uvel av babyen

[AnonymBruker]

Når jeg stopper opp, og ligger inntil /

Holder babyen i armene osv og virkelig ser på henne så blir jeg kvalm og får vondt inni meg. Jeg blir så utrolig lei meg også fordi at babyen er noe av det vakreste som finnes, smilet hennes gjør meg helt varm i hjertet og jeg bare Måå smile tilbake. Hun, i seg selv er absolutt ingenting å bli kvalm av.

Men... Han som deler DNA med henne og biologisk sett er en såkalt pappa han er den siste jeg vil tenke noe på. Jeg tenkte da jeg var gravid at det ville være tøft om hun lignet på han, men at hvis det var tilfellet ville jeg nok bli blindet av kjærlighet til babyen. heldigvis er hun en kopi av meg.

Han er en eks. Gjennom 3 år har jeg blitt direkte mishandlet fysisk og psykisk. Fått høre hver bidige dag hvor syk jeg er i hodet, hvor ond jeg er og hvordan jeg burde være døds takknemlig for at han vil ha meg, for ingen andre vil og jeg vil derfor aldri finne noen så god som han...

Han har psykisk presset meg til sex som da har blitt at jeg ligger og griner imens han jukker seg ferdig. Jeg fikk ikke lov til å snakke med noen uten at han overhørte samtalen og skulle jeg ut av huset måtte han bli med. Et par fanger fikk jeg gå alene hvis han skulle noe viktig , for eks det kræsja med treningen (bolefyr) men da fikk jeg sms konstant istedet. Han var alltid 100% sikker på at jeg var utro. Jeg slutta på skolen (voksen opplæring) og han slutta også for å være sammen med meg. Det ble veldig intenst.

Vi har gjort mye dumt sammen. Han bruker jævlig rusmidler og er bitter på meg fordi jeg ikke vil det lenger. Han har kasta seg oppå meg og kvelt meg. Jeg kjempet imot alt jeg klarte før jeg gav opp. Imens ropte han som en gal hvor forferdelig jeg var og "jeg skal drepe deg, du skal dø". Heldigvis slapp han taket. Han satte en dødelig dose heroin på meg.

Da jeg ble gravid var jeg i en prosess om å gå fra han,(det har jeg prøvd på siden 1 år etter vi møttes) han ruset seg og jeg gjorde ikke. Politi var ofte hos oss. Men abort var uaktuelt for meg.Selvom det tok meg 2 år til så har jeg idag klart det og savner han ikke lenger. Vet at jeg ikke trenger han og vet at jeg gjerne kan møte en bedre samt det finnes flere som vil "ha meg".

Nå er det et mareritt med han ift samvær. Jeg har heldigvis hørt at vold mot mor=vold mot barn. Nå får han ikke møte meg eller barnet mitt uten at noen er til stede, men hva med fremover?

Hvordan kan jeg unngå å bli kvalm av datteren min? Er så vondt fordi jeg elsker henne høyere enn noe annet. Vil ikke føle en negativ følelse av å se på henne. Jeg hater når hun får et blikk i øya som kan minne om hans eller jeg ser henne fra en vinkel og kommer på han. Hele tia blir jeg mint på at hun er et produkt av han. Blir lei meg og forbanna, jeg hater han! Han fortjener ikke å være faren til noe så vakkert og uskyldig!

Han er foresten ikke snill mot familien sin eller dyr heller. Og det verste er jo at han ikke forstår dette han vil ha barnet mitt 50% for han tror å være en god pappa da holder det å elske barnet sitt. Vel, han elsket jo meg og klarte aldri ta vare på meg eller ta hensyn til meg/ sette meg foran egne behov. Da tenker jeg dagligdagse ting ikke volden, vanlig empati-fraværende. Jeg skulle da ikke ha behov for å besøke min søster da jeg hadde alt jeg trengte i han/ ble skjelt ut fordi jeg sa jeg elsket søsteren min for dette var ikke normalt, han var den eneste jeg skulle elske. En selvfølge at jeg skulle rydde og vaske alt i huset mens han var på trening..

Nå ble dette evig langt da men poenget er at han har traumatiske meg på flere måter og dette blir jeg mint på konstant med babyen.. Hun er 6 mnd.

Anonymous poster hash: 7170c...4a0

[Nique]

Du bør prate med kompetente personer og få hjelp tenker jeg begynn med å ta det opp på helsestasjonen, de kan hjelpe deg å få kontakt med f.eks psykolog.

Det kan hjelpe deg godt å bare få pratet med noen og få orden på følelsene. Lykke til, det ordner seg nok.

[Gjest Haaploes]

Du er tøff!

Som Nique sier over her - prat med kompetente personer. Du har vært gjennom masse, mye mer enn et menneske skulle trenge å være gjennom. Nå er det viktig at du setter deg selv og jenta di i første rekke, og at dere to får ordentlig orden på livet.

Masse, masse lykke til.