Er det feil av meg å ha beina på jorda når man er forelsket?

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som har egen økonomi og barn fra før. Jeg har det samme. Vi er kjempeglad i hverandre, men siden vi har begge levd våre liv er jo det en del utfordringer rundt det.

Når jeg ikke liker måten han bruker penger på, eller andre ting som ikke passer til meg, er det dumt av meg å ta dette i betraktning dersom vi evt skulle flytte sammen? Jeg orker ikke irritere meg over ting som ikke passer meg når forelskelsen er over. Eller blir det dumt å lete etter feil når det i en tid alt kjennes bra ut.

Han reagerer på at jeg nevner at det er en del ting ved han som jeg har vanskelig med å like. Ikke personligheten, men vanene hans. Jeg har mine nykker jeg også selv han til nå ikke har nevnt noen. Men han mener at det er kjærligheten til hverandre som er viktig og ikke alt det andre. Jeg kjenner meg skikkelig uromantisk til tider, men så har vi jo barn som vi må ta hensyn til osv.

Hva tenker dere og hvilken erfaring har dere med dette?

Anonymous poster hash: 3255b...002

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg. Har barn og har opplevd havarert samliv med barnets far. Har ikke tenkt å utsette ungen min for det igjen, om jeg kan unngå det, så derfor er det ikke særlig mange rosa skyer selv om jeg er forelska.

Anonymous poster hash: 2a845...06d

[AnonymBruker]

Ts her. De rosa skyene kjenner man jo, men man blir jo stadig minnet på at man er i den virkelige verden. Han skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Men jeg orker ikke å krangle og diskutere ting som har vært et problem i fra begynnelsen, men som ikke er irriterende før det har gått noen år fordi jeg ikke lenger er forelsket. Jeg klarer fint å ignorere alle hans feil slik situasjonen er nå. Men når jeg tenker meg om to ganger så er det en del ting som skremmer meg fra å bo sammen med han. F.eks hvor lett det er for han å ta opp nye lån til oppgradering av hus, bil osv når han har råd til det, men som det strengt tatt ikke er nødvendig å gjøre, men heller spare litt penger først.

Anonymous poster hash: 3255b...002

[Gjest Wei Wei]

Det ser ut som om du ikke er fornøyd med en del ting rundt ham og vil at han skal endre vanene sine. Da må du si det tydelig til ham: hva han skal endre og når du forventer endringer hvis deres forhold skal vare. Er han enig at han må endre seg og er villig til å jobbe med vanene sine, så er problemmet løst. Hvis ikke, så må du vurdere selv hva du vil med ham. Da kan du leve med uendrede vanene hans a) bare som kjærester og ikke samboere, b) som samboere også, c)han endrer seg og dere satser på hverandre.

[Gjest krokodillen]

uansett hvem du er sammen med vil det alltid dukke opp ting som er irriterende. så spørsmålet blir heller om du greier å leve med nettopp denne irritasjonen

[AnonymBruker]

Ts her. De rosa skyene kjenner man jo, men man blir jo stadig minnet på at man er i den virkelige verden. Han skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Men jeg orker ikke å krangle og diskutere ting som har vært et problem i fra begynnelsen, men som ikke er irriterende før det har gått noen år fordi jeg ikke lenger er forelsket. Jeg klarer fint å ignorere alle hans feil slik situasjonen er nå. Men når jeg tenker meg om to ganger så er det en del ting som skremmer meg fra å bo sammen med han. F.eks hvor lett det er for han å ta opp nye lån til oppgradering av hus, bil osv når han har råd til det, men som det strengt tatt ikke er nødvendig å gjøre, men heller spare litt penger først.

Anonymous poster hash: 3255b...002

Jeg liker å stille dette spørsmålet: tilfører denne mannen tilfører livet mitt noe positivt? Vil han, dersom det blir slutt i morgen, ha vært et pluss i regnskapet, totalt sett? Så lenge svaret er ja så er det rett mann der og da. Om svaret er tja eller nei så bør en gå på leting igjen. Så dersom de søvnløse nettene over økonomi for deg overskygger hyggen så bør du gå.

Og som du sier så har dere begge barn fra før. Du kan, dersom du vil, velge å ha han som kjæreste for evig tid. Dersom en ikke skal ha felles barn er det jo ingen tungtveiende grunner for å flytte sammen. De eneste grunnene jeg kan tenke meg er at en 1. har lyst, eller 2. ikke har råd til særbo.

For den "perfekte" mann eller kvinne finnes ikke. Vi finner en som har feil vi kan leve med. Og så jobber vi oss gjennom det. For mange kvinner er den greie feilen latskap. De er ok med en mann som ikke gidder rydde etter seg selv bare han tjener greit og er snill. For andre kan mannen fint være en økonomisk analfabet eller totalt uinteressert i samtaler av noe slag. For menn er det oftere ok at damen er dum og masete bare hun er pen. Om man krever mer så får en av naturlige grunner et mindre utvalg å ta av. Så spørsmålet må bli hvor godt (eller dårlig) en trives som singel. Og så legger en lista så høyt en mener at en kan.

Anonymous poster hash: 45206...b2f

[AnonymBruker]

Jeg liker å stille dette spørsmålet: tilfører denne mannen tilfører livet mitt noe positivt? Vil han, dersom det blir slutt i morgen, ha vært et pluss i regnskapet, totalt sett? Så lenge svaret er ja så er det rett mann der og da. Om svaret er tja eller nei så bør en gå på leting igjen. Så dersom de søvnløse nettene over økonomi for deg overskygger hyggen så bør du gå.

TS her .Svaret er definitivt ja. Han tilfører livet mitt noe positivt. Og jeg angrer ingenting. Han er en fantastisk mann. Men som det blir sagt her så er han kanskje mer et kjærestemateriale enn samboermateriale akkurat nå. Jeg vil ikke dele økonomi med noen som kan gjøre det vanskelig for barna dersom en av oss skulle falle fra. Men totalt sett handler det om bagateller, men jeg er et brent barn og skyr ilden. Jeg orker ikke brenne meg flere ganger, det er så vanskelig å komme fra i et forhold når man først har vært sammen en stund. Jeg føler jeg ødelegger den fine tiden vi har med å tenke sånne tanker. De dominerer ikke tiden vår sammen, men jeg tenker mye på det når jeg er alene.

Anonymous poster hash: 3255b...002

[AnonymBruker]

Det er slik det er å være voksen TS Fornuften trumfer følelsene uten at man behøver å være mindre glad i vedkommende forde.

Anonymous poster hash: 971fe...ca4

[Ulla Ullsokk]

Kan dere ikke bare fortsette som kjærester? Begge har barn fra før, hva med å droppe å bo sammen? Hvis jeg skulle skilt meg hadde jeg aldri flyttet sammen med en ny mann, ihvertfall ikke før alle barna var ute av redet. Og antagelig ikke da heller. Men en kjæreste ville jeg jo hatt!

[Gjest Jon Are]

det er så bra at du ikke lar deg rive med og blir samboer med en gang. vær kjærester i 2-3 år og se det an.

med hilsen fra:

jon are

[Gjest brutal_mann]

Det er alltid feil å lete etter feil Det er jammen nok å henge seg opp i hos en partner om en ikke skal begynne å lete etter feil også.