Bekymret for papas psykiske helse

[AnonymBruker]

Hei

Vet ikke om dette er riktig "tema", men prøver.

Jeg er bekymret for min fars psykiske helse. Han nærmer seg 70 år og bor med min mor. Han har de siste årene fått oppheng I politiske meninger, og er I mine øyne blitt bade rasistisk og til på grensen til fanatisk. Han hisser seg opp over de minste ting, og argumenterer på en drøy måte mot innvandring, muslimer eller hva det skal være.

Han har alltid vært stri, men nå blir jeg trist på hans og mors vegne over det snevre verdensbildet hans.

Å prøve å diskutere med han er bare bensin på bålet, så jeg unngår alle betente temaer (som beginner å bli omtrent alt) når vi omgåes og det er ukomfortabelt. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så sint på verden.

Jeg tåler at vi er uenig politisk, men han blir så besatt av å "vinne" diskusjoner at stemningen blir ødelagt og flere ganger må jeg late som jeg skal på toalettet for å grate. HVis jeg går inn I diskusjon med(eller MOT som det oftest blir) han kan han gå svært langt for å provosere, sette ting på spissen. Jo mer engasjert eller stille jeg blir, jo verre blir han. Da kan han foreksempel få seg til å si at ABBs gjerninger var grusomme, men nødvendige og lignende. Jeg kjenner ikke igjen disse holdningene, jeg har blitt oppdratt til å respektere alle mennesker og ikke forhåndsdømme noen.

¨Nå bekymrer jeg meg så mye for hvordan han og mama egentlig har det at det går utover nattesøvnen.

Hvordan burde jeg takle denne situasjonen? Har noen av dere opplevd noe lignende med deres foreldre da de ble eldre? Jeg føler at jeg mister papan min.

Anonymous poster hash: 0529c...85a

[AnonymBruker]

Hei

Vet ikke om dette er riktig "tema", men prøver.

Jeg er bekymret for min fars psykiske helse. Han nærmer seg 70 år og bor med min mor. Han har de siste årene fått oppheng I politiske meninger, og er I mine øyne blitt bade rasistisk og til på grensen til fanatisk. Han hisser seg opp over de minste ting, og argumenterer på en drøy måte mot innvandring, muslimer eller hva det skal være.

Han har alltid vært stri, men nå blir jeg trist på hans og mors vegne over det snevre verdensbildet hans.

Å prøve å diskutere med han er bare bensin på bålet, så jeg unngår alle betente temaer (som beginner å bli omtrent alt) når vi omgåes og det er ukomfortabelt. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så sint på verden.

Jeg tåler at vi er uenig politisk, men han blir så besatt av å "vinne" diskusjoner at stemningen blir ødelagt og flere ganger må jeg late som jeg skal på toalettet for å grate. HVis jeg går inn I diskusjon med(eller MOT som det oftest blir) han kan han gå svært langt for å provosere, sette ting på spissen. Jo mer engasjert eller stille jeg blir, jo verre blir han. Da kan han foreksempel få seg til å si at ABBs gjerninger var grusomme, men nødvendige og lignende. Jeg kjenner ikke igjen disse holdningene, jeg har blitt oppdratt til å respektere alle mennesker og ikke forhåndsdømme noen.

¨Nå bekymrer jeg meg så mye for hvordan han og mama egentlig har det at det går utover nattesøvnen.

Hvordan burde jeg takle denne situasjonen? Har noen av dere opplevd noe lignende med deres foreldre da de ble eldre? Jeg føler at jeg mister papan min.

Anonymous poster hash: 0529c...85a

Hvordan er han ellers..? Er det andre ting ved atferden hans du ikke kjenner igjen? Jeg skjønner det må være vanskelig for deg. Det får meg til å tenke på begynnende demens, som endringer i personlighet kan være en del av. Dette står på wiki:

hengig av hvilken sykdom som forårsaker demensen, eller hvilke hjerneområder som er rammet, vil etablering av nye minnespor, språk, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner, motorikk, visuospatiale funksjoner osv. kunne rammes. En del personer utvikler personlighetsforandringer med for eksempel manglende innsikt, dårlig dømmekraft og aggressivitet. Andre symptomer er angst,depresjon, hallusinasjoner, mistenksomhet, vrangforestillinger, tvangsmessig adferd, sviktende evne til å utføre praktiske handlinger samt manglende evne til gjenkjennelse.

Har du diskutert dette med moren din? Hva tenker hun? kanskje hun har lagt merke til andre ting enn de du ser? Kanskje dere skulle diskutert dette med legen hans i så fall? Det høres i alle fall ut på det du beskriver som om han har endret personlighet en del. det kan også være tegn på andre organiske forandringer i hjernen, som svulst etc, om noen plutselig forandrer væremåte, selv om det er mer sjeldent.. Håper du finner ut av dette-

Anonymous poster hash: a69c8...93b

[AnonymBruker]

Jeg synes AB over her summerer opp mye viktig.

Jeg har en mor på ca. samme alder som din far, og hun kan også være slik, dog ikke så ekstrem.

Men om vi ser nyheter på tv eller andre programmer kan hun bli sint for den minst ting,om hun ser noe hun ikke liker. Om hun f.eks. blar i et ukeblad og ser noen antrekk/frisyrer hun synes er stygge kan hun bli sint og snakke om dette lenge etterpå. Hun kan også bli ufin og usaklig i diskusjoner.

For hennes del henger dette i stor grad sammen med depresjon. Mange deprimerte er ganske irritable og agiterte.

Kanskje du kan diskutere dette med din mor, og deretter ta det opp med din fars fastlege?

Det er ofte liten erkjennelse fra dem det gjelder.De synes som regel at det er alle andre det er noe galt med,men det er ihvertfall verdt noen forsøk.

Håper det ordner seg

Anonymous poster hash: 55ff4...49d