AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #1 Skrevet 19. september 2014 Mannen min og jeg har vært gift i 15 år og har to barn i skolealder. Jeg trodde vi hadde det fint sammen, men så begynner han plutselig å snakke om at han heller vil bo for seg selv. Han har ingen ordentlig forklaring på hvorfor, pakker bare med seg klær og diverse og drar til en kamerat som han kan låne et rom hos. Vi snakker et par ganger over telefon i ukene som følger, jeg gråter og trygler, men han er steil og står på sitt. Så etter å ha grått og rast og sørget over familien min som går i oppløsning må jeg bare karre meg opp og ta tak i alt som må gjøres. Møte i banken, få oversikt over min økonomiske situasjon, informere familie og venner, rydde , pakke, forberede meg og barna på at vi må flytte til en mindre leilighet, se meg om etter en ekstrajobb osv. Så etter to måneder står mannen min på døra og er veldig usikker på om han har valgt rett, angrer litt, savner oss litt og er veldig usikker, men tror kanskje vi kan få det til å fungere likevel... Nå er jeg bare sint og skuffet og mektig irritert. Jeg burde kanskje vært lettet over at han vil komme hjem igjen, men føler meg bare frustrert. Noen andre som har vært borti noe lignende? Er det mulig å få dette til å fungere igjen? Er det vanlig at mannfolk kan få en sånn "krise" og at de bare velger å stikke av istedenfor å snakke om ting? Anonymous poster hash: 2ba1f...c4d
Gjest Gjest Skrevet 19. september 2014 #2 Skrevet 19. september 2014 Jeg vet om kvinner som har gjort det samme, så det har nok noe med personlighet å gjøre. 1
Druid Skrevet 19. september 2014 #3 Skrevet 19. september 2014 Typisk når sånt skjer, er det flere aspekter som kommer til overflaten. Ofte HAR mennene snakket om problemene , men kvinnen har ikke skjønt det. Andre ganger ligger det mere i gaten at man ikke KAN snakke om det, og trenger tid for å takle egne demoner. Det er en svakhet at menn ofte ikke har nok infrastruktur iform av venner for å behandle samlivsproblemer som ikke kan løses direkte med dialog, og i mange vet ikke hvordan man skal takle sånnt når man får problemet. Det er også ett problem at det faktisk er noe i oppfatningen at kvinner trenger å snakke om problemer, mens menn må løse problemer. I forhold der partene har disse posisjonen får man fort denne typen situasjon. Men gøy er det aldri. 5
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #4 Skrevet 19. september 2014 Enig med Druid over. Ellers er vel dette kanskje en midtlivskrise situasjon? Enten ved at han har fått en slags "er dette alt livet er" opplevelse, har truffet en annen kvinne eller bare ikke er tilfreds med samlivet (lite sex og intimitet, mangel på respekt eller kommunikasjon osv.). Vanskelig å si uten å kjenne deres ekteskap. For så vidt synes jeg det var litt drastisk å involvere familie og venner i det hele uten at det er ordnet opp mellom dere. Jeg forsto at du ble fortvilet og utålmodig, men etter et 15 års langt ekteskap er ikke noen få uker lenge i den store sammenhengen og dersom dere skal ordne opp i dette, kan du angre på å ha informert familie og venner (og kanskje fremstilt ham veldig negativt). Anonymous poster hash: 63ed1...019 3
Athene Skrevet 19. september 2014 #6 Skrevet 19. september 2014 Det kan være mange årsaker, og jeg trur det går like mye begge veier. Og det er vel de aller, aller færreste som stikker på den måten. Jeg vet ikke om jeg ville tatt han tilbake. Tenk å leve med sviket at han dro en gang, og usikkerheten i det at han kanskje kan gjøre det samme igjen. Da skal du i alle fall være veldig sikker på at det var en personlig krise som han nå tar tak i som lå bak.
Gjest brutal_mann Skrevet 19. september 2014 #7 Skrevet 19. september 2014 Her høres det ut som om han trenger å snakke med noen om noe. Samtidig trenger dere begge å snakke med noen andre om noe sammen.Skal heller ikke se bort fra at du også vil trenge å snakke med noen alene. Jeg ville begynt med å snakke med han for å se om han klarer å sette ord på det han sliter med. Så ville jeg uansett dratt inn samlivsterapi og så sett hva som skjedde videre. 2
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #8 Skrevet 19. september 2014 Enig med Druid over. Ellers er vel dette kanskje en midtlivskrise situasjon? Enten ved at han har fått en slags "er dette alt livet er" opplevelse, har truffet en annen kvinne eller bare ikke er tilfreds med samlivet (lite sex og intimitet, mangel på respekt eller kommunikasjon osv.). Vanskelig å si uten å kjenne deres ekteskap. For så vidt synes jeg det var litt drastisk å involvere familie og venner i det hele uten at det er ordnet opp mellom dere. Jeg forsto at du ble fortvilet og utålmodig, men etter et 15 års langt ekteskap er ikke noen få uker lenge i den store sammenhengen og dersom dere skal ordne opp i dette, kan du angre på å ha informert familie og venner (og kanskje fremstilt ham veldig negativt). Anonymous poster hash: 63ed1...019 TS her Ja, tror også det er en slags midtlivskrise dette. Skjønner det kan virke litt drastisk å informere andre om bruddet, men da han dro og i de to samtalene vi hadde etter det var han helt tydelig på at det var slutt mellom oss og at det ikke var snakk om en pause. Han var rett og slett veldig bestemt på at han ville skilles. Så da måtte jeg nesten gå ut fra at det var sant. Vanskelig å skjule for de nærmeste når mannen blir borte i to måneder. Ellers har jeg bare snakket fortrolig med min søster om mine tanker og frustrasjon rundt dette. Har ikke fremstilt mannen min negativt til noen andre. Anonymous poster hash: 2ba1f...c4d
Gjest Tingelinling Skrevet 19. september 2014 #9 Skrevet 19. september 2014 Er du sikker på at det ikke var en annen dame med i bildet? Dersom du føler at du har etablert et nytt liv og at det kan bli bra, du lever helt fint uten denne mannen, så ville jeg ha fortsatt uten ham. Spesielt siden han er LITT usikker og savner dere LITT. Du fortjener en partner som vet at det er deg han vil ha.
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #10 Skrevet 19. september 2014 Og i det minste tok han ikke ungene med seg slik kvinner gjør når de har fått nok Anonymous poster hash: 08d1d...439
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #11 Skrevet 19. september 2014 TS her Ja, tror også det er en slags midtlivskrise dette. Skjønner det kan virke litt drastisk å informere andre om bruddet, men da han dro og i de to samtalene vi hadde etter det var han helt tydelig på at det var slutt mellom oss og at det ikke var snakk om en pause. Han var rett og slett veldig bestemt på at han ville skilles. Så da måtte jeg nesten gå ut fra at det var sant. Vanskelig å skjule for de nærmeste når mannen blir borte i to måneder. Ellers har jeg bare snakket fortrolig med min søster om mine tanker og frustrasjon rundt dette. Har ikke fremstilt mannen min negativt til noen andre. Anonymous poster hash: 2ba1f...c4d Jeg forstår dette, men som sagt er det ganske drastisk. Det er jo en grunn til at selv når folk bestemmer seg for å skilles er det en lengre separasjonperiode - ofte kan ting endre seg da, og det er det den er til for. Du kunne ha sagt at dere går igjennom en litt vanskelig periode, eller evt. har besluttet å ta en pause. Jeg ville uansett tatt en pause der dere har litt pusterom og kan tenke. Si til ham at fullstendig åpenhet er viktig her, og når han allerede har tatt et slikt drastisk steg som å forlate dere må han nesten forklare seg. Jeg regner med at det enten var ting han var veldig lite tilfreds med i ekteskapet, en annen kvinne, eller begge deler. Når du har roet deg kan du la ham snakke ut (uten å protestere eller avbryte), bare for å få fakta på bordet. Anonymous poster hash: 63ed1...019
Gjest Blomsterert Skrevet 19. september 2014 #12 Skrevet 19. september 2014 Mannen min og jeg har vært gift i 15 år og har to barn i skolealder. Jeg trodde vi hadde det fint sammen, men så begynner han plutselig å snakke om at han heller vil bo for seg selv. Han har ingen ordentlig forklaring på hvorfor, pakker bare med seg klær og diverse og drar til en kamerat som han kan låne et rom hos. Vi snakker et par ganger over telefon i ukene som følger, jeg gråter og trygler, men han er steil og står på sitt. Så etter å ha grått og rast og sørget over familien min som går i oppløsning må jeg bare karre meg opp og ta tak i alt som må gjøres. Møte i banken, få oversikt over min økonomiske situasjon, informere familie og venner, rydde , pakke, forberede meg og barna på at vi må flytte til en mindre leilighet, se meg om etter en ekstrajobb osv. Så etter to måneder står mannen min på døra og er veldig usikker på om han har valgt rett, angrer litt, savner oss litt og er veldig usikker, men tror kanskje vi kan få det til å fungere likevel... Nå er jeg bare sint og skuffet og mektig irritert. Jeg burde kanskje vært lettet over at han vil komme hjem igjen, men føler meg bare frustrert. Noen andre som har vært borti noe lignende? Er det mulig å få dette til å fungere igjen? Er det vanlig at mannfolk kan få en sånn "krise" og at de bare velger å stikke av istedenfor å snakke om ting? Anonymous poster hash: 2ba1f...c4d Hvor lenge snakket han om å bo for seg selv før han faktisk flyttet? Og hva mener du med en "ordentlig"forklaring? Visste han ikke hvorfor han ville flytte,eller var det en forklaring du ikke forsto/godtok? Hvis han spontant forteller det og så drar i løpet av et døgn ville det jo vært ganske illevarslende. Hvis han (og du)brukte litt tid på å forberede dere,og ungene,så er det mer akseptabelt. Han er fremdeles usikker? Kan du ikke be ham komme tilbake når han har funnet ut av ting? Syns du fortjener at han er sikker før dere eventuellt flytter sammen igjen.
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #13 Skrevet 19. september 2014 Høres ut som en ganske allvorlig psykisk krise som har rammet mannen din og han ikke har oppsøkt hjelp for det (strengt tatt så burde vel du som hans nærmeste ha sørget for at han fikk hjelp når han ikke oppsøkte det selv). Eller det kan være det mye mindre sannsyneligesenarioet at han driver med noe lyssky krimminell virksommhet ala breaking bad og måtte fikse noe greier med det.Anonymous poster hash: 3133f...1f6
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #14 Skrevet 19. september 2014 Jeg ville ikke klare å tilgi. Han burde ha oppsøkt fastlege eller psykolog for å bearbeide eventuell midtlivskrise eller depresjon, og når han velger å la det skure og gå helt til han "klikker" og krever skilsmisse synes jeg han har tatt et valg om at familien ikke betyr stort for ham. Hadde han brydd seg om dere hadde han ordnet opp. Anonymous poster hash: 23d08...20f 1
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #15 Skrevet 19. september 2014 Jeg forstår dette, men som sagt er det ganske drastisk. Det er jo en grunn til at selv når folk bestemmer seg for å skilles er det en lengre separasjonperiode - ofte kan ting endre seg da, og det er det den er til for. Du kunne ha sagt at dere går igjennom en litt vanskelig periode, eller evt. har besluttet å ta en pause. Jeg ville uansett tatt en pause der dere har litt pusterom og kan tenke. Si til ham at fullstendig åpenhet er viktig her, og når han allerede har tatt et slikt drastisk steg som å forlate dere må han nesten forklare seg. Jeg regner med at det enten var ting han var veldig lite tilfreds med i ekteskapet, en annen kvinne, eller begge deler. Når du har roet deg kan du la ham snakke ut (uten å protestere eller avbryte), bare for å få fakta på bordet. Anonymous poster hash: 63ed1...019 TS her igjen Det er mulig jeg formulerte meg litt uklart i innlegget mitt. Jeg har vært svært forsiktig med hva jeg har sagt til andre om dette. Det er kun mine foreldre, søster og to av mine venninner som vet om dette. Jeg har også vært svært forsiktig med å si noe "drastisk" til barna våre, det vil jeg vente med til mannen min kan ta den samtalen sammen med meg. Jeg har egentlig ikke formulert meg på noen annen måte enn du foreslår her. Og jeg er helt rolig nå, ser ut fra innlegget at jeg virker litt hysterisk, men er ikke det. Ellers takk for gode råd i forhold til å la ham snakke ut. Har nok noe å lære der ja. Anonymous poster hash: 2ba1f...c4d
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #16 Skrevet 19. september 2014 Eller det kan hande at du er en misshandler og at han til slutt fikk nokk. Det kan jo ikke vi vite, og hvis du er det vil du jo aldri innrømme det her heller.Anonymous poster hash: 3133f...1f6
AnonymBruker Skrevet 19. september 2014 #17 Skrevet 19. september 2014 Jeg hadde i alle fall brukt tid før vi fortsatte som før. Å dra avgårde sånn uten å snakke skikkelig med deg er ikke et godt trekk av din mann. Selv om han tvilte på forholdet deres, har han en forpliktelse i å snakke ut med deg om det som er vanskelig. Å rømme unna slik tyder på noe som ikke er greit. Siden så mange menn er utro i løpet av et langt samliv, er det utroskap eller følelser for en annen jeg tenker på først. Så har han tatt et valg og vil ha deg? Bruk tid og gå i samtaler sammen. Noe mer om grunnen til at han rømte ut av hjemmet bør komme fram før du fortsetter med denne mannen. Anonymous poster hash: 22984...5d7 1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå