Han blir så fort distrahert - tips?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er sammen med en helt fantastisk fyr som jeg elsker utrolig høyt (og som jeg vet elsker meg), men det er noe som stadig skaper irritasjon og frustrasjon for meg - og deretter ofte konflikt.

Saken er at alle i hans familie har dette "distrè-genet", multitasking av type "snakke med en person mens man ser på tv eller sjekker telefonen" er komplett umulig, mens jeg er helt motsatt - jeg kan gjøre 5 ting på èn gang uten å slite.

I hverdagen er det irriterende, men ikke et veldig stort problem, jeg har lært meg å le litt av det når jeg f.eks forteller hva jeg har kjøpt inn til middag og han sier "mhm" for å så spørre meg 10 sekunder etter om jeg har tenkt på middag.

Problemet er når vi snakker om alvorlige ting virker det sårende for meg at han ikke hører. Om jeg forteller at jeg har hatt en tung dag på jobb og utbroderer er det sårt for meg at han plutselig faller ut fordi det gikk noen forbi vinduet, han ble distrahert av tv'n eller han kom til å tenke på noe.

Om vi snakker på telefonen og jeg forteller noe som skjedde som er veldig kjipt for meg så faller han ut og kan plutselig si "men jeg skal ikke holde deg våken mer" og jeg spør om han hørte hva jeg sa (noe han oftest ikke gjør).

Han synes dette er veldig trist selv og sier det ikke er fordi han ikke bryr seg, og jeg tror på ham fordi alle i familien hans er slik. Men jeg merker jeg trekker meg unna ham fordi jeg føler han ikke hører på meg når jeg snakker om meg og mitt - det må liksom en krangel til før han kan gi meg 100% oppmerksomhet, og da blir det raskt amper stemning fordi jeg føler jeg må bli sur for at han skal høre.

Noen flere som sliter med dette? Han vil gjerne endre seg, han har sagt han forstår jeg blir frustrert og han vil så gjerne gjøre alt for å skjerpe seg. Men er det mulig? Hva slags teknikker kan man bruke?

Jeg vil ikke trekke meg unna ham, men synes det er så vanskelig å ikke kunne fortelle mannen i mitt liv om små ting som skjer i hverdagen. Kvinner er jo gjerne emosjonelt betinget, og jeg merker jeg trekker meg unna både fysisk og psykisk fordi jeg føler han ikke er interessert.

Burde jeg bare holde kjeft og være glad for det vi har, eller kan noe gjøres?

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[TheTeen]

Han har konsentrasjonsvansker. Sliter med det selv og kjenner meg igjen i teksten. Er ofte jeg "faller" ut av virkeligheten hvis jeg kjeder meg eller tenker på noe viktig. Må være plagsomt at ting som du ser på som filleting tar hans oppmerksomhet 100%. Spiser han mye sukker/junk food?

[AnonymBruker]

Han har konsentrasjonsvansker. Sliter med det selv og kjenner meg igjen i teksten. Er ofte jeg "faller" ut av virkeligheten hvis jeg kjeder meg eller tenker på noe viktig. Må være plagsomt at ting som du ser på som filleting tar hans oppmerksomhet 100%. Spiser han mye sukker/junk food?

Nei, han er godt trent, spiser normalt og sunt, har klisterhjerne og er kjempeflink til å fordype seg i oppgaver og forelesninger, kan gjerne sitte i mange timer konsentrert i skriftlige ting.

Merker jeg foretrekker å skrive med ham på facebook fremfor å snakke med ham i telefonen når vi er borte fra hverandre...

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[Gjest Blomsterert]

Det høres ut som om du tror at hele familien hans har en "lidelse"av noe slag.

Tror det er mer at de ikke syns ting er interessante nok til å ha fokus på. Han kan selfølgelig lytte hvis han vil og er interessert nok!

Slutt å unnskylde ham som om dette er en arvelig lidelse!

Og så kanskje du kan bruke litt færre ord,sånn i tilfelle han syns det er kjedelig å lytte til lange foredrag om noe han ikke er så opptatt av?

Men slutt å unnskylde. Dette kan han fint jobbe med. Folk "fjerner"seg mentalt og blir distrahert når interessen svekkes. Kort sagt.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du tror at hele familien hans har en "lidelse"av noe slag.

Tror det er mer at de ikke syns ting er interessante nok til å ha fokus på. Han kan selfølgelig lytte hvis han vil og er interessert nok!

Slutt å unnskylde ham som om dette er en arvelig lidelse!

Og så kanskje du kan bruke litt færre ord,sånn i tilfelle han syns det er kjedelig å lytte til lange foredrag om noe han ikke er så opptatt av?

Men slutt å unnskylde. Dette kan han fint jobbe med. Folk "fjerner"seg mentalt og blir distrahert når interessen svekkes. Kort sagt.

Jeg er kjent med brukeren din og svarene dine, så jeg vet at du er ganske lite flink til å se utenfor din egen fatteevne.

Konsentrasjonsvansker er veldig utbredt og det handler ikke om å ikke ha interesse alltid. Jeg vet at han elsker meg og at dette alltid har vært et problem for ham, så jeg foreslår at du lar være å snakke om ting du ikke har peiling på.

Jeg har ikke tenkt til å snakke til ham som et barn og bruke visuelle uttrykk for å fange oppmerksomheten til et voksent menneske.

Jeg håper virkelig ikke du er lærer.

- TS

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[AnonymBruker]

Konsentrasjonsvansker er veldig utbredt og det handler ikke om å ikke ha interesse alltid.

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

Jupp. Jeg kan f.eks fint følge med en interessant dokumentar på youtube, så kommer de med noe informasjon jeg begynner å tenke rundt. Plutselig ser jeg det har gått 10 minutter av dokumentaren uten at jeg har fått med meg en dritt.

Det er jo sant at jeg oftere zoner ut hvis det ikke skjer noe interessant, men det er langt fra at det alltid er grunnen.

Anonymous poster hash: 1de0f...6a7

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er sammen med en helt fantastisk fyr som jeg elsker utrolig høyt (og som jeg vet elsker meg), men det er noe som stadig skaper irritasjon og frustrasjon for meg - og deretter ofte konflikt.

Saken er at alle i hans familie har dette "distrè-genet", multitasking av type "snakke med en person mens man ser på tv eller sjekker telefonen" er komplett umulig, mens jeg er helt motsatt - jeg kan gjøre 5 ting på èn gang uten å slite.

I hverdagen er det irriterende, men ikke et veldig stort problem, jeg har lært meg å le litt av det når jeg f.eks forteller hva jeg har kjøpt inn til middag og han sier "mhm" for å så spørre meg 10 sekunder etter om jeg har tenkt på middag.

Problemet er når vi snakker om alvorlige ting virker det sårende for meg at han ikke hører. Om jeg forteller at jeg har hatt en tung dag på jobb og utbroderer er det sårt for meg at han plutselig faller ut fordi det gikk noen forbi vinduet, han ble distrahert av tv'n eller han kom til å tenke på noe.

Om vi snakker på telefonen og jeg forteller noe som skjedde som er veldig kjipt for meg så faller han ut og kan plutselig si "men jeg skal ikke holde deg våken mer" og jeg spør om han hørte hva jeg sa (noe han oftest ikke gjør).

Han synes dette er veldig trist selv og sier det ikke er fordi han ikke bryr seg, og jeg tror på ham fordi alle i familien hans er slik. Men jeg merker jeg trekker meg unna ham fordi jeg føler han ikke hører på meg når jeg snakker om meg og mitt - det må liksom en krangel til før han kan gi meg 100% oppmerksomhet, og da blir det raskt amper stemning fordi jeg føler jeg må bli sur for at han skal høre.

Noen flere som sliter med dette? Han vil gjerne endre seg, han har sagt han forstår jeg blir frustrert og han vil så gjerne gjøre alt for å skjerpe seg. Men er det mulig? Hva slags teknikker kan man bruke?

Jeg vil ikke trekke meg unna ham, men synes det er så vanskelig å ikke kunne fortelle mannen i mitt liv om små ting som skjer i hverdagen. Kvinner er jo gjerne emosjonelt betinget, og jeg merker jeg trekker meg unna både fysisk og psykisk fordi jeg føler han ikke er interessert.

Burde jeg bare holde kjeft og være glad for det vi har, eller kan noe gjøres?

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

En voksen person har alltid, i alle sammenhenger, ansvar for egne handlinger. Han kan si at det er et genetisk eller tillært trekk - og sikkert ha rett - men det flytter ikke på ansvaret. At alle i hans familie sliter er en grunn, eller en årsak om du vil. Men det er aldri noen form for unnskyldning.

Dermed er det opp til han. Han må oppsøke teknikker, medisinering eller fagpersonell og selv bearbeide uønskede karaktertrekk. Dersom de for han er uønskede. Dersom han kan leve med det blir spørsmålet: gidder du å leve med en som synes det er helt ok å oppføre seg som en gullfisk i en samtale?

Anonymous poster hash: 24627...b42

[AnonymBruker]

Oi, dette kunne vært skrevet av meg om den nye kjæresten min.. Han faller ut av samtaler stadig vekk, og han kan ikke se på tv og ha høre hva jeg sier samtidig. Problemet er ofte at han oppsøker det han blir distrahert av, f.eks vi har åpen kjøkken løsning til stua, når vi lager mat og planlegger rekkefølge og hvem som skla lage hva så står han ofte og blir distrahert av tvn. Istedenfor å skru den av eller snu seg mot meg isteden.

Vi har nesten akkurat blitt sammen så jeg tror ikke han er lei av meg, men at det er en uvane bare. Men veldig dumt når vi skal snakke om noe viktig og han ikke får med seg noe.

Og som deg så foretrekker jeg faktisk chat fremfor prating, det er et problem..

I tillegg er min ganske opptatt av å prate om seg og sitt, og problemene sine. Jeg lytter og hjelper, og når jeg har noe jeg vil prate om så er han enten veldig kjapp i svar for å fortsette med noe annet, eller tar opp problemene sine igjen uten å hjelpe meg med mine..

Irriterende!

Anonymous poster hash: bac9c...f07

[AnonymBruker]

Jupp. Jeg kan f.eks fint følge med en interessant dokumentar på youtube, så kommer de med noe informasjon jeg begynner å tenke rundt. Plutselig ser jeg det har gått 10 minutter av dokumentaren uten at jeg har fått med meg en dritt.

Det er jo sant at jeg oftere zoner ut hvis det ikke skjer noe interessant, men det er langt fra at det alltid er grunnen.

Anonymous poster hash: 1de0f...6a7

Takk for svar Det hjelper å høre fra andre som "lider" av det samme. Gjør du noe spesielt for å bli bedre?

En voksen person har alltid, i alle sammenhenger, ansvar for egne handlinger. Han kan si at det er et genetisk eller tillært trekk - og sikkert ha rett - men det flytter ikke på ansvaret. At alle i hans familie sliter er en grunn, eller en årsak om du vil. Men det er aldri noen form for unnskyldning.

Dermed er det opp til han. Han må oppsøke teknikker, medisinering eller fagpersonell og selv bearbeide uønskede karaktertrekk. Dersom de for han er uønskede. Dersom han kan leve med det blir spørsmålet: gidder du å leve med en som synes det er helt ok å oppføre seg som en gullfisk i en samtale?

Anonymous poster hash: 24627...b42

Han sier han vil endre seg for han merker det sliter på meg og han sier han er livredd for å miste meg fordi han er en idiot på det punket. Jeg vet ikke hva slags fagfolk som driver med dette, og heller ikke hvilke teknikker som finnes, derfor jeg poster her. Jeg er nemlig veldig redd for at jeg skal miste følelsene mine for ham nettopp fordi jeg føler meg oversett og ikke hørt

Oi, dette kunne vært skrevet av meg om den nye kjæresten min.. Han faller ut av samtaler stadig vekk, og han kan ikke se på tv og ha høre hva jeg sier samtidig. Problemet er ofte at han oppsøker det han blir distrahert av, f.eks vi har åpen kjøkken løsning til stua, når vi lager mat og planlegger rekkefølge og hvem som skla lage hva så står han ofte og blir distrahert av tvn. Istedenfor å skru den av eller snu seg mot meg isteden.

Vi har nesten akkurat blitt sammen så jeg tror ikke han er lei av meg, men at det er en uvane bare. Men veldig dumt når vi skal snakke om noe viktig og han ikke får med seg noe.

Og som deg så foretrekker jeg faktisk chat fremfor prating, det er et problem..

I tillegg er min ganske opptatt av å prate om seg og sitt, og problemene sine. Jeg lytter og hjelper, og når jeg har noe jeg vil prate om så er han enten veldig kjapp i svar for å fortsette med noe annet, eller tar opp problemene sine igjen uten å hjelpe meg med mine..

Irriterende!

Anonymous poster hash: bac9c...f07

Litt trøst i at vi er flere...tenker du det er en uvane altså? Han har vært helt sånn siden starten her også. Så utrolig kjedelig å betro seg til noen om noe som er vanskelig å snakke om, bare for å innse at den andre parten spacet ut og ikke har fått med seg det du sa...

-TS

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[AnonymBruker]

Sånn som dette var eksen min også, og det er en av de største grunnene til at jeg ikke orket mer. Jeg vet at han ville ha lyst til å følge med på det jeg sa, men når det meste annet er mer interessant, så ble jeg til slutt lei. Altså, han klarte å konsentrere seg ellers, med ting han holdt på med og syntes var interessant. Så hvis han hadde interessert seg i meg og mine problemer, hadde han fint klart å følge med. Føler ikke du at det er sånn med deg/dere?

Anonymous poster hash: 2011d...408

[Gjest Blomsterert]

Jeg er kjent med brukeren din og svarene dine, så jeg vet at du er ganske lite flink til å se utenfor din egen fatteevne.

Konsentrasjonsvansker er veldig utbredt og det handler ikke om å ikke ha interesse alltid. Jeg vet at han elsker meg og at dette alltid har vært et problem for ham, så jeg foreslår at du lar være å snakke om ting du ikke har peiling på.

Jeg har ikke tenkt til å snakke til ham som et barn og bruke visuelle uttrykk for å fange oppmerksomheten til et voksent menneske.

Jeg håper virkelig ikke du er lærer.

- TS

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

Siden du er kjent med brukeren min,og har lest en del svar,så vet du vel at det er lærer jeg utdannet meg til og har jobbet som. Konsentrasjonsproblemer i det omfanget?

Er bare litt lei at alt skal unnskyldes hele tiden.

[AnonymBruker]

Velkommen til min verden, fikk jeg lyst til å skrive.

Kjæresten min VAR sånn, helt til han ble diagnostisert med ADD og begynte på medisin. Nå klarer han holde fokus, lytte og huske, samt utføre arbeidsoppgaver i helhet i hjemmet.

Anonymous poster hash: ba7e3...b11

[AnonymBruker]

Takk for svar Det hjelper å høre fra andre som "lider" av det samme. Gjør du noe spesielt for å bli bedre?

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

Hehe, nei kan vel ikke si at jeg gjør det. Har vel egentlig bare tenkt at det er slik jeg naturlig er og at det ikke er så mye å gjøre med det. Synes ikke det er et sååå stort problem.

Men jeg skiller meg kanskje litt ut fra typen din, for hvis kjæresten min snakker med meg om noe alvorlig så detter jeg ikke ut. Problemet er nok heller å få oppmerksomheten min i første omgang. Husker fortsatt den gangen hun hadde fortalt med tidlig på dagen om at en nær person av henne hadde dødd, og jeg senere på dagen hadde spurt henne om hvorfor hun hadde vært så trist idag. Hjalp ikke på humøret hennes det for å si det sånn.

Men hun har etterhvert tilpasset seg og hvis hun vil snakke om noe alvorlig nå forsikrer hun seg først om at hun har oppmerksomheten min. Trur ikke hun har noe stort problem med det lenger, syns vel det bare er morsomt

Anonymous poster hash: 1de0f...6a7

[AnonymBruker]

Takk for svar dere, det hjelper litt.

Boblet over av frustrasjon i går kveld igjen fordi han nok en gang datt ut fra en samtale vi hadde...en samtale hvor jeg var ærlig om at jeg trakk meg unna og var redd fordi jeg merket jeg ble kaldere mot ham.

Han sier han har begynt å gjøre tiltak for å bli bedre, og at jeg "kommer til å merke det", men når jeg sier jeg trenger å bli involvert i prosessen for å skjønne at han faktisk prøver så får jeg høre at jeg er for kravstor.

Jeg er så redd for at dette er slutten på oss, følelsene mine holder på å fly ut av vinduet mens han sier han ikke klarer å være sammen med noen som ikke har de samme følelsene for ham som han har for meg.

En skikkelig ond sirkel, hvordan bryter vi ut?

-TS

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[Red-Ruby]

Jeg elsker kjæresten min og vennene mine og jeg "toner " ofte ut av samtalen jeg også, så ikke bry deg om sånne kommentarer ts. Det er alt jeg kan si, det og prøv å fordel tema litt utover dagen sånn at det ikke blir alt på engang..

[AnonymBruker]

Jeg elsker kjæresten min og vennene mine og jeg "toner " ofte ut av samtalen jeg også, så ikke bry deg om sånne kommentarer ts. Det er alt jeg kan si, det og prøv å fordel tema litt utover dagen sånn at det ikke blir alt på engang..

Okei, tusen takk. Jeg skal prøve å ikke ta det så personlig, men jeg kjenner jeg er så utrolig sensitiv på det området der Jeg innser vel at jeg også må endre meg om dette skal gå bra.

- TS

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0

[AnonymBruker]

Sjekk for ADD/ADHD

Les litt om det og se om det er andre symptomer, men akkurat det du beskriver er et ganske kraftig et.

Anonymous poster hash: 3932c...944

[AnonymBruker]

Ville bare oppdatere den som vil vite.

Vi snakket litt om muligheten for ADD, han sa han hadde tenkt på det selv. Men vi er enige om å teste teknikker før vi evt går videre med det, og selv om han faller ut nå og da har han blitt mye bedre!

Han holder ikke på med andre ting når vi snakker på telefonen mer, han fokuserer på meg når vi snakker og jeg er mer tålmodig med ham når han en og annen gang faller ut.

Blir noen testspørsmål og irritasjonsmomenter, men han har iallefall tatt det veldig alvorlig og sier han blir glad av å se reaksjonen min når jeg merker han hører etter.

Så jeg krysser fingrene for at dette fortsetter, takk til dere som har kommet med innspill og råd

-Ts

Anonymous poster hash: 9ebe6...9c0