Barn skal ha barn.

[AnonymBruker]

En ung venn av meg på 16 år skal bli far og jeg trenger noen gode råd på hvordan jeg kan støtte og hjelpe denne gutten. Dette er en ungdom med utfordringer og med en familie som sliter med atferdsproblemer hos flere (både de unge og de voksne). Jenta han skal få barn med er også 16 år og har store mentale problemer, hun slår, er selvskader, flere selvmordsforsøk, et enormt kontrollbehov osv.

Forholdet mellom dem tok slutt før graviditeten var kjent, men da dette var et faktum ble de enige om at abort var den beste løsningen. Men jenta som har hatt lyst på en baby, som kan "elske henne uansett", over lengre tid, gjennomførte ikke aborten. Istedenfor begynte hun å forfølge min unge venn, som da hadde fått seg ny kjærest, fordi hun ville ha ham tilbake igjen. Hun ringte ham ned og det ble bare krangling (var selv tilhører til noen av disse samtalene), kom på døra i tide og utide, kom med falske beskyldninger om alvorlige ting, spammet fb osv. Og for all del, guttungen var jo ikke noe bedre, da han ikke var interessert i å høre snakk om noe barn og ble rasende hver gang jenta tok kontakt, spesielt fordi han følte seg lurt og presset opp i et hjørne.

Etter å ha blokkert denne jenta i alle bauger og ender, er det nå roligere rundt gutten, jenta har flyttet ut fra foreldrene og er enten på institusjon eller i beredskapshjem. Men min venn fortrenger fakta og håper at det ikke er han som er faren eller håper at barnevernet tar barnet. Foreldrene vet at muligheten er stor for at det er sønnen som er faren, men jeg vet ikke om de snakker noe med gutten sin om det. Jeg har i første omgang prøvd å realitetsorientere ham om hva som er fakta og at han må ta ansvar for sine handlinger når babyen kommer. Jeg har informert ham om farskapstest og at han har krav på å være sammen med barnet.

Men er det noen som vet hva som skjer hvis barnevernet griper inn og tar barnet? Hvor alvorlige må jentas problemer være før de griper inn?

Jeg vet at dette er fryktelig tungt for jenta, men håper at noen som kjenner henne kan støtte og hjelpe henne. Jeg må stå støtt for min unge venn. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe og støtte ham? Tar imot råd og andres erfaringer med takknemlighet

Anonymous poster hash: 40047...acd

[Gjest nannna]

En ung venn av meg på 16 år skal bli far og jeg trenger noen gode råd på hvordan jeg kan støtte og hjelpe denne gutten. Dette er en ungdom med utfordringer og med en familie som sliter med atferdsproblemer hos flere (både de unge og de voksne). Jenta han skal få barn med er også 16 år og har store mentale problemer, hun slår, er selvskader, flere selvmordsforsøk, et enormt kontrollbehov osv.

Forholdet mellom dem tok slutt før graviditeten var kjent, men da dette var et faktum ble de enige om at abort var den beste løsningen. Men jenta som har hatt lyst på en baby, som kan "elske henne uansett", over lengre tid, gjennomførte ikke aborten. Istedenfor begynte hun å forfølge min unge venn, som da hadde fått seg ny kjærest, fordi hun ville ha ham tilbake igjen. Hun ringte ham ned og det ble bare krangling (var selv tilhører til noen av disse samtalene), kom på døra i tide og utide, kom med falske beskyldninger om alvorlige ting, spammet fb osv. Og for all del, guttungen var jo ikke noe bedre, da han ikke var interessert i å høre snakk om noe barn og ble rasende hver gang jenta tok kontakt, spesielt fordi han følte seg lurt og presset opp i et hjørne.

Etter å ha blokkert denne jenta i alle bauger og ender, er det nå roligere rundt gutten, jenta har flyttet ut fra foreldrene og er enten på institusjon eller i beredskapshjem. Men min venn fortrenger fakta og håper at det ikke er han som er faren eller håper at barnevernet tar barnet. Foreldrene vet at muligheten er stor for at det er sønnen som er faren, men jeg vet ikke om de snakker noe med gutten sin om det. Jeg har i første omgang prøvd å realitetsorientere ham om hva som er fakta og at han må ta ansvar for sine handlinger når babyen kommer. Jeg har informert ham om farskapstest og at han har krav på å være sammen med barnet.

Men er det noen som vet hva som skjer hvis barnevernet griper inn og tar barnet? Hvor alvorlige må jentas problemer være før de griper inn?

Jeg vet at dette er fryktelig tungt for jenta, men håper at noen som kjenner henne kan støtte og hjelpe henne. Jeg må stå støtt for min unge venn. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe og støtte ham? Tar imot råd og andres erfaringer med takknemlighet

Anonymous poster hash: 40047...acd

Vel jeg må starte med at din unge venn trenger å få en virkelighets oppfatning snarere enn kun støtte. Han skal selvfølgelig ha full støtte i dette og. Det er ikke det jeg sier. Nå snakker du veldig stygt om denne jenta snarere enn å bare forklare hvordan du er -det er tydlig at du tenker ned om henne. Dette kan det tenkes at du må jobbe med om denne karen er faren til barnet - noe det er en stor sannsynlighet for.

Nå høres det ut som at det har hendt mye på en veldig kort tid. Syns du skal ta dette i betraktning veldig for jenta sin del, spesielt når du prater om at gutten har oppført seg like ille. Husk at jenta har hatt svangerskapshormoner OG, da vil jeg si at gutten har oppført seg betraktelig dårlig om de har stått likt da.

Nå høres det ut som at du er veldig keen på at jenta skal miste barnet?

Hva får deg til å tro at hun ikke vil være en god mor?

Det høres for meg ut som at gutten prøver å rømme fra farsrollen sin -det virker som at han kanskje tror at han er faren?

Han burde ta en farskapstest. Håper mor blir med på dette. Deretter er det ønskelig med delt omsorgsrett? Jeg vil påstå at han stiller svakere etter hvordan han har behandlet damen, graviditeten og barnet underveis, men tatt i betraktning hans evt utvikling er det nok mye rom for delt omsorgsrett i fremtiden. Var vel tross alt dette den unge jenta ønsket var det ikke`?

hva ønsker du ut av situasjonen? At mor er ute av bilde -helt, og at barnet er med faren eller at faren slipper å være med barnet og at ungen går inn i et fosterhjem?

Du sier at abort var noe de ble enige om -jeg regner med at aborten ikke ble gjenomført?

Det har uansett ingenting å si om de ble enige om dette, jenta har all rett til å ikke ta abort, og det er faktisk feil fra gutten sin side å kreve dette om hun tenker seg om. Hvis han ikke er med på å godta akkuratt denne spesifikke tingen så skal han ikke ha sex i første omgang. Dette er ikke det samme som å diskutere en sak, for så å "bryte ut av avtalen" senere. Og hvis du ikke skjønner det, så trenger du å lufte hodet og å filosofere mer over graviditet. Det er noe helt eget. (og nei, selv om alle situasjoner er noe helt eget, er de ikke noe helt eget som graviditet og egens kropp -helse/sykdom)

..

Høres ut som en selvfølge å ta opp kontakten igjen med barnefaren når man velger å beholde barnet. Er det mulig at gutten lyver?

Uansett så skal begge to stilles for deres holdning og oppførsel. Det er ikke riktig at jenta skal være kvalmende heller. Men at hun tar kontakt og skal ha svar osv, det er en selvfølge. Om gutten stiller seg vekk fra dette, stiller han seg og vekk fra barnet og foreldrerett. Åpenbart.

.....

Jeg er barnevernsbarn selv og kjenner til hvordan barnevernet opererer i en del saker. Jeg vil gi et tips - aldri la det gå og utsett et barn for slik belastning bare fordi du selv ikke "føler for" å et eller annet. (på et enkelt plan, for det er faktisk ikke komplisert. kun følelsesmessig. kan ha ME og ikke gjøre noe i løpet av dagen, og å utrette mer).

BV:

(jeg var 15 og ikke beby, men det jeg oftest har hrt er:)

-havner barnet hos BV vil BV sette ungen hos en midlertidig familie til de finner en fosterfamilie. Denne fosterfamilien skal egentlig ikke, men kan alikevel fraskrive seg ansvaaret for barnet ettersom at det ikke er en lovfestet adopsjon.

Skal de biologiske foreldrene ha tilbake barnet må de gå gjennom retten for dette. Dette kan muligjøres men er oftest svært vanskelig. Det er ikke sikkert at vedkommende får støtte ved kostnadene - fri rettshjelp, om må betale for saksomkostningene selv. (og husk at om du taper saken må du betale for egne, og den andre partens omkostninger uansett). Dette blir fort dyrt. Og dette veies ikke opp i en beslutning at du er villig til å betale eller ei -åpenbart.

Det er ikke anbefalt å la barnevernet ta over ungen for å senere søke om rett. Uansett alder. Ønsker han samvær med ungen trenger han en full omvending, og å stå opp for barn og mor. Merk : dere må slutte å mobbe mor og. Ta tak i hennes problemer likt som du ønsker med denne gutten. Det høres ikke ut som at noen har gjort det. Jeg personlig hater sterkt når foreldre skal være dårlige, (selv om de er syke mentalt) ovenfor barnet, selv om det ikke er direkte ment for barnet. De begge trenger psykologisk hjelp i form av god terapi. Om du er terapauten så vil jeg anbefale at gutten får to terapauterog ikke bare en. Ikke det at du ikke hadde vært flink, fordi du strekker deg ut her, mendet er godt med en ekstra person rundt gutten. Det hadde sikkert vært fint for deg og.

Nå kjenner jeg ikke personlighetene deres, du nevner ikke stort om det. Så jeg kan dessverre ikke feste min mening, for så mye vurdering ligger der. Men ellers av "fakta" om jeg skal legge det som bevis. Så må gutten si farvel til å være pappa. Og det er ikke synd synd på ham om hun tar ungen og går. Faktisk. Fordi det er nøyaktig det han ønsker. Så han får stille seg om. Bedre at han r mer usikker og er åpen for bare smått av besøk.

Endret 7. september 2014 av nannna

[emilia12]

Synes heller du burde oppmuntre han til å støtte henne. Du har tydeligvis veldig mye i mot henne. Samarbeidet rundt ungen kommer til å gå dårlig om hun føler seg veldig dårlig behandlet av dere som støtter gutten. Husk att hun har mye hormoner og er i en sårbar situasjon. Var ikke så ung og hadde ikke problemer jeg da, men vet hvordan det er å være i den situasjonen og bli sett på som en dritt av barnefars familie. Fikk masse stygge meldinger i månedsvis fra de og det gikk så langt att jeg vurderte selvmord. Vi hadde da vært sammen i 2 år og det var ett mareritt for meg.

[AnonymBruker]

Les tråden barnevernet vil at vi skal skilles, se på likhetene.

Ikke for trollet.

Anonymous poster hash: 365ba...a09

[AnonymBruker]

Vel jeg må starte med at din unge venn trenger å få en virkelighets oppfatning snarere enn kun støtte. Han skal selvfølgelig ha full støtte i dette og. Det er ikke det jeg sier. Nå snakker du veldig stygt om denne jenta snarere enn å bare forklare hvordan du er -det er tydlig at du tenker ned om henne. Dette kan det tenkes at du må jobbe med om denne karen er faren til barnet - noe det er en stor sannsynlighet for.

Nå høres det ut som at det har hendt mye på en veldig kort tid. Syns du skal ta dette i betraktning veldig for jenta sin del, spesielt når du prater om at gutten har oppført seg like ille. Husk at jenta har hatt svangerskapshormoner OG, da vil jeg si at gutten har oppført seg betraktelig dårlig om de har stått likt da.

Nå høres det ut som at du er veldig keen på at jenta skal miste barnet?

Hva får deg til å tro at hun ikke vil være en god mor?

Det høres for meg ut som at gutten prøver å rømme fra farsrollen sin -det virker som at han kanskje tror at han er faren?

Han burde ta en farskapstest. Håper mor blir med på dette. Deretter er det ønskelig med delt omsorgsrett? Jeg vil påstå at han stiller svakere etter hvordan han har behandlet damen, graviditeten og barnet underveis, men tatt i betraktning hans evt utvikling er det nok mye rom for delt omsorgsrett i fremtiden. Var vel tross alt dette den unge jenta ønsket var det ikke`?

hva ønsker du ut av situasjonen? At mor er ute av bilde -helt, og at barnet er med faren eller at faren slipper å være med barnet og at ungen går inn i et fosterhjem?

Du sier at abort var noe de ble enige om -jeg regner med at aborten ikke ble gjenomført?

Det har uansett ingenting å si om de ble enige om dette, jenta har all rett til å ikke ta abort, og det er faktisk feil fra gutten sin side å kreve dette om hun tenker seg om. Hvis han ikke er med på å godta akkuratt denne spesifikke tingen så skal han ikke ha sex i første omgang. Dette er ikke det samme som å diskutere en sak, for så å "bryte ut av avtalen" senere. Og hvis du ikke skjønner det, så trenger du å lufte hodet og å filosofere mer over graviditet. Det er noe helt eget. (og nei, selv om alle situasjoner er noe helt eget, er de ikke noe helt eget som graviditet og egens kropp -helse/sykdom)

..

Høres ut som en selvfølge å ta opp kontakten igjen med barnefaren når man velger å beholde barnet. Er det mulig at gutten lyver?

Takk for svar, fint å få spørsmål, slik at en kan sette ting i perspektiv Realitetsorientering var det første jeg prøvde med min unge venn da jeg snakket med ham om saken, noe som ikke var så lett da han prøver så godt han kan å ikke tenke på det i det hele tatt. Jeg tror ingen andre voksne har snakket med ham om dette tidligere, men kan ikke være sikker.

Dette handler om to unge mennesker som trenger tett oppfølging på flere områder og som til tider har store problemer med seg selv og andre, så ja det er mye negativt med jenta, som sannsynligvis mentalt ligger på ca 11-12 års stadiet. Men det samme gjelder for gutten, som ikke i det hele tatt er klar for å ta ansvar for verken et barn eller dennes mor, han klarer knapt å ta vare på seg selv. Ofte er det jo slik at like barn leker best og noen bør aldri få barn sammen. Jeg mener helt klart at det burde vært foretatt en abort. Men slik er det ikke, altfor sent nå. Svangerskapshormoner eller ikke, denne jenta har gått så langt over streken, uten å gå i detalj, at hun kan ikke skylde på det.

Hva jeg mener eller ikke, er egentlig irrelevant , men når du først tar det opp, synes jeg selvfølgelig at alle skal få en sjans til å bevise at de kan modnes. Men jeg tenker også på at det er lite barn inni bildet og at det er skummelt at dette barnet skal bo sammen med en mor som har bevist så mange ganger at hun ikke klarer å ta vare på seg selv, så til en viss grad håper jeg ivertfall at barnevernet kommer til å jobbe tett på.

Gutten rømmer selvfølgelig fra tanken på å bli far, han har ikke fyllt 16 ennå, men jeg tror nok at når han er overbevist om at det er han som er faren (noe jeg tror han er), så vil han prøve å gjøre det beste utav det, men uten å være nødt til å forholde seg til barnemoren, ivertfall minst mulig.

Ellers må jeg jo si at du skrev en del usakligheter over som jeg ikke gidder å ta opp. Hva jeg vil ha ut av det, synes, tenker og håper har ingenting med saken å gjøre. Jeg er voksen og har ingen egeninteresse i dette, annet enn at jeg er glad i denne gutten og håper å kunne gi ham fornuftige og konstruktive råd, som er til hans beste når han nå har kommet opp i en vanskelig situasjon som han ikke kan vri seg ut av noen sinne.

Anonymous poster hash: 40047...acd

[AnonymBruker]

Synes heller du burde oppmuntre han til å støtte henne. Du har tydeligvis veldig mye i mot henne. Samarbeidet rundt ungen kommer til å gå dårlig om hun føler seg veldig dårlig behandlet av dere som støtter gutten. Husk att hun har mye hormoner og er i en sårbar situasjon. Var ikke så ung og hadde ikke problemer jeg da, men vet hvordan det er å være i den situasjonen og bli sett på som en dritt av barnefars familie. Fikk masse stygge meldinger i månedsvis fra de og det gikk så langt att jeg vurderte selvmord. Vi hadde da vært sammen i 2 år og det var ett mareritt for meg.

Jeg snakker ikke stygt om denne jenta til gutten og prøver faktisk å få ham til å se henne i et annet lys Men mye galskap har skjedd og da er det ikke lett for noen av dem å være fornufte og rasjonelle. Men tenkte at i denne sammenheng var det greit å få fremstilt saken på en mest mulig reell måte, slik at jeg kunne få tips og råd som kan hjelpe og ikke gjøre saken verre.

Dessverre er det slik at denne jenta har store problemer både med seg selv og omverdenen, det samme har gutten. Og helt ærlig, burde ingen av disse få barn på veldig lenge ennå. Men nå er virkeligheten en annen og begge må ta konsekvensene av sine handlinger. Bare så synd at et lite barn skal være midt oppi dette her.

Anonymous poster hash: 40047...acd

[AnonymBruker]

Takk for svar, fint å få spørsmål, slik at en kan sette ting i perspektiv Realitetsorientering var det første jeg prøvde med min unge venn da jeg snakket med ham om saken, noe som ikke var så lett da han prøver så godt han kan å ikke tenke på det i det hele tatt. Jeg tror ingen andre voksne har snakket med ham om dette tidligere, men kan ikke være sikker.

Dette handler om to unge mennesker som trenger tett oppfølging på flere områder og som til tider har store problemer med seg selv og andre, så ja det er mye negativt med jenta, som sannsynligvis mentalt ligger på ca 11-12 års stadiet. Men det samme gjelder for gutten, som ikke i det hele tatt er klar for å ta ansvar for verken et barn eller dennes mor, han klarer knapt å ta vare på seg selv. Ofte er det jo slik at like barn leker best og noen bør aldri få barn sammen. Jeg mener helt klart at det burde vært foretatt en abort. Men slik er det ikke, altfor sent nå. Svangerskapshormoner eller ikke, denne jenta har gått så langt over streken, uten å gå i detalj, at hun kan ikke skylde på det.

Hva jeg mener eller ikke, er egentlig irrelevant , men når du først tar det opp, synes jeg selvfølgelig at alle skal få en sjans til å bevise at de kan modnes. Men jeg tenker også på at det er lite barn inni bildet og at det er skummelt at dette barnet skal bo sammen med en mor som har bevist så mange ganger at hun ikke klarer å ta vare på seg selv, så til en viss grad håper jeg ivertfall at barnevernet kommer til å jobbe tett på.

Gutten rømmer selvfølgelig fra tanken på å bli far, han har ikke fyllt 16 ennå, men jeg tror nok at når han er overbevist om at det er han som er faren (noe jeg tror han er), så vil han prøve å gjøre det beste utav det, men uten å være nødt til å forholde seg til barnemoren, ivertfall minst mulig.

Ellers må jeg jo si at du skrev en del usakligheter over som jeg ikke gidder å ta opp. Hva jeg vil ha ut av det, synes, tenker og håper har ingenting med saken å gjøre. Jeg er voksen og har ingen egeninteresse i dette, annet enn at jeg er glad i denne gutten og håper å kunne gi ham fornuftige og konstruktive råd, som er til hans beste når han nå har kommet opp i en vanskelig situasjon som han ikke kan vri seg ut av noen sinne.

Anonymous poster hash: 40047...acd

Jeg ville nok snakket med barnevernet i denne situasjonen. Att barnet har det godt er viktigere enn att de får modnes. Høres ikke bra ut sånn du beskriver henne og det første leveåret er viktigere enn de fleste tror når det kommer til utvikling. Omsorgssvikt tidlig kan ha store konsekvenser for barnets psykiske helse senere i livet

Anonymous poster hash: 74f37...1ac

[AnonymBruker]

Les tråden barnevernet vil at vi skal skilles, se på likhetene.

Ikke for trollet.

Anonymous poster hash: 365ba...a09

Jeg gikk inn på den tråden i håp om noen fornuftige vendinger, men så forsto jeg at du mener at historien jeg kommer med er oppdiktet??

Dessverre er denne saken reell, og jeg ønsker kun råd for videre oppfølging av en ung gutt som sårt trenger voksenkontakt og som har kommet i et uføre han selv ikke råder over.

Takk til siste anonym bruker. Tror nok at jeg kommer til å kontakte barnevernet, slik at de ivertfall kan følge jenta opp når babyen kommer. Det kan jo faktisk være at de allerede er inni bilde, spesielt hvis det er de som har plassert henne vekk fra foreldrene.

Anonymous poster hash: 40047...acd

[minister-mio]

Les tråden barnevernet vil at vi skal skilles, se på likhetene.

Ikke for trollet.

Anonymous poster hash: 365ba...a09

Antageligvis troll, men det kan være skrevet av samme person og være sant begge deler

[AnonymBruker]

Som kvinne selv, prøver jeg å gi råd som kan være bra for begge, men jeg kjenner ikke denne jenta og kan derfor ikke støtte på annet vis enn prøve å få gutten til å ta ansvar.

Begge er barn og burde ikke hatt sex i utgangspunktet (selv om vi alle vet at det er det mange 15-16 åringer som har), da ingen av dem er modne nok til ansvaret de nå får. Og jeg må jo også få si at det synd at ikke par i sammen kan ta så viktige avgjørelser som det å få et barn er. Klart kvinnen må få bestemme over egen kropp, men det er ganske tragisk at barn kommer i slike situasjoner, fordi ei ung jente tror at livet blir så mye bedre bare hun får et barn. (Jeg vet tilfeldigvis at denne jenta ønsket seg en baby, etter å ha lest noen meldinger sendt til gutten for 1 år siden). Selv mener han de brukte prevensjon, men den kjøper jeg ikke helt

Anonymous poster hash: 40047...acd

Syns du virker fornuftig. Klart du kjenner ikke jenta men ha et åpent sinn om henne og, ikke bare hør på hva gutten har å si og ta det som god fisk.

Anonymous poster hash: 7808b...b23

[AnonymBruker]

Hvordan har du kommet frem til at hun ligger på en mental alder rundt 11 år?

Anonymous poster hash: 27e0d...d39

[AnonymBruker]

Barnevernet kommer automatisk inn i bildet når jenta er på institusjon eller beredskapshjem alså er hun selv i bv. Nå vet ikke jeg noe om guttens problemer men hvis bv bestemmer at jenta skal få en sjanse og hun er bitter på far så kan hun presse han ut av bildet med støtte fra bv. Eller så kan bv hente ungen allerede på sykehuset. Men det er stor forskjell noen gir flere sjanser og andre er før var.

Ting ser i allefall veldig ustabilt ut for den "lille familien."

Jeg mener (kan være heeelt feil) at når jenta går rundt med et menneske inne i kroppen er proppfull av hormoner , følelser , elsker barnet sitt men kanskje ikke får lov å Være mamma, barnefar vil ikke være sammen med henne, kroppen forandrer seg, belastning ved å bo på institusjon/beredskapshjem. DA burde din unge venn faktisk oppføre seg og ta skikkelig ansvar. Han bør da la henne holde på og heller trekke seg unna enn å reagere tilbake. Akkurat nå og en del mnd etter fødselen vil hun ha det verre enn han. Han bør enten være støtte eller trekke seg ut.

Lykke til til både gutten og jenta og deres familier og det uskyldige barnet.

Foresten så er selvskading grunnlag for omsorgsovertakelse. Hvis dette skjer etter at barnet er født.

Forklar gutten at baby har det ikke bra hvis mamma ikke har det bra.

Anonymous poster hash: b71ff...0be

[Lou Salome]

En ung venn av meg på 16 år skal bli far og jeg trenger noen gode råd på hvordan jeg kan støtte og hjelpe denne gutten. Dette er en ungdom med utfordringer og med en familie som sliter med atferdsproblemer hos flere (både de unge og de voksne). Jenta han skal få barn med er også 16 år og har store mentale problemer, hun slår, er selvskader, flere selvmordsforsøk, et enormt kontrollbehov osv.

Forholdet mellom dem tok slutt før graviditeten var kjent, men da dette var et faktum ble de enige om at abort var den beste løsningen. Men jenta som har hatt lyst på en baby, som kan "elske henne uansett", over lengre tid, gjennomførte ikke aborten. Istedenfor begynte hun å forfølge min unge venn, som da hadde fått seg ny kjærest, fordi hun ville ha ham tilbake igjen. Hun ringte ham ned og det ble bare krangling (var selv tilhører til noen av disse samtalene), kom på døra i tide og utide, kom med falske beskyldninger om alvorlige ting, spammet fb osv. Og for all del, guttungen var jo ikke noe bedre, da han ikke var interessert i å høre snakk om noe barn og ble rasende hver gang jenta tok kontakt, spesielt fordi han følte seg lurt og presset opp i et hjørne.

Etter å ha blokkert denne jenta i alle bauger og ender, er det nå roligere rundt gutten, jenta har flyttet ut fra foreldrene og er enten på institusjon eller i beredskapshjem. Men min venn fortrenger fakta og håper at det ikke er han som er faren eller håper at barnevernet tar barnet. Foreldrene vet at muligheten er stor for at det er sønnen som er faren, men jeg vet ikke om de snakker noe med gutten sin om det. Jeg har i første omgang prøvd å realitetsorientere ham om hva som er fakta og at han må ta ansvar for sine handlinger når babyen kommer. Jeg har informert ham om farskapstest og at han har krav på å være sammen med barnet.

Men er det noen som vet hva som skjer hvis barnevernet griper inn og tar barnet? Hvor alvorlige må jentas problemer være før de griper inn?

Jeg vet at dette er fryktelig tungt for jenta, men håper at noen som kjenner henne kan støtte og hjelpe henne. Jeg må stå støtt for min unge venn. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe og støtte ham? Tar imot råd og andres erfaringer med takknemlighet

Anonymous poster hash: 40047...acd

Hvem er du i forhold til denne gutten da, er han sønn, nevø, elev, venners sønn, bekjent, nabo?

Det er jo babyen som trenger støtte, og det får den nok hvis den gravide er under barnevernet allerede. Hvis det skulle bli til at faren/gutten skal ha en omsorgsrolle i barnets liv, trenger han vel en god del opplæring i grunnleggende omsorgsoppgaver som barnestell, ernæring, oppdragelse, førstehjelp osv. Hvordan tilrettelegge samvær i forhold til skole, bolig, økonomi. Helsestasjonen er vel et sted å begynne? Og hans foreldre, hvor er de i dette, kan de ta i mot et utsatt barnebarn og støtte sin sønn, kanskje du kan være en støtte for gutten ved å hjelpe dem?

Ellers må du støtte han i at han må ta sin utdannelse, bruke prevensjon, holde seg unna dårlige venner osv. Er det en god eller dårlig ide at gutten er en omsorgsperson i barnets liv? Han bør jo også ta kontakt med barnevernet og diskutere saken med dem, i hvertfall hvis han har tenkt å bidra på noen måte i barnets liv.

[Gjest Gjest]

En ung venn av meg på 16 år skal bli far og jeg trenger noen gode råd på hvordan jeg kan støtte og hjelpe denne gutten. Dette er en ungdom med utfordringer og med en familie som sliter med atferdsproblemer hos flere (både de unge og de voksne). Jenta han skal få barn med er også 16 år og har store mentale problemer, hun slår, er selvskader, flere selvmordsforsøk, et enormt kontrollbehov osv.

Forholdet mellom dem tok slutt før graviditeten var kjent, men da dette var et faktum ble de enige om at abort var den beste løsningen. Men jenta som har hatt lyst på en baby, som kan "elske henne uansett", over lengre tid, gjennomførte ikke aborten. Istedenfor begynte hun å forfølge min unge venn, som da hadde fått seg ny kjærest, fordi hun ville ha ham tilbake igjen. Hun ringte ham ned og det ble bare krangling (var selv tilhører til noen av disse samtalene), kom på døra i tide og utide, kom med falske beskyldninger om alvorlige ting, spammet fb osv. Og for all del, guttungen var jo ikke noe bedre, da han ikke var interessert i å høre snakk om noe barn og ble rasende hver gang jenta tok kontakt, spesielt fordi han følte seg lurt og presset opp i et hjørne.

Etter å ha blokkert denne jenta i alle bauger og ender, er det nå roligere rundt gutten, jenta har flyttet ut fra foreldrene og er enten på institusjon eller i beredskapshjem. Men min venn fortrenger fakta og håper at det ikke er han som er faren eller håper at barnevernet tar barnet. Foreldrene vet at muligheten er stor for at det er sønnen som er faren, men jeg vet ikke om de snakker noe med gutten sin om det. Jeg har i første omgang prøvd å realitetsorientere ham om hva som er fakta og at han må ta ansvar for sine handlinger når babyen kommer. Jeg har informert ham om farskapstest og at han har krav på å være sammen med barnet.

Men er det noen som vet hva som skjer hvis barnevernet griper inn og tar barnet? Hvor alvorlige må jentas problemer være før de griper inn?

Jeg vet at dette er fryktelig tungt for jenta, men håper at noen som kjenner henne kan støtte og hjelpe henne. Jeg må stå støtt for min unge venn. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe og støtte ham? Tar imot råd og andres erfaringer med takknemlighet

Anonymous poster hash: 40047...acd

Vel, men BV kommer antageligvis til å ta ungen allerede på sykehuset og plassere det i fosterhjem, så noen diger papparolle kommer ikke den her gutten til å ha.

[sjøhest]

Barnevernet vil jo åpenbart ta ungen uansett sånn som du beskriver det. Så det beste du kan si til gutten er at han burde slutte å ha sex.

[Rainbow]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Rainbow81, mod

[Carrot]

Det er alltid skremmende tynne linjer mellom riktig og galt når man involverer seg i andres liv ut fra det man selv mener er best.

I Norge har vi bestemt ved lov at man kan ha sex og få barn når man er 16 år, det er ingen begrensing eller rammer som sier noe om hvorvidt man er eller ikke er skikket før noen melder fra og man "etterforskes" og igjen, av andre mennesker som skal dømme en på bakgrunn av sin egen oppfatning..

Jeg ble mor tidlig, riktignok ikke 16 men knapt 18 - jeg har en historie, jeg ble misbrukt, min familie ville nok i noen øyne ikke holde "standarden" osv osv - men, min sønn er i dag voksne og full av lovord både overfor meg og far og sin egen oppvekst, han bruker oss som referanser for eget liv rett som det er og hans liv sammen med våre er i dag de man kaller "middelklassen" eller ja, vi har i allefall klart oss helt fint på TROSS av alle fordommene, lite hjelp fra min familie osv.

[AnonymBruker]

Takk for svar dere

Selv er jeg en voksen uten familiærer forhold til gutten, en venn som fungerer som støtte og samtalepartner i forhold til atferdsproblemer og livet generelt. Foreløpig baseres dette vennskapet på at jeg kan være et menneske som ser og hører på ham, uten å dømme, og som han kan stole på. Derfor har jeg ikke snakket med foreldrene hans om saken og vet heller ikke om de forstår at det mest sannsynlig er deres sønn som er far til barnet. Men de kjenner til graviditeten, og jeg regner med at de legger to og to sammen.

Om gutten er egnet til selv å være en omsorgsperson for babyen? Nei, ikke for øyeblikket, men kanskje på sikt, ivertfall i kortere perioder (annenhver helg).

Når det kommer til jentas mentale alder, er det på grunnlag av fagpersoners kjennskap og uttalelser Det er ikke en antakelse jeg selv har gjort meg.

Anonymous poster hash: 40047...acd

[AnonymBruker]

Takk for svar dere

Selv er jeg en voksen uten familiærer forhold til gutten, en venn som fungerer som støtte og samtalepartner i forhold til atferdsproblemer og livet generelt. Foreløpig baseres dette vennskapet på at jeg kan være et menneske som ser og hører på ham, uten å dømme, og som han kan stole på. Derfor har jeg ikke snakket med foreldrene hans om saken og vet heller ikke om de forstår at det mest sannsynlig er deres sønn som er far til barnet. Men de kjenner til graviditeten, og jeg regner med at de legger to og to sammen.

Om gutten er egnet til selv å være en omsorgsperson for babyen? Nei, ikke for øyeblikket, men kanskje på sikt, ivertfall i kortere perioder (annenhver helg).

Når det kommer til jentas mentale alder, er det på grunnlag av fagpersoners kjennskap og uttalelser Det er ikke en antakelse jeg selv har gjort meg.

Anonymous poster hash: 40047...acd

Fagpersoner har ikke lov å uttale seg om pasienter til utenforstående. Jobber du med henne da eller har de brutt taushetsplikten?

Anonymous poster hash: 74f37...1ac

[sjøhest]

Dette høres ut som tull og tøys.