Dere som har dårlig forhold til foreldrene deres

[AnonymBruker]

Jeg har et problem.

Helt fra jeg var veldig liten så har foreldrene mine vært lite tilstedeværende og omsorgsfulle.

De skilte lag da jeg var baby, og faren min fikk etter hvert ny familie som han tar godt vare på. Han gjør nesten alt for søsknene mine. Det er så bra!

Problemet mitt er bare at jeg er så sår fordi han aldri har brydd seg om meg. Jeg bodde hos mor da jeg vokste opp, og gikk for lut og kaldt vann det meste av tiden. Barnevernet var i bildet. For et par år siden fant jeg ut at pappa ble spurt om å ta over omsorgen for meg to ganger. Først av mamma da jeg var baby, og så etter noen år, av barnevernet, da han hadde ny familie. Han takket nei begge gangene.

Mamma har nok en eller annen personlighetsforstyrrelse, hun er ustabil og har vært voldelig, og jeg regner ikke med henne lengre. Hun vet liksom ikke bedre uansett, føler jeg. Men hvorfor får jeg ikke være en del av faren min sin familie?

Jeg har barn selv nå, men ikke en gang dem er han interessert i å bruke tid på.

Nå er han på hjemtraktene (bor mange mil unna). Det skjer kanskje hvert tredje år. Likevel er det bare så vidt han "har tid" til å stikke innom og hilse på. Jeg måtte ringe og mase i dag, selv om jeg har bedt om at han skal si fra når vi kan treffes.

Det er bare så vondt. Og jeg er voksen, så jeg skulle vel vokst fra dette nå. Jeg skulle bare så ønske at jeg hadde en familie å være sammen med og støtte meg på av og til. En normal oppvekst i ryggen. Jeg har egentlig ingen.

Dere som er i lignende situasjon; hvordan takler dere det?

Anonymous poster hash: ef68c...7b5

[AnonymBruker]

Jeg har et problem.

Helt fra jeg var veldig liten så har foreldrene mine vært lite tilstedeværende og omsorgsfulle.

De skilte lag da jeg var baby, og faren min fikk etter hvert ny familie som han tar godt vare på. Han gjør nesten alt for søsknene mine. Det er så bra!

Problemet mitt er bare at jeg er så sår fordi han aldri har brydd seg om meg. Jeg bodde hos mor da jeg vokste opp, og gikk for lut og kaldt vann det meste av tiden. Barnevernet var i bildet. For et par år siden fant jeg ut at pappa ble spurt om å ta over omsorgen for meg to ganger. Først av mamma da jeg var baby, og så etter noen år, av barnevernet, da han hadde ny familie. Han takket nei begge gangene.

Mamma har nok en eller annen personlighetsforstyrrelse, hun er ustabil og har vært voldelig, og jeg regner ikke med henne lengre. Hun vet liksom ikke bedre uansett, føler jeg. Men hvorfor får jeg ikke være en del av faren min sin familie?

Jeg har barn selv nå, men ikke en gang dem er han interessert i å bruke tid på.

Nå er han på hjemtraktene (bor mange mil unna). Det skjer kanskje hvert tredje år. Likevel er det bare så vidt han "har tid" til å stikke innom og hilse på. Jeg måtte ringe og mase i dag, selv om jeg har bedt om at han skal si fra når vi kan treffes.

Det er bare så vondt. Og jeg er voksen, så jeg skulle vel vokst fra dette nå. Jeg skulle bare så ønske at jeg hadde en familie å være sammen med og støtte meg på av og til. En normal oppvekst i ryggen. Jeg har egentlig ingen.

Dere som er i lignende situasjon; hvordan takler dere det?

Anonymous poster hash: ef68c...7b5

Takler det slik at jeg driter i mine foreldrer, ofrer de ikke en tanke. Når de dør, jubler jeg. Blir ikke å møte i begravelsen.

Jeg har en flott svigerfamilie, og masse venner. Det holder i masse vis for meg.

Selvfølgelig leit dette, men slik er det nå, og for meg er dette eneste riktige.

Anonymous poster hash: 125f6...c48

[Gjest _LilleMy]

Det er selvfølgelig leit, men det er ikke mye å gjøre med det. Jeg har bare vendt meg til det og akseptert det, og bestemt meg for at jeg skal ha et mye, mye bedre forhold til mine barn enn jeg har med mine foreldre. Jeg har gode venner, en fin svigerfamilie og har god kontakt med andre familiemedlemmer enn foreldrene mine, og det holder for meg

[AnonymBruker]

Kuttet kontakten helt da jeg var i midten av 20-årene. Tøffeste avgjørelsen jeg har tatt, men den absolutt beste.

Anonymous poster hash: 4915b...dc8

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet kontakten med min mor og hennes familie da de ikke kan tilføre noe positivt til livet mitt. Jeg kuttet dem vel helt ut når jeg var rundt 19. Da orket jeg ikke mer av styret til moren min, på et punkt så må du liksom innse at de aldri vil forandre seg.

Når det gjelder faren min, så treffer jeg han to ganger i året, og han ringer vel iallfall hver 14.dag, spesielt etter at jeg fikk lillegutt. Han arbeider veldig mye, og han vet nok ikke helt hvordan han skal forholde seg til meg siden vi ikke har hatt så mye kontakt opp gjennom årene siden han har prioritert jobb foran meg. Siden han har en god jobb så tjener han jo en del så hans måte å gjøre opp for at han har sviktet siden jeg var liten er å gi meg penger, så ca. hver tredje måned så for jeg en god sum fra han. Han sier alltid det at det skulle bare mangle og at det er det minste han kan gjøre. Og han mener selv, og det er jeg for så vidt enig i, at det er det minste han kan bidra med. For nå er jeg så gammel at løpet er liksom kjørt for et godt og nært far og datter forhold.

Men satser på at lillegutt for et bedre bilde av bestefaren sin enn hva jeg hadde av far min iallfall. Og de har nå funnet tonen og det er jo bra

Men jeg har nå vært så heldig at jeg har truffet mange gode mennesker som har blitt til min familie i stedet for den biologiske.

Anonymous poster hash: 29c0f...a33

[Gjest Vevila]

Kjenner meg igjen, har bare gjevnlig kontakt med min mor på min side og selv der er det ikke optimalt sa hun er veldig psykisk syk. Det verste er at vi på overflaten er en "ok" familie når vi møtes på vår sønns bursdag, og svigers synes det er veldig viktig at jeg prøver å gjenforene familien.. Egentlig har jeg bare lyst å droppe dem helt, men av redsel for å engang angre og av hensyn til sønnen vår som gjerne vil ha kontakt med dem møtes vi en gang eller to i året...

[AnonymBruker]

Har en mye lik historie som din TS, og ja, det er vondt enda. Selv om man blir voksen så betyr det ikke at en ikke ønsker å ha familien sin rundt seg.

Jeg vet det er vanskelig, og jeg har ikke gjort det selv, men har tenkt mye på det, og rett og slett tatt en prat med din far, fortell hvordan du føler og hva du ønsker, og spør hva han ønsker. Ønsker han å avslutte forholdet mellom dere, synes kanskje han det er helt fint som det er og ikke har tenkt over hvordan det føles for deg, eller kanskje han ønsker å involvere deg mer?

Selv går jeg nok mer og mer mot å lage min egen familie(har ikke barn enda), og heller bygge godt på forholdet til svigers. Om ikke faren min ønsker meg i livet sitt så kan jeg jo ikke tvinge ham, selv om det gjør vondt...

Anonymous poster hash: bb704...9e6

[AnonymBruker]

Hei TS,

jeg har et litt lignende forhold til min mor som du har til din far (bor langt unna, "har ikke tid" til å treffe meg+barnebarn). Og så har jeg et elendig forhold til pappa som jeg har bodd mest sammen med. Det som til en viss grad hjelper meg er å minne meg selv om følgende:

- det er DEM, og ikke MEG dette handler om

- du kan aldri forandre et annet menneske, men du kan forandre deg selv og din instilling til andre

- slutte å sammenligne mine familierelasjoner med andres. Hver relasjon er en liten historie for seg selv, og man må bare ta til takke med det som er gitt deg og ta utgangspunkt i det

- tenke over at det er en del ting ved meg selv jeg liker godt (jeg er sterk, selvstendig, følsom), og jeg hadde ikke vært den samme uten nettopp min historie

Dette over er lettere sagt enn gjort, og kanskje litt klisje-preget, men jeg prøver. Jeg sliter fremdeles mye med det. Fremover er planen og sette grenser for meg selv, begrense kontakt som ikke er hensiktsmessig for meg selv. Planen er også fremover å pleie de relasjonene som betyr mye for meg, særlig er dette svigermoren min og noen gode venner. Dét å få barn, stifte min egen familie, betydde mye for meg. Lage meg mine/våre egne tradisjoner, rive seg løs fra barndommen, det gamle livet, rett og slett.

Jeg har også seriøst tenkt på muligheten for å "avertere" etter en "bonus-bestemor" - kanskje en enslig eldre dame som har tid til overs til meg og min datter og som jeg (kanskje, hvis jeg er heldig) kan få noe av den omsorgen som jeg savnet av min mor og far i oppveksten. Bare det å få en riktig god, stor, helhjertet klem - som noen her nevner... Jeg håper vi alle kan få oppleve mange av dem i fremtiden <3

Sender en stor klem til dere alle som har skrevet i denne tråden

Anonymous poster hash: a234b...33c