Mamma var psykotisk da jeg var liten. Vil så gjerne ha en unnskyldning...

[AnonymBruker]

Da jeg var barn var mamma veldig syk. Hun sa at jeg var stygg, dum, at ingen likte meg, at hun lurte på om jeg noen gang kom til å klare meg selv når jeg ble voksen, at jeg aldri kom til å få meg noen kjæreste og at hun hatet meg. Jeg ble mobbet på skolen og det sa hun at var dårlig gjort av meg. Det var jo så flaut å ha en datter som ble mobbet. Det kunne gå flere dager uten at hun snakket til meg, det var hennes måte å straffe meg på. Det var verre en slag syntes jeg. Men nå er alt bedre. Hun er nesten frisk nå og veldig snill. Helt andreledes enn da jeg var barn. Hun vil helst late som at hun aldri var syk. Men jeg vil så gjerne at hun skal si unnskyld til meg. Er det for mye forlangt synes dere? Jeg skjønner jo at hun var syk før. Men sykdommen hennes ødela hele barndommen min. Jeg skulle ønske at hun kunne si at hun var lei seg for det...

Anonymous poster hash: 61bad...bf2

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal forhøre deg med noen som har kompetanse, ikke KG.

Anonymous poster hash: ad583...9f5

[Testosteron]

Hun vil helst late som at hun aldri var syk. Men jeg vil så gjerne at hun skal si unnskyld til meg. Er det for mye forlangt synes dere? Jeg skjønner jo at hun var syk før. Men sykdommen hennes ødela hele barndommen min. Jeg skulle ønske at hun kunne si at hun var lei seg for det.

Nei. Jeg syns hun bør erkjenne at det hun gjorde var galt og fortelle deg at hun skulle ønske det ikke hadde skjedd.

[FruRaeder]

Psykisk syke har ikke bestandig selvinnsikt nok til å se hva som faktisk har skjedd.

Min mor stakk av med meg. Dro meg igjennom skog og mark. Sa at jeg var dårlig i sport for å få meg til å slutte, dette til tross for at hun aldri ha sett meg spille. Sa grusomme ting og vendte meg mot min egen far.

Hun ser en helt annen fortid enn meg, klarer ikke skille fantasi fra virkelighet og skylder på min hukommelse. Dette også når hun er frisk.

Min mor blir aldri å be om unnskyldning, bare sette seg selv i en offerrolle om det blir nevnt, og det er greit. Jeg vet hun var syk.

Endret 10. september 2014 av seductive

[AnonymBruker]

Derfor mener jeg at psykisk syke ikke bør få lov til å ha barn om ikke sykdommen er av en særdeles mild grad. Det går hardt utover barna at nå for folk slutte å være så himla egoistiske og la vær å få unger når de har diagnoser (som ikke er veldig milde)

Føler veldig med dere som har skrevet i denne tråden. Jeg har selv en frisk mor, men jeg har en barndomsvenninne med en psykisk syk mor og jeg ser hvor mye den oppveksten har preget henne.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

[AnonymBruker]

Derfor mener jeg at psykisk syke ikke bør få lov til å ha barn om ikke sykdommen er av en særdeles mild grad. Det går hardt utover barna at nå for folk slutte å være så himla egoistiske og la vær å få unger når de har diagnoser (som ikke er veldig milde) Føler veldig med dere som har skrevet i denne tråden. Jeg har selv en frisk mor, men jeg har en barndomsvenninne med en psykisk syk mor og jeg ser hvor mye den oppveksten har preget henne. Anonymous poster hash: 3107b...ea3

Det burde være IQ-test for å bli mor også. Psykisk syke er ikke en ensartet gruppe. Det er forskjell på psykose og sosial angst for eks. Akkurat som hjerteinfarkt og kreft. Ble det litt enklere for deg nå?

Anonymous poster hash: 99978...fa1

[Gjest Blomsterert]

Det moren din kunne sagt,var at hun er lei seg for at barndommen din ble så hard.

Hun kan ikke for at hun var syk,men nå som hun er så mye bedre,kunne hun nok snakket litt med deg om det,og iallefall vist deg forståelse. Skjønner at du vil ha en unnskyldning,men ikke la det ødelegge hvis dere nå har et godt forhold. Kan du nevne det for henne,eller kommer dere inn på hvordan ting var?

[AnonymBruker]

Det burde være IQ-test for å bli mor også. Psykisk syke er ikke en ensartet gruppe. Det er forskjell på psykose og sosial angst for eks. Akkurat som hjerteinfarkt og kreft. Ble det litt enklere for deg nå?

Anonymous poster hash: 99978...fa1

Følte du deg truffet? Sosial angst er da en mild form for psykisk sykdom, gjentatte psykoser er ikke en mild form. Sosial angst på mor blir først alvorlig når barnet lider under det som eks. at barnet ikke blir fulgt opp på skole, barnehage, venner osv. Så lenge moren klarer å være sosial på en slik måte at det ikke går utover barnet er det ikke noe problem.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 7b5c5...4bc

[AnonymBruker]

Følte du deg truffet? Sosial angst er da en mild form for psykisk sykdom, gjentatte psykoser er ikke en mild form. Sosial angst på mor blir først alvorlig når barnet lider under det som eks. at barnet ikke blir fulgt opp på skole, barnehage, venner osv. Så lenge moren klarer å være sosial på en slik måte at det ikke går utover barnet er det ikke noe problem. Anonymous poster hash: 3107b...ea3

Sosial angst kommer i alle alvorlighetsgrader, så det der stemmer ikke. Men å dra den ut til at alle psykisk syke (med unntak av serdeles milde tilstander) ikke bør få barn, er holdninger som er ganske utdaterte. Kunnskapsløst og fordomsfullt. I TS sitt tilfelle stemte det nok, men det betyr ikke at det er representativt for de fleste psykisk syke. Hvor mye en mor klarer å støtte sitt barn om hun er syk, avhenger også av faren, resten av familien og hjelpen hun får fra helsevesenet.

Anonymous poster hash: 99978...fa1

[AnonymBruker]

Og TS, det er helt rimelig å forvente en erkjennelse fra din mor, at hun viser forståelse for hvordan hennes tilstand har innvirket på deg. At hun beklager det ble slik, og at hun tar inn over seg hvordan hun var. Du kan forsøke å få den erkjennelsen, men dessverre er det ikke alle som har selvinnsikt nok til å innse hvordan de har vært som foreldre. Kanskje du kan få hjelp av en terapeut i denne prosessen, for det er viktig for ditt fremtidige forhold til moren din og den rollemodellen hun (ikke) har vært.

Anonymous poster hash: 99978...fa1

[AnonymBruker]

T.S her. Takk for alle dere som har svart, det er så fint å høre hva andre tenker... Vi snakker ikke om barndommen min, men hun er veldig snill mot meg nå. Jeg tror det er for å kompensere for fortiden. De venninnene mine som jeg ikke har fortalt om fortiden til, de synes nok at jeg er veldig bortskjemt. Noen ganger kan mamma kommentere hvordan andre foreldre er. For eksempel at naboen er en dårlig mor fordi sønnen hennes ikke har varme nok klær. I sånne situasjoner blir jeg enten lei meg eller sint. Hvis jeg blir sint så kan jeg svare at noe sånn som "du sa jo at jeg var stygg/dum/verdiløs så du burde jo ikke snakke om andres evner som foreldre". Da svarer hun ofte ikke, bare ser lei seg ut. Hvis hun svarer så kan hun si noe som: Jeg sa ikke at du var stygg, men at du er spesiell. Det mente jeg bare positivt". Dette synes jeg er så vondt fordi jeg husker hva hun sa til meg. Kanskje hun ikke husker det selv, men da burde hun ikke si at jeg husker feil, å vri på ordene. Det verste hun sa til meg var kanskje at hvis jeg døde så skulle hun ikke sørge, men bare gå videre med livet sitt. Livet hennes skulle ikke bli ødelagt bare fordi hun mistet et barn. Dette sa hun etter at jeg prøvde å ta selvmord da jeg var 10 år.

Anonymous poster hash: 61bad...bf2

[Virilja]

Derfor mener jeg at psykisk syke ikke bør få lov til å ha barn om ikke sykdommen er av en særdeles mild grad. Det går hardt utover barna at nå for folk slutte å være så himla egoistiske og la vær å få unger når de har diagnoser (som ikke er veldig milde) Føler veldig med dere som har skrevet i denne tråden. Jeg har selv en frisk mor, men jeg har en barndomsvenninne med en psykisk syk mor og jeg ser hvor mye den oppveksten har preget henne. Anonymous poster hash: 3107b...ea3

Takk og lov at de som bestemmer dette ikke er like kunnskapsløse som deg!

Å være psykisk syk har aldri vært ensbetydende med ikke å kunne være en god forelder!!

[AnonymBruker]

Sosial angst kommer i alle alvorlighetsgrader, så det der stemmer ikke. Men å dra den ut til at alle psykisk syke (med unntak av serdeles milde tilstander) ikke bør få barn, er holdninger som er ganske utdaterte. Kunnskapsløst og fordomsfullt. I TS sitt tilfelle stemte det nok, men det betyr ikke at det er representativt for de fleste psykisk syke. Hvor mye en mor klarer å støtte sitt barn om hun er syk, avhenger også av faren, resten av familien og hjelpen hun får fra helsevesenet.

Anonymous poster hash: 99978...fa1

Barnets velvære må gå først uansett. Om man er så syk at barnet på ett tidspunkt vil oppleve sykdommen så er foreldren for syk til å gi ungen en god oppvekst. Om foreldren er syk på en slik måte at barnet kan gå oppveksten igjennom uten å vite at foreldren er psykisk syk så lider barnet heller ingen overlast og personene kan være gode foreldre.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

[AnonymBruker]

Takk og lov at de som bestemmer dette ikke er like kunnskapsløse som deg!

Å være psykisk syk har aldri vært ensbetydende med ikke å kunne være en god forelder!!

Jo det er nok det. Ett barn bør ikke oppleve psykisk sykdom fra en omsorgsperson. Barnets velvære må gå før egoismen om å være foreldre.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

[Goodheart<3]

Jo det er nok det. Ett barn bør ikke oppleve psykisk sykdom fra en omsorgsperson. Barnets velvære må gå før egoismen om å være foreldre.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

Jeg tror det er like ille å ha rusmisbrukere som foreldre, eller noen som rett og slett ikke er så omsorgsfulle, bytter kjæreste annen hvert år eller som er mer opptatt av karriere enn å ta seg av barna sine..

Det er mange flere psykiske sykdommer enn psykose/schizofreni og personlighetsforstyrrelser

og mange av de er langt i fra så alvorlige. Du virker veldig uvitende. Virker som du tror alle som sliter psykisk er "gale", er slemme mot andre og mangler omsorgsevne.

Du kan prøve å sammenligne depresjon og angst med en fysisk sykdom (som ikke er kronisk): En person som har en fysisk sykdom (som ikke er dødelig) har selvsagt i tillegg en personlighet (for eksempel er omsorgsfull, empatisk, kjærlig, pliktoppfyllende osv), og akkurat det har personer som er psykisk syke også! De kan ha like mange gode egenskaper som folk som ikke sliter.. Man ER ikke sykdommen sin. Mange flotte mennesker sliter psykisk. Det betyr ikke at de er slemme mot andre eller ligger i senga hele dagen for eksempel ;-)

[AnonymBruker]

Da jeg var barn var mamma veldig syk. Hun sa at jeg var stygg, dum, at ingen likte meg, at hun lurte på om jeg noen gang kom til å klare meg selv når jeg ble voksen, at jeg aldri kom til å få meg noen kjæreste og at hun hatet meg. Jeg ble mobbet på skolen og det sa hun at var dårlig gjort av meg. Det var jo så flaut å ha en datter som ble mobbet. Det kunne gå flere dager uten at hun snakket til meg, det var hennes måte å straffe meg på. Det var verre en slag syntes jeg. Men nå er alt bedre. Hun er nesten frisk nå og veldig snill. Helt andreledes enn da jeg var barn. Hun vil helst late som at hun aldri var syk. Men jeg vil så gjerne at hun skal si unnskyld til meg. Er det for mye forlangt synes dere? Jeg skjønner jo at hun var syk før. Men sykdommen hennes ødela hele barndommen min. Jeg skulle ønske at hun kunne si at hun var lei seg for det...

Anonymous poster hash: 61bad...bf2

Så trist å høre om barndommen din. Har dere satt dere ned sammen og snakket om sykdommen hennes eller om oppveksten din? Hvis ikke hadde kanskje det vært en god start for å se hvilke tanker hun har omkring det? Kan hende hun mangler sykdomsinnsikt og da er det nok vanskelig for henne.. Det betyr ikke at det hun sa til deg var sant eller at du "fortjente" å høre så mye vondt, men det var sykdommen som snakket.

Anonymous poster hash: 01dfd...775

[Japp]

Jo det er nok det. Ett barn bør ikke oppleve psykisk sykdom fra en omsorgsperson. Barnets velvære må gå før egoismen om å være foreldre.

Anonymous poster hash: 3107b...ea3

Du er klar over at folk kan utvikle psykisk sykdom i løpet av livet, og kan ha vært frisk som en fisk når barnet kom.

[Gjest Riskjeks]

Psykotisk? Eller mener du psykisk syk?

Å være psykotisk er en rent fysiologisk tilstand i hjernen der man går inn i en "annen verden" og får vrangforestillinger (som å høre stemmer, se ting/mennesker som ikke er der, tro man er en annen enn den man er, tro man blir forfulgt osv). Psykose er i de aller fleste tilfeller en forbigående tilstand (går den ikke over, er man vel pr.def schizofren). Tviler på at TS' mor var psykotisk store deler av oppveksten hennes - da hadde moren ikke klart å ta vare på seg selv en gang.

[Tøytigern]

Da jeg var barn var mamma veldig syk. Hun sa at jeg var stygg, dum, at ingen likte meg, at hun lurte på om jeg noen gang kom til å klare meg selv når jeg ble voksen, at jeg aldri kom til å få meg noen kjæreste og at hun hatet meg. Jeg ble mobbet på skolen og det sa hun at var dårlig gjort av meg. Det var jo så flaut å ha en datter som ble mobbet. Det kunne gå flere dager uten at hun snakket til meg, det var hennes måte å straffe meg på. Det var verre en slag syntes jeg. Men nå er alt bedre. Hun er nesten frisk nå og veldig snill. Helt andreledes enn da jeg var barn. Hun vil helst late som at hun aldri var syk. Men jeg vil så gjerne at hun skal si unnskyld til meg. Er det for mye forlangt synes dere? Jeg skjønner jo at hun var syk før. Men sykdommen hennes ødela hele barndommen min. Jeg skulle ønske at hun kunne si at hun var lei seg for det...

Anonymous poster hash: 61bad...bf2

Syns hun kan ta ansvar for det hun gjorde da hun var syk.

Hun har jo ikke ansvar for ting hun gjorde i psykotisk tilstand, men det er noe annet å anerkjenne at sykdommen påførte andre skade, og erkjenne et barns følelser.

Endret 10. september 2014 av Tøytigern