å planlegge en til når du har et enebarn på 11 år

[Gjest Sadistic]

Jeg fikk datteren min i veldig ung alder, pga dette valgte jeg å ikke få flere barn fordi jeg ville fokusere tiden på henne og gi henne en god å stabil oppvekst samt fullføre utdanning å ha ting på plass.

Nå planlegger jeg og stefaren hennes en til. Datteren min har fått det med seg og stiller seg veldig negativt til dette, fordi hun er redd for å bli tilsidesatt, at jeg skal erstatte henne, samtidig som hun bor hos pappaen sin 50%. Dette gjør at hun føler at hun blir litt tilsidesatt fordi da kommer det en som skal være med mammen hennes HELETIDEN!

Det får meg jo til å tenke, her har hun vært enebarn i 11 år og skal inn i tenårene som er en sårbar fase når babyen er liten, hvordan vil det være å få en søsken da. Jeg har en bror selv men jeg var så liten når han ble født så da var jo alt bare fryd og gammen og helt naturlig. Men hvordan ta for seg problemstilling når hun er 11 ? Hvordan er det vanlig at barn reagerer når de har vært enebarn i så mange år før det kommer en til i familien ?

[Gjest Riskjeks]

Jeg synes det er veldig rart at du har involvert henne i babyplanleggingen, jeg da. Du gir jo henne på en måte mer makt enn hun skal ha, ved å informere henne om slike ting. Tror det gjør at hun blir mer negativ, enn hvis du hadde fortalt henne det når du faktisk var gravid. Det er ikke datteren din som skal bestemme hvorvidt du skal ha flere barn. Flott at du har fokusert på henne i disse årene, men kanskje hun er blitt litt vel selvsentrert..?

De fleste store barn som får småsøsken, blir ikke sjalu. Jeg mener å ha lest at hvis man skal ha minst mulig risiko for søskensjalusi, bør man få nummer to før den eldste er 1,5 år, eller etter at den eldste er 7 år.

Nå har du jo allerede involvert henne, så det er jo for sent å ta tilbake. Men jeg vil råde deg til ikke å la henne ta del i voksenlivet på den måten. Hvis du utstråler usikkerhet og at du synes synd på henne som skal få søsken, fanger hun jo dette opp. Hvis du vil ha et barn til, må du stå for det. Ikke lag så mye oppstyr rundt det, vis at dette er noe naturlig.

[Gjest Sadistic]

Å nei jeg har ikke innvolvert henne i planleggingen, dette har hun plukket opp i forbindelse med at det har blitt snakket om av en "tredjepart" mens hun har vært tilstedet hvorpå hun har kommet til meg og ytret noen om dette. Hvorvidt familien øker i omfang er mellom meg og mannen min. Når situasjonen er som den er får det meg til å tenke en del ting i og rundt hvordan det blir.

Voksen liv er voksen liv, men når hun kommer å spør så ser jeg på det som min oppgave å trygge henne i forhold til de spørsmål hun evt sitter med.

Jeg syns jo ikke synd på henne fordi hun skal få et søsken ?

Det jeg spør om her er erfaringer i forhold til det å få en liten en når jenten min er så gammel som hun er.

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn i ti år, før mamma fikk et barn til. To år etter det igjen kom den yngste. Jeg har skilte foreldre. Jeg gledet meg masse til å bli søster, men hadde min frykt for å bli tilsidesatt selv.... Ikke bekymre deg over å få en til, dersom dere ønsker det. Inkluder henne etter at du har blitt gravid. Tror hun kommer til å se veldig annerledes på det når den lille kommer til verden

Anonymous poster hash: 682b8...85f

[Teriyaki]

Jeg var 12 år da jeg fikk ei lillesøster. Det var riktig nok min far og stemor som fikk dette barnet, og jeg hadde en "helstoresøster" fra før, men uansett...For min del gikk det fint. Jeg ble glad for å skulle få et lite søsken da jeg lenge hadde ønsket meg det. Det som i årene etterpå av og til kunne være sårt for min del, var å se hvor deltakende min far var ovenfor lillesøsteren min, kontra hvordan han var med meg og min søster. Han var bare 21 da min søster kom til, og gjennom alle årene han og mamma var sammen, så var han en type som jobbet mye, og reiste en del med jobben. Har veldig lite barndomsminner som involverer pappa.

Dette gikk altså ikke ut på at jeg ikke likte at han var pappa til et annet barn, men at han virket mer engasjert og glad i dette barnet, hvis du skjønner. I ettertid vet jeg jo at det bunnet jo bare ut i det at han hadde blitt mer moden og klar for papparollen.

Når det er sagt, så synes jeg ikke disse bekymringene fra din datters side skal føre til at du ombestemmer deg. Hun vil vende seg til det, og har sannsynligvis bare godt av å få et søsken.

[AnonymBruker]

Jeg var 10 år og min storesøster hadde flyttet hjemmefra, jeg storkoste meg som "enebarn". Pluteselig var mamma gravid, jeg ble rett og slett sur, og det var jeg i 9 mnd. Alt gikk selvsagt over når jeg innså meg til at lillesøsteren min var kommet for å bli. Nå som vi begge er voksne merkes nesten ikke aldersforskjellen på 10 år lenger. Så alt går seg til.

Anonymous poster hash: 5f62a...cd1

[mara2012]

Jeg var 11 år når jeg ble storesøster. Har vokst opp hos moren min, som bare har meg.

Og ferier hos pappa, som har 3 utenom meg. Hadde vært bedre om det var moren min som fikk flere barn, for da hadde jeg kanskjr snudd den negative holdninga ved å tilbringe mye mer tid med det nye barnet.

Mens barna hos pappa ser jeg nesten aldri, og har samtidig gjort at jeg og pappa mista kontakten, da han fikk andre hensyn å ta og ikke lenger kunne ta impulsturer til meg. Har ikke sett han på snart fire år nå. Og søsknene mine har jeg null forhold til.

Wow, der kom hele livshistorien min. Og moralen er; ikke involver 11-åringen i planleggingen, før graviditeten er ett faktum. Alle barn reagerer ulikt på å få søsken, og hyn må lære å akseptere det når barnet kommer. De fleste snur fort om; når de får være delaktig i barnet og ikke føler seg tilsidesatt av den nye.

[LineG]

Ei venninne av meg var 15 år når hun ble storesøster. Hu likte det dårlig i starten men det gikk seg fint til etterhvert:)

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort det, men er nok farget av ekstremt dårlig erfaring.

Å bli uønsket storesøster akkurat når du treffer tenårene, er nok ikke akkurat drømmen for de fleste. Jeg har 5 yngre søsken, var 7 da den eldste av de ble født. Faren og stemoren min synes det var veldig praktisk å bruke meg som barnevakt. Synes det var litt stas selv, til å begynne med. Men så ble det mer og mer og mer og mer. Til slutt var det jeg som leverte i bhg og hentet, nesten hver dag. Og så ble det middagslaging, så ble det helger. Flere og flere barn kom til. Jeg var 16 da de kom og fortalte at de ventet nr 6. 1 uke senere forlot jeg det huset. Det er nå 20 år siden og jeg har ikke snakket med noen av de en eneste gang siden.

Om jeg skulle gått fra mannen min nå, ville jeg av hensyn til mine barn fortsatt å leve alene og i alle fall ikke fått flere barn. Hva andre velger er helt opp til dem.

Anonymous poster hash: 9070c...0cf

[AnonymBruker]

Å nei jeg har ikke innvolvert henne i planleggingen, dette har hun plukket opp i forbindelse med at det har blitt snakket om av en "tredjepart" mens hun har vært tilstedet hvorpå hun har kommet til meg og ytret noen om dette. Hvorvidt familien øker i omfang er mellom meg og mannen min. Når situasjonen er som den er får det meg til å tenke en del ting i og rundt hvordan det blir.

Voksen liv er voksen liv, men når hun kommer å spør så ser jeg på det som min oppgave å trygge henne i forhold til de spørsmål hun evt sitter med.

Jeg syns jo ikke synd på henne fordi hun skal få et søsken ?

Det jeg spør om her er erfaringer i forhold til det å få en liten en når jenten min er så gammel som hun er.

Jeg synes dette blir litt motstridende. Det som jeg har markert med fet skrift. Har dere snakket om at dere planlegger å prøve å få flere barn med andre samtidig som dere mener det er en privatsak?

Anonymous poster hash: 28aea...feb

[MonaPona]

Mitt stebarn var 12 år da lille kom, kunne ikke vært gladere!! Var om mulig, gladere enn oss da jeg ble gravid!