Hvordan få igang samtalen om barn?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og min kjære har vært sammen i snart to år, fungerer bra sammen på det aller meste, og jeg er veldig glad i han. Jeg er 23, han snart 22. Til våren er jeg ferdig med en mastergrad og får med stor sannsynlighet jobb der jeg ønsker. Han jobber. Fremtidsutsiktene er med det stabile, og vi kjøper nok bolig sammen når jeg og får inntekten til det.

Det er ikke det at vi nødvendigvis er uenige om noe, men at temaet spinner rundt og rundt i hodet mitt daglig. Jeg vet ikke om jeg er bitt av verpesyken eller hva det er, men jeg tror jeg begynner å bli gal. Problemet er at vi ikke kan snakke om barn. Jeg ønsker så gjerne en åpen dialog, så jeg får en forståelse av hva han tenker om saken. Jeg har prøvd å snakke om det flere ganger, og nå synes han jeg maser. Spør jeg, sier han enten at det skjer når det skjer, med glimt i øyet, eller at jeg minst må bli 30 før vi kan snakke om sånt. Lengre kommer vi ikke. Tankene mine får et berg-og dalbanemønster, og jeg er kommet til et punkt der jeg kan bli irritert på andre ting fordi vi ikke kan snakke om dette.

Familie er viktig for meg, og jeg har hele livet ønsket å få nummer 1 i midten av 20-årene og nummer 2 før jeg er 30. Familie er ikke like viktig for han, og han ønsker å være ung og leve livet i flere år enda. For meg er ikke det å få barn ensbetydende med å slutte å leve, selv om man ikke har den samme friheten som man har alene. Mange av venninnene mine har allerede fått barn, og det blir nok ikke færre i årene som kommer, og jeg ønsker ikke å henge milevis bak.

Det er aktuelt for meg med barn innen en toårsperiode, og jeg savner å kunne snakke med han om det. Jeg er og villig til å vente litt på han hvis det er det som skal til. Er det for mye forlangt å snakke om dette etter to år sammen, og hvordan går jeg frem?

Anonymous poster hash: df9e6...7af

[AnonymBruker]

Ååå, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Samboeren og jeg har hatt nøyaktig samme problem. Vi ble sammen da vi var 22/23 og etter en stund ble jeg veldig opptatt av å snakke om barn. Jeg ville vite om han kom til å få lyst til barn, og få bekreftet at vi ønsket det samme. Han kunne ikke love noen verdens ting og synes jeg maste noe voldsomt.

På et tidspunkt holdt vi på å gjøre det slutt. Jeg var frustrert og han var lei seg fordi han følte at han ikke kunne love meg det jeg ønsket. Tror det var da jeg skjønte at jeg måtte skjerpe meg og begrense barnesnakket til et minimum. Rett og slett bestemme meg for om det var viktig nok til å gjøre det slutt, eller om jeg kunne leve med uvissheten.

Jeg tenkte det samme som deg og ville være ferdig med barn innen jeg fylte 30. Han ville helst ikke ha barn før han fylte 30. Vi er like gamle, begge kunne ikke få det som vi ville.

Nå er vi 28/29 og vi har fortsatt ikke barn. Den verste "verpesyken" gikk etter hvert over for min del og dette er ikke noe som er leit for meg. Hvis det hadde vært det kunne vi nok ikke vært sammen.

Nå begynner han imidlertid å bli klar og jeg vil tro vi kutter ut prevensjon om kort tid.

Mitt råd er å fokusere på studiene og heller ta det opp igjen når dere begge har faste jobber og har begynt å se etter bolig. Ikke ta det opp hele tiden, men vær tydelig på dine ønsker. Det er ikke rart at han ikke nå kan si at "ja, om 2 år skal vi få barn". Om 2 år kan det hende temaet er helt uproblematisk.

Så frøet, men la det modnes hos han uten at du forlanger svar hele tiden.

Anonymous poster hash: f9719...6b7

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke man kan presse frem et ønske om å få barn innen en viss tid, du må la det komme av seg selv. Når det gjelder barn føler jeg BEGGE må være 100% klare før man kan begynne å tenke på det, og han er ikke klar enda. Det er dumt hvis han ender opp med å føle seg presset til å planlegge barn, tror ikke noe godt kommer ut av det.. Dere har forskjellige ønsker, og enten så må du leve med at han vil vente eller så må du finne en annen som har samme mål som deg når det gjelder barn.

Anonymous poster hash: e0b04...c84

[Gjest Wei Wei]

Han er jo bare 21 år.

Om jeg var deg så ville jeg fokusert på å bli ferdig med utdanningen, finne en fast jobb, kjøpe bolig sammen og leve litt i den for å bli vant til økte utgifter og inntekter.

Så ca til høsten neste år kan du ta opp tema en gang til. Ingen vits i å diskuttere planene før da. Men at du skal være tydelig på hva du vil og ønsker i fremtiden med ham -- det er viktig å kommunisere til ham.

Som jeg ser det, så har du ingen problemmer med å starte samtale om barn. Det har du gjort flere ganger. Det du virker misfornøyd med er at han ikke vil diskuttere prøving på barn nå. Altså, ved å oppleve samtalene som mas mener han det det er for mye fokus på det i forhold til hans interesse for tema. Altså, han ønsker ikke barn i nærmeste fremtid.

Derfor må du vente noen år, sikkert minst 3-4 år før tema blir mer aktuell for ham.

Endret 15. september 2014 av Wei Wei

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at så unge gutter ikke er klar for å tenke på barn. Vi snakket ikke om dette med barn før vi var over 25 begge to.

Anonymous poster hash: 9db17...9eb