Å velge å være alene.

[AnonymBruker]

Er det sett på som rart av samfunnet?

Antar man at mennesker, som ikke ønsker å leve i rammer som parforhold/familie, er sære og/eller har dårlige erfaringer?

Spør fordi jeg i det siste har møtt noen mennesker som er flotte og ressurssterke, men som har et konsekvent ønske om å bo alene og har vært det allerede i et tiår.

Jeg tenker litt sånn; ja hvorfor ikke?

Disse menneskene har selvsagt alt ellers på plass; jobb, bolig, venner, familie og får det de trenger derfra av sosialt stimuli.

Kanskje denne måten å leve på er et bedre levesett enn mange forhold og egentlig å foretrekke?

Hva mener dere?

Anonymous poster hash: a846a...2ff

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte på at jeg nok burde bodd alene. Bor med mann, barn og hund nå og er selvsagt glad i disse, men blir ofte frustrert av manglende alenetid.

Anonymous poster hash: b8d53...51b

[Gjest Iben]

Antar man at mennesker, som ikke ønsker å leve i rammer som parforhold/familie, er sære og/eller har dårlige erfaringer?

Anonymous poster hash: a846a...2ff

Ja, uten at det nødvendigvis er så ille. Og ikke tror jeg på dem heller, når de sier at de "ikke ønsker" det.

[AnonymBruker]

Er det sett på som rart av samfunnet?

Antar man at mennesker, som ikke ønsker å leve i rammer som parforhold/familie, er sære og/eller har dårlige erfaringer?

Spør fordi jeg i det siste har møtt noen mennesker som er flotte og ressurssterke, men som har et konsekvent ønske om å bo alene og har vært det allerede i et tiår.

Jeg tenker litt sånn; ja hvorfor ikke?

Disse menneskene har selvsagt alt ellers på plass; jobb, bolig, venner, familie og får det de trenger derfra av sosialt stimuli.

Kanskje denne måten å leve på er et bedre levesett enn mange forhold og egentlig å foretrekke?

Hva mener dere?

Anonymous poster hash: a846a...2ff

For meg betyr et parforhold så mye at jeg ikke ville vært foruten.

Venner og øvrig familie kan aldri erstatte den nærheten man har som et par.

Anonymous poster hash: df757...b31

[Purple Diamond]

Det jeg lurer på, er om de faktisk mener 100% at de ønsker og trives med å leve alene, eller om det ligger andre grunner bak...

[Gjest Iben]

Det jeg lurer på, er om de faktisk mener 100% at de ønsker og trives med å leve alene, eller om det ligger andre grunner bak...

Trives alene, kan de nok. Mange har nok på sett og vis også "valgt" å leve alene, fordi de har innsett at de på et eller annet vis ikke takler forhold - eller ikke kan få det de vil ha - og foretrekker den evige singel-tilværelsen fremfor å ta til takke med noe man ikke drømmer om. Men de skulle nok allikevel ønske at de taklet forhold - eller traff den som vekket det nødvendige i dem, og som de kunne få.

Det å ville ha et kjærlighetsforhold til et annet menneske ser ut til å være en sterkere drift i mennesker enn selve parringsmekanismen, og det å få avkom, ettersom selv homofile - som i lys av deres kjønnsdrift ikke kan få avkom - allikevel drømmer om å treffe "den rette".

Jeg tror ikke på mennesker som sier de ikke ønsker seg det, men jeg kan tro på at de har kommet frem til at det ikke er realistisk, og at de derfor velger å akseptere situasjonen som den er og gjøre det beste ut av det.

[Purple Diamond]

Trives alene, kan de nok. Mange har nok på sett og vis også "valgt" å leve alene, fordi de har innsett at de på et eller annet vis ikke takler forhold - eller ikke kan få det de vil ha - og foretrekker den evige singel-tilværelsen fremfor å ta til takke med noe man ikke drømmer om. Men de skulle nok allikevel ønske at de taklet forhold - eller traff den som vekket det nødvendige i dem, og som de kunne få.

Det å ville ha et kjærlighetsforhold til et annet menneske ser ut til å være en sterkere drift i mennesker enn selve parringsmekanismen, og det å få avkom, ettersom selv homofile - som i lys av deres kjønnsdrift ikke kan få avkom - allikevel drømmer om å treffe "den rette".

Jeg tror ikke på mennesker som sier de ikke ønsker seg det, men jeg kan tro på at de har kommet frem til at det ikke er realistisk, og at de derfor velger å akseptere situasjonen som den er og gjøre det beste ut av det.

Enig! Jeg tror også at mange gir for fort opp tanken om et liv sammen med noen. Grunnet dårlig selvfølelse/selvtillit f.eks. De tror kanskje at de blir avvist etter en stund likevel, de tror de ikke er egnet som kjærester osv. At det er todelt; de er redde for å såre både seg selv og den andre. Jeg mener ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder mange.

[Gjest Iben]

Enig! Jeg tror også at mange gir for fort opp tanken om et liv sammen med noen. Grunnet dårlig selvfølelse/selvtillit f.eks. De tror kanskje at de blir avvist etter en stund likevel, de tror de ikke er egnet som kjærester osv. At det er todelt; de er redde for å såre både seg selv og den andre. Jeg mener ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder mange.

Og det kan så klart også være at de faktisk besitter en selvinnsikt, og har helt rett i at de aldri vil kunne holde på - eller forbli lykkelige i - et forhold, uansett hvor mye de kanskje skulle ønske at ting var annerledes.

Endret 20. september 2014 av Iben

[AnonymBruker]

Enig! Jeg tror også at mange gir for fort opp tanken om et liv sammen med noen. Grunnet dårlig selvfølelse/selvtillit f.eks. De tror kanskje at de blir avvist etter en stund likevel, de tror de ikke er egnet som kjærester osv. At det er todelt; de er redde for å såre både seg selv og den andre. Jeg mener ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder mange.

Akkurat nå er jeg alene av andre grunner, men det stemmer at jeg alltid har vært svært usikker grunnet det du nevner før jeg har gått inn i et forhold. Kjemien må stemme og jeg må være forelsket og det har ikke dukket opp noen jeg har fått kjærestefølelser for.

Jeg tror angst for å miste når man våger å knytte bånd er sterk. For meg er den kanskje ekstra sterk siden min samboer døde for noen år siden. Jeg ble etterhvert interessert i en ny mann, men var tilbakeholdene siden vi var gamle venner og vi rakk ikke innlede noe forhold, og jeg vet ikke hvordan det ville gått før han også døde. Jeg har merket at jeg har tenkt at jeg ikke klarer miste flere på den måten, og er blitt mer opptatt av at mannen bør være yngre enn meg eller like gammel selv om jeg vet at det ikke gir noen garanti.

Jeg ser ikke for meg at jeg skal være alene resten av livet, men jeg må møte en jeg faller for eller en der følelsene vokser seg frem. Jeg er over førti og vil ikke gå inn i et forhold før jeg er blitt kjent med personen. Menn har forsøkt å ta initiativ til å gå på date, som dere unge kaller det, men jeg er unnvikende. Jeg er vant til at menn faller for meg når vi er blitt litt mer kjent, og er de direkte svarer jeg at jeg ikke er klar for noe forhold. Sexlivet mitt er lik null.

Anonymous poster hash: 36fa5...6f8

[AnonymBruker]

Hvorfor må det ligge dypere årsaker til at noen ønsker å bo alene? Er det så vanskelig å forstå at ikke alle har ønske om akkurat det samme som en selv?

Anonymous poster hash: 3685a...bd9

[AnonymBruker]

Hva er vitsen med å bli sammen med noen? Det blir jo bare slutt likevel.

Anonymous poster hash: e4f62...8f2

[AnonymBruker]

Det er vel perioder i livet man har større behov for å være alene. Jeg tror ikke noe er konstant. Kanskje noen vil leve alene i et par ti-år, for så å føle at de kan tillate seg å slippe inn en annen person i sitt liv. Men at noen må ha mer alenetid enn andre, er det jo ingen tvil om.

Personlig er jeg veldig i tvil om hva jeg vil. Eller jeg skulle ønske jeg ville ha et annet menneske inn i mitt liv. Men jeg vet også at jeg takler dette fryktelig dårlig. Føler jeg fort blir kvalt og mister meg selv, om jeg går inn i et forhold. Og jeg missliker det sterkt. Jeg trenger også alenetid. Det er da jeg samler energi. Problemet er da å treffe noen, fordi de fleste vil ha full pakke og være sammen hele tiden når man treffer noen. Mens jeg tror jeg vil ha en slags deltidskjæreste. Jeg vet ikke for jeg har aldri fått prøvd det. Men i min ideelle verden, så møter jeg en jeg ikke kan se for ofte, men som allikevel er den jeg reiser på ferieturer med og gjør kjæresteting med når det passer seg. Jeg tror det ville vært perfekt. Men enten så vil mannen ha full pakke, eller ingen ting

Anonymous poster hash: b4013...c99

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse som blir mer og mer sikker på at jeg må leve alene.

Og det er riktig at mange gjør dette, nettopp fordi de har mer selvinnsikt enn andre.

Jeg vet at jeg trenger mye alenetid, og blir sur og deprimert når "gnisten" forsvinner i forholdet.

Jeg kunne aldri vært utro, så har derfor valgt å gjøre det slutt i et samboerforhold og et ekteskap med barn.

Jeg har nå vært skilt i 5 år, og i løpet av denne tiden funnet ut at det er sånn det må være, ihvertfall til barna er voksne. Mulig jeg er enklere i meg selv om noen år, men p.t. er jeg for komplisert til å bo sammen med noen.

Jeg er også komplisert når det kommer til dating, og den første fasen der bare vingler jeg og tuller det til, sikkert av redsel for å måtte ta et valg om å ikke være singel mer. Så da ender det alltid med at det ikke blir noe utav det.

Jeg er også ekstremt kresen på hva slags mann jeg kan klare å være i et forhold med, han må være oppegående og selvstendig, takle at damer kan snakke om annet enn klær, hus, hjem og sminke(snakker rett fra levra og er mest interessert i politikk, verdensproblemer og bil/båt), være glad i sex, og se passe bra ut (mange menn i 40-årene som har forfalt kroppslig og mistet håret), da jeg selv passer på meg selv og ser bra ut. Får stadig kommentarer om at det er rart at jeg er singel, og blir passe provosert over det, siden utvalget blant single menn i 40 årene er utrolig dårlig ;-)

Problemet er at jeg trenger sex og nærhet, så har løst mitt "problem" med å ha et forhold til en som er gift. Da slipper jeg forpliktelsesangsten, og får dekket mitt mentale og fysiske behov for en mann i livet mitt. Det fungerer faktisk bedre enn alt annet jeg har forsøkt, selv om jeg vet at det er mange meninger om det der.

Anonymous poster hash: 9e03d...685

[Helene]

Valgte i mange år å være alene. Det er bedre å være alene enn i et elendig forhold som ødelegger deg, og barna.

Da jeg fikk kjæreste måtte han jobbe hardt med å vise hvem han var. Kjente han godt som person, men for å dele livet, hverdagen sammen, måtte jeg få se en mere intim side. Han feilet aldri :-D

I dag tenker jeg likedan. Skal jeg leve sammen med noen, skal han berike min hverdag. Ok, jeg takler at der er diskusjoner i et forhold. Ingen er perfekt, heller ikke jeg. Men er fortsatt heller alene enn i et ødeleggende forhold.

Heldigvis er min sambo fortsatt helt super, etter 4 års forhold, 10 års bekjentskap.

[Purple Diamond]

Det er vel perioder i livet man har større behov for å være alene. Jeg tror ikke noe er konstant. Kanskje noen vil leve alene i et par ti-år, for så å føle at de kan tillate seg å slippe inn en annen person i sitt liv. Men at noen må ha mer alenetid enn andre, er det jo ingen tvil om.

Personlig er jeg veldig i tvil om hva jeg vil. Eller jeg skulle ønske jeg ville ha et annet menneske inn i mitt liv. Men jeg vet også at jeg takler dette fryktelig dårlig. Føler jeg fort blir kvalt og mister meg selv, om jeg går inn i et forhold. Og jeg missliker det sterkt. Jeg trenger også alenetid. Det er da jeg samler energi. Problemet er da å treffe noen, fordi de fleste vil ha full pakke og være sammen hele tiden når man treffer noen. Mens jeg tror jeg vil ha en slags deltidskjæreste. Jeg vet ikke for jeg har aldri fått prøvd det. Men i min ideelle verden, så møter jeg en jeg ikke kan se for ofte, men som allikevel er den jeg reiser på ferieturer med og gjør kjæresteting med når det passer seg. Jeg tror det ville vært perfekt. Men enten så vil mannen ha full pakke, eller ingen ting

Anonymous poster hash: b4013...c99

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg kunne også helst tenkt meg en "deltidskjæreste". Jeg har stort behov for alenetid, så en kjæreste som ville ha vært sammen med meg hver dag, vet jeg at jeg ikke hadde taklet. Man føler seg kvalt, som du sier. Det må vel finnes menn som tenker som oss

[Purple Diamond]

Hvorfor må det ligge dypere årsaker til at noen ønsker å bo alene? Er det så vanskelig å forstå at ikke alle har ønske om akkurat det samme som en selv?

Anonymous poster hash: 3685a...bd9

Det må ikke ligge dypere grunner bak for alle i et slikt valg, men jeg tror det er tilfellet hos mange.

[Summers]

Enig! Jeg tror også at mange gir for fort opp tanken om et liv sammen med noen. Grunnet dårlig selvfølelse/selvtillit f.eks. De tror kanskje at de blir avvist etter en stund likevel, de tror de ikke er egnet som kjærester osv. At det er todelt; de er redde for å såre både seg selv og den andre. Jeg mener ikke at dette gjelder alle, men jeg tror det gjelder mange.

Man skal ha rimelig stålpsyke om man ikke gir opp etter nederlag på nederlag.

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg trenger sex og nærhet, så har løst mitt "problem" med å ha et forhold til en som er gift.

Anonymous poster hash: 9e03d...685

??????

Anonymous poster hash: 26ad7...383

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg kunne også helst tenkt meg en "deltidskjæreste". Jeg har stort behov for alenetid, så en kjæreste som ville ha vært sammen med meg hver dag, vet jeg at jeg ikke hadde taklet. Man føler seg kvalt, som du sier. Det må vel finnes menn som tenker som oss

Det værste er at jeg har møtt en fyr, som helst bare vil være en FF. Men jeg tror han er redd jeg vil mer enn det jeg egentlig vil. Og så har jeg skremt han litt vekk. Men i realiteten så har jeg vært fornøyd med å møtes hver fjortende dag, som vi har gjort frem til nå. Har prøvd å fortelle han dette, men det kan hende det allikevel ble for mye for han nå. Vet ikke helt. Jeg tror det er over, men håper på det beste. Han vil helt klart være alene så mye som mulig. Jeg vil være alene i perioder. Så det har vel blitt en slags kræsj her. Tror jeg... jaja tiden vil vise om han kommer tuslende tilbake og om jeg faktisk synes det er nok. Skal ikke være enkelt - selv om det er det enkle jeg vil ha

Anonymous poster hash: b4013...c99

[Gjest EnFyr]

Det er nok litt rart for noen at enkelte ønsker å leve slik. Jeg ønsker personlig ikke å leve så mye for min egen del og for meg selv, så jeg ønsker det typiske a4 livet, muligens uten mine egne barn, får se.

Endret 20. september 2014 av EnFyr