Barndomsvenner - et lite savn....

[AnonymBruker]

Oppigjennom åra har man sett hvor utrolig flott det er når gamle venner møtes. Venner de har hatt siden barndommen, som har kjent de i mange år og som de har delt barndom og ungdomstid med. Alle de første store opplevelser og utfordringer har de vært gjennom, og bånd sterke som (om ikke sterkere) famile har oppstått.

Jeg blir oppriktig glad når jeg ser dette. Man deltar i bryllup og utdrikningslag hvor gamle venner kanskje møtes for første gang på en stund men som har noe som penger aldri kan kjøpe, man ser det på dem - og man blir glad av å se den lykken disse deler.

Men like etterpå sitter man der med en liten klump i halsen og et lite savn som dukker opp fra tid til annen. I et liv som jeg på ingen måte er missfornøyd med. Men det de har og det jeg beundrer har jeg aldri hatt. Og det føles som at jeg heller aldri vil få noe slikt i voksen alder - som jeg vel har slått meg til ro med. Jeg har venner, gode venner - men de alle har en nærmere barndomsvenn. De har alltid en som står dem nærmere enn jeg noensinne vil gjøre.

Jeg tenker av og til; hva skal jeg gjøre om jeg skal gifte meg? Hvem skulle vært forloveren min? Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg skulle spurt. Jeg skjønner jo at dette er noe jeg sikkert ikke er alene om, men rundt meg virker det slik. Alltid når et barn fødes og det er snakk om dåp, faddere og gudforeldre vet jeg at jeg aldri vil bli spurt eller nevnt. Når noen gifter seg vil jeg ikke bli spurt om å være forlover - og det gjør bittelitt vondt. For jeg føler at uansett hvor godt man liker noen og går overens med de så blir man aldri noe mer enn det nest beste sammenlignet med barndomsvennene.

Vet ærlig talt ikke helt hvorfor jeg skriver dette - kanskje for å høre om andre har hatt samme tanker. Jeg er ikke noen viggo venneløs, og jeg har ikke noe mangler i livet ellers. Jeg er rett og slett lykkelig på svært mange vis. Men om jeg skulle ønske noe var det kanskje det å ha hatt noen livet gjennom. Muligens fordi mine søsken er svært forskjellige fra meg og jeg ikke har den type vennskapsforhold med de. Jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: f606a...c9c

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg tror heller ikke jeg har noen som ser på meg som den ultimate bestevenninnen. Av alle venninne jeg har, så er det alltid en annen kvinne som står dem noe nærmere.

Hvorfor har du ikke kontakt med dine barndomsvenninner?

Anonymous poster hash: 00333...edb

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg tror heller ikke jeg har noen som ser på meg som den ultimate bestevenninnen. Av alle venninne jeg har, så er det alltid en annen kvinne som står dem noe nærmere.

Hvorfor har du ikke kontakt med dine barndomsvenninner?

Anonymous poster hash: 00333...edb

Iløpet av de første årene på barneskolen utviklet det seg etterhvert et skille mellom de som var akseptert og de som tydeligvis skulle mobbes og hakkes på. Om du var en av de (som meg) som nektet å delta denslags idioti havnet du automatisk i en slags pariakaste som enten ble plaget eller ble latt være i fred om du holdt deg unna.

Så du kan si at resten av grunnskolen og vgs holdt jeg meg stort sett for meg selv. Bodde også slik til at man ikke hadde så mange andre som bodde rundtom. Mine barndomsvenner ble på en måte datamaskinen og bøkene jeg leste gjennom med stor iver. Det var først etter vgs at jeg oppdaget at man endelig kunne være seg selv og få et sosialt liv igjen.

Anonymous poster hash: f606a...c9c