Er jeg en dårlig kjæreste?

[AnonymBruker]

Her om dagen snakket jeg med en venninne om alt og ingenting. Vi snakket bl.a. om "familieplanlegging" om jeg kan kalle det det, og i den sammenhengen sa jeg at jeg ikke tror jeg og kjæresten kommer til å ha enebolig, stasjonsvogn og tre barn. Hun virket lettere sjokkert da jeg sa at jeg rett og slett ikke tror at vi kommer til å vare 7-8 år frem, altså når jeg ser for meg at jeg vil og er klar for å få barn.

Er jeg en dårlig kjæresten? Per i dag håper jeg jo at vi holder ut resten av livet, men jeg tror ikke det er så realistisk. Det et tre år mellom oss (jeg er 19, han 22), og vi har ganske lite til felles, verken interesser, musikksmak, venner osv. (dette kan jo for all del forandre seg, men slik er det pr. dags dato). Nå høres det sikkert veldig rart ut, men vi har det jo veldig fint likevel, og jeg elsker han. Jeg har lyst å være med han hele tiden, og syns at to dager uten han er veeeldig lenge, så jeg er ikke akkurat i tvil om jeg er forelsket (er heller ikke i tvil om hva han føler for meg, bare så det er sagt). Poenget mitt var at jeg tror vi kanskje er litt for ulike til at det vil vare så lenge, at det som er "spennende" og "annerledes" fra oss selv en dag heller vil bli utfordrende. Og... Let's face it, hvor mange holder livet ut med sin første kjæreste? Er jeg en dårlig kjæreste, eller er jeg bare realistisk?

Vi har forresten vært sammen i 3/4 år.

Anonymous poster hash: 66c63...6ce

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min første i 14 år nå :-)

Jeg syns det er litt merkelig å bli i et forhold du ikke har troen på selv.

Anonymous poster hash: 0a6b0...7cf

[anybody]

Jeg tenker at så lenge dere har det ålreit nå, så skal du ikke tenke så mye på hva som kommer til å skje eller ikke. Den dagen du eventuelt finner ut at det er greit å gå videre, så gjør du det.

[Nevian]

Jeg tror nok ikke du elsker denne personen i ordets riktige forstand. Derimot er du nok forelsket i ham. Stor forskjell.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig rart (og umodent) å være i et forhold man ikke "regner med" skal vare livet ut. Man kan aldri vite hva som skjer, men hva er poenget med å være i et forhold hvis man ikke engang planlegger å holde sammen?

Anonymous poster hash: d995a...0e7

[AnonymBruker]

Her om dagen snakket jeg med en venninne om alt og ingenting. Vi snakket bl.a. om "familieplanlegging" om jeg kan kalle det det, og i den sammenhengen sa jeg at jeg ikke tror jeg og kjæresten kommer til å ha enebolig, stasjonsvogn og tre barn. Hun virket lettere sjokkert da jeg sa at jeg rett og slett ikke tror at vi kommer til å vare 7-8 år frem, altså når jeg ser for meg at jeg vil og er klar for å få barn.

Er jeg en dårlig kjæresten? Per i dag håper jeg jo at vi holder ut resten av livet, men jeg tror ikke det er så realistisk. Det et tre år mellom oss (jeg er 19, han 22), og vi har ganske lite til felles, verken interesser, musikksmak, venner osv. (dette kan jo for all del forandre seg, men slik er det pr. dags dato). Nå høres det sikkert veldig rart ut, men vi har det jo veldig fint likevel, og jeg elsker han. Jeg har lyst å være med han hele tiden, og syns at to dager uten han er veeeldig lenge, så jeg er ikke akkurat i tvil om jeg er forelsket (er heller ikke i tvil om hva han føler for meg, bare så det er sagt). Poenget mitt var at jeg tror vi kanskje er litt for ulike til at det vil vare så lenge, at det som er "spennende" og "annerledes" fra oss selv en dag heller vil bli utfordrende. Og... Let's face it, hvor mange holder livet ut med sin første kjæreste? Er jeg en dårlig kjæreste, eller er jeg bare realistisk?

Vi har forresten vært sammen i 3/4 år.

Anonymous poster hash: 66c63...6ce

Du er en flott realist.

Dette forholdet er nok ikke liv laga, slik du beskriver dette.

Lykke til!!!

Anonymous poster hash: 1bd9a...560

[anerikkjehva]

Gjør han en tjeneste og dump han.

Herregud for en tankegang.

"Hei, eg er i ett forhold, eg elsker han, men eg ser ikkje for meg fremtid med han"

Ikkje kast vekk de beste årene i livet hannes med at han tilbringer tid med deg.