Kutte kontakten med mor... eller?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få formulert dette innlegget, men håper at det kanskje finnes noen der ute med lignende erfaringer eller gode råd.

Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og vurderer å kutte kontakten med min mor.

Jeg og broren er oppvokst som "lausunger" i en familie hvor dette er blitt tungt vektlagt, da min mor fikk et nytt barn med sin nåværende mann da jeg var i seksårsalderen. For å gjøre en lang historie kort; det har vært mye forskjellsbehandling inn i bildet, noen ganger gikk det til og med så langt at jeg og broren min ikke fikk servert middag hjemme (vi snakker barneskolealder). Jeg ser ikke hensikten med å gå alt så mye inn på akkurat dette, men man kan danne seg et bilde. Jeg har i senere tid innsett at det til tider faktisk var snakk om omsorgsvikt.

Problemet mitt er at moren min aldri har villet hatt et forhold til meg. Aldri gjennom oppveksten har jeg hatt en mamma jeg kunne gå til når noe har plaget meg, aldri har jeg hatt en mor som har kunnet tatt mitt parti og støttet meg i motgang.

Det eneste moren min har møtt meg med er "jeg ser på deg at du lyver, jeg ser det i øynene dine" hver gang jeg har fått skylden for ting som jeg faktisk ikke har gjort, det være seg alt fra knuste vinduer til forsvunne gjenstander. Dette er en av de faktorene som har gjort at jeg har sterke tilknyttingsproblemer den dag i dag. Øyekontakt mestrer jeg ikke, nettopp fordi jeg hører mammas stemme i bakgrunnen som sier "jeg ser at du lyver".

Jeg opplevde en god del mobbing og utfrysning på barneskolen, noe som resulterte i at jeg begynte med selvskading da jeg var 11, meget skjult som sådan, i hovedsak på beina. Noen år senere fikk moren min ferten i dette. Hvordan reagerte hun? Jo, jeg fikk høre at jeg var stygg, fikk kraftig kjeft for handlingene mine og trusler om at hvis jeg gjorde dette igjen, skulle hun sladre til alle i slekta og lokalmijøet.

Gjennom alle år har jeg prøvd å ta opp problemet: "Vi snakker ikke sammen, og har aldri gjort det", men til ingen nytte. Burde en 14-åring være ansvarlig for å skulle løse opp i slike problemer? Først i dag innser jeg at det er nok ikke jeg som har vært problemet, det er min mor. Nå har det gått så langt at jeg er nesten overbevist om at hun har psykopatiske trekk.

I voksenlivet preger dette meg på det viset at hun bevisst har ødelagt jobbmulighetene mine. Jeg studerer, og leter nå etter en ny deltidsjobb, og ble lovet en ny en, men dette klarte min mor å spolere ved å kontakte arbeidsgiveren. Vil ikke gå for mye inn på detaljene, er redd det blir for gjenkjennbart. Tidligere i år fortalte jeg henne over telefonen hvordan stresset med å finne en ny jobb tærer på både studieevnen min, på personlig nivå og på forholdet til kjæresten. Nok en gang reagerer hun med sinne, sier at jeg ikke er til "sånt arbeid", og legger på telefonen når jeg begynner å gråte.

Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor jeg i det hele tatt prøver å opprettholde kontakten, da det aldri fører noe godt med seg. Likevel har jeg en intens trang til å ville få "anerkjennelse" av henne, gjerne i form av at jeg spontant kjøper gaver og lignende. Det er et sykelig forhold.

Etter en episode denne uka, sendte jeg henne en melding om at jeg forventet en unnskyldning fra henne på grunn av oppførselen hennes mot meg (nye trusler, "jeg vet du lyver", hele regla). Det jeg får til svar er at hun ikke bryr seg om hvordan hun oppfører seg mot meg. Og nok en gang blir jeg knust og bruker resten av kvelden på å grine. Det siste året har hun ikke ringt en eneste gang for å spørre hvordan det går, det er alltid jeg som må ta kontakt.

Jeg får en INTENS trang til å selv ringe og be om tilgivelse, selv om jeg vet at det ikke er jeg som burde gjøre dette. Det er en evig ond sirkel som jeg aldri ser ut til å komme ut av.

Burde jeg kutte kontakten? Det innebærer jo også i stor grad å kutte kontakten med resten av slekten på denne sida, noe jeg ikke ønsker.

Først og fremst, hva kan jeg eventuelt gjøre for å bedre situasjonen? Hva gjør man med en mor som bevisst sårer barnet sitt?

Beklager for et langt, rotete og mangelfullt innlegg, men jeg håper noen ser seg råf til å komme med innspill. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymous poster hash: 0107a...80d

[AnonymBruker]

Jeg har en del lignende opplevelser som deg, og synes at det å kutte kontakten var noe av det beste jeg kunne gjort. Det har ikke alltid vært enkelt, men først da kunne jeg bygge meg opp, bli den personen jeg ønsket å være, og å klare å prestere noe som helst.

Lykke til uansett hva du velger

Anonymous poster hash: aa197...0d8

[HerKommerMummi]

Huff, det hørtes ikke lett ut. Jeg har opplevd mye av de samme og kuttet ut min mamma i en periode (ca ett år). Trengte en pause fra å få henne på avstand og bygge meg opp selv. Men det var tungt og jeg ble veldig alene, fordi jeg da også ikke kunne ha kontakt på samme måte som før med resten av familien. Har du noe å snakke med om dette? Synes du burde snakke med en psykolog/psykiater eller lignende.

[AnonymBruker]

Jeg har en del lignende opplevelser som deg, og synes at det å kutte kontakten var noe av det beste jeg kunne gjort. Det har ikke alltid vært enkelt, men først da kunne jeg bygge meg opp, bli den personen jeg ønsket å være, og å klare å prestere noe som helst.

Lykke til uansett hva du velger

Anonymous poster hash: aa197...0d8

Tusen takk for svar, det er både godt og beroligende å høre at det har kommet gode ting ut av å kutte kontakten. Jeg vet egentlig ikke om det er noe annet å gjøre nå. Trøster meg også med det at jeg er "på vei" til å utrette noe, har generelt klart meg fint med tanke på omstendighetene, og jeg er godt i gang med høyere utdanning.

Huff, det hørtes ikke lett ut. Jeg har opplevd mye av de samme og kuttet ut min mamma i en periode (ca ett år). Trengte en pause fra å få henne på avstand og bygge meg opp selv. Men det var tungt og jeg ble veldig alene, fordi jeg da også ikke kunne ha kontakt på samme måte som før med resten av familien. Har du noe å snakke med om dette? Synes du burde snakke med en psykolog/psykiater eller lignende.

Jeg er også redd for dette med å være alene - i hele studieperioden har jeg vært ekstremt ensom - men igjen, sosialt liv sliter meg ut fullstendig og jeg trenger ofte flere dager på å restituere meg etter sosiale sammenkomster, så det koster like mye som det smaker. Kjæresten bor heller ikke i studiebyen min, så det blir så vanskelig å starte samtaler om de vonde tingene, selv om han kjenner til hele historien. Har i det siste året infunnet meg i det at jeg kanskje burde tatt kontakt med en psykolog, men det er et skummelt stort skritt å ta.

Anonymous poster hash: 0107a...80d

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det er både godt og beroligende å høre at det har kommet gode ting ut av å kutte kontakten. Jeg vet egentlig ikke om det er noe annet å gjøre nå. Trøster meg også med det at jeg er "på vei" til å utrette noe, har generelt klart meg fint med tanke på omstendighetene, og jeg er godt i gang med høyere utdanning.

Jeg er også redd for dette med å være alene - i hele studieperioden har jeg vært ekstremt ensom - men igjen, sosialt liv sliter meg ut fullstendig og jeg trenger ofte flere dager på å restituere meg etter sosiale sammenkomster, så det koster like mye som det smaker. Kjæresten bor heller ikke i studiebyen min, så det blir så vanskelig å starte samtaler om de vonde tingene, selv om han kjenner til hele historien. Har i det siste året infunnet meg i det at jeg kanskje burde tatt kontakt med en psykolog, men det er et skummelt stort skritt å ta.

Anonymous poster hash: 0107a...80d

Skjønner at det kan være skummelt, det synes jeg også. Men for meg hjalp det veldig. Det fikk meg til å skjønne at det er mamma som var/er syk og at det ikke var min skyld. Det at du blir utslitt etter sosiale situasjoner kan være fordi du ikke har jobbet med det som er vanskelig og derfor bruker all energien din på å holde deg over vannet. Klem til deg fra meg

Anonymous poster hash: 91b67...a39

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Jeg er 20 år eldre enn deg og kjenner meg godt igjen i det du forteller. Jeg hadde også en slik mor. Og da jeg var på din alder ble jeg og hun enige om å kutte kontakten. Eller, jeg ringte henne fra min nye by der jeg skulle studere og sa at nok fikk være nok. Jeg har ikke angra ett eneste sekund.

Hun var bare den som hadde født meg, og hun gjorde livet mitt veldig ille, så det var ikke annet å gjøre.

Kjenn på hva som er rett for deg. Og det er viktig å si at jeg ikke eneste gang har møtt fordømmelse for mitt valg, men bare forståelse, selv om ingen har spurt meg hvorfor. Dette skjønner folk.

Lykke til med valget ditt, hva den enn blir.

Anonymous poster hash: a0164...1b7

[AnonymBruker]

Kutt kontakten for et års tid så kjenner du fort om det ikke er riktig for deg.

Anonymous poster hash: 030cf...9a1

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Jeg er 20 år eldre enn deg og kjenner meg godt igjen i det du forteller. Jeg hadde også en slik mor. Og da jeg var på din alder ble jeg og hun enige om å kutte kontakten. Eller, jeg ringte henne fra min nye by der jeg skulle studere og sa at nok fikk være nok. Jeg har ikke angra ett eneste sekund.

Hun var bare den som hadde født meg, og hun gjorde livet mitt veldig ille, så det var ikke annet å gjøre.

Kjenn på hva som er rett for deg. Og det er viktig å si at jeg ikke eneste gang har møtt fordømmelse for mitt valg, men bare forståelse, selv om ingen har spurt meg hvorfor. Dette skjønner folk.

Lykke til med valget ditt, hva den enn blir.

Anonymous poster hash: a0164...1b7

Tusen takk. Det hjelper stort å se at andre har vært gjennom det samme. Det eneste som bekymrer meg er resten av slekta på mammas side, jeg skulle ønske det var mulig å fortsatt ha kontakt med dem, men det blir nok svært vanskelig.

Kutt kontakten for et års tid så kjenner du fort om det ikke er riktig for deg.

Anonymous poster hash: 030cf...9a1

Jeg tror jeg blir nødt til å prøve det, skal ta meg litt tid til å kjenne på det en stund.

Anonymous poster hash: 0107a...80d

[Gjest Blomsterert]

Moren din har påført deg mye vondt,og du kan jo bestemme deg for ikke å ha kontakt med henne en viss tid? Tror likevel at du kanskje kunne fått hjelp hos psykolog,for selv om du kutter kontakten,er det ikke sikkert det hun allerede har gjort/sagt slutter å plage deg.

Når en blir behandlet slik av foreldre,gjør det også noe med tilliten din til andre. Og deg selv.

Men du kan jo se hvordan det går. Vet det er den eneste løsningen for mange som opplever å ha foreldre som kun psyker de ned.

Iblant kan det for noen føles ekstra vanskelig at foreldrene faktisk ikke bryr seg om barna kutter kontakten,så vær kanskje obs på at hun vil reagere med likegyldighet. Husk at du må gjøre dette kun for din skyld.

Er du sikker på at du ikke kan ha kontakt med resten av familien da?

At de ikke forstår?

[AnonymBruker]

Tusen takk. Det hjelper stort å se at andre har vært gjennom det samme. Det eneste som bekymrer meg er resten av slekta på mammas side, jeg skulle ønske det var mulig å fortsatt ha kontakt med dem, men det blir nok svært vanskelig.

Jeg tror jeg blir nødt til å prøve det, skal ta meg litt tid til å kjenne på det en stund.

Anonymous poster hash: 0107a...80d

Der nevner du noe viktig som jeg glemte å si noe om. Det er lenge siden, det er nok derfor.

Det ble litt rart og stille mellom min tante og meg, og mine søskenbarn de første åra. Litt ubehagelig for begge parter. De forsto jo ikke riktig dette, og fikk seg vel heller ikke til å spørre så mye. Så over en lang periode hadde vi ikke så mye kontakt, bare ved juletider og dåp, bryllup, etc.

Det ligger vel enda noe rart der, mellom mine slektninger på morsiden, noe som vi ikke prater om.

Så selv om jeg ikke angrer, har det jo sine konsekvenser. Man skal ikke ta lett på det.

Jeg valgte å sette meg selv fremst, og ikke lykkelig fasade utad, så da må jeg også tåle konsekvensene.

Kanskje du burda ha prata med en psykolog eller kanskje fastlege først TS? Det er jo et stort og tøft valg. Det hadde jo vært greit med litt back-up om du skulle få deg en kraftig reaksjon?

Anonymous poster hash: a0164...1b7

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å kontakte en paykolog. Ofte er det egne psykologer på studiesteder, eller man kan kontakte fastlegen. Det var en trist historie, og moren din høres ikke ut som et menneske med empati. Hun vil nok aldri forandre seg. Jeg ville selv ha kuttet kontakten, var jeg deg, for kontakten virker bare skadelig. Hva gir den deg? Jeg har selv erfaring med å kutte kontakten med en far. Av og til er det ingen andre løsninger. Man må beskytte seg selv.

Du kan jo forsøke å forklare de andre i fanilien (de du vil ha kontakt med) litt om hvordan oppvelsten din har vært, om de ikke vet det. Men vær forberedt på at reaksjonene ikke alltid blir som man håper, for folk har så ulik persepsjon.

Ellers kan jeg avbefale boken "ut av dine foreldres grep" (Toxic Parents) av Susan Forward. Det står mye klokt der, også hvordan man kan ta et oppgjør. For det bør planlegges nøye.

Anonymous poster hash: e683b...961

[AnonymBruker]

En bekjent kuttet kontakten helt med sin mor kun fordi de hadde regelrett dårlig kjemi.

Hun hadde hatt en strålende fin oppvekst og ressurssterkt miljø osv. men kjemien var som om de var natt og dag.

De har ikke hatt kontakt på 20 år og savner ikke hverandre.

Anonymous poster hash: 01dcd...eba