Til dere som finner det nødvendig å omvendte barnløse

[AnonymBruker]

Jeg pleier å svare dere med en frase: jeg vil heller reise og se verden.

Men det er ikke sant, for jeg har to sterke argumenter du ikke har noe med, eller rett og slett ikke tåler å høre.

Her er hva jeg kunne ha svart deg:

Sannheten er at jeg ble så grovt mishandla i min oppvekst at jeg har endt opp med ekstremvarianten av bordeline. Og siden min mor ødela min hjerne og min psyke slik, er det stor fare for at jeg mishandler egne barn. Det er det ene store argumentet mitt.

Mishandlinga har også gått i arv på min morside. Mamma mishandla meg, mormor mishandla mamma, og jammen var ikke oldemora mi av samme sorten også? Så jeg bryter av viderføringa av noen dårlige gener nå. Det er det andre argumentet.

Ergo: både arv og miljø. Sier seg sjøl det, jeg har dårlig odds for å bli ei god mor. Og jeg vet det med meg sjøl, jeg hadde holdt ut å være mor ett par timer. Helt ærlig, jeg overdriver ikke. Jeg synes selv potteplanter er for slitsom og for mye ansvar. Jeg overdriver ikke her heller. Jeg har til og med latt meg plage av en kaktus (de trenger ikke mye stell).

Så det er en avgjørelse jeg er stolt av, barnløsheta mi. Det er en rasjonell avgjørelse. Man skal ikke lage barn uten at man er sikker på at man klarer det, eller fordi andre vil det. Det er lov å la være, og det er en veldig personlig avgjørelse.

Jeg er uendelig glad i barn, jeg er jo et selv, men å få egne er alt for risikabelt. Barn må beskyttes. Det er det aller viktigste for meg. Hadde jeg tatt meg selv i å være stygg mot mitt eget barn hadde jeg tatt mitt eget liv. Jeg overdriver ikke her heller.

Men dette kan jeg jo ikke si, det er oversharing for å si det mildt.

Sa jeg at det gjør ondt når dere pirker i den mørkeste flekken i mitt liv? Ja, litt, og så jeg føler jeg meg uvel resten av dagen.

Håper dette kunne være en tankevekker, for dere spør i beste mening, særlig når dere er litt rusa på ny baby. Jeg forstår jo jeg og at dere bare vil at jeg også skal få det så fint som dere. Men det er altså ikke mulig for meg.

Anonymous poster hash: 6bffc...1d9

[Gjest paramount]

Bøyer meg i hatten for et reflektert og velskrevet innlegg. Tenk om flere hadde vært i nærheten av å ha den selvinnsikten du har..... Sjelerøskende faktisk...Takk!

[Gjest Vevila]

Jeg skjønner at det er sårt for deg, og ser at det er flere som prøver å gi inntrykket av at baby er veien til lykke. Allikevel vil det alltid være fare for å pirke i andres mørkeste hemmeligheter, enten man spør om barn, jobb, hvor man skal feire jul osv. Du kan jo prøve å svare at du har private grunner for ditt valg så skal du nok se at de fleste slutter å grave.

[Jolene]

Jeg skjønner at det er sårt for deg, og ser at det er flere som prøver å gi inntrykket av at baby er veien til lykke. Allikevel vil det alltid være fare for å pirke i andres mørkeste hemmeligheter, enten man spør om barn, jobb, hvor man skal feire jul osv. Du kan jo prøve å svare at du har private grunner for ditt valg så skal du nok se at de fleste slutter å grave.

Til det uthevede: Nei, folk slutter ikke å grave når du sier det. De graver bare mer

[AnonymBruker]

forstår dette bedre enn jeg skulle ønske. jeg ble gravid (ikke planlagt) og klarte ikke gjennomføre abort.
Jeg brukte da de 9 mnd på å jobbe med psykolog og deltok i en del grupper, hadde mange timer terapi i uka da. gjorde alt jeg kunne for at jeg selv ikke skulle skade mitt barn fysisk og psykisk..

Nå er h*n 3 mnd. jeg er hver eneste dag redd for å skade barnet. har mye skumle tanker om hva jeg kan gjøre. jeg ønsker overhode ikke å skade barnet. jeg hater meg selv for de bildene jeg får i hodet. men det er fordi jeg selv er så skada. og jeg har jobbet med meg selv i mange år pluss de 9 mnd som gravid og fortsatt nå. poenget da er at hvis du føler deg såpass sikker på dette nå. så har du nok rett..
Jeg var livredd for dette og ville heller aldri ha barn. skulle aldri. men behandlere sa alltid: jammen du, så lenge du er bevisst på det så vil du ikke gjøre ungen din noe. Nei jeg har ikke gjort noe enda, men jeg tror at vi som er såpass sterkt mishandlet av våre omsorgspersoner står i fare for å føre dette videre.
og ja jeg er under tett oppfølging så barnet har det trygt...
Hvis du forteller folk greia tipper jeg de vil komme med: jamen da vet jo du hva du ikke vil føre videre da:)

folk bør virkelig slutte å bry seg så mye. når noen sier de ikke skal ha barn så sier det vel seg selv at det ligger mye i det.

Anonymous poster hash: 926f3...00c

[AnonymBruker]

Til det uthevede: Nei, folk slutter ikke å grave når du sier det. De graver bare mer

TS

Ja, det stemmer. Folk bare graver enda mere. Jeg har som snart 40 år nesten ikke opplevd at de har godtatt et enkelt svar som: nei, jeg ønsker ikke barn.

Det har også hendt at noen har vært så pågående at jeg rett og slett dundra hele mi stygge historie i hodet på de i ren forbannelse. Dårlig gjort av meg å ødelegge dagen til folk, men man blir veldig frustert til tider.

Nå får jeg snart en ny variant fra folk, fra hvorfor har du ikke barn, til hvorfor fikk du aldri barn. Spørsmålet vil følge meg til graven, desverre.

Anonymous poster hash: 6bffc...1d9

[AnonymBruker]

All ære til deg TS, som er så reflektert over egen situasjon! Hadde jammen vært på sin plass om du sa dette rett ut til de som spør. De hadde nok stoppet kjeften på den jævlig fort! Men jeg skjønner at du ikke vil....

Anonymous poster hash: 4dca2...fb3

[AnonymBruker]

Det er rart at man liksom må ta litt hensyn til de som spør når man svarer. Jeg sier aldri at jeg sannsynligvis ikke kan få når noen spør, selv om jeg er helt ok med at det er sånn. Pleier å vifte det bort med at jeg ikke får det til alene.

Anonymous poster hash: 29078...82a

[AnonymBruker]

Jeg har respekt for ditt valg, og har selv valgt bort barn både pga syndom OG fordi jeg ganske enkelt ikke ønsker barn. Jeg ønske et liv med annet innhold. Kanskje man vil legge vekt på andre ting i livet.

Anonymous poster hash: bcdf1...912

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er sårt for deg, og ser at det er flere som prøver å gi inntrykket av at baby er veien til lykke. Allikevel vil det alltid være fare for å pirke i andres mørkeste hemmeligheter, enten man spør om barn, jobb, hvor man skal feire jul osv. Du kan jo prøve å svare at du har private grunner for ditt valg så skal du nok se at de fleste slutter å grave.

Eller så kan folk la vær å være uhøflige og slutte å grave i andres privatliv.

Anonymous poster hash: a64d5...9bb

[Gjest Vevila]

Eller så kan folk la vær å være uhøflige og slutte å grave i andres privatliv.

Anonymous poster hash: a64d5...9bb

Tror ikke du tolket innlegget mitt som det var ment. Jeg skrev ingenting om graving, jeg skrev at man veldig ofte står i fare for å pirke borti noe den andre parten gjerne synes er sårt.

[AnonymBruker]

Er det mulig å komme med en hvit løgn da? "Jeg hadde en infeksjon som ung, og ble steril, derfor har jeg ikke fått barn. Og nå er jeg dessuten blitt såpass oppi årene at jeg synes jeg er for gammel til å bli småbarnsforelder".

Anonymous poster hash: a2aba...128

[AnonymBruker]

Det er jo alltid en fare da, til og med å komme på kontoret mandag morgen og spørre "ja, god morgen, hvordan har du hatt det i helga da?" inneholder jo en viss risiko. Man sier jo ikke "nei du, jeg lå hjemme og gråt hele helga og spiste 1 liter is"...

Jeg tror dere legger mer i dette enn hva folk med barn gjør. Dere gjør dere til en gruppe offer, uten at noen har plassert dere der.

Anonymous poster hash: 4187f...88b

[AnonymBruker]

Er det mulig å komme med en hvit løgn da? "Jeg hadde en infeksjon som ung, og ble steril, derfor har jeg ikke fått barn. Og nå er jeg dessuten blitt såpass oppi årene at jeg synes jeg er for gammel til å bli småbarnsforelder".

Anonymous poster hash: a2aba...128

TS

Du har i grunnen misforstått innlegget mitt litt. Jeg varierer jo mine hvite løgner (som ikke er hvite, de er kullsvarte), alt fra at jeg er steril, jeg har hatt kreft i livmora, min mann er steril, jeg er en av de som ikke ønsker barn, osv, osv, osv. Poenget mitt er at man må være seg bevisst at hun (eller han) dere spør har antagelig gode grunner for å være barnløse, hva nå enn grunnen er, og ikke har lyst til å svare.

Men jeg forstår jeg også at jeg aldri slipper unna spørsmålet, så nå er jeg snart klar for å svare ærlig. Jeg er voksen og har intet å tape, bare å vinne. Kanskje noen ser litt i rundt seg og blir bevisste på at barn blir mishandla hjemme? Håper det.

Takk for gode tilbakemeldinger flotte damer

Anonymous poster hash: 6bffc...1d9

[AnonymBruker]

Bøyer meg også i støvet, av samme grunner som paramount.

I en alder av snart 50 så har jeg også fått det spørsmålet ofte. Alt for ofte. Mitt mest brukte svar har vært: "Jeg liker ikke barn."

Det blir alltid turnert med: "Du kommer til å elske ditt eget."

Mulig det.

Det jeg ikke sier er at jeg vokste opp med angst, trolig sterkt påvirket av min mor som etter eget utsagn hadde fødselsdepresjon de første årene av mitt liv. Jeg gikk på angstdempende piller i en alder av 6 år.... Jeg var konsekvent syk fra jeg var 2 til jeg var 7 og kastet opp non stop. Jeg var livredd andre barn.

I ungdomsskolen ble jeg, som så mange andre, mobbet. Det, kombinert med angsten, gav meg skader i selvtilliten som var så varige at jeg har aldri vært i stand til å gå inn i noe varig forhold til en mann, langt mindre få barn med en. Jeg var godt over 30 før jeg i det hele tatt hadde kjæreste.

Rent bortsett fra det åpenbare: man bør helst ha en mann hvis man skal starte en familie, så ville jeg ikke våget å gamble på at jeg ville blitt en god omsorgsperson for et lite barn. Jeg ville antakelig fått panikk og fløyet hylende ut i første lille krise. Fortjener et barn en slik start på livet?

Jeg har selvinnsikt nok til å konkludere med det samme som TS: Nei, noen av oss har en bakgrunn eller et sinn som i utgangspunktet ikke kvalifiserer oss for tittelen "god mor". Det beste vi kan gjøre for et lite barn er å la være å få det. Samfunnet burde på sett og vis takke oss for den innsikten siden vi på denne måten ekskluderer oss selv fra år med oppfølging av hjelpeinstanser, noe som kunne blitt en realitet dersom vi hadde hørt på omverdenen og fått barn mens vi enda kunne.

Dette er den egentlige begrunnelsen, men den er for sår, og involverer andre, så utad heter det fremdeles: "Jeg liker ikke barn."

Anonymous poster hash: 0d26f...916

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre om en ting? Mener ikke å være frekk, bare oppriktig nysgjerrig på hva dere synes er greit at slike som meg spør om. Er det f.eks ok å spørre "har du lyst på barn en gang?" Jeg respekterer selvsagt et nei og vil da ikke spørre mer. Men syns dere dette er et ok spm eller er det fortsatt over grensen? Når jeg spør er det jo fordi jeg prøver å engasjere meg i livet til den jeg spør

Anonymous poster hash: 23aed...b36

[AnonymBruker]

AB#15 her (altså ikke TS).

Jeg ville ikke like å få den type spørsmål. Ikke fordi spørsmålet i seg selv er så galt, men et kort "nei" fra min side vil nesten uten unntak bli oppfattet som uhøflig. Og skal jeg ikke være uhøflig så må jeg altså utdype nei'et og enten pynte på sannheten (evt. lyve) eller fortelle den hele og fulle sannhet. Det siste er uaktuelt siden det ville bli pinlig både for deg og meg .

Hvorfor spørre en barnløs om barn i det hele tatt? Hva er galt med hus/hjem/hobbyer osv - altså mindre personlige og potensielt sensitive emner?

Anonymous poster hash: 0d26f...916

[Gjest lillelarve]

Helt enig.

Men synes uansett at man ikke skal trenge å komme med grunner til det hele tiden. Hvorfor må man hele tiden forsvare det? Det er ikke noe galt i å ikke ville ha barn. Det er ikke noe galt i å være lykkelig uten barn. Det er ikke noe galt å ikke ville ha barn bare fordi man rett og slett ikke vil ha det. Det bør være grunn nok, og det bør bli akseptert.

[AnonymBruker]

AB#15 her (altså ikke TS).

Jeg ville ikke like å få den type spørsmål. Ikke fordi spørsmålet i seg selv er så galt, men et kort "nei" fra min side vil nesten uten unntak bli oppfattet som uhøflig. Og skal jeg ikke være uhøflig så må jeg altså utdype nei'et og enten pynte på sannheten (evt. lyve) eller fortelle den hele og fulle sannhet. Det siste er uaktuelt siden det ville bli pinlig både for deg og meg .

Hvorfor spørre en barnløs om barn i det hele tatt? Hva er galt med hus/hjem/hobbyer osv - altså mindre personlige og potensielt sensitive emner?

Anonymous poster hash: 0d26f...916

For meg er det like naturlig å spørre om man ønsker barn som om man ønsker å gifte seg hvis man har vært sammen en stund. Handler litt om hvordan man selv forestiller seg livet x ant år frem i tid på en måte. Føler det er "snillere" å spørre om man ønsker barn enn "når blir det barn på dere da?"

Mange synes nok det er flaut å bli spurt om man skal kjøpe hus/leilighet også for kanskje man har økonomiske problemer. Selv hadde vi liten sannsynlighet for å få barn på naturmetoden, men vi hadde lyst på. Når folk begynte å spørre etter bryllupet vårt om det blir barn neste svarte jeg at vi har lyst på så blir det når det blir. Folk respekterte dette og spurte ikke mer, men det er jo en annen situasjon derfor lurer jeg

Anonymous poster hash: 23aed...b36

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at folk spør om det, en gang. De spør bare fordi det er høflig å vise interesse for andres liv, men bryr seg egentlig ikke. Og til AB#16: hvorfor har du noe med om jeg har lyst på barn nå eller i fremtiden? Det er privat.

Anonymous poster hash: 38370...873