Når mannen tjener mye

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen siden ungdommen. Vi har et veldig godt forhold og ett barn foreløpig. Vi er mot slutten av 20årene.

Mannen min har nå en jobb hvor han tjener svært bra. Og jeg er selvfølgelig glad for det, da det gjør vår økonomiske situasjon svært behagelig.

Men likevel har jeg en litt uklar følelse...min inntekt er virkelig ikke viktig (selv om jeg også tjener ganske godt). Den kommer liksom bare som en liten bonus oppå alt det andre.. Og det er jo såklart et luksusproblem, men jeg merker at jeg ikke liker det helt.

Vi planlegger et barn til, og jeg har egentlig lyst til å jobbe mindre da. Og det kan jeg jo. Men...vet ikke...min lange tunge utdannelse, også er det liksom ikke viktig..

Noen andre som skjønner hva jeg mener?

Anonymous poster hash: 82884...c6e

[Gjest Gjest]

Dine penger bør være viktigere for deg enn det der.

[AnonymBruker]

Synes du ikke at du har realisert deg selv nok? At du ikke betyr så mye i jobben din? Eller at du ikke er kompensert nok i stillingen du har?

Identifiser hva problemet er. Som regel handler det ikke om pengene i seg selv.

Anonymous poster hash: 5e9a9...4ba

[AnonymBruker]

Jeg ville tonet ned jobbingen litt til også satt HELE lønna inn på en sparekonto i tilfelle forholdet ryker. Deretter ville jeg ha jobbet redusert frem til ungene begynte på skolen for så å kjøre fullt trykk karrieremessig. Når du jobber redusert så får du heller ikke nevneverdig hull i CVn. Du har egentlig ett luksusproblem som mange vil misunne deg. For veldig mange er ting slik at begge foreldrene MÅ jobbe 100% uansett om de har lyst eller ikke.

Anonymous poster hash: e9d19...d24

[Ulla Ullsokk]

Hallo, jobben din er ikke mindre viktig selv om han tjener mye! Livet er langt, kanskje er dere sammen i ti år til og da bør du være klar til å forsørge deg selv! Selv om dere skulle være lykkelige og sammen resten av livet, så er jobb mer enn inntekt! Det er et sted du får bidratt med noe annet enn i hjemmet, det er et sted du får erfaringer som gjør at du fortsatt er interessant for din mann!

Du må tenke annerledes!

[Gorgonzola]

Du er god til å finne på problemer og bekymre deg, det skal du ha.

Ut over det - null sympati fra meg.

[Pås]

Skjønner deg veldig godt, sånn har jeg alltid hatt det! Vi har vært sammen siden vi var rundt 20, og er nå godt opp i 40-årene, og selv om vi begge har lange utdannelse har han alltid tjent svært mye mer enn meg, sikkert både fordi han er flink og fordi han nok er mer ambisiøs enn jeg er. Men, det betydde at det var MEG som jobbet halvt da barna var små, tanken på at han skulle gjort det streifet oss vel aldri, i hans stilling hadde det heller ikke vært mulig! Så da tuslet jeg rundt i 50% stilling som litt sånn sysselsetting... Nå er barna store, og jeg har fått en solid stilling (full stilling, selvsagt!) men det henger fremdeles litt igjen sånn "Jaja, fint at du har noe å holde på meg du og"-stemning både hjemme hos oss og blant alle rundt oss...

Så ja: jeg skjønner deg! Men jeg ville aldri valgt annerledes, jeg ville ha mannen, og jeg satte stor pris på tiden med barna da de var yngre! Men vit hva du gjør! :-)

[AnonymBruker]

Synes du ikke at du har realisert deg selv nok? At du ikke betyr så mye i jobben din? Eller at du ikke er kompensert nok i stillingen du har?

Identifiser hva problemet er. Som regel handler det ikke om pengene i seg selv.

Anonymous poster hash: 5e9a9...4ba

Kompensert nok??? Mente du kanskje kompetent nok?

Anonymous poster hash: 060c7...85b

[Bbc_tromvik]

Kompensert nok??? Mente du kanskje kompetent nok?

Anonymous poster hash: 060c7...85b

Kompensert som i: "får ikke like stort økonomisk utbytte som mannen", derav problemet i tittelen

[AnonymBruker]

Hold på jobben din, er alt for mange kvinner som baserer seg på mannens høye inntekt. Plutselig er forholdet over og man står på bar bakke med ansvaret for barn og det det fører med. Har en søster som er i en slik situasjon nå. Skjønner at det ikke var akkurat dette som var temaet her, men har den siste tiden innsett hvor viktig dette er.

Anonymous poster hash: ea1e9...a60

[Gjest Herr Heftig]

Jeg ville tonet ned jobbingen litt til også satt HELE lønna inn på en sparekonto i tilfelle forholdet ryker. Deretter ville jeg ha jobbet redusert frem til ungene begynte på skolen for så å kjøre fullt trykk karrieremessig. Når du jobber redusert så får du heller ikke nevneverdig hull i CVn. Du har egentlig ett luksusproblem som mange vil misunne deg. For veldig mange er ting slik at begge foreldrene MÅ jobbe 100% uansett om de har lyst eller ikke.

Anonymous poster hash: e9d19...d24

Dette må være det mest provsoserende jeg har lest på lenge.

[naturbarn]

Kjenner meg ikke igjen, men nå som dere har god råd så sørg for god pensjonssparing. Det kan komme dårlige tider, dødsfall, skilsmisse osv som gjør at du blir økonomisk straffet får å jobbe lite deler av livet

[Gjest Coolaid]

Det vil alltid være en person med mer penger enn deg, ser penere ut, er flinkere til å lage mat eller å være mer "supermamma" enn deg. Denne gangen er det mannen din som tjener bedre enn deg. Kan ikke fatte og begripe at du bryr deg. Kanskje du bryr deg fordi du ikke opplever et fellesskap ? Hos oss har vi alltid tjent ulikt. I perioder har jeg tjent mer - i andre perioder har hun tjent mer. Vi har alltid sett på inntekt som en felles pott og ikke som en indikator på noe annet.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det er et problem med at en av dere tjener mer enn den andre. Klarer heller ikke å forstå at hans inntekt er "viktigere" en din. En tusenlapp er fortsatt en tusenlapp uansett hvilke konto den kommer fra.

Har dere felles økonomi ? - bruker han sin høye lønn for å hevde seg ovenfor deg ? Hvor kommer usikkerheten din fra ?

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke si at din utdannelse ikke er viktig selv om mannen tjener betydelig mer enn deg! Du gjør jo ditt, gjør så godt du kan for familien din, og samfunnet som helhet vil jeg tro?

Min mann tjener også betydelig mye mer enn det jeg gjør da han jobber privat, og jeg i det kommunale. Han har det slik at han lett kan gå opp 30.000 kr når det gjelder årslønn i løpet av en medarbeidersamtale, i tillegg til at han får en flott champagneflaske og andre fysiske bevis når jobben virkelig setter pris på ham. Jeg jobber i det offentlige, og har innfunnet meg ved det at jeg aldri kommer til å tjene så mye som ham.

Men jeg gjør så godt jeg kan. Jobber alt jeg kan, søker på jobber slik at jeg kan få jobbe mer.

Innsatsen som du legger ned på det du gjør har mye å si.

Hva har din utdannelse med det å ta seg mammapermisjon å gjøre i denne sammenhengen? Det var litt uklart det du prøvde å få frem.

Anonymous poster hash: daaab...f3f

[AnonymBruker]

Tror jeg ordla meg litt feil..

Jeg er absolutt ikke ute etter sympati, haha! Jeg har det kjempefint, vi har felles økonomi og det er ingen "ujevn maktbalanse" i forholdet:)

Var vel bare en litt uventet følelse som dukket opp. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe! Da jeg var i mammapermisjon merket jeg hvor viktig yrket mitt er for meg.

Men jeg er også langt i fra en person som lever for jobben, og jeg merker at motivasjonen min synker bittelitt når jeg ikke økonomisk er nødt til å være der alle timene hver dag...

Både jeg og mannen kommer fra familier hvor det ikke var så mye penger, så dette er litt uvant følelse for oss begge tror jeg.

Inntekten min er ikke superviktig for at vi skal leve fint liksom. Litt rar følelse. Ville bare høre om fler føler det sånn.

Var ikke meningen å provosere noen..

Ts

Anonymous poster hash: 82884...c6e

[Gjest Coolaid]

Jeg tror at du ikke skal være redd for å gjøre det som føles bra. Dere er i en heldig situasjon. Nyt det og benytt det. Har du lyst å jobbe litt mindre så gjør du det.