Barnløse venner som blander seg i barneoppdragelsen..

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år og har en datter på nesten 3 år. Min venninne er to år yngre enn meg og har ikke barn.

Det som er utrolig irriterende, er når hun er her på besøk og henger seg opp i ting som jeg ikke ser på som noe problem.
Alt fra at datteren min noen ganger vil spise fiskepinner med hendene, hoppe i sofaen, søler på gulvet eller vil fortelle ting.
Akkurat som at hun tror en 3-åring skal sitte musestille i tre timer, for nå er "tante" på besøk..

Også skal hun himle med øynene og belære meg, "det er jo bare å være bestemt",
"du vet hun kommer til å bli bortskjemt om hun får lov til alt" og
"jeg kommer til å bli en skikkelig god mor, for jeg er veldig bestemt og vet å sette grenser".
Èn dag kan hun si noe som at "barnet mitt kommer aldri til å oppføre seg sånn" mens neste dag sier hun at barnet MITT er "prevensjonsmiddel".

Altså, først kan hun selv få barn, også får vi se på saken. Misliker sterkt at folk skal snakke så bestemt om noe de selv ikke har noe erfaring med. Det blir noe annet når man sitter med sitt eget kjøtt og blod i hendene og følelsene alltid spiller en rolle i valgene man tar og man finner ut at det er ikke "bare-bare" å gjøre sånn og sånn..

Det er mange forhold som gjør f.eks meg til den forelderen jeg er og mange faktorer som spiller inn. Hva barnet har vært gjennom siden fødsel av sykdom, hvordan jeg selv er oppdratt, økonomi og bosituasjon, omsorgsfordeling - som avgjører hvilke kamper JEG synes er verdt å ta osv.

Jeg er jo en veldig konsekvent forelder, bare på de områdene JEG synes er viktig.

F.eks så bor vi i en liten 2-roms leilighet, og ja, jeg deler seng med 3-åringen. Vi synes begge det er kjempekoselig, og jeg er sikker på at når jeg får en 3-roms leilighet senere, vil den overgangen gå helt fint, ellers er det en kamp jeg som mor får ta da.
Mens venninna mi tar det opp HVER gang hun er her, hvor dumt det er å dele seng med henne og at det kommer til å bli ett helvete å få henne på eget rom senere og at jeg gjør henne bortskjemt ved å sove med henne. Og at det virker som jeg bare utsetter "kampen".
Hva vet hun om det? Og er det hun som skal ta den kampen, eller jeg?!

Også er det andre ting hun ikke forstår, som at alt er ikke "bare-bare" når man ikke har bil, eller barnet ikke har sovet nok eller fått formiddagsluren sin. Hun kan bli sur fordi vi ikke kommer å besøker henne om vi er i byen hennes, selv om det er over en halvtime å gå fra sentrum i bare oppoverbakker, og at jeg sjelden orker det med en 3-åring uten å ha planlagt det på forhånd. Da kan hun bruke unnskyldninger som at "hun satt barnevakt for niesa si forrige uke, som også er 3 år, og de gikk i over èn time!"
Altså, hallo.. Det er jo ikke det at jeg ikke kan gå på lang tur med ungen, men da må jeg planlegge det. Hvis vi har kommet til byen for å f.eks gå på tivoli eller gjøre andre ting, kaster vi oss ikke impulsivt på en times gåtur, for da blir ofte resten av dagen ødelagt også..

Det er bare så mye som irriterer. Hvordan stiller dere dere til venner som skal blande seg i barneoppdragelsen deres? Enten de er barnløse eller ei.. Konfronterer dere de? Eller lar de holde på, og tar "hevn" når de selv får barn?

Anonymous poster hash: 265cf...9c5

[Ciara]

Hun kaller barnet ditt et prevensjonsmiddel? Vet du, da hadde jeg faktisk eksplodert. Men kan mene så mye mangt om mye, men noe sånt synes jeg er direkte stygt å si.

Jeg ville bedt henne la være å legge seg opp i min barneoppdragelse.

At hun er barnløs synes jeg i grunnen er mindre viktig. Jeg synes det er mange andre foreldre som også legger seg opp i andres barneoppdragelse, med begrunnelsen at "det funket på mitt barn!" - noe som kan være relevant, eller ekstremt irrelevant.

[Gjest Vinglasset]

Du må lære deg en viktig ting: "Det er lettere å oppdra naboen sine barn enn sine egne". Og ingen er vel bedre til å oppdra barn enn de som ikke har barn selv.

[AnonymBruker]

Det er ikke innblandingen i seg selv ikke takler, for jeg setter pris på innspill fra både de med barn og barnløse, men jeg synes ikke det er spesielt konstruktivt det hun har å komme med.

TS

Anonymous poster hash: 265cf...9c5

[AnonymBruker]

Har det på samme måte med ei venninne. Min datter er 8 måneder, og venninna mi har virkelig INGEN peiling på hva en baby i den alderen forstår og ikke.

Når vi spiser blir babyen fort entusiastisk, og så smeller hun håndflaten i bordet ett par ganger. Da kommer det fra venninna mi "skal du la henne holde på sånn?" Hva skal jeg gjøre liksom? Kjefte? Holde fast hendene til babyen? Det blir bare for dumt,øitt må man faktisk regne med. Men nei, hun vet jo selvfølgelig bedre enn meg hva jeg skal gjøre.

Når jeg gir ungen middag pleier hun å "gå lei" av å spise etter ca halve porsjonen. Da gir jeg henne vann, og så spiser hun villig resten av maten, og så avslutter vi med litt mer vann. Jeg tror ungen rett og slett trenger å "skylle ned" underveis, vi voksne liker jo også å kunne ta noen slurker vann mens vi spiser. Da er det også galt. "Du må ikke gi henne vann før hun har spist opp maten, da fyller hun bare opp magen med vann i stedet for mat!" Sier venninna mi. Jaha... nå har jeg gitt den babyen så mange måltider at jeg tror faktisk jeg mestrer det å gi barnet mitt mat heeeelt selv takk! :-)

Sykt irriterende, men jeg tror enkelte er litt uhelbredelige. De tror at de hjelper oss ved å kommentere slik.

Anonymous poster hash: 0518e...64b

[AnonymBruker]

Enig i det du skriver at hun ikke burde legge seg opp i dine rutiner, vaner og det som skjer hjemme hos dere når hun er på besøk! Da er det du som bestemmer hva barnet får lov til og ikke! Å stille spørsmålstegn ved hva som er smart og ikke i oppdragelsen på en grei og ikke masete måte syns jeg du bør finne deg i, og svare henne på. Gnål om at det du gjør er feil er selvsagt ikke greit!

Det kan likevel være greit å tenke på at det barnet får lov til hjemme, ofte ikke er så lett å forklare at ikke er lov borte hos andre. Her er det jo veldig individuelt hvordan barnet er borte selvsagt! Men hos meg er det ikke lov til å kaste ting i gulvet, hoppe i sofaen, leke med pyntegjenstandene mine, eller løpe rundt. Når vet jeg jo ikke hvordan du setter grenser for ditt barn hos andre, men opplever at jeg må ta tak i slike ting hjemme når jeg har barn på besøk, som foreldre nok ikke regner som ille. Det er temmelig slitsomt og unødvendig å måtte mase på barn og foreldre om å oppføre seg i mitt hjem.

Men som sagt, i ditt hjem bestemmer du! Om hun ikke liker å være på besøk får hun jo bare la være. Jeg ville tatt det opp med henne på en ok måte, og sagt at det er fint at hun bryr seg, men at du liker det på din måte, og det må hun respektere. Bedre å ta det opp enn å irritere seg over henne.

Anonymous poster hash: d679c...6ca

[AnonymBruker]

Jeg synest det er skikkelig morsomt når slike mennesker selv får barn... og plutselig sliter med litt av de samme utfordringene selv. DA ser de at det ikke bare er hokus pokus...hehe..

Anonymous poster hash: 31383...a17

[FrkHumle]

Jeg hadde svart kort og greit at "Vet du hva, i min familie så er det jeg som bestemmer hvordan ting her er. Hadde jeg ønsket råd hadde jeg spurt om det!" med et stivt smil til.

[Jade]

Jeg har en venninne som hadde fasitsvaret på ALT! Så fikk hun barn selv. Hun la seg langflat og innrømmet at hun overhodet ikke hadde peiling da :-D

"Prevensjonsmiddel", den var stygg! :-(

[Vera Vinge]

Det er nok en del barnløse som ikke forstår en del rundt hvordan de minste barna funker (som at det å irettesette en baby er nyttesløst, som en nevner over). Har man lite erfaring med barn, særlig de små, er det noen som forventer vel mye. På samme måte som når det er lenge siden noen har hatt barn, så glemmer de hva som er realistisk å forvente i en viss alder. Men jeg syns faktisk det mest irriterende er når folk med barn selv skal rådgi andre på en belærende måte. Man kjenner ikke alle barn fordi man selv har etpar stykker.

Når det er sagt, er det nok noen som kan se visse situasjoner bedre utenfra enn foreldrene selv, om vedkommende har barn selv eller ikke. Men om man skal rådgi, må man jo gå forsiktig fram, fordi sånt er sensitivt for mange foreldre. Og selvsagt ikke komme med nedsettende kommentarer om barnet, herlighet.

[Harlekin]

Jeg synes du rett og slett skal gi klar beskjed at om din venninne ikke slutter å blande seg og komme med stygge kommentarer, blir hun ikke invitert mer på besøk. Ferdig med det. Jeg hadde ikke godtatt dette.

Men jeg er enig i at dette ikke nødvendigvis har noe med barnløse å gjøre. Folk som selv har barn kan være like ille. Det har nok litt med type personlighet å gjøre, ikke om de har barn eller ei.

Endret 11. september 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Jeg sier ofte at andres barn er prevensjonsmiddel, spesielt når de blander seg i hvorfor jeg ikke har barn og har gjort det i mange år. Intet stygt i det, men å passe masse småunger gir en ikke akkurat lyst på barn.

Anonymous poster hash: 8d7ed...c06

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 11 Sept 2014 - 11:31, said:

Jeg er 26 år og har en datter på nesten 3 år. Min venninne er to år yngre enn meg og har ikke barn.

Det som er utrolig irriterende, er når hun er her på besøk og henger seg opp i ting som jeg ikke ser på som noe problem.

Alt fra at datteren min noen ganger vil spise fiskepinner med hendene, hoppe i sofaen, søler på gulvet eller vil fortelle ting.

Akkurat som at hun tror en 3-åring skal sitte musestille i tre timer, for nå er "tante" på besøk..

Også skal hun himle med øynene og belære meg, "det er jo bare å være bestemt",

"du vet hun kommer til å bli bortskjemt om hun får lov til alt" og

"jeg kommer til å bli en skikkelig god mor, for jeg er veldig bestemt og vet å sette grenser".

Èn dag kan hun si noe som at "barnet mitt kommer aldri til å oppføre seg sånn" mens neste dag sier hun at barnet MITT er "prevensjonsmiddel".

Altså, først kan hun selv få barn, også får vi se på saken. Misliker sterkt at folk skal snakke så bestemt om noe de selv ikke har noe erfaring med. Det blir noe annet når man sitter med sitt eget kjøtt og blod i hendene og følelsene alltid spiller en rolle i valgene man tar og man finner ut at det er ikke "bare-bare" å gjøre sånn og sånn..

Det er mange forhold som gjør f.eks meg til den forelderen jeg er og mange faktorer som spiller inn. Hva barnet har vært gjennom siden fødsel av sykdom, hvordan jeg selv er oppdratt, økonomi og bosituasjon, omsorgsfordeling - som avgjører hvilke kamper JEG synes er verdt å ta osv.

Jeg er jo en veldig konsekvent forelder, bare på de områdene JEG synes er viktig.

F.eks så bor vi i en liten 2-roms leilighet, og ja, jeg deler seng med 3-åringen. Vi synes begge det er kjempekoselig, og jeg er sikker på at når jeg får en 3-roms leilighet senere, vil den overgangen gå helt fint, ellers er det en kamp jeg som mor får ta da.

Mens venninna mi tar det opp HVER gang hun er her, hvor dumt det er å dele seng med henne og at det kommer til å bli ett helvete å få henne på eget rom senere og at jeg gjør henne bortskjemt ved å sove med henne. Og at det virker som jeg bare utsetter "kampen".

Hva vet hun om det? Og er det hun som skal ta den kampen, eller jeg?!

Også er det andre ting hun ikke forstår, som at alt er ikke "bare-bare" når man ikke har bil, eller barnet ikke har sovet nok eller fått formiddagsluren sin. Hun kan bli sur fordi vi ikke kommer å besøker henne om vi er i byen hennes, selv om det er over en halvtime å gå fra sentrum i bare oppoverbakker, og at jeg sjelden orker det med en 3-åring uten å ha planlagt det på forhånd. Da kan hun bruke unnskyldninger som at "hun satt barnevakt for niesa si forrige uke, som også er 3 år, og de gikk i over èn time!"

Altså, hallo.. Det er jo ikke det at jeg ikke kan gå på lang tur med ungen, men da må jeg planlegge det. Hvis vi har kommet til byen for å f.eks gå på tivoli eller gjøre andre ting, kaster vi oss ikke impulsivt på en times gåtur, for da blir ofte resten av dagen ødelagt også..

Det er bare så mye som irriterer. Hvordan stiller dere dere til venner som skal blande seg i barneoppdragelsen deres? Enten de er barnløse eller ei.. Konfronterer dere de? Eller lar de holde på, og tar "hevn" når de selv får barn?

Anonymous poster hash: 265cf...9c5

For en dritt av en venninne du har. Hadde ikke latt henne komme på besøk. Hun er frekk og respektløs.

Det med at din datter sover med deg er så koselig. Det er det som er naturlig, det er faktisk naturstridig at barn og foreldre skal sove hver for seg. Det er kun i nyere tid at det har blitt et 'must'. Jeg sover ikke med mine barn fordi jeg sover for lett og klarer ikke å sove med dem i sengen, men hadde gjort det om det hadde funket.

Tro meg, det kommer ikke til å bli noe problem når hun skal få gen seng. Det er sikkert super stas når den tid kommer at hun får egen seng. Det kommer sikkert naturlig med tiden.

Usj, for en irriterrende bessevisser din venninne er. Anonymous poster hash: fdb2d...355

[umwar]

Det å kalle et annet barn for prevansjonsmiddel er så langt over grensen! Maken til venninne....

[AnonymBruker]

Oida. Av og til kan det være greit å komme med konstruktive tips, eller stille spørsmål som får foreldrene til å tenke dersom det faktisk er noe de kunne hatt godt av å gjøre bedre. Men eksemplene du kommer med er jo helt meningsløse å henge seg opp i. Selv jeg som ikke en gang liker barn ville funnet på å reagere på de tingene venninnen din klager på. Jeg ville sagt klart og tydelig fra til henne at kritikken hennes er sårende og malplassert, og at hun kan lære seg å holde kjeft eller slutte å komme på besøk.

Anonymous poster hash: 91940...efd

[AnonymBruker]

Venninnen din høres litt kort ut.

De fleste oppegående mennesker forstår at man skal være litt forsiktig å uttale seg om ting man ikke har erfaring med, samt at man forstår at det er et minefelt å dele ut velmenende råd dersom den andre parten ikke har spurt om råd først.

Og tenkt å si at barnet ditt er som prevensjonsmiddel for henne..!?

Tror ikke jeg hadde giddet å invitere henne på besøk i nærmeste fremtid for å sidet sånn..

Anonymous poster hash: d011e...fc6

[AnonymBruker]

Hoho jeg har også etpar sånne venner. Tror det er sånn det blir for oss som er først ute med å få barn.

Det er sykt irriterende, og litt sårende til tider. Det blir ikke bedre før de selv får barn, og pipen selvfølgelig får en heeeelt annen låt;) med mindre de blir sånn som hele tiden ser på ditt barn som så mye eldre (og burde vite bedre), men når dems kommer i samme alder, er det heelt vanlig å ikke klare ditt og datt.

Må si jeg godtet meg litt da hun som var "verst" med å gi "råd" da min var baby, fikk en over middels krevende baby selv. Da var det visst ikke så lett å bare ta seg en langtur med bil/lære babyen å sovne selv/bruke tid på venner som hun belæret meg om for bare ett år siden;)

Så til alle dere uten barn, som har et stort behov for å øse av deres "visdom": dere burde ikke ha for bastante meninger, for det kommer en dag da kamelene må svelges;)

Anonymous poster hash: 40fbd...034

[AnonymBruker]

Kanskje TS ser barnet sitt med veldig rosa briller og ikke ser at barnet er veldig uoppdragen og frekk? Om noen synes et barn er prevensjonsmiddel, høres det ho ikke positivt ut...

Anonymous poster hash: 4aaeb...add

[Millimani]

Å kalle barnet prevensjonsmiddel var litt vel drøyt!

Men lar du 3-åringen spise fiskepinner med hendene? Kaller du det god oppdragelse? Husk at hvis du er litt "for snill" med grensene hjemme så er ikke det alltid positivt i forhold til når barnet er et annet sted. Mye av det du lærer henne hjemme skal vel "brukes" ute også? Det er ikke usunt å være bestemt, for du kan likevel være høflig.

[Gjest celine]

Kanskje TS ser barnet sitt med veldig rosa briller og ikke ser at barnet er veldig uoppdragen og frekk? Om noen synes et barn er prevensjonsmiddel, høres det ho ikke positivt ut...

Anonymous poster hash: 4aaeb...add

Det kan jo være tilfelle, og det kan vel noen og enhver tenke når man ser et uoppdragent barn. Man bør likevel holde seg for god til å si det på den måten! Har man et problem med hvordan barnet ter seg, kan man heller komme med konstruktive råd, eller aller helst innse at det ikke er ens sak! (Selvfølgelig så lenge alt foregår innenfor normale rammer)

Selv som mor, er jeg ikke berettiget til en mening om hvordan andre oppdrar sine barn. Unger er forskjellige, og det som funker for mine barn, funker ikke nødvendigvis for andres.