns.

Jeg hadde byttet barnehage, barn tilpasser seg. Å begynt på

nytt.

For og bli flinkere sosialt må du ut av komfort sonen din, utfordre deg selv.

Kjør hardt og kjør stil med et stort smil.

enig med deg, jeg gir som regel fullstendig f i andre, men jeg gidder ikke få stygge blikk, ikke bli hilst på, fp bemerkninger og slike ting daglig fordi jeg er aleneforelder, som ifølge de andre foreldrene ikke er gode nok, og i tillegg tjener jeg visst for bra i demses øyne. Så løsningen for oss var å bytte bhg, var som et nytt liv rett og slett. Flere i den nye bhg som har aleneomsorg, så det er mye greiere. Om 10 år så er mange av de som ser ned på meg nå skilt selv, så jeg sier bare hovmod står for fall.

Anonymous poster hash: 803ec...73a

[RavN]

enig med deg, jeg gir som regel fullstendig f i andre, men jeg gidder ikke få stygge blikk, ikke bli hilst på, fp bemerkninger og slike ting daglig fordi jeg er aleneforelder, som ifølge de andre foreldrene ikke er gode nok, og i tillegg tjener jeg visst for bra i demses øyne. Så løsningen for oss var å bytte bhg, var som et nytt liv rett og slett. Flere i den nye bhg som har aleneomsorg, så det er mye greiere. Om 10 år så er mange av de som ser ned på meg nå skilt selv, så jeg sier bare hovmod står for fall.

Anonymous poster hash: 803ec...73a

He he ja vi som er aleine skal ikke ha god råd. vi skal visst slite fra dag til dag. Å iallefall ikke snakke om ferier, må gud forby oss en ferie til syden. ler inni meg hele veien til min nye bil :-D

[Britneyspears]

Skjønner problemstillingen, men samtidig så tror jeg det er sånn for de aller fleste, både aleneforeldre og foreldre som bor sammen.

Jeg drar ofte alene på foreldremøter da mannen blir hjemme med barna.

Noen ganger skravle jeg ivei, andre ganger blir jeg sittende ved siden av folk som tydelig kjenner hverandre godt og føler meg uinspirert til å bryte inn i samtalen.

Jeg hilser nesten alltid først på foreldre i barnehagen, også de som har barn på andre avd. Hvis jeg ikke hilser først, hilser ikke dem.

At andre ser ned på aleneforeldre forstår jeg ikke, men jeg er gjerne naiv. Det viktigste er jo at de stiller opp for barna, og det tror jeg de aller fleste foreldre gjør.

Å spør andre hvordan de har råd til biler og ferier ville jeg aldri ha gjort!! Det er vel ikke min sak!

De folkene som spør AB over her om dette er veldig uhøflige og mangler sosiale antenner!

Prøv å være den du er, og husk at om folk opptrer uhøflig, så er det ikke deg det er noe i veien med, men dem