Begynnelsen på slutten eller forbigående krise?

[AnonymBruker]

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive noe slikt som dette, men jeg må få deg ut, og kan ikke akkurat dele det med noen venner.

Vi har en skikkelig krise... Etter at andre svangerskap var et faktum har det eskalert. Tror vi er utslitte begge to, og jeg merker at hvertfall for meg selv, er tålegrensen utrolig lav. Jeg ORKER ikke finne meg i ting jeg føler er urettferdig lenger! Nå sover vi hver for oss siden jeg bare -måtte- få ryddet opp i et utbrudd fra han, som jeg syntes var "uncalled for". Og jeg TRENGTE at han sa unnskyld! Han sa riktignok unnskyld, og jeg takket. Men jeg tror han holder inne noen kjempestore "MEN", som plager han såpass at han ikke ville komme til sengs ved siden av meg. Jeg prøvde å anerkjenne avgjørelsen hans ved det, samtidig som keg gav uttrykk for at jeg syntes det var trist, men det var visst galt det også. Fortsatt usikker på om jeg klønet det til eller om han feiltolket i verste mening på noe vis.

Sexlivet er praktisk talt ikke-eksisterende. Dårlig form i svangerskapet etterfulgt av "lokale komplikasjoner" etter fødsel som tok sin tid. Kombinasjonen fysisk usikkerhet og forholdsmessig utrygt farvann topper det hele. Samt at jeg er så trøtt og sliten av å ha en baby og en toåring, at når det først er kvelden så er det søvn som frister mest. Jeg har ikke sovet en hel natt uavbrutt på flere ÅR! Jeg føler at det seksuelle siden ved meg er totalt fraværende...

Vi har oppsøkt familievernkontoret. Og på møtene der synes vi at vi er flinke, og føler oss optimistiske. Også skjer det ting hjemme som får meg til å lure på om vi er i dypere shit enn vi liker å innse, pga hvordan det får meg til å føle det.

Jeg tror vi er på vei til å utvikle en slags forakt for hverandre. Og jeg er redd følelsene skal dø helt ut før vi klarer fikse det...

Jeg orker ikke, klarer ikke, takler ikke tanken på å frata barna mine en hverdag med mamma og pappa!!! Men det skremmer meg at tanken på å finne tilbake til -kjæresten- min virker så uendelig fjern...

Også føler jeg at mye er min feil også. Bare så det ikke er tvil. Kroppen henger ikke med. Lagt på meg etter svangerskapene, samt at jeg har noe skader/sykdom som gir meg mye vondt og plager. Føler at ved å få lagt om kost og prioritert trening ville jeg fått mer energi, og kanskje kunnet nærmet meg å bli den kjæresten jeg var før selv også: morsom, tiltaksom, glad i sex, energisk. Men med barn, hyppig amming, søvnmangel, studier, hus, hvordan skal jeg få til det? Det føles så håpløst... Enda han sier at han fortsatt tenner på meg og skulle ønske jeg skjønte det, så gjør den trøblete relasjonen det til at jeg sliter med å "connecte".

Vet ikke hva jeg forventer her, det er jo ikke akkurat noen detaljer å be dere ta side på... Men jeg håper noen kan fortelle meg at de gikk gjennom noe lignende og overlevde. Akkurat nå føles det som om jeg dør....

(Pga økonomi og liten baby er det dessverre ikke et alternativ å ta en kjæresteweekend i nærmeste fremtid, hvis noen skulle foreslå det)

Anonymous poster hash: 48baa...c61

[Gjest brutal_mann]

Parterapi. Jo før jo heller.

Samtidig må dere rotere på barneansvar slik at den andre får tid til å hente seg inn.

Mitt klassiske tips er å slutte å se på tv og heller legge seg klokken 21, senest. Ikke for å pule, men for å sove og bare være med hverandre.

Føkk... Lese ORDENTLIG BM!

Endret 9. september 2014 av brutal_mann

[AnonymBruker]

Parterapi. Jo før jo heller.

Samtidig må dere rotere på barneansvar slik at den andre får tid til å hente seg inn.

Mitt klassiske tips er å slutte å se på tv og heller legge seg klokken 21, senest. Ikke for å pule, men for å sove og bare være med hverandre.

Føkk... Lese ORDENTLIG BM!

Tv har vi ikke hatt siden lenge før ungene ble født. Vi ser riktignok på litt serier sammen, da...

Vi er ikke i seng til 21 hver dag, men det tilhører sjeldenhetene at vi er oppe til forbi 23. Selv i helger.

Anonymous poster hash: 48baa...c61

[AnonymBruker]

Dette med avlastning. Kanskje noen kan hjelpe meg med å kaste nytt lys på saken?

Far jobber. Mor studerer og er i foreldrepermisjon fra jobb. Mor har baby hjemme. Toåring i barnehage. Mor sliter med å finne balansen mellom å få gjort nok skole, få gjort husarbeide, få tatt igjen litt søvn for å ha overskudd til toåringen også, og å passe på kroppen, som går i shutdown-modus når det blir for mye (utredes for muskel- og leddproblematikk).

Far bidrar mye til husarbeid og ansvar for barna. Men helgen har nå en gang bare to dager. Og vi, som så mange andre, sliter litt med "rettferden" ift hvem som skal få hvile ut. Vi prøvde en morgen hver. Men etter at babyen kom, så har vi stort sett stått opp begge to. Som regel i goood tid før 07. 07, da er vi sjeldent heldige.

Problemet er vel kanskje litt at (jeg tror) far føler at han er på jobb hele dagen, og hele ettermiddagen. Jeg føler det samme, og har amminger om natten i tillegg.

Det har blitt en sånn "hvem har det verst"-greie...?

Og så er behovet forskjellig. Han klarer sjelden sove lenger enn 09. Jeg kan gjerne ligge til 11 hvis jeg mot all formodning skulle få sjansen. Jeg klarer hvile middag, han ikke.

De helgene han har fått sove til 09, trenger jeg fortsatt en lur på dagen for å klare meg, for jeg har fortsatt fått en oppstykket natt. Mens de dagene jeg evt måtte få sove til 11, kan ikke han ta en lur etterpå. Derfor ble det ofte til at han vekket meg 08-09 og syntes jeg kunne stå opp... Jeg synes det er dårlig gjort. Også får vi en negativ spiral med dårlige vibber.

Vi har en bakgrunnshistorie som innebærer et tillitsbrudd fra hans side og forskjell på hva man forventer av seg selv vs partner. Vi jobbet oss gjennom det, og jeg har tilgitt. Men i perioder føler jeg på sviket.

Når jeg leser det jeg skriver, tror jeg kanskje noe stammer fra dette. Han stilte krav til meg som han ikke fulgte opp selv. En urettferdig behandling. Og når jeg føler på den samme følelsen i dag, så klarer jeg ikke "la det gå".

Jeg skulle så gjerne ønske han kunne kommet på eget initiativ og sagt "unnskyld, jeg oppførte meg urettferdig ovenfor deg, og skulle ikke sagt xxx for jeg skjønner at det må få deg til å føle deg yyy. Kan du tilgi meg." Det er nemlig det jeg har måttet gjøre etter lange stunder med silent treatment, hvor jeg ikle alltid selv er sikker på hva som er galt en gang.

Når han kommer med et "beklager" eller "unnskyld" er det gjerne på et så intenst nivå av sinne fra min side at jeg ikke klarer å tro helt på det.

Jeg bare griner og river meg i håret her, hvordan skal vi komme oss ut av dette usunne mønsteret?

Også må jeg påpeke at fyren er snill og god, en fantastisk pappa, og ville aldri gjort noen av oss noe vondt. Jeg kan heller ikke tro at han er fullt bevisst på dette reaksjonsmønsteret sitt som får det til å klikke for meg.

Det handler om småtingene i hverdagen. Hvordan man ordlegger seg. Hva man forventer av den andre ift hva man gjør selv.

Anonymous poster hash: 48baa...c61

[Havbris]

Det er ikke tvil om at dere har havnet i ei rundkjøring som det virker vanskelig å komme seg ut av. Det meste har toppet seg for dere, og dere mangler det overskuddet som skal til for å finne veien ut av dette. Ut av det du skriver, leser jeg et inderlig ønske om å komme ut av dette uføret og jeg ser at du ikke legger all skylden på mannen din, men at dere har en livssituasjon som er vanskelig for begge. Desverre følger det ikke med bruksanvisning når man går inn i et samliv.

En del handler om organisering av dagene, sovetider osv, og om anerkjennelse for at dere er ulike. Men mye handler nok også om kommunikasjonen dere i mellom som sikkert er full av misforståelser - og det bare baller på seg. Man sier noe, men det er ikke sikkert at budskapet blir oppfattet slik man ønsker at det skal, det kan godt hende at det blir tolket i en helt annen retning. Mange par går på samlivskurs for å lære seg samtaleteknikker som skal hindre at skadelige misforståelser oppstår.

Dere klarer dere fint på familievernkontoret. Kan du klare å analysere dette - hvorfor går det bra der men ikke hjemme? Er det fordi det er en 3 partner til stede som gjør at dere anstrenger dere, eller er det rammebetingelsene som virker inn (vekk fra mas og kjas i heimen)?

Jeg tror dere må gå grundig til verks her - kaste stolthet og fortid overbord, vise dere sårbare for hverandre og vise hverandre at dere begge er redde for at dette går til helvete. Da kan dere muligens begynne å spille på lag. Slik det er i dag er dere ikke et team, men to personer som kriger mot hverandre. Og - det er alarmerende hvis forakten får plass i forholdet, da er veien mot likegyldighet kort.

Jeg har ingen konkrete råd annet enn at dere fortsetter på familiekontoret, og ber om å få konkrete "hjemmeoppgaver" fra gang til gang. Det hjelper ikke om ting fungerer der så lenge det ikke får betydning for hverdagen hjemme.

Endret 10. september 2014 av Havbris