Dårlig forhold til min mor...

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jg vil med dette innlegget, men kanskje bare høre om andre har det på samme måte og kanskje få noen tips til hvordan man kan forholde seg...

Sittet her og er litt trist etter å ha vært på ferie hos mine foreldre. For hver gang jeg er der, blir det mer og mer tydelig hvor dårlig forhold jeg har til min mor. Som liten syntes jeg jo hun var verdens beste, slik de fleste barn synes. Men så har det skjedd ting som har gjort at jeg har tenkt mer over forholdet til henne, og da blir jeg både irritert og sint over ting som har skjedd. Det dreier seg ikke om store hendelser, men mer småting som at hun ofte dro min søster og meg inn i krangler mellom henne og vår far, ba oss velge side etc. Hun har også en del personlighetstrekk som jeg har vanskelig for å forholde meg til, som f.x et voldsomt temperament, hun blir lett krenket (f.x om

noen sier henne imot, om hun får en gave hun synes er for liten etc), og hun kommer nok i en del konflikter med folk på grunn av dette. I det siste har jeg også blitt mer bevisst på at hun snakker ekstremt mye nedlatende om folk: Det virker nesten som om hun nyter andres ulykke, og at hun da føler seg litt hevet over dem selv om hun ikke har noen grunn til det. Hun er negativ og har begynt å få en tendens til å siste i sofaen og strø om seg med klager på alt og alle. Samtidig er hun en super bestemor for barna mine, og hun bor sammen med min far som jeg har et flott forhold til, så det er ikke aktuelt å bryte kontakten. Vi har jo fine stunder sammen også, men når jeg hører andre som f.x drar på turer med sin mor etc, tenker jeg at det aldri ville gått med oss. Jeg får egentlig litt panikk bare ved tanken på at vi skal være alene en kveld. Vi har liksom ikke så mye å snakke om, oh er grunnleggende uenige om så mye. Av og til tenker jeg at vi kanskje ikke engang hadde likt hverandre om vi hadde møttes som f.x kolleger. Jeg har ikke noe mål om å forandre henne på noe vis, for det er jo isolert sett ikke henne det er noe i veien med, men kjemien mellom oss..men synes det et litt leit at det er slik. I tillegg har jeg ei datter selv og kjenner at jeg er redd for at jeg skal få samme forhold til henne som jeg har til min mor, for jeg ser ho at jeg har arvet noen av trekkene jeg også, selv om det er ting jeg irriterer meg over hos min mor! Uff, vet som sagt ikke helt hvor jeg vil med dette, men det hadde egentlig var vært fint å få høre om noen kjenner seg litt igjen og kanskje hvilket forhold dere har fått til egne barn...

Anonymous poster hash: 56c04...356

[Majott]

Jeg har et ok forhold til min mor, og vi kan snakke om mye, selv om vi også har ulike holdninger og er uenige om mye.

Da jeg var yngre, likte jeg henne ikke like godt som jeg gjør nå. Da så jeg hennes negative sider mer, og så tydeligere forskjellene mellom oss. Vi har ikke blitt mer like med årene (selv om jeg også vet at jeg har noen av hennes personlighetstrekk), men jeg har lært å akseptere henne, og heller se de gode sidene hennes framfor de dårlige.

Jeg vokste opp med en god og trygg mor, som hadde god utdanning, og som stadig videreutdannet seg. Hun var opptatt av jobben sin, men også veldig opptatt av at vi barna skulle ha det bra. Vi hadde mye frihet som barn, samtidig som vi ble tatt godt vare på. Da jeg ble tenåring og ung voksen, oppfattet jeg henne som både kritisk og streng mot meg, men det er kanskje ikke så rart. Samtidig oppfattet jeg henne også som kritisk mot andre som ikke levde som henne. Senere har vi kanskje begge forandret oss litt.....jeg er blitt mer voksen, og hun er blitt mer aksepterende mot andre. Nå er det lettere for meg å se hennes gode sider.

Hun har alltid vært en super mormor. Tatt med ungene på turer, gjort mye sammen med dem. Er kjempeflink med barn, og har mye pedagogisk utdanning, så hun er også bevisst på barns utvikling og behov. Nå er hun over 70 år, og har fått to oldebarn som hun også gjerne passer og tar seg av. Mine foreldre har begge vært en enorm ressurs for både oss barna deres, barnebarn og nå oldebarn.

Jeg kan likevel ikke se for meg å dra på turer og ferier bare jeg og henne. Vi trives godt sammen i små porsjoner, men er for ulike til at det hadde vært noen suksess med lengre tid alene.

Nå har jeg to voksne døtre selv, og jeg opplever at vi har et helt annet mor/datter-forhold enn jeg og min mor har/hadde. Mine døtre spør meg flere ganger i året om vi skal ta en ferie eller tur sammen, og vi har hatt mange "jenteturer", både korte og lange, helt fra de var tenåringer til nå når den eldste er 26. Alt fra dagsturer til ferier i utlandet. Jeg fikk f.eks en ferietur til Egypt i julegave fra min eldste datter, der hun hadde bestilt tur til bare oss to. Jeg foretrekker også å reise sammen med dem framfor andre venninner, når jeg skal på tur/ferie uten mannen.

Jeg har et mye nærere forhold til døtrene mine enn jeg har/hadde til min mor, og vi trives virkelig i hverandres selskap. Jeg opplevde min mor som kritisk og streng da jeg var ung, og hun hadde liten forståelse for meg som tenåring. Opplevde mye skjenn og tilsnakk, og at det var viktigere å overholde regler enn å snakke sammen, og ble dermed enda mer i opposisjon. Vi kunne ikke snakke fortrolig sammen da, og kan ikke det på alle områder nå heller, selv om det er blitt bedre med årene. Jeg hadde mye større frihet som barn enn jeg hadde som tenåring. Hun er flink med barn, men ikke med ungdommer, og hennes manglende forståelse der, har nok preget forholdet vårt senere. Hun er en dame som andre lett oppfatter som litt "firkantet", og hun kan godt være kritisk i forhold til andre og deres måte å leve på.

Det jeg vil med all denne utbroderingen, er at du må se ditt forhold til moren din atskilt fra ditt forhold til datteren din. Du kan gjøre ting annerledes, du vet jo nå hva som IKKE fungerer, og hvordan du IKKE vil være. Selv om du også har arvet noe fra henne, så er du ikke henne. I forhold til mine døtre, la jeg vekt på å snakke sammen, bevare nærheten da de ble tenåringer. Vise forståelse, prøve å sette meg inn i deres situasjon osv. Og det ble litt lettere da jeg husket hvordan jeg oppfattet mine foreldre da jeg var i samme alder.

Jeg har et mor/datter-forhold til mine døtre, om noen skulle lure på det. Ikke et venninneforhold, selv om vi selvfølgelig også er som venninner på mange vis. Jeg bistår og hjelper om det er behov for det, diskuterer ulike problemstillinger, veier fordeler og ulemper, men prøver å ikke la mine egne meninger/holdninger få for stor vekt. Prøver å være bevisst på min rolle som mor, og vil heller være veileder og rådgiver enn en som skal presse viljen/meningen sin på noen (som jeg selv opplevde). Jeg har jo opplevd (ganske ofte) at barna mine har gjort ting jeg ikke liker, noen ganger liker jeg ikke holdningene deres engang, og av og til må man minne seg selv på at man må være glad i dem til tross for det de gjør (noen ganger gjør de veldig dårlige ting som en selv tar veldig avstand fra!)

Nå er jo mine døtre blitt voksne, og forholdet mellom oss er også mellom to voksne. Jeg "belaster" ikke mine døtre med mine problemer, men jeg kan bruke mine erfaringer som eksempler og gjenkjennelser i noe de selv gjennomgår. Om jeg får problemer som jeg trenger mine nærmeste til for hjelp, så er de der for meg. Så jeg er ikke redd for å blande dem inn eller søke støtte hos dem, men jeg gjør ikke det for småting.

[Gjest brutal_mann]

Min mor er en person jeg omgår av nødvendighet for å si det slik. Når det er bursdag og lignende hos andre familiemedlemmer. Ser frem til den dagen begravelsen er over og en har en ting mindre av negative moment i livet.

[AnonymBruker]

Min mor er en person jeg omgår av nødvendighet for å si det slik. Når det er bursdag og lignende hos andre familiemedlemmer. Ser frem til den dagen begravelsen er over og en har en ting mindre av negative moment i livet.

Fantastisk beskrivelse!

Anonymous poster hash: e03a8...2ad

[Gjest rangle]

Mamma hadde et ganske nøytralt forhold til sin mamma. Veldig kaldt på en måte. Men hun har klart å gjøre det mye bedre med meg. Fortsatt er det jo en del som er vanskelig mellom oss.

Så jeg fokuserer ekstra mye på det med mitt barn.

Selvom jeg og mamma har et ok forhold nå ville det blitt litt intenst med turer bare oss. Liker vel best å omgås henne med en 3.person til stede.

Virker dessverre som mange sliter litt med forholdet til foreldrene. Så blir man så inngrodd i det at det er vanskelig å endre