Mange barn

[AnonymBruker]

Noen her som har mange barn? Hvordan er livet med mange barn?

Anonymous poster hash: c8840...02a

[AnonymBruker]

Ta en titt i dagboka til Mafalda her på forummet, så får det en herlig vinkling på livet som snart 6 barns mor.

Hun skriver så bra, og løser alt på strak arm. Nesten så man vurderer å få flere:)

Anonymous poster hash: df015...333

[Mafalda]

Ta en titt i dagboka til Mafalda her på forummet, så får det en herlig vinkling på livet som snart 6 barns mor.

Hun skriver så bra, og løser alt på strak arm. Nesten så man vurderer å få flere:)

Anonymous poster hash: df015...333

Hehe, så koselig at du synes det, men det føles nesten litt ufortjent

Det hender jeg tenker at dagboka nesten må fungere som prevensjon, det er jo til tider lettere kaotiske tilstander hos oss, men min erfaring er at litt humor kan løse mye i hvert fall!

Til TS, så vet jeg ikke helt hva du legger i "mange barn"...? Vi har snart seks, og det er nok mange som synes det er mange. Men det er jo ikke helt i klasse med 8-10, da snakker vi "mange" også i min bok. Men flere enn snittet er det jo, og vi er mange nok til at servitører letter på øyebrynene når vi er ute og spiser, for eksempel.

Livet med 5 (og forhåpentligvis livet med 6 også) er hektisk og veldig moro. Det er aldri kjedelig hjemme hos oss, og barna har stort utbytte av hverandre. Det går på kryss og tvers i søskenflokken, og det er moro å se. For oss foreldre er det selvsagt en utfordring å gi nok tid og oppmerksomhet til hver enkelt, men det går i grunnen veldig greit det også. Nå er det ganske stor aldersspredning på barna, da, og det hjelper kanskje til sånn sett? Det går i alt fra Drømmehagen til Kill Bill, fra bokstavopplæring til NATO, og jeg føler meg heldig som kan være både småbarnsmamma og tenåringsmamma samtidig.

Det koster, da- både tid og penger. Og et minus kan kanskje være at det alltid er noe som skjer. Blanke dager i kalenderen finnes ikke. Med unger som holder på med alt fra musikk til sport og speiding, og gjerne mye av det også, blir det til at mannen min og jeg vitser om at vi bare har fri på de røde helligdagene. Ellers må vi alltid kjøre noen, eller følge noen, eller se på kamper eller dra i barnebursdager. Men det blir en vane det også, og noe sier meg at når vi endelig får tid til å sitte på verandaen og drikke vin i solnedgangen, så kommer gi til å kjede oss etter en time eller to

Alt i alt er livet hektisk- men morsomt!

[Lillemåltrost]

Jeg venter tvillinger, og har ingen andre barn enda men jeg er i en søskenflokk på 6 stk, 2 sett tvillinger, meg og en bror. Så jeg tror nok mamma hadde det ganske travelt, ettersom at pappa flyttet når de minste tvillingene var 4 år. Vi skiller ganske mange år.

Eldst til yngst:

Tvilling: jente

Tvilling: jente

Bror: gutt

Meg: jente

Tvilling: gutt

Tvilling: jente

[umwar]

Hehe, så koselig at du synes det, men det føles nesten litt ufortjent

Det hender jeg tenker at dagboka nesten må fungere som prevensjon, det er jo til tider lettere kaotiske tilstander hos oss, men min erfaring er at litt humor kan løse mye i hvert fall!

Til TS, så vet jeg ikke helt hva du legger i "mange barn"...? Vi har snart seks, og det er nok mange som synes det er mange. Men det er jo ikke helt i klasse med 8-10, da snakker vi "mange" også i min bok. Men flere enn snittet er det jo, og vi er mange nok til at servitører letter på øyebrynene når vi er ute og spiser, for eksempel.

Livet med 5 (og forhåpentligvis livet med 6 også) er hektisk og veldig moro. Det er aldri kjedelig hjemme hos oss, og barna har stort utbytte av hverandre. Det går på kryss og tvers i søskenflokken, og det er moro å se. For oss foreldre er det selvsagt en utfordring å gi nok tid og oppmerksomhet til hver enkelt, men det går i grunnen veldig greit det også. Nå er det ganske stor aldersspredning på barna, da, og det hjelper kanskje til sånn sett? Det går i alt fra Drømmehagen til Kill Bill, fra bokstavopplæring til NATO, og jeg føler meg heldig som kan være både småbarnsmamma og tenåringsmamma samtidig.

Det koster, da- både tid og penger. Og et minus kan kanskje være at det alltid er noe som skjer. Blanke dager i kalenderen finnes ikke. Med unger som holder på med alt fra musikk til sport og speiding, og gjerne mye av det også, blir det til at mannen min og jeg vitser om at vi bare har fri på de røde helligdagene. Ellers må vi alltid kjøre noen, eller følge noen, eller se på kamper eller dra i barnebursdager. Men det blir en vane det også, og noe sier meg at når vi endelig får tid til å sitte på verandaen og drikke vin i solnedgangen, så kommer gi til å kjede oss etter en time eller to

Alt i alt er livet hektisk- men morsomt!

Hehe, du fikk meg nesten til å ønske meg en skokk med unger nå! Viktig å ha fokus på det positivt

[AnonymBruker]

Hvis foreldrene har overskudd nok så er det sikkert fantastisk, men å få mange barn bare for å få mange barn er ikke bra for foreldrene eller barna.

Har selv vokst opp i stor søskenflokk, noe som kunne vært kjempe fint og flott, men mine foreldre klarte såvidt å ta seg av 1 barn og min oppvekst ble totalt ødelagt. Sliter fortsatt med å bearbeide alt det vanskelige fra oppveksten

Alle barna bør få like mye omsorg og kjærlighet, det er kjempe viktig. Også kan det alltids dukke opp utfordringer som sykdom eller skader som gjør at et barn (eller fler) krever mer enn gjennomsnittet og da bør man også ha tenkt over det og vite at man fortsatt vil klare å ta seg av alle barna om noe sånt skulle skje

Anonymous poster hash: c6f21...3d2

[Gjest Gjest]

Noen her som har mange barn? Hvordan er livet med mange barn?

Anonymous poster hash: c8840...02a

Denne artikkelen kan kanskje svare deg litt.

[Mafalda]

Koselig artikkel, hyggelig å lese om familier som har valgt litt utradisjonelt men trives med valget sitt

Hehe, du fikk meg nesten til å ønske meg en skokk med unger nå! Viktig å ha fokus på det positivt

Da er det jo bare å kjøre på!

Neida, det er nok ikke for alle- de fleste jeg kjenner synes de har mer enn nok med to eller tre, og det skjønner jeg godt. Jeg tror nok man må være litt ekstra glad i hverdager (og tåle at det blir mye praktisk arbeid og logistikk, og lite fritid på mor og far) for å ha en skokk, men det er virkelig mye positivt ved det også. Og skulle tidsplanen skjære seg må man bare ta det med et smil og gjøre det beste ut av det.

Men helt uvanlig er det jo ikke. Som det sto i artikkelen fødes det noen tusen barn hvert år som er søsken nummer 4 eller mer i flokken. Selv kjenner jeg flere familier med fire barn, en familie med fem og en med seks, og alle har valgt dette bevisst

Hvis foreldrene har overskudd nok så er det sikkert fantastisk, men å få mange barn bare for å få mange barn er ikke bra for foreldrene eller barna.

Har selv vokst opp i stor søskenflokk, noe som kunne vært kjempe fint og flott, men mine foreldre klarte såvidt å ta seg av 1 barn og min oppvekst ble totalt ødelagt. Sliter fortsatt med å bearbeide alt det vanskelige fra oppveksten

Alle barna bør få like mye omsorg og kjærlighet, det er kjempe viktig. Også kan det alltids dukke opp utfordringer som sykdom eller skader som gjør at et barn (eller fler) krever mer enn gjennomsnittet og da bør man også ha tenkt over det og vite at man fortsatt vil klare å ta seg av alle barna om noe sånt skulle skje

Anonymous poster hash: c6f21...3d2

Det har du helt rett i. Eller noe kan skje med en av foreldrene også. Og selv om det ikke er skrekk-scenarier som bestemmer hvordan de fleste lever livene sine, så tror jeg helt klart det er en fordel å ta en ekstra runde med hva-hvis når man bestemmer seg for å legge opp livet i travelmodus.

I tillegg, og det er kanskje litt fy-fy og PUK å si høyt, så tror jeg at enhver familie har sin egen tålegrense, som må respekteres. Leste en veldig interessant artikkel på nett, fra USA, der forfatteren omtalte dette som "the tipping point"- det punktet der ting går over fra å være hektisk, utfordrende og morsomt, til å bare blir kaos og mas. Når mor og far går fra å være positive omsorgspersoner til å "gi opp" og overlate altfor mye til eldre søsken, og ikke egentlig orker å organisere og ta seg av flokken sin på en skikkelig måte. Og da snakker vi ikke lenger om en stor og glad søskenflokk, men heller om mange små individer som føler at de aldri blir skikkelig sett og tatt vare på. Og det er ikke noe å trakte etter i min bok, like lite som den moderne ideen om at alle barna skal ha 100% oppmerksomhet og splitter ny iPhone, hele tiden.

Enhver familie har sin egen måte å fungere på, og antallet barn bør tilpasses resten av familien. For vår del- kunne vi fått nummer sju? Tja, hadde sistemann vist seg å være tvillinger måtte vi nesten bare tatt den utfordringen. Men selv om vi (eller mest jeg ) elsker babyer, og begge to trives med et travelt, barnefokusert liv med masse å gjøre, vil vi ganske sikkert stoppe på seks. Det er vårt "tipping point", i forhold til det at vi føler at vi er mange nok, begge har jobber vi trives i, og andre ting vi ønsker å gjøre som har blitt prioritert vekk i mange år. I tillegg ser vi jo etter hvert fram til at alle barna vokser til og det er på tide å legge vekk både Drømmehagen og bleieskift, for heller å følge dem over i storebarns/ungdomsperioden, alle sammen. Etter å ha hatt småbarn sammenhengende i 16-17 år tror jeg at det holder, selv for meg. Dessuten er vi jo nærmest garantert en skokk med barnebarn

[Gjest Pop!]

Jeg ville nok sagt at jeg ikke skjønner vitsen med så mange barn når man vet hvor mye man faktisk bruker her i vesten hvert år på én person. Det er overhodet ikke miljøvennlig, men det virker det ikke som om noen tenker over. To barn derimot er mer enn nok. Dessuten så tenker jeg mitt når jeg ser familier med mer enn tre barn. Egoismen lenge leve.

[AnonymBruker]

Koselig artikkel, hyggelig å lese om familier som har valgt litt utradisjonelt men trives med valget sitt

Da er det jo bare å kjøre på!

Neida, det er nok ikke for alle- de fleste jeg kjenner synes de har mer enn nok med to eller tre, og det skjønner jeg godt. Jeg tror nok man må være litt ekstra glad i hverdager (og tåle at det blir mye praktisk arbeid og logistikk, og lite fritid på mor og far) for å ha en skokk, men det er virkelig mye positivt ved det også. Og skulle tidsplanen skjære seg må man bare ta det med et smil og gjøre det beste ut av det.

Men helt uvanlig er det jo ikke. Som det sto i artikkelen fødes det noen tusen barn hvert år som er søsken nummer 4 eller mer i flokken. Selv kjenner jeg flere familier med fire barn, en familie med fem og en med seks, og alle har valgt dette bevisst

Det har du helt rett i. Eller noe kan skje med en av foreldrene også. Og selv om det ikke er skrekk-scenarier som bestemmer hvordan de fleste lever livene sine, så tror jeg helt klart det er en fordel å ta en ekstra runde med hva-hvis når man bestemmer seg for å legge opp livet i travelmodus.

I tillegg, og det er kanskje litt fy-fy og PUK å si høyt, så tror jeg at enhver familie har sin egen tålegrense, som må respekteres. Leste en veldig interessant artikkel på nett, fra USA, der forfatteren omtalte dette som "the tipping point"- det punktet der ting går over fra å være hektisk, utfordrende og morsomt, til å bare blir kaos og mas. Når mor og far går fra å være positive omsorgspersoner til å "gi opp" og overlate altfor mye til eldre søsken, og ikke egentlig orker å organisere og ta seg av flokken sin på en skikkelig måte. Og da snakker vi ikke lenger om en stor og glad søskenflokk, men heller om mange små individer som føler at de aldri blir skikkelig sett og tatt vare på. Og det er ikke noe å trakte etter i min bok, like lite som den moderne ideen om at alle barna skal ha 100% oppmerksomhet og splitter ny iPhone, hele tiden.

Enhver familie har sin egen måte å fungere på, og antallet barn bør tilpasses resten av familien. For vår del- kunne vi fått nummer sju? Tja, hadde sistemann vist seg å være tvillinger måtte vi nesten bare tatt den utfordringen. Men selv om vi (eller mest jeg ) elsker babyer, og begge to trives med et travelt, barnefokusert liv med masse å gjøre, vil vi ganske sikkert stoppe på seks. Det er vårt "tipping point", i forhold til det at vi føler at vi er mange nok, begge har jobber vi trives i, og andre ting vi ønsker å gjøre som har blitt prioritert vekk i mange år. I tillegg ser vi jo etter hvert fram til at alle barna vokser til og det er på tide å legge vekk både Drømmehagen og bleieskift, for heller å følge dem over i storebarns/ungdomsperioden, alle sammen. Etter å ha hatt småbarn sammenhengende i 16-17 år tror jeg at det holder, selv for meg. Dessuten er vi jo nærmest garantert en skokk med barnebarn

Skjønner godt hva du mener og med mitt innlegg ønsket jeg ikke å si at barn må ha overdrevent med oppmerksomhet hele tiden, men at det kan bli veldig feil om forskjellene blir for store.

Jeg som eldste jente i flokken fikk altfor mye ansvar og aldri noe annerkjennelse eller kjærlighet/omsorg/oppmerksomhet. Det har satt dype spor i meg.

Føler jeg aldri ble sett, at jeg var et verktøy for mine foreldre og at jeg var ubetydelig. Jeg mista barndommen min fordi jeg måtte ordne og styre hjemme som om det var jeg som hadde ansvaret for familien.

Det verste er at det fortsatt er slik. Jeg hjalp min mor da hun hadde det tøft og ikke klarte alt selv, men hun nekter å støtte meg gjennom vanskelige perioder. Hun sier at hun "er ferdig med barn" og at det er tid for henne å leve livet.

Foreldrene mine nekter å hjelpe meg med å legge det bak meg og jeg sliter sånn med bekreftelses/oppmerksomhetsbehov osv som følge av at jeg aldri fikk det som liten.

Ang økonomi, mener ikke at barna skal bli født med den nyeste iphone modellen i hånda, men de bør få det nødvendige. Broren min var på sykehuset etter en ulykke hjemme og da brukte foreldrene mine alle pengene de hadde på å kjøpe kule ting til han, så vi hjemme fikk ikke skikkelig mat engang. Det var flere perioder det var så trangt at foreldrene mine ikke hadde råd til å gi barna det nødvendige. Det er jo ikke greit, man bør jo ha råd til å forsørge barna man får og de burde tenkt over det før de fikk så mange barn

Du høres ut som en fantastisk mamma og jeg tror ikke du er som min mamma selvom du har mange barn. Bare så det er sagt

Anonymous poster hash: c6f21...3d2

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en virkelig stor søskenflokk (ja, større enn hos Mafalda), og jeg opplevde som barn å aldri bli sett. Jeg tror de fleste av oss søsknene har slitt med akkurat det. Nesten aldri et ledig fang, ingen som la merke til om man gikk og var litt lei seg for noe, osv. Også var det det å ikke bli godt nok fulgt opp i forbindelse med skole og fritid. Enda godt jeg var skoleflink, for det var sjelden noen hjemme hadde tid til å hjelpe meg med lekser. Det var ingen som hadde tid til å kjøre meg på kamper i helger heller, så jeg måtte alltid sitte på med andre, og kjente tidlig på at det var flaut at foreldrene mine aldri bidro. Men hvordan skulle de kunne klare det, når de hadde en haug med andre unger å ta seg av..

Selv har jeg to, og jeg synes det er mer enn nok. Ingen av søsknene mine har fått mange barn heller.

Anonymous poster hash: 07964...b71

[AnonymBruker]

Jeg har ikke personlig mange barn, men et familiemedlem har 8 barn, med tre forskjellige menn. Siste barnet har downs syndrom. Moren er veldig glad i babyer og har selv sagt at hun elsker mer enn noe å gå gravid og føde. Men etter babystadiet strekker hun ikke helt til, og skulle dessverre aldri hatt lov til å få så mange barn. Hvis hun hadde fått halvparten kunne hun kanskje hatt en mulighet til å gi de den oppveksten og omsorgen de fortjente. De to første barna kom når hun var ung, og etter tidlig brudd med barnefar klarte hun ikke og ta seg av barna og ga dem fra seg når de var under 1 år. En av dem ble boende hos far og har aldri hatt kontakt med mor igjen, den andre ble boende hos besteforeldrene da to barn ble for mye for barn. Barnet hos besteforeldrene ble satt i fosterhjem som fem åring hvor hun ble boende til hun ble myndig.

De seks barna som kom etter har vokst opp sammen med moren og hver eneste en av dem har store psykiske problemer i dag. Storesøsteren til barnet med downs har fungert som en ekstra mamma og de måtte bli selvstendige tilsig for å ta seg mye av småsøsken.

Moren har aldri jobbet en dag i sitt liv og får en drøss av stønader på NAV for sin egen depresjon og angst, og for barnas diagnoser (ADHD blant annet). Men hun er frisk nok til å reise to ganger i året på to ukers charterferie sammen med venninner, uten noen av barna, en tradisjon hun har hatt i mange år.

Anonymous poster hash: 4b427...530

[AnonymBruker]

Jeg ville nok sagt at jeg ikke skjønner vitsen med så mange barn når man vet hvor mye man faktisk bruker her i vesten hvert år på én person. Det er overhodet ikke miljøvennlig, men det virker det ikke som om noen tenker over. To barn derimot er mer enn nok. Dessuten så tenker jeg mitt når jeg ser familier med mer enn tre barn. Egoismen lenge leve.

Hva tenker du om folk i den 3. verden som har 10 + med barn?

Har man ressurser til å oppdra alle barna, gi dem god utdannelse og godt liv ser jeg ikke problemet. Det er MANGE som velger å være barnløse. Det er positivt etter min mening.

Men når lutfattige foreldre i elendig miljø får barn? Nei DET er egoisme.

Anonymous poster hash: f1547...bfe

[Mafalda]

Jeg ville nok sagt at jeg ikke skjønner vitsen med så mange barn når man vet hvor mye man faktisk bruker her i vesten hvert år på én person. Det er overhodet ikke miljøvennlig, men det virker det ikke som om noen tenker over. To barn derimot er mer enn nok. Dessuten så tenker jeg mitt når jeg ser familier med mer enn tre barn. Egoismen lenge leve.

Jeg kan se argumentet ditt, men er (naturlig nok) ikke ubetinget enig.

Det er fullt mulig å være bevisst på eget forbruk og likevel ha flere barn enn to. Strengt tatt forbruker nok barn med flere søsken mindre per hode enn de med få søsken, fordi ting gjenbrukes i større grad og man i de fleste tilfeller er mer knepen på rent materielt forbruk- rett og slett fordi flere skal dele samme pott. For å si det slik: I klassen til min datter har over halvparten av elevene den nyeste iPhonen, men hun er ikke en av dem. Og slik er det nok ofte i store familier. Forhåpentligvis får barna det de har behov for, men det rene luksusforbruket daler nok i takt med antallet som skal dele på mors og fars inntekt. Samtidig er det klart at totalen nok blir større likevel.

En vanlig norsk familie med to barn forbruker omtrent det samme som en indisk 250-barnsfamilie. Det er ille, sett i global målestokk. Og bare i det å være nordmenn er vi per definisjon miljøsvin, hele bunten- selv de av oss som er enebarn. Men man får gjøre så godt man kan, da, og først og fremst slutte å forbruke i øst og vest selv. Og ikke minst sørge for å være et rimelig fornuftig forbilde for egne barn. Det redder ikke verden på noen måte, men mine barn er i alle fall oppdratt til å tenke over at shoppingturer og langhelger med flyreise fører til global oppvarming, og at vi faktisk ikke bytter ut elektroniske duppeditter og kjøkkeninnredning hvert tredje år, bare fordi vi har lyst. Nye fancy ting = forbruk, og forbruk har konsekvenser.

Som sagt, jeg er ikke direkte uenig i utsagnet ditt, men synes nok det blir i overkant unyansert. Ikke minst fordi dette med hodeløst forbruk av ressurser er ganske viktig for meg, og jeg lever i høy grad slik jeg lærer (og sånn ser både huset og jeg ut, hehe)- og da føles det litt urettferdig å bli beskyldt for å være et forbruksmonster ene og alene på bakgrunn av antall barn. Men det er klart, hvis alle både hadde redusert forbruket og hatt ett barn hver, ville verden sett helt annerledes ut. Det går det ikke an å argumentere mot.

[Gjest Riskjeks]

Jeg ville nok sagt at jeg ikke skjønner vitsen med så mange barn når man vet hvor mye man faktisk bruker her i vesten hvert år på én person. Det er overhodet ikke miljøvennlig, men det virker det ikke som om noen tenker over. To barn derimot er mer enn nok. Dessuten så tenker jeg mitt når jeg ser familier med mer enn tre barn. Egoismen lenge leve.

Nå er jo fødselstallene i Europa veldig lave, det er vel 1,8 (?) barn pr kvinne i Norge, og det er jo et av de høyeste tallene i Europa. Det er først og fremst i den tredje verden at antall barn pr kvinne må ned, noe det heldigvis jobbes med, og fødselstallene synker i de aller fleste land.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke personlig mange barn, men et familiemedlem har 8 barn, med tre forskjellige menn. Siste barnet har downs syndrom. Moren er veldig glad i babyer og har selv sagt at hun elsker mer enn noe å gå gravid og føde. Men etter babystadiet strekker hun ikke helt til, og skulle dessverre aldri hatt lov til å få så mange barn. Hvis hun hadde fått halvparten kunne hun kanskje hatt en mulighet til å gi de den oppveksten og omsorgen de fortjente. De to første barna kom når hun var ung, og etter tidlig brudd med barnefar klarte hun ikke og ta seg av barna og ga dem fra seg når de var under 1 år. En av dem ble boende hos far og har aldri hatt kontakt med mor igjen, den andre ble boende hos besteforeldrene da to barn ble for mye for barn. Barnet hos besteforeldrene ble satt i fosterhjem som fem åring hvor hun ble boende til hun ble myndig.

De seks barna som kom etter har vokst opp sammen med moren og hver eneste en av dem har store psykiske problemer i dag. Storesøsteren til barnet med downs har fungert som en ekstra mamma og de måtte bli selvstendige tilsig for å ta seg mye av småsøsken.

Moren har aldri jobbet en dag i sitt liv og får en drøss av stønader på NAV for sin egen depresjon og angst, og for barnas diagnoser (ADHD blant annet). Men hun er frisk nok til å reise to ganger i året på to ukers charterferie sammen med venninner, uten noen av barna, en tradisjon hun har hatt i mange år.

Anonymous poster hash: 4b427...530

Men dette handler jo om noe helt annet enn å greie å strekke til for en stor barnefolkk, dette dreier seg om en mamma som aldri hadde greid det, om hun hadde hatt én, to eller ti?

Anonymous poster hash: 07964...b71

[Muscae]

En vanlig norsk familie med to barn forbruker omtrent det samme som en indisk 250-barnsfamilie.

Å hjelp! Kjenner du noen slike eller?

[Mafalda]

Å hjelp! Kjenner du noen slike eller?

Ja, nåsskaduhøre, atte naboene til kusina til eks-kollegaen min...

Hehe, neida. Tror det var en formulering jeg leste i Framtiden i våre hender en gang for lenge siden. For å være ærlig er jeg usikker på sannhetsgehalten i påstanden også, for all del. Llikevel synes jeg det er en himla bra måte å si det på- og en kjerne av brutal sannhet er det jo.

Men nei, jeg kan ikke skilte med noen bekjentskaper med 250 barn, verken i India eller andre land

[AnonymBruker]

Men dette handler jo om noe helt annet enn å greie å strekke til for en stor barnefolkk, dette dreier seg om en mamma som aldri hadde greid det, om hun hadde hatt én, to eller ti?

Anonymous poster hash: 07964...b71

I grunn ikke da seks av barna har vokst opp med henne.

Anonymous poster hash: 4b427...530

[AnonymBruker]

I grunn ikke da seks av barna har vokst opp med henne.

Anonymous poster hash: 4b427...530

Eh, ja, men fortsatt: de led vel ikke under omsorgssvikt ene og alene fordi de var så mange barn, men fordi hun var en dårlig omsorgsperson, og ville vært det uansett hvor mange barn hun hadde født?

Jeg synes bare ikke eksempelet ditt er relevant i forhold til åpningsinnlegget, som lyder: Noen her som har mange barn? Hvordan er livet med mange barn?

Anonymous poster hash: 07964...b71