hjelp til vill kattunge

[AnonymBruker]

Har fått en kattunge som jeg vil betegne som vill. Den har stått i et skur med luftegård sammen med en vill mor, med noe menneskebesøk. Hvordan få den tam?? Hvis jeg prøver ta den ut av gjemmesteder slår den kollbøtte og går bananas, og hvis jeg setter den ned spoler den av gårde for å gjemme seg. Men, hvis jeg får tak i den og holder den inntil meg så trykker den seg inntil meg og vil ikke gå ned hvis jeg prøver løfte den av meg igjen og da får jeg lov å klappe den, så noe håp øyner jeg jo. Det virker som den rett og slett er livredd. Jeg har katter som bare er vennlige mot den men den er ikke interessert på noen måte i de.

Noen tips på hvordan håndtere den best mulig? Er litt redd for at den ikke skal tørre gå ut fra gjemmestedet og gå på tissekassen eller spise/drikke (den har hatt kasse der den har vært, så den er vant med den) har avgrenser område for den til bad, gang og trappehall.

Vil den kunne ta etter de to kattene jeg har som er trygge, rolig og kjælne?

Anonymous poster hash: 85aa5...bb5

[Gjest Gjest]

Hvis den lar seg klappe så er den ikke vill, bare litt spesiell.

[AnonymBruker]

Håper Lille-Pus ser denne tråden! Hun er dyktig med katter!

Anonymous poster hash: 08160...66c

[fruBeist]

For snart to år siden tok vi til oss en liten løskatt. Om han var født ute eller satt ut av tullinger vet vi ikke.

Men vi fikk han da i hus. Begrensa omtådet til kun stua og en gang. Enten holdt han seg i buret eller så gjemte han seg under sofaen.

Vi har og to eldre katter. De var litt nysgjerrig på han nye, men brydde seg ikke veldig mye.

Det vi gjorde var rett og slett å bestikke pus med god mat. Noe av det første han fikk her var kokt sei. Da kom han fram og spiste med stor vellyst! Ellers gikk det i vanlig våtfôr, lobnobs og gräddost (!!!)

Videre lot vi han få tid, han fikk lov til å gjemme seg under sofaen og komme fram når han følte for det. Bli vandt med at vi var her og at de to andre var her. Etterhvert fant han ut at gamlefar var en katt å se opp til, og begynte da å være tryggere på omgivelsene. Da først begynte vi å håndtere han mer, med kos, løfting og slikt.

Det skal sies at han ble en skikkelig ramp overfor mellomstepusen, krangla, slo ig beit etter han. Til en sånn grad at jeg trodde han ikke kunne bli boende Men så fort han var gammel nok til kastreting, så gikk det seg til i løpet av ei ukes tid. Både kastreringa og at han fikk utfolde seg ute gjorde sity.

Lykke til med pusen

[iove]

hvis du har mange dyr så kan det hende den er stresset for at det skjer noe hele tiden. gi den noe høyt å klatre i, slik at den kan komme seg litt i høyden og få oversikt

Endret 8. september 2014 av iove

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med halv-ville katter. For endel år siden adopterte vi et søskenpar på 5 måneder, og de hadde tilbrakt omtrent hele livet i et stort bur. Og var livredd mennesker. Da vi var og så på dem (før vi bestemte oss), prøvde jeg å ta hånden bort til buret slik at de kanskje gradvis bli nysgjerrig nok til å komme bort til hånden min. Men de bare trykte seg sammen i motsatt ende av buret, og hadde livredde øyne. Hun som hadde ansvar på dem på kattehuset de bodde i, sa at hun aldri hadde tatt på kattungene. Og brukte hansker når hun tømte do og satt inn mat.

Men vi bestemte oss likevel for at disse kattene ville vi ha. Og var forberedt på å gi dem masse tid til å bli vant med sitt nye hjem og med oss. Vi hadde planlagt å sove mange dager på gulvet i samme rom som kattene, og regnet også med at de ville tilbringe endel dager - kanskje uker - under sofaen eller sengen før de våget å komme frem.

Vi hentet kattene en sen ettermiddag, og satte buret fra oss inne på vårt soverom. Der hadde vi satt ut mat, vann, og hadde kattedo rett utenfor døren. Så åpnet vi døren til buret og gikk forsiktig ut av rommet.

Ca. 1 time senere sitter vi inne i stua og titter på TV. Fast bestemt på å ikke engang prøve å gå på soverommet for å sjekke ut hva kattene gjorde. Vi tok ikke sjansen på å skremme dem.

Så ser vi et bittelite kattefjes titte rundt dørkarmen inn til stua. Det var jentepusen. Rett over hennes hodet dukket så et litt større fjes opp. Det var storebror. Til vår store overraskelse ruslet begge inn i stua, og begynte forsiktig å utforske rommet. Et par timer senere kom guttepusen hoppende opp i sofaen på eget initiativ, og lot seg villig kose med. Søsteren var av den mer forsiktige typen, men det var ikke mange dager før hun var forholdsvis trygge på oss. Ihvertfall skvatt hun ikke unna hvis vi kom for nærme.

Med jentepusen tok det nok 2-3 måneder før vi kunne løfte henne opp uten at blodet skvatt.... Guttepusen lot seg løfte etter 2 dager, og ble en kosepus av dimensjoner. Han var sjelden mer enn 20 cm unna meg eller min mann. Malte som en 8-sylindret bilmotor, og kunne ikke få nok kos. Han sov oppå oss i sengen, og lå alltid i fanget vårt når vi satt i sofaen. Søsteren ville også ha kos, men i mye mindre mengder. Og hun ville selv velge når.

Det var herlige puser. Begge er dessverre borte nå

Vi har også hatt andre katter, og har også katter nå. De andre kattene vi har hatt/har, er ganske trygge på alle mennesker. Åpen og nysgjerrig når det kommer besøk. Det halv-ville søskenparet ble aldri fortrolig med andre mennesker enn min mann og meg. Men det var godt nok for oss!

Så gi en liten stakkar en sjanse! Kanskje den bare er litt stresset fordi omgivelsene er nye? At den roer seg ned og vil være nær deg når du koser med den er et kjempegodt tegn!

Lykke til og hils pusen!

Anonymous poster hash: 8c0c7...095