Føler du som er sammen med en som har barn at du ofrer mye/blir tilsidesatt ?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv , men er sammen noen som har to. Dette føler jeg , helt ærlig er vanskelig. Ikke bare får jeg lite tid sammen med pappaen deres. Barna krever veldig mye, treninger, skole, kjøring osv, så det blir veldig liten tid til meg (nesten ingenting , et par timer) den uka han har barna.

Jeg føler at jeg blir helt glemt den uka. Dette er sikkert normalt, men jeg føler ikke at jeg blir verdsatt i det hele tatt den tiden. I tilegg må vi alltid sette barna sine behov først på ferier og sånn. I fjor var vi i København, og tilbragte nesten hele ferien på tivoli, lekeparker osv. Jeg må også betale halv ferein, selv om de er 3. Jeg kunne tenkt meg en voksenferie, men det har han ikke tid til . Vil heller at han og sønnen skal dra på fotballleir sammen. Han vil også spise middag sammen med ex to ganger i måneden for at barna skal føle at de har en god tone.Han vil heller ikke bruke penger på at vi skal finne på noe, for det føler han går på bekostning av barna. Han er en god far, men ikke sånn kjempegod kjæreste lengre synes jeg. Hadde jeg visst at det skulle bli sånn å bli sammen en med barn , hadde jeg aldri gjort det!

Jeg føler at jeg må sitte og vente på han, til han får tid til meg og da må jeg kaste alt jeg har i hendene .

Andre som har det sånn, og som angrer? Jeg kan ikke skjønne hvordan andre klarer slike forhold. Er det kanskej best at de som har barn , blir sammen noen som har barn, som vil forstå bedre? Jeg ønsker eg en kjæreste som kan bli med på turer, ha litt voksenferie og som har tid til meg i hverdagen. Hjertesukk:-(

Anonymous poster hash: bfad6...497

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann som har barn. Han er veldig inkluderende, og når vi har barnet er vi alle tre sammen. Jeg sender gjerne de to av gårde av og til, da alenetid med barnet er viktig. Etter barnet har lagt seg, er det "voksentid" og jeg har aldri følt meg utenfor når barnet er hos oss. Utover det har vi ferier både med og uten barnet. Det er viktig å ha tid til hverandre, samtidig som barnet skal ha det bra.

Fra mitt ståsted virker det som om faren fokuserer veldig mye på barnas trivsel, noe som er bra for hans relasjon til barna. Likevel er det vondt å høre at du blir glemt, og jeg skjønner at dette kan være tøft for deg. Det virker mer her som du kommer i tredje rekke, etter relasjonen til barn og ex. Jeg vil anbefale deg å ta en samtale med han, for dette høres ikke ut som et lovende forhold... Hadde min mann vært slik, hadde jeg pakket sakene.

Anonymous poster hash: b6e52...091

[AnonymBruker]

Min samboer har fire barn fra før. For meg er det helt selvsagt at han følger opp barna sine på treninger og fritidsaktiviteter flere ganger i uken. Barna bor full tid hos mødrene, og her annenhver helg. Siden det ikke er overnatting midt i uka så er det han som følger dem på nesten alt av treninger osv, hvilket betyr at han er borte på aktiviteter med ett eller flere barn tre til fire kvelder i uken. Noe som jeg syns er helt uproblematisk. Noen ganger blir jeg med, andre ganger ikke. Ferier avtales på våren og vi legger opp til ferietur med barna. Hvem som betaler hva kommer an på hvem som har mest penger akkurat da. Noen ganger betaler jeg for oss alle seks, andre ganger betaler han.

Vi prøver å få til en uke med voksenferie hver sommer, og gjerne noen helger i løpet av året. Jeg betaler da gjerne noe mer enn han siden han har mer utgifter pga barna. Føler aldri at jeg blir tilsidesatt. Jeg gikk inn i et forhold til en mann med mange barn med åpne øyne. Og der at han faktisk ER en god far som tar ansvar og følger opp barna sine er jo nettopp endel av det som gjør han til den mannen jeg elsker

Anonymous poster hash: 301b6...6d5

[AnonymBruker]

IKKE-INVOLVER-DEG-MED-EN-MANN-MED-BARN. Det er totalt idioti. Om barnet hadde blitt snørrete i barnehagen ville han ha dumpet deg i forhold for ungen selv om du skulle ha en livsviktig operasjon med 5% tjanse for å overleve. Han bryr seg ikke mere om deg enn bilen sin, eller vent.....han er vel mere avhengig av bilen. Finn deg en barnløs mann eller en mann med voksne barn som elsker DEG

Anonymous poster hash: 8887f...be1

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at dette føles vanskelig for deg. Jeg er i et forhold med en mann som har barn fra før, men til forskjell fra deg har jeg også barn fra før. Vi har snakket om at det sikkert er best, for da forstår vi at barna må komme i første rekke. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hverandre, selv om jeg kan forstå at for DEG kan det føles som om han ikke har så varme følelser for deg når du kommer "bakerst". Det er vanskelig å rives med dårlig samvittighet fordi man har utsatt barna for en skilsmisse. Og selv kan jeg føle heftig, nesten fysisk savn når barna er hos faren. Dette selv om jeg vet de har det bra, men det er fælt bare å ikke kunne kikke inn til dem om kvelden før jeg legger meg.

Ta en prat om dette med mannen din. Vi prøver å ha ei barnefri uke hver sommer, samt noen helger i året vi reiser bort bare vi voksne. Dette sistnevnte vil jeg si er viktig SELV om man skulle være en familie med felles barn.

Er det kort tid siden bruddet med hans eks? Kanskje roer det seg ned med middag-greia etter hvert.

Syns heller ikke det er rimelig at du betaler like mye som ham når dere reiser på ferie. Dersom du er med å betale hus og felles mat/regninger, bidrar du allerede til å forsørge barna hans (utfra tanken om at dere to alene ville trengt en mindre bolig enn dere må ha pga hans barn). Jeg betaler for meg selv og mine barn når det gjelder turer, og han for seg og sine. Da tenker jeg reise/overnatting, forbruk ellers i ferien går av felles konto.

Det at han er en oppofrende, hensynsfull og hengiven far er gode kvaliteter, og kanskje noe av det du falt for? Tenk deg om to ganger før du evt bryter med ham, dersom du EGENTLIG planlegger at dere skal få barn sammen. Han høres ut som han er en god far som setter barna først. Jeg tror ikke han syns det er særlig "topp" å spise middag to ganger i mnd med eksen, men at han strekker seg langt for barna. Jeg og eksen har god tone, og kan være i familieselskaper ilag og drikke kaffe sammen, men jeg kjenner når jeg er ferdig at jeg trekker et lettelsens sukk. For eks er eks, det var en grunn til at det ble slutt.

Anonymous poster hash: 270e0...bb4

[AnonymBruker]

I hverdagen synes jeg egentlig at det går helt greit. Han styrer med barna, noe som frigjør min tid til å fokusere på meg selv. For eksempel har jeg en hobby som tar en del tid + at jeg liker å trene. Har jeg lyst på kjærestetid, så blir jeg med han og barnet. Men jeg må ærlig talt innrømme at det er litt deilig at barnet ikke trenger meg med på alt på samme måte som det trenger mamman eller pappan sin. Jeg er glad i barnet og liker å være med det, men jeg får ikke dårlig samvittighet for å trekke meg unna hvis jeg føler for det.

Det jeg ikke er sååå glad for er nok litt det med ferier - at ting som i følge meg er litt kjedelig (hunderfossen, dyreparker og litt diverse) må bli prioritert over mindre barnevennlige storbyferier som er min favoritt. Vi løser det litt sånn at vi deler ferien i to: en med samvær og én uten. Oftest har jo barneferien et litt større budsjett, men samtidig så synes jeg også at det er litt greit å gjøre familieting også. Vil ikke at kjæresten min skal føle at barnet hans taper kvalitetstid med far på grunn av meg.

Vi bor sammen og har delt økonomi så i prinsippet så er det han som betaler for seg + sønn mens jeg betaler for meg - også i ferier. Men i praksis så bidrar nok også jeg en hel del, blant annet så kjøper ofte jeg mat og div. til alle tre de ukene vi har samvær, og hotellrom ol. deles oftest på 2 det også da barn koster nesten ingenting ekstra. Huset eier vi 50/50 og betaler 50/50. Men jeg bruker det ekstra soverommet vi har på hobbyen min, mens sønnen har det andre soverommet utenom vårt.

Anonymous poster hash: 8bba3...f72

[Intiusjon]

Åh,er som å lese om meg selv,ts.

Har vært sammen med en i flere år som har barn.Om jeg angrer? Ja. Nå er jo følelsene der både for han og barna. Merker også at jeg har en del av flink pike syndromet da jeg sier ja til mer barnepass mens han er bortreist med jobben, enn det jeg vil og orker.

Mye kaos,mas,stress og jobb med ungene og jeg føler som deg at han alltid er opptatt med noe. Men jeg valgte det og elsker jo mannen og er glad i barna,og veldig vanskelig å reise fra dem etter så lang tid. Aldri om jeg hadde gjort det igjen og advarer andre mot å gå inn i forhold hvor der er barn. Med mindre man har en drøm om å jobbe gratis som "nanny" ;-)

[AnonymBruker]

Å være sammen med en som har barn uten å ha det selv, det tror jeg er å kreve alt for mye av seg selv.

Du vet ikke hva det går i før du har et barn selv. Før du har et barn selv så er det nok alt for vanskelig å akseptere at partneren bruker så mye tid på barna og ikke deg.

Anonymous poster hash: 47dcf...467

[Gjest Jon Are]

Jeg er også sammen med ei dame med barn, men hun prioriterer likt mellom meg og barna, og det er jeg fornøyd med. Det vil si hun deler opp ferien sin. Tar to uker med barna og to uker med meg. Jeg hadde aldri orket å blitt med på legoland og sånne ting, men hennes barn er jo ganske voksne. den eldste blir 18, så jeg er ikke negativ til å dra på ferie sammen med de når vi blir bedre kjent. Ellers så har jeg forsonet meg med at en uke er hun opptatt med barna, og neste uke har vi sammen. Det er helt greit for meg akkurat nå. Jeg bruker "friuken" min til å gjøre mine ting. Som å trene, ri , treffe hundefolk og venner. Kanskje er det litt annerledes med dere som brenner etter å bli samboer med en gang. Jeg er ikke der. Det er helt greit for meg å bo hver for oss en god stund før en flytter sammen. I ditt tilfelle hadde jeg nok gått. Det hadde jeg ikke giddet. De som har barn må prioritere likt ellom barn og ny kjæreste mener nå jeg. Det er viktig å føle seg verdsatt som kjæreste. Hvis ikke mor/far klarer dette, synes jeg de kan gå for foreldrerollen og droppe og skaffe seg kjæreste.

Med hilsen fra:

Jon Are

[Gjest 3.gangsgravid]

Min samboer har en datter fra før som er 9 år gammel. Det har vært helt greit helt til nå å være sammen med dem og sånt, men nå som jeg er gravid for 3. gang med hennes far, så har jeg ikke lyst til å ha henne rundt meg mere pga egoistiske og idiotiske grunner som bare jeg ser. Jeg går og irriterer meg over henne sist hun var her, og det kjennes veldig ubehagelig, og at jeg også føler at jeg sitter barnevakt for henne når pappaen må på jobb noen av de helgene som hun er hos oss. Hun er ikke behjelpelig, veldig arrogant og bortskjemt (når hun snakker med pappaen om hva hun ønsker så får hun det! Er så uenig med den greia der at jeg blir forbannet), det er som jeg snakker til veggen noen ganger, og så må jeg drasse henne med rundt ufrivillig fordi hun skal være hos oss! Jeg gjør heller ikke saken bedre for far siden det er jeg som har vært der, og er rett og slett lei, og da viser jeg det i tillegg.

Det smerter meg på en måte at jeg har aldri greid å like henne som en datter, bare en ekstra belastning for familien som skal være der. Nå med nr 3 på vei så er jeg egoist nok til å tenke at jeg håper at det blir en jente og jeg ønsker meg en jente (har to gutter).

Nå er jeg nok en egoistisk kvinne men det får nå være.

[Gjest Sitrondrops]

IKKE-INVOLVER-DEG-MED-EN-MANN-MED-BARN. Det er totalt idioti. Om barnet hadde blitt snørrete i barnehagen ville han ha dumpet deg i forhold for ungen selv om du skulle ha en livsviktig operasjon med 5% tjanse for å overleve. Han bryr seg ikke mere om deg enn bilen sin, eller vent.....han er vel mere avhengig av bilen. Finn deg en barnløs mann eller en mann med voksne barn som elsker DEG Anonymous poster hash: 8887f...be1

det er faktisk sant!

[Gjest Sitrondrops]

Men fra spøk til alvor, det spørs veldig på mannen og ditt forhold til barna. Eksen hans spiller ofte også en stor rolle i hvordan ting vil bli i et slikt forhold.

[AnonymBruker]

Min samboer har en datter fra før som er 9 år gammel. Det har vært helt greit helt til nå å være sammen med dem og sånt, men nå som jeg er gravid for 3. gang med hennes far, så har jeg ikke lyst til å ha henne rundt meg mere pga egoistiske og idiotiske grunner som bare jeg ser. Jeg går og irriterer meg over henne sist hun var her, og det kjennes veldig ubehagelig, og at jeg også føler at jeg sitter barnevakt for henne når pappaen må på jobb noen av de helgene som hun er hos oss. Hun er ikke behjelpelig, veldig arrogant og bortskjemt (når hun snakker med pappaen om hva hun ønsker så får hun det! Er så uenig med den greia der at jeg blir forbannet), det er som jeg snakker til veggen noen ganger, og så må jeg drasse henne med rundt ufrivillig fordi hun skal være hos oss! Jeg gjør heller ikke saken bedre for far siden det er jeg som har vært der, og er rett og slett lei, og da viser jeg det i tillegg.

Det smerter meg på en måte at jeg har aldri greid å like henne som en datter, bare en ekstra belastning for familien som skal være der. Nå med nr 3 på vei så er jeg egoist nok til å tenke at jeg håper at det blir en jente og jeg ønsker meg en jente (har to gutter).

Nå er jeg nok en egoistisk kvinne men det får nå være.

Men her er det jo du og din samboer som har vært ufattelig ukloke som har satt (snart) tre unger til verden, når hans datter fra før bare er ni år gammel. Det har jo vært ekstremt store omveltninger i hennes korte liv, først samlivsbrudd mellom foreldrene hennes og flytting mellom to hjem, så en ny stemor, og så tre halvsøsken som sikkert tar mye av pappaens tid og energi. Og alt dette før hun er ti år gammel engang..

Det sier seg vel selv at dette straffer seg i relasjonen til denne jenta, og at hun reagerer. Det er det deres ansvar som voksne å rette opp i så godt det går.

Anonymous poster hash: bee9e...d80

[AnonymBruker]

..og som svar på tråden: det KAN fungere flott å bli sammen med noen som har barn. Men det må gjøres på en klok og gjennomtenkt måte. Min samboer har en sønn fra før, som nå er tretten år. I starten kjente jeg på frykten for at jeg ikke skulle like denne gutten eller bli knyttet til ham, men det ble jeg, og nå har vi det kjempefint. Jeg tror det som gjorde at det funket, var følgende to faktorer:

1) Det var gått lang tid siden bruddet mellom samboer og eksen. De skilte lag da sønnen var fire år, og jeg kom inn i bildet da han var ni år. Samboer hadde altså hatt flere år på seg til å bli vant med den nye hverdagen der han hadde ansvaret for sønnen annenhver uke. De første par årene etter samlivsbrudd kan ofte være kaotiske, forelderen føler seg på ny og utrygg grunn, forholdet med eksen er gjerne komplisert, man sliter med dårlig samvittighet overfor barnet.. Jeg tror ikke det alltid er "plass" til en ny kjæreste i denne perioden. Men når det har gått noen år roer det seg, alle parter har tilpasset seg og såre følelser er gått over. Jeg er glad jeg ble sammen med mannen min først da!

2) Vi tok forholdet rolig og brukte god tid på at alle tre (jeg, samboer og sønnen hans) skulle bli vant til hverandre. Vi fant på hyggelige ting sammen, og jeg ble godt kjent med sønnen hans etterhvert. Ikke bare som "sønnen til kjæresten", men som et spennende og eget individ! Først etter halvannet år flyttet jeg inn hos samboer, og etter tre år ble jeg gravid. Nå har vi en baby, og samboers sønn er stolt storebror. Han har fått masse tid alene sammen med oss i årene som er gått, han har blitt glad i meg og komfortabel rundt meg, og da går det helt fint å få et søsken. Så nå koser vi oss masse når min stesønn er her, og jeg synes faktisk det mangler noe i huset når han er hos sin mor.

(AB fra innlegg #13)

Anonymous poster hash: bee9e...d80

[AnonymBruker]

Det med sykdom er så sant. Var så dårlig, hadde mistet stemmen i 4 uker pga virus. Ble verre og verre. Måtte til lege, men var ikke kjent og hadde ikke bil. Ringte typen kun for å få navnet på legen hans. Skulle ta taxi. Han svarte stygt" ikke forstyrr! Dattern min er faktisk syk med feber".

En annen gang med blindtarmbetennelse lå ordentlig syk og visste ikke hva som feilte meg. Var så dårlig at jeg gråt. Han prioriterte å leke med dattern sin på et annet rom og sendte meg med faren sin. Klarte ikke gå! Kunne i realiteten ha syrøket med, men han skjønte ikke en døyt. Dattern på 4 kom og strøk meg på ryggen. Hun kjente meg knapt den gangen.

Nå med tiden, innser han hvor mye jeg betyr for han og blir hørt. Han setter meg bien ganger først og har et mer normalt forhold til dattern.

Anonymous poster hash: a6328...6b3

[Gjest brutal_mann]

Du vil aldri forstå hvorfor det er slik får du får egne unger. Aksepter det eller gå fra fyren. Barna er og skal alltid være viktigere enn deg.

[AnonymBruker]

Du vil aldri forstå hvorfor det er slik får du får egne unger. Aksepter det eller gå fra fyren. Barna er og skal alltid være viktigere enn deg.

Totalt uenig. De skal være like viktige, men på forskjellige måter.

Anonymous poster hash: 8887f...be1

[Red-Ruby]

Det med sykdom er så sant. Var så dårlig, hadde mistet stemmen i 4 uker pga virus. Ble verre og verre. Måtte til lege, men var ikke kjent og hadde ikke bil. Ringte typen kun for å få navnet på legen hans. Skulle ta taxi. Han svarte stygt" ikke forstyrr! Dattern min er faktisk syk med feber".

En annen gang med blindtarmbetennelse lå ordentlig syk og visste ikke hva som feilte meg. Var så dårlig at jeg gråt. Han prioriterte å leke med dattern sin på et annet rom og sendte meg med faren sin. Klarte ikke gå! Kunne i realiteten ha syrøket med, men han skjønte ikke en døyt. Dattern på 4 kom og strøk meg på ryggen. Hun kjente meg knapt den gangen.

Nå med tiden, innser han hvor mye jeg betyr for han og blir hørt. Han setter meg bien ganger først og har et mer normalt forhold til dattern.

Anonymous poster hash: a6328...6b3

Dette blir jo helt på trynet. Det gå ann å bry seg mer om ungene,men samtidig vise at han bryr seg om deg av og til. Se for deg at han ikke hadde barn - tror du at du hadde kommet på førsteplassen da? Jeg hadde akseptert å bli nedprioritet siden jeg er voksen og barna hans er viktigst, men det høres ikke ut som om han har mye sympati for deg eller følelser for deg hvis han klarer å oppføre seg sånt..

Det er lett å tenke at han bare er "superpappaen" - men at han nedprioriterer deg sånn at til og med når du er kjempe dårlig så vil han ikke være der for deg,Det gjør han faktisk til veldig dårlig eksempel for barna! Og ja,barna ser det. Det er derfor lille jenta på 4 kom for å trøste deg. Så snill hun er!

Endret 11. september 2014 av Red-Ruby

[Gjest 3.gangsgravid]

Dette blir jo helt på trynet. Det gå ann å bry seg mer om ungene,men samtidig vise at han bryr seg om deg av og til. Se for deg at han ikke hadde barn - tror du at du hadde kommet på førsteplassen da? Jeg hadde akseptert å bli nedprioritet siden jeg er voksen og barna hans er viktigst, men det høres ikke ut som om han har mye sympati for deg eller følelser for deg hvis han klarer å oppføre seg sånt..

Det er lett å tenke at han bare er "superpappaen" - men at han nedprioriterer deg sånn at til og med når du er kjempe dårlig så vil han ikke være der for deg,Det gjør han faktisk til veldig dårlig eksempel for barna! Og ja,barna ser det. Det er derfor lille jenta på 4 kom for å trøste deg. Så snill hun er!

Jeg tror jeg har akseptert at min samboers barn er viktigst selv om helt ærlig aldri har villet ha henne i nærheten.

[Gjest Jon Are]

Kjæreste og barn må være likestillte, altså like viktige på hver sin måte. Dette sa jeg tydelig fra om til min kjæreste , og hun var heldigvis enig. Har ingen tro på forhold der den ene sier at barna kommer forran deg. Barn skal bli voksne og selvstendige . En kjæreste har du forhåpentligvis hele livet.

Med hilsen fra:

Jon Are