Del dine historier - ting foreldre gjør helt riktig

[AnonymBruker]

Nå er det så mange tråder her som tar for seg problemer og utfordringer i hverdagen, mange md en negativ vinkling på ting. Og det er selvsagt viktig og naturlig at folk tar opp slikt, men midt i alt dette ønsker jeg også høre de gode opplevelsene du har med dine barn

Fortell hva du synes DU gjør riktig som forelder, eller ting din partner gjør med barna som får ditt hjerte til å sprudle litt av lykke. Her gleder jeg meg til å henge med!

Jeg kan starte med å gi creds til min fantastiske samboer, som tar seg tid i helgene til å kle seg ut som prinsesse Elsa i Frost for å leke med datteren vår (som selvsagt er Anna). En stor barsk mann med blått skjørt og tiara på hodet, er faktisk veldig sexy og ikke minst søtt

Anonymous poster hash: 29891...147

[Ciara]

Dette synes jeg vi gjør riktig for våre barn:

-De er små, så vi har mye fokus på ro. I helgene er vi gjerne hjemme og ute i nærområdet og bare tar livet som det kommer. Mye nærhet, mye kontakt. Vi leker mye med barna, koser mye, skravler mye, tuller mye.

Noe jeg liker veldig godt ved mannen min som forelder: Hver kveld pleier vi å se til ungene før vi legger oss. Og mannen min får et helt eget mykt uttrykk over seg når han ser guttene sove. "Så heldige vi er som har fått så nydelige unger!" sier han.

Koselig tråd

[AnonymBruker]

Det jeg synes gjør oss til gode foreldre er at vi gir sønnen vår en trygg og stabil oppvekst med faste rutiner som er veldig riktig for vårt sønn, siden han er veldig høysensitiv. Når vi er på lekeplassen f.eks kaster jeg meg på lekeapparatene sammen med han og sitter ikke bare på sidelinjen, som han har mye glede av.

Mannen min er veldig flink til å leke med sønnen vår, og det er ingen som får han til å le så mye som pappa. Han har også siden fødsel vært en av de få mennene hvor vi bor som faktisk triller tur med barnet sitt. Han er flink til å gå lange turer i skog og mark ofte, hvor han stopper innom lekeplassen for å leke.

Anonymous poster hash: 81cb0...e8b

[missLynch]

Jeg synes vi er gode på å gi utfordringer til barnet vårt. "kom igjen, du klarer det!", "ikke gi opp!", Det er så artig å se hvor stolt en liten tass blir når han mestrer ting han ikke trodde han kunne klare. Dette synes jeg er superviktig. Gi småungene tillit og la de få prøve seg!

[AnonymBruker]

Vi gir jo så klart de helt grunnleggende tingene som trygghet, stabilitet og massevis av kjærlighet.

Det jeg liker ekstra godt at vi gjør som foreldre er ting som jeg manglet i min egen barndom.

Vi gir stort spillerom til lek, tull og tøys. Det er ingen skam i å le så høyt at naboene hører det eller til man får vondt i magen. Vi tuller og herjer med barnet, spøker og ler sammen. Mannen har et helt fantastisk forhold til sønnen sin og det er så vakkert å se på når de to ler sammen. Ingen klarer å få sønnen vår til å le så mye som hans far! Latter er viktig i hverdagen vår

En annen ting, som sikkert blir litt irriterende etter hvert, er jeg kommer til å printe inn i barna mine at man _aldri_ skal gi opp. Jeg vil pushe de fram og la de vite at de kan klare hva de vil så lenge de går inn for det. For eksempel om barnet sliter med matte så skal han vite at han ikke dum, med ordentlig trening så kan han klare det, men om han ikke gjør det så er det helt greit for det finnes garantert noe annet han er flink til! Han skal få høre at mennesker er forskjellige alle som en, og at han virkelig ikke må gi opp selv om alt ser håpløst ut.

Anonymous poster hash: ae9e6...bf7

[Vera Vinge]

Det jeg liker ekstra godt at vi gjør som foreldre er ting som jeg manglet i min egen barndom. Vi gir stort spillerom til lek, tull og tøys. Det er ingen skam i å le så høyt at naboene hører det eller til man får vondt i magen. Vi tuller og herjer med barnet, spøker og ler sammen. Mannen har et helt fantastisk forhold til sønnen sin og det er så vakkert å se på når de to ler sammen. Ingen klarer å få sønnen vår til å le så mye som hans far! Latter er viktig i hverdagen vår

Anonymous poster hash: ae9e6...bf7

Dette kjennetegner vår familie også, og det er også noe som manglet i min barndom. I ettertid ser jeg at vi var en veldig delt familie i barndommen, hvor hele familien hadde lite felles fokus. Jeg ser på eldstegutten min hvordan han koser seg i helgene, når vi er sammen alle sammen hele helga, stort sett. Det er nesten underordnet hva vi gjør for hans del, så lenge vi koser oss sammen og ler og tøyser mye. Når vi først er inne på hva vi gjør annerledes enn våre foreldre, så er jeg opptatt av å gi mye kos og klemmer, både til mann og barn. Det var det heller nesten ingenting av i min oppvekst, og jeg elsker å se hvordan 2,5-åringen klemmer og koser på både barn og voksne (skjønner at han sikkert ikke kommer til å gjøre det like mye alltid, altså, men han er foreløpig kjent som "koseren" i barnehagen).

[MarianneE]

Vi leser på sengekanten for datteren vår på 7 år hver kveld.

Hun får velge bok selv og i sommer begynte vi på en bokserie på 13 bøker om alver og magi.

[LatersBaby]

Dette kjennetegner vår familie også, og det er også noe som manglet i min barndom. I ettertid ser jeg at vi var en veldig delt familie i barndommen, hvor hele familien hadde lite felles fokus. Jeg ser på eldstegutten min hvordan han koser seg i helgene, når vi er sammen alle sammen hele helga, stort sett. Det er nesten underordnet hva vi gjør for hans del, så lenge vi koser oss sammen og ler og tøyser mye. Når vi først er inne på hva vi gjør annerledes enn våre foreldre, så er jeg opptatt av å gi mye kos og klemmer, både til mann og barn. Det var det heller nesten ingenting av i min oppvekst, og jeg elsker å se hvordan 2,5-åringen klemmer og koser på både barn og voksne (skjønner at han sikkert ikke kommer til å gjøre det like mye alltid, altså, men han er foreløpig kjent som "koseren" i barnehagen).

Samme her, vokste opp hvor det nesten var unaturlig å klemme hverandre og fortelle at man er glad i hverandre. Så jeg har kost og klemt på jenta mi, og forteller henne flere ganger om dagen hvor glad jeg er i henne, og det har resultert i ei omsorgsfull jente som ikke er redd for å fortelle hva hun føler. Når jeg følger henne til skolen står hun ved "skolegrensen" og roper "Hadet mamma, du er den beste og jeg elsker deg!!" Ellers syns jeg det er viktig å kunne tøyse og tulle litt, og de beste latterene jeg har er med henne.

[Gjest rangle]

jeg klarer å være oppriktig rolig sammen med babyen min selvom hun hyler i butikken, kaver og sparker som en gal under amming osv , jeg merker på henne at hun roer seg fortere pga dette. jeg har også blitt ganske flink til å lese hennes beskjedne tegn på at hun er lei av for mye folk for eks og gjør det jeg kan for å skjerme henne når besøk osv skal pelle og mase og holde for mye. disse tingene er jeg egentlig stolt av men virker ikke som det er meningen da alt jeg hører er; " ja, siden du er førstegangs og nybakt føles vel alt du gjør feil og du vet sikkert ikke hva ungen mener når den skriker " osv.

[ViljaH]

Jeg synes jeg er god til å se forbi det emosjonelle når det trengs, og handle. Gutten min fikk varmt vann på seg idag, og begynte å hylskrike. Da kan man som mamma begynne å gråte av sympati, eller som meg, tenke at gråting er bra iallefall bedre enn besvimelse, og straks sette igang med avkjøling og behandling. Jeg blir effektiv og fokusert, heller enn tårefull.

Ellers har vi også fokus på nærhet, kjærlighet og morro. + jeg er opptatt av å mate gløden de har inni seg. Om det nå er dinosaurer eller lego som trigger. Også opptatt av å rose innsats heller enn resultat, og få dem til å strekke seg. Til sist - vi vet ikke hvor mye tid man får sammen. Så jeg har sagt jeg er glad i dem, til dem, hver eneste dag de har levd. Så vil iallefall ikke det være usagt.

[Niennas]

Jeg er flink til å gi ungene mine den type nærhet de trenger. Sønnen min, som snart er ett, havner forsatt i vår seng i løpet av natta, og han er så rolig og fornøyd der han ligger og stryker på meg mens han sover Datteren min, på snart tre, er ikke like glad i fysisk kontakt, men vi sier ofte at vi er glad i hverandre, også har vi en skikkelig kosestund rett før leggetid.

Mannen min er en skikkelig superforelder, han er utrolig flink til å ta med begge ungene på tur, leke med de på lekeplassen og generelt engasjere seg i det de gjør.

[AnonymBruker]

Sønn 10 år.

Vi forteller han hver dag at vi er glade i han.

Vi roser han og sier at vi er stolte av han.

Vi har alltid tatt oss tid (sammen) til 10 minutter ved sengen hans før leggetid.

Han får mange klemmer i løpet av en dag.

Mannen min leker/herjer mye med han

Vi spør ofte om han har det bra.

Vi er aldri langsinte, selv om han har gjort noe galt.

Anonymous poster hash: c428f...20b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sagt setningen "Det er ikke farlig"

Det ganske oplagt for meg at vi ikke sender barna ut i potensielt farlige situasjoner.

Like opplagt bør tilite et barn har til sine foreldre være.

Anonymous poster hash: 5e214...36d

[Ciara]

Jeg har aldri sagt setningen "Det er ikke farlig"

Det ganske oplagt for meg at vi ikke sender barna ut i potensielt farlige situasjoner.

Like opplagt bør tilite et barn har til sine foreldre være.

Anonymous poster hash: 5e214...36d

Denne skjønte jeg ikke, kan du utdype?

[AnonymBruker]

Denne skjønte jeg ikke, kan du utdype?

Eksempelvis når små barn skal bade i sjøen for første gang ( eller hva som helst...), så sier svært ofte foreldrene "det er ikke farlig"

Barnet har ikke tenkt frykt før mor eller far serverer ideen.

Anonymous poster hash: 5e214...36d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke egne barn, men jeg vil gjerne dele dette som en far jeg kjenner gjør så fantastisk riktig: han gir aldri komplimenter basert på utseende til barn.

Han har lært meg mye om å si fine ting til barn basert på hva de interesserer seg for, får til og tar egne valg om.

Anonymous poster hash: 9d20b...7e7

[Gjest Gjest_KnightOwl]

Da jeg leste overskriften tenkte jeg på våre egne foreldre. Kanskje fordi jeg ikke er voksen nok til å tenke på å ha barn. (Edit: Jeg er voksen nok i alder men ikke i hode. )

Hva mine foreldre har gjort rett:

Jeg og mine søsken har alltid, uten unntak. vært behandlet med respekt og etter den alderen vi var. Alltid.

De har tatt det vi sa og sier på alvor, sånn som de snakker med personer på sin egen alder. Vi har aldri følt oss gjort mindre enn vi er. De har bygd oss opp med tanke på selvfølese og intigritet.

Deres måte å forholde seg til oss, kommer av deres livssyn og en overbevisning om å følge visse verdier i hverdagen. Så det har sikkert vært krevende å være så bevisst.

Men jeg opplever de er ekte og virkelig mener det beste for alle.

De er sinnsykt ærlige.

Endret 9. september 2014 av Tigger

[Sushi]

Jeg har ikke egne barn, men jeg vil gjerne dele dette som en far jeg kjenner gjør så fantastisk riktig: han gir aldri komplimenter basert på utseende til barn. Han har lært meg mye om å si fine ting til barn basert på hva de interesserer seg for, får til og tar egne valg om. Anonymous poster hash: 9d20b...7e7

Det fikk meg til å tenke på blogginnlegget "Ikke fortell min datter at hun er fin": http://mammalivet.blogg.no/1393580921_ikke_fortell_min_datt.html

Noe jeg setter veldig pris på i ettertid er at min mor aldri har sagt noe negativt om sin egen kropp. Kroppsfokus blir det uansett, men vi bør tenke gjennom hvilke rollemodeller vi er for barna våre (både gutter og jenter).

For å svare på trådens tema så synes jeg vi er flinke til å skape matglede hos datteren vår ved å ta henne med på å lage mat (hun har sittet på kjøkkenbenken siden før hun kunne gå), la henne smake på alt, lage god mat og aldri snakke negativt om maten vi spiser. Ellers prøver vi å skryte for innsats og ikke resultat, og ikke hele tiden si at hun er "flink".

Men jeg har fått mange tips her om hva vi kan bli bedre på!