Blir litt lei meg av moren min....

[AnonymBruker]

La meg gjøre det klart, jeg har verdens beste mamma og pappa og de stiller alltid opp for meg og barna.

Men saken er den at vi har fått tre barn på 4 år og det er kun et år mellom de to siste. Jeg var veldig bekymret mens jeg var gravid med minste og jeg var redd jeg ikke kom til å klare det eller at alt skulle bli helt kaos. Masse negative tanker som svevde i hodet samtidtig som jeg selvfølgelig gledet meg masse. Jeg har slitet litt med angst i de siste årene og trenger derfor tid til tankene mine og orker ikke styre å ordne med alt mulig. Moren min er en virvelvind og kan aldri sitte stille, det er alltid noe på gang. Sånn orker ikke jeg leve. Hjemme hos oss så kommer vi hjem fra bgh, slapper av går kanskje en tur men en lager middag. Etter middag så leker vi litt også er det seng. Vi liker å ha det koselig og rolig.

Vi har vært en god del hos mine foreldre fordi barna elsker å være der pluss at det kan bli veldig kjedelig og ensomt i en leil i 4. Etasje mens mannen jobber sent.

Det jeg blir mer og mer obs på er at hos foreldrene mine er det ingen rutiner i forhold til middag eller leggetid. Alle spiser litt her og der og gjerne så blir det også endel godteri, elsdste mann på 4 er alltid oppe helt til han sovner på sofaen. Dette hadde vært helt greit hvis det kun var noen ganger i mnd men min mor vil så gjerne at sønnen min skal sove der hele tiden og gutten elsker jo å være der.

Jeg har vanskelig for å si ifra at hvis han skal være det alene så er det viktig med middag og leggetid. Når jeg også overnatter med de andre barna så ordner jeg det selvfølgelig selv.

Når jeg hinter til at jeg gjerne vil ha litt rutiner så blir hun nærmest fornærmet. Jeg kan stresse litt hvis ungene ikke kommer seg i seng for jeg vil gjerne slappe bitte litt av før jeg skal sove selv. Dessuten så syntes jeg barna oppfører seg litt dårlige hos dem for de vet vel ikke hvem sine regler som gjelder.

Hver gang jeg tuller med eller sier at jeg er litt sliten så kan hun si at jeg ikke skal klage for ingen får så mye avlasting som meg.

Jeg kan vel være sliten selv om jeg får endel avlasting?? Jeg har faktisk født tre barn på fire år. Jeg klager ikke, men noen ganger kunne jeg ønske meg en dag eller to alene!! Jeg er faktisk hjemme med både hun på 17 mnd og en baby så det er vel lov å bli litt sliten å lei.

Hun får meg til å føle meg som en dårlig mor noen ganger.

Dessuten så er det nesten ikke hyggelig å være på besøk der lenger for jeg blir stresset av at hun gjør ting på sin måte og hvis jeg prøver å si noe så får jeg på følelsen av at hun syntes jeg er for streng eller klagende.

Uff dette ble langt, men kom akkurat hjem fra en biltur med henne og jeg er lei meg igjen.....

Anonymous poster hash: 49c0d...c06

[AnonymBruker]

Jeg vil gå så langt som å si at du er en relativt dårlig mor!

Slutt å klage på det moren din gjør eller ta ansvar for barna dine selv! Det er du som har valgt og få dem og når du er så heldig å ha noen som avlaster deg såpass mye som det virker som, så kan du ikke diktere hvor de skal spise, etc. De er godt voksne mennesker som helt sikkert ikke har bedt om å få en runde til med småbarnsperioden og grensesetting.

Vær glad for den hjelpen du får. Er du ikke fornøyd så hold ungene dine hjemme og sett grensene selv!

That's life! Det er ditt valgt å få tre så tette. Jeg har selv vært i din posisjon og vet hvor tøft det er/blir. Men du må bare bite tenna sammen og la det stå til. Og jeg lover deg at på sikt så vil du få det mye enklere hvis du har alle tre hjemme det meste av tiden slik at de har de samme rutinene, grensene, leggetider osv...

Lykke til!

Anonymous poster hash: ef52d...205

[AnonymBruker]

Jeg vil gå så langt som å si at du er en relativt dårlig mor!

Slutt å klage på det moren din gjør eller ta ansvar for barna dine selv! Det er du som har valgt og få dem og når du er så heldig å ha noen som avlaster deg såpass mye som det virker som, så kan du ikke diktere hvor de skal spise, etc. De er godt voksne mennesker som helt sikkert ikke har bedt om å få en runde til med småbarnsperioden og grensesetting.

Vær glad for den hjelpen du får. Er du ikke fornøyd så hold ungene dine hjemme og sett grensene selv!

That's life! Det er ditt valgt å få tre så tette. Jeg har selv vært i din posisjon og vet hvor tøft det er/blir. Men du må bare bite tenna sammen og la det stå til. Og jeg lover deg at på sikt så vil du få det mye enklere hvis du har alle tre hjemme det meste av tiden slik at de har de samme rutinene, grensene, leggetider osv...

Lykke til!

Anonymous poster hash: ef52d...205

Du har nok misforstått litt.

For jeg syntes det blir for mye at gutten miner der. Hun sier til han at han godt kan sove der eller være der hele helgen. Og det er kjempe hyggelig at hun vil ha han der men jeg ønsker at hun skal spørre oss foreldre først. Og hvis han skal være der så mye så syntes jeg ikke han skal få spise tre is om dagen, bare mcdonalds mat ig bære opp til kl 22.30 og sovne på sofaen. Som sagt hadde det kun vært litt innimellom så hadde vært greit. Men han sover der jo gjerne et par ganger i uka.

Vi ønsker han mer hjemme men jeg klarer ikke si nei heller.

Jeg ønsker at vi kunne planlegge litt bedre. Hun har til å med sagt at han godt kunne flytte å bo der. Saken er at vi bodde i leilheten under huset deres i de første leveårene til sønnen vår derfor føler han seg veldig hjemme der. Og da sier moren min at det er jo dette som egentlig er hjemmet hans. Jeg tenker jo at hjemmet hans er hos mamma og pappa.

Og vi klarer oss helt utmerket alene med tre barn, men innimellom trenger vi litt hjelp selvfølgelig.

Og når vi har vært hjemme i et par dager så ringer hun å spør om vi kommer tur snart eller så komme hun til oss.

Mine små søsken er så store nå at de er sjeldent hjemme og hun har ingenting å prate med faren min om, derfor vil hun ha barnebarna sine der så hun ikke kjeder seg.

Anonymous poster hash: 49c0d...c06

[Berit]

Jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt.

Jeg har det også sånn i forhold til min mor at jeg får liksom ikke lov verken til å være sliten, lei meg, eller si at jeg synes ting er tungt og vanskelig. Det har jeg da ingen grunn til, mener hun. "Tenk på den og den som har det mye verre".

Endret 18. september 2014 av Berit

[Gjest Blomsterert]

Hvis du syns sønnen din er der for mye,så må du jo bare si fra!

At de gjør ting på sin måte kan du vitterlig ikke klage på,all den tid dere er hjemme hos dem.

Nå er det litt merkelig av moren din å si at sønnen din kan bo der,og at det er hans egentlige hjem.

Hun må slutte med å si sånt.

Ellers velger du alt dette selv når du er der så ofte,og sønnen din overnatter et par ganger i uka.

Du er moren hans,så innse at det er du som styrer dette.

Veldig ofte når en ikke får den responsen en ønsker,så er årsaken MÅTEN du sier ting på.

Fks takler jeg fint at andre betror meg at de er slitne,lei osv,men,når folk legger an en sytende tone føler jeg bare irritasjon og ikke sympati. Så kanskje moeren din er sånn,og dessuten ser det ut til at hun kanskje ikke forstår uansett i og med at hun selv er en enegibunt. Men,det er normalt at du er sliten iblant,barn krever sitt.

Du får heller begrense besøkene hos moren din. Selv mener jeg at du reagerer og kritiserer/klager på bagateller. Flere barn ville nok ønsket seg besteforeldre som dette,men du må huske at de er besteforeldre og ikke foreldre til barna dine.

[AnonymBruker]

Jeg prøver jo å begrense besøkene men da inviterer hun bare sønnen vår til å sove der. Og da vil ikke jeg være kjipe mamma som sier nei.

Og jeg klager ikke mye på at jeg er sliten, det eneste jeg har klaget på er at mellomste jenta aldri vil legge seg og at vi bruker en time på å få henne til å sove - da må vi ligge ved siden av henne. Og det er vanskelig når jeg er alene med tre som også skal legge seg så å si samtidig! Det er litt praktisk vanskelig rett og slett. Da ber hun meg slutte å klage for ingen får så mye avlastning som meg.

Og da kommer hun med historier om da bi var små og hun ikke hadde noen- hun hadde det vanskelig hun.

Jaja- jeg er enig i alt dere sier egentlig. Men syns ikke hun skal få meg til å føle meg som en dårlig mor eller at sønnen vår har det bedre hos de!

Jeg setter veldig pris de og takker og bukker for at de er så snille.

Anonymous poster hash: 49c0d...c06

[Kittykat]

Barn trenger rutiner, uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har 3 barn og rutiner når det gjelder middagstid, leggetid og leksetid. Resten styrer de selv, da de er eldre enn din barn. Men uansett, så synes jeg at du er nødt til å sitte hardt mot hardt her. Du, som mor, har rett til å forvente at dine foreldre følger iallefall leggetiden til barna deres. Litt lenger oppe i helgene er greit, men ikke for lenge heller.

Og jeg synes det er rart at hun mener at hennes hjem er dine barns egentlige hjem. Hun ser det kanskje på den måten da dere har bodd der, men hjemmet til barna er der foreldrene deres bor. Og det er dere som bestemmer om barna skal få overnatte der, ikke barna. Det er hyggelig at hun spør barna deres, men jeg ser jo det at det kan bli problematisk hvis du ikke vil at de skal overnatte akkurat da.

[AnonymBruker]

Jeg vil gå så langt som å si at du er en relativt dårlig mor!

Slutt å klage på det moren din gjør eller ta ansvar for barna dine selv! Det er du som har valgt og få dem og når du er så heldig å ha noen som avlaster deg såpass mye som det virker som, så kan du ikke diktere hvor de skal spise, etc. De er godt voksne mennesker som helt sikkert ikke har bedt om å få en runde til med småbarnsperioden og grensesetting.

Vær glad for den hjelpen du får. Er du ikke fornøyd så hold ungene dine hjemme og sett grensene selv!

That's life! Det er ditt valgt å få tre så tette. Jeg har selv vært i din posisjon og vet hvor tøft det er/blir. Men du må bare bite tenna sammen og la det stå til. Og jeg lover deg at på sikt så vil du få det mye enklere hvis du har alle tre hjemme det meste av tiden slik at de har de samme rutinene, grensene, leggetider osv...

Lykke til!

Anonymous poster hash: ef52d...205

Fy faen å dårlig gjort det er å kalle noen dårlig mot over et innlegg her på KG. Da viser du at du er et dårlig menneskse! har du unger synes jeg synd på dem som har en så dømmende kjærring til mor. Skam deg di jævla rottefaen!

Anonymous poster hash: 5f8cb...027

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt.

Jeg har det også sånn i forhold til min mor at jeg får liksom ikke lov verken til å være sliten, lei meg, eller si at jeg synes ting er tungt og vanskelig. Det har jeg da ingen grunn til, mener hun. "Tenk på den og den som har det mye verre".

Akkurat slik er det for meg også! Jeg har tvillinger på 2,5 år, og en mann som reiser veldig mye i jobben. Til tider er jeg på randen av sammenbrudd, er så sliten! Hvis jeg prøver å snakke med foreldra mine om det, eller kommer med et hjertesukk om hvor trøtt jeg er, får jeg bare til svar "jaja, slik er det å ha barn."

Null sympati.

Jeg får lite avlastning og blir så skuffet gang på gang......

Ser for meg at foreldra mine kommer til å mase på meg når de blir eldre og kanskje trenger hjelp til diverse,,,

Da er det min tur til å svare; "jaja, sånn er det å være gammel!"

Anonymous poster hash: 7ae24...f18

[Japp]

Jeg prøver jo å begrense besøkene men da inviterer hun bare sønnen vår til å sove der. Og da vil ikke jeg være kjipe mamma som sier nei.

Og jeg klager ikke mye på at jeg er sliten, det eneste jeg har klaget på er at mellomste jenta aldri vil legge seg og at vi bruker en time på å få henne til å sove - da må vi ligge ved siden av henne. Og det er vanskelig når jeg er alene med tre som også skal legge seg så å si samtidig! Det er litt praktisk vanskelig rett og slett. Da ber hun meg slutte å klage for ingen får så mye avlastning som meg.

Og da kommer hun med historier om da bi var små og hun ikke hadde noen- hun hadde det vanskelig hun.

Jaja- jeg er enig i alt dere sier egentlig. Men syns ikke hun skal få meg til å føle meg som en dårlig mor eller at sønnen vår har det bedre hos de!

Jeg setter veldig pris de og takker og bukker for at de er så snille.

Anonymous poster hash: 49c0d...c06

En del av mammarollen innebærer faktisk å være kjip noen ganger.

Det skjer ganske ofte at min datter på tre år ikke er enig i mine avgjørelser, men jeg står på mitt og forklarer henne faktisk at jeg gjør ting for hennes beste, selv om hun ikke syns det. En dag så vil hun komme til å skjønne det, og frem til da så får jeg bare være kjip.