Liker henne på alle måter, men hun er delvis arbeidsufør

[AnonymBruker]

Jeg dater en dame som sliter med epilepsi. Dette medfører at hun er delvis ufør, og at hun ikke kan jobbe fullt. For tiden får hun penger fra nav, mens hun studerer og hun har planer om høyere utdanning. Når hun går ut i jobb vil hun mest sannsynlig bare kunne jobbe 30-50%,ihvertfall i starten. Sykdommen hennes gjør at hun blir utmattet hvis det blir for mye for henne.

Jeg har høyere utdanning og tjener godt iforhold til min egen alder og stiller mye bedre økonomisk enn henne.

Jeg liker henne virkelig, men har lite erfaring med forhold så lurer på om dette kanskje kan bli en stor belastning. Det at hun blir sliten kan jo også påvirke på andre måter enn økonomisk. Nå er ikke jeg opptatt av luksus og er egentlig fornøyd sålenge man har en romslig økonomi. Jeg er ikke typen til å ha useriøse forhold derfor vil jeg være helt sikker før vi evt innleder et forhold. Kan nevne at vi begge er i begynnelsen av 20 årene.

Anonymous poster hash: e84c5...48c

[Antoinette]

Du høres ut som et fullkomment rasshøl.

[AnonymBruker]

Javel? Jeg spør etter råd og tips, har ikke sagt jeg skal dumpe henne.

Anonymous poster hash: e84c5...48c

[tussi84]

Det du bør være klar over er at skulle dere to havne i forhold og dere flytter sammen må du måtte betale mesteparten av utgiftene siden hun jobber maks 50 prosent grunnet sykdom. Det er en sykdom hun ikke kan noe for og hun skal ikke straffes for dette. men jeg vil tro at om hun jobber under 50 prosent vil hun kunne få resten av nav. Det finnes delvis uføretrygdet.

[anybody]

Jeg forstår ikke helt hva som er problemet, hva er du redd for?

[Antoinette]

Du er jo ute etter argumenter for å dumpe henne.

Tingen er det at du kan ikke planlegge livet ditt frem til du er 50. Sykdommer og ulykker kan oppstå og epilepsi er ikke en sykdom man ikke kan leve med.

For meg høres du ut som en mann som er så velutdannet og vellykket på alle måter at du trenger noe helt perfekt å involvere deg med.

[AnonymBruker]

Kommer helt an på hvordan hun takler sykdommen og uførheten sin. Det at hun har planer for fremtiden er jo et godt tegn.

Anonymous poster hash: 4c9b8...503

[AnonymBruker]

Javel? Jeg spør etter råd og tips, har ikke sagt jeg skal dumpe henne.

Anonymous poster hash: e84c5...48c

Du virker ganske hoven og rasshøl-aktig i måten du ordlegger deg, men er ikke sikkert du mener det.

Som samboer av en epleptiker kan jeg si at hos oss har epilepsien lite å si for hverdagen. Nå har kjæresten min sjelden kraftige anfall, men han kan bli sliten. Han jobber normalt og det er bare om det er mye som skjer jeg merker noe. Med mye mener jeg overtid på jobb, mye sosialt, sene kvlder og alkohol.. Så lenge han styrer unna alkohol om han er sliten går det bra.

Min mor er 50% ufør, det går heller ikke ut over hverdagen sett bort i fra at hun ikke kan drive veldig aktive idretter som vannski og slalom.

Så det trenger absolutt ikke ha noe større innvirken på hverdagen din.

Anonymous poster hash: 5293d...cd0

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at han er et rasshøl? Han vil vel bare ha tips/høre om erfaringer fra andre.....Så vet han hva han går for, i stedet for å knuse hjertet hennes senere......

Ville hørt på følelsene mine jeg hvis jeg var deg.

Anonymous poster hash: 2b83c...1ad

[spektralkatt]

tja. Kommer vel an på om du tror på kjærlighet, og om du tror dette er/ kan bli kjærlighet.

du er ganske ung. jeg forstår at det kan virke fornuftig å satse på noe som virker 100 % sikkert, men ingen ting er 100 % sikkert. Livet kommer uten sikkerhetsnett. Sorry. Det er sant.

Ser du for deg et bra liv uten denne jenta? Når du tenker på å leve uten henne, er det en veldig vond tanke, eller spiller det egentlig ikke noen rolle?

Jeg tror du vet svaret selv, om du søker innover etter svar. Andre mennesker har ikke peiling på ditt liv.

Så.. hopp i livet med begge beina gutt. ikke stå på kanten og vær feig.

[Gjest Tassen10]

Du høres ut som et fullkomment rasshøl.

Nei. DU virker som ett rasshøl, uten evne til å sette seg inn i andres situasjon.

Å være usikker på hvordan kronisk sykdom vil påvirke ett forhold er helt legitimt.

Jeg ville også hatt mange spørsmål knyttet til dette, om jeg hadde vært i samme situasjon.

[melatonin]

Du virker ganske hoven og rasshøl-aktig i måten du ordlegger deg, men er ikke sikkert du mener det.

Som samboer av en epleptiker kan jeg si at hos oss har epilepsien lite å si for hverdagen. Nå har kjæresten min sjelden kraftige anfall, men han kan bli sliten. Han jobber normalt og det er bare om det er mye som skjer jeg merker noe. Med mye mener jeg overtid på jobb, mye sosialt, sene kvlder og alkohol.. Så lenge han styrer unna alkohol om han er sliten går det bra.

Min mor er 50% ufør, det går heller ikke ut over hverdagen sett bort i fra at hun ikke kan drive veldig aktive idretter som vannski og slalom.

Så det trenger absolutt ikke ha noe større innvirken på hverdagen din.

Anonymous poster hash: 5293d...cd0

Synes dette var helt tullete, han lurer primært på hvordan det blir økonomisk, han nevner ikke noe som kan virke som om han dømmer denne jenta pgs sykdommen sin. Han nevner at siden hun blir sliten kanskje dette vil ha innvirkning på andre ting, kan vel være med framtidige barn eller sosialt liv. Det virker som om TS faktisk prøver å se for seg et liv med denna jenta. Jeg så overhode ikke noe som kan tyde på at TS er et rasshøl. Det må være lov å stille spørsmål.

TS: Siden du har høyere utdanning og jenta tar utdanning nå så vil dere sikkert klare dere greit, mulig at hun får støtte av nav for de andre % hun ikke klarer å jobbe. Blir man godt kjent med hverandre og lærer å ta de forhåndsreglene som kan hjelpe vil jeg tro dere kan få det fint. Men størst av alt er kjærligheten

[AnonymBruker]

Jeg er helt arbeidsufør og har en "normal" kjæreste som er ingeniør.

Økonomi:
Jeg betaler for meg, han betaler for seg. Det vi har felles deler vi 50/50. Altså strøm og sånne ting.

Ellers:
Jeg føler ikke jeg begrenser kjæresten min så mye. Noe blir det selvfølgelig da jeg ikke orker det samme aktivitetsnivået som han har, men jeg tilpasser meg mye. Jeg hviler når han er på jobb så jeg orker ting når han er hjemme osv. Ofte biter jeg i meg at jeg er dårlig for at han skal få gjøre det han vil. Ellers når jeg ikke orker og han spør meg om å gjøre ting, spør jeg om det kan være aktuelt for han å gjøre det med en kompis og hvis det er det så gjør han det.

Anonymous poster hash: ce150...5df

[umwar]

Du høres ut som et fullkomment rasshøl.

Han høres ut som en usikker gutt som ikke helt vet hva er seriøst forhold er, og søker råd av andre. Det er ikke bare bare å gå inn i et forhold med noen som er uføre, og det må være lov å stille spørsmål uten å bli kalt et rasshøl av idioter på et forum.

[Gjest Vinglasset]

Det jeg hadde tenkt på var om sykdommen hindrer det livet jeg ønsker å leve.

Vil du ha barn - i så fall kan hun få barn - orker hun å ta seg av et barn?

Er du aktiv på fritiden så vil du som regel ha en partner som blir med på aktiviteter.

Hun høres jo ut til å ha planer for fremtiden når det gjelder jobb og utdanning og det er jo positivt.

Jeg kunne aldri valgt en partner som er helt ufør og ikke klarer å delta i det livet jeg ønsker å leve og slik er det vel for de fleste.

Noe annet er dersom mannen min blir syk og ufør - da tilpasser jeg selvsagt livet etter ham. Men det er noe annet med et helt nytt forhold i mine øyne.

[AnonymBruker]

Siden hun tar utdannelse, og har planer for framtiden, så er dette et veldig godt tegn. Og om hun jobber 50%, så får hun lønn fra den jobben, så vil hun få 50% ufør, eller AAP av nav. Det vil jo være lavere enn lønnen. Men hun vil nok fint klare å forsørge seg selv, så lenge ikke du vil ha et luksus liv.

Nå er jo ikke epilepsi den verste sykdommen man kan ha, man kan jo fungere fint med den.

Jobber hun bare 50%, så vil hun jo også ha bedre tid til barna deres, siden du tenker langt fram i tid.

Anonymous poster hash: 3cb3b...629

[AnonymBruker]

Jeg er i litt samme situasjon som din kjæreste. Det er klart at en sykdom som påvirker arbeidsevnen er noe man merker også i hverdagen. Men lever seg i et lykkelig forhold likevel, fordi han er glad i meg som person, i de kvalitetene som er ved forholdet uavhengig av sykdommen. Men jeg orker mindre enn et friskt menneske og dersom den andre synes det er et stort problem, så passer man ikke sammen. Vil man derimlt gjøre aktiviteter som ikke krever god fysikk (kunst, reise, matopplevelser), så kan man få fine opplevelser sammen likevel.

Epilepsimedisiner er ofte fosterskadelige, så hvordan det skal løses om dere får barn, burde dere snakke om ved et eventuelt mer seriøst forhold. Det er sikkert en liten mulighet for at uføregraden hennes kan øke. Men hun har sikkert krav på ung ufør tillegsytelse på den delen som hun er ufør, så det økonomiske burde ikke være et stort problem, om den ene tjener godt.

Du får tenke på hvilke kvaliteter hun har som person, uavhengig av sykdommen, om det er den personen du vil dele livet med. Er hun det, ville jeg ikke latt sykdom ødelegge det. Alle kan bli syke dn gang.

Anonymous poster hash: eb952...81b

[AnonymBruker]

Du må nesten finne deg ei ny. For du trenger å ha ei på ditt nivå.

Anonymous poster hash: 15090...e85

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du lurer på det, TS! Det kan være skummelt å innlede et seriøst forhold med noen som er alvorlig syk. Epilepsi er ingen spøk. Det blir uansett sånn at du må overveie dine følelser mot henne og det at det kan bli problemer i forholdet som er relatert til sykdommen hennes. Men, for å se positivt på det, det kan alltid dukke opp problemer i et forhold uansett. Og, enda mer positivt, så kan jeg fortelle at jeg har ei venninne som har epilepsi - hun er nå godt i tredve årene, hun er gift og har en sønn. Det blir alltid problemer i hennes liv, som er grunnet hennes sykdom (som for eksempel, spesielle bekymringer og komplikasjoner ved graviditet og fødsel), men ellers, hun klarer seg veldig bra! Hun har fullført høyre utdannelse, hun jobber og har en bra jobb og en stilling med ansvar. Sønnen er frisk og hun er flink mamma. Og mannen hennes virker ikke til å angre på å ha blitt sammen med henne, på ingen måte.

Og så er hun et herlig menneske da, snill og omsorgsfull og absolutt en god venninne, men det er på ingen måte er relatert til hennes sykdom, sånn er hun bare.

Anonymous poster hash: 69def...77f

[AnonymBruker]

Hun her også er ei herlig jente på alle mulige måter, har kjent henne lenge men sykdommen har jeg aldri lagt noe særlig merke til det før vi kom litt tettere innpå hverandre. I perioder er hun veldig sliten noe som gjør at hun ikke orker så veldig mye, men stort sett fungerer hun normalt. Hun har også vært anfallsfri i flere år og har billappen blant annet.

Anonymous poster hash: e84c5...48c