Følelser, håp og slikt...

[AnonymBruker]

Hei. Ja, det er meg igjen. OG med samme fyr.

Starter fra scratch. Møttes for første gang i april, men på grunn av studiene hans, bor han på den andre siden av landet, i hvert fall 3-4 år til. Han er bare hjemme i ferier.

Jeg fikk skikkelig sansen for han første gang vi møttes. Da mener jeg skikkelig. Jeg ble så betatt. Har aldri følt det slik før, og det skal så mye til. Men med han her sa det bare pang for min del. Han sa at han ikke var ute etter noe forhold når jeg spurte han. Vi har heller ikke hatt sex enda.

Uansett...

Jeg elsket måten han så på meg, hvor sjenert han kunne bli til tider, men fortsatt tulle med meg. God dose selvironi har han også. OG så utrolig intelligent han var. Så ærlig, så forsiktig, så rederlig, så bra type. Rett og slett. Han er liksom ikke sånn jentegæren heller. Dette er ganske latterlig, men jeg er den første jenta som har vært på topplisten hans, HAHA! :D Det har alltid vært en slags spenning og tiltrekning mellom oss.

Vi møttes igjen i sommer, og det var så godt å se han igjen. Meningen var at vi skulle finne på noe før han reiste tilbake til B, men det ble ikke noe av fordi vi begge var mye opptatt store deler av sommerferien - men avtalte raskt at vi skulle sees til høsten igjen… ja, og det skulle vi. Gledet oss til det. Men jeg flytter jo snart da, så da ble det med det. Det suger så jævlig.

Utenom treffene, har vi minimalt med kontakt. Og det er det som gjør så vondt, og får meg usikker. Han er enav de typene som ikke er så opptatt av sosiale medier, eller å sende meldinger.

Jeg har rett og slett forelsket meg litt i fyren. Jeg ville aldri trodd det… Det gjør så vondt fordi jeg ikke kan få han nå. Det gjør så jævlig vondt at jeg tenker på han dag og natt… Jeg hater avstanden som er mellom oss.

Jeg prøvde å skaffe meg litt baller i kveld til å sende han en melding hvor jeg la alle kortene på bordet. Tankene kværnet heftig i hodet mitt. Jeg var så frustrert over situasjonen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Så ja… jeg sendte han en melding for et par timer siden hvor jeg var 100% ærlig om mine følelser. Avsluttet meldingen med hvor jeg skriver at det kanskje ikke er så lurt og treffes mer (hvis vi treffes mer, vil jo følelsene bare blomstre enda mer og jeg dermed blir enda mer gæren...) og ønsker han lykke til videre.

Fikk svar litt senere hvor han skriver "Okei, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, men jeg håper du ønsker å treffe meg i fremtiden. Lykke til videre!!"

Tidligere har jeg tullet med han om at jeg kommer til å prøve meg på han om noen år når han flytter hjem igjen (jeg har vel ment det seriøst, haha).

Da er det kanskje håp likevel en gang i fremtiden? For når han skriver slikt, så mener han det kjenner jeg han rett. Han ville aldri skrevet det hvis ikke.

Egentlig lurer jeg på om jeg kan ha ødelagt sjangsene mine? - At vi egentlig bare kunne møtes i ferier og se hvor det ville ført hen? Men avstanden gjør så sinnsykt vondt, og når vi i tillegg har minimal med kontakt utenom, så blir jeg såret og usikker.

Jeg har bestemt meg for at han SKAL bli MIN en dag. Han har hytte i nærheten av der jeg flytter til snart, så skal ikke se bort i fra at han/jeg gjenopptar kontakten til påske eller neste sommer. (Hehe, vi begge har god tålmodighet..)

Egentlig har jeg lyst til å legge meg ned å grine nå. Jeg savner han. Vil ha han nå.

Anonymous poster hash: 24e12...906