Redde ekteskapet? Hvordan? Hvorfor?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men føler bare jeg må få luftet noen tanker.. (Ikke vil jeg snakke heller med noen jeg kjenner pga dette blir for private tanker...)

Jeg er altså gift. Har vært sammen med mannen min siden slutten av tenårene, og sammen har vi to små barn. De siste 3(..) årene har vært tøffe for oss.. Det har involvert graviditet, ny baby, søvnmangel, krangling, flytte inn i nytt hus, masse oppussing, ny jobb(!!!)

Det har også involvert utroskap. Fra hans side.

Når dette pågikk hadde jeg kun en følelse om noe var galt, og kun småsmå spor av at noen andre var med i bilde. Dette var den tøffeste tiden i hele mitt liv, og jeg fikk en stor psykisk knekk. Jeg gråt masse, og tryglet han om å ikke gå fra meg gjentatte ganger

Da han endelig klarte å inrømme utroskapen var det med stor anger og han gråt selv. Like etterpå flyttet jeg ut, og like etter på kom han krypende og gråtende til meg på nytt, og ønsket meg og familien sin tilbake..

Og jeg gikk tilbake.

Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg elsket han (trodde jeg iallefall pga reaksjonen min under afferen), men jeg tror nå i ettertid at jeg tok han like mye tilbake pga å "vinne konkurransen" om han(!!!) Ser jo nå i ettertid at det er helt utrolig dårlig tankegang! Men sånn ble d nå iallefall..

En annen grunn til at jeg tok han tilbake var pga barna, og at jeg ønsket mer enn noe annet å være en lykkelig familie, og ikke at barna mine skulle bli skilsmissebarn...

Så her sitter jeg idag..vel 1 år etter alt som hendte. Jeg har vondt i magen, og vet ærlig talt ikke hva jeg føler lenger for mannen min. Jeg føler at "vi" er ødelagt, og jeg er sint på han fordi jeg mener det er hans skyld..

Jeg vet hva jeg VIL føle! Jeg vil elske han. Jeg vil være forelsket. Jeg vil være like glad i han som jeg er i barna mine. Jeg vil glede meg til å se han hver dag. Men klarer ikke dette helt.. Jeg koser meg når jeg er alene, og irriterer meg mye over hva han gjør og hva han ikke gjør, og er mye sint. Jeg føler meg som den kjeftesmella pga "jeg aldri blir fornøyd". Og jeg vil jo ikke være en slik person eller kone!

Jeg tror en av årsakene til mine negative følelser overfor han er først og fremst utroskapen. Og ikke den fysiske. Men alle løgnene, manipuleringen, sviket, den knuste tilliten, og ydmykelsen han lot meg gjennomgå, det er det aller verste. I tillegg fikk han meg til å føle at jeg var gal og paranoid, pga jeg gjentatte ganger spurte han rett ut om han var utro, og han ba meg slappe av og ikke være "så paranoid"!!

I tillegg jobber han ennå på samme arbeidsplass, hvor kollegaen han var utro sammen med, også fortsatt jobber. (Jeg vet nå, etter magefølelsen min, at det absolutt ikke er noe der nå mellom dem. Magefølelsen er alltid rett, har jeg lært;))

Han jobber i en privat bedrift med veldig god lønn, og det er så og si umulig for han å finne seg en like godt betalt jobb...

Han sier at med tiden vil alt bli bedre, og at bare trenger å komme oss gjennom dette sammen.. Men hvor lang tid skal det ta for at "ting blir bedre"??? Det at han ikke slutter der, gjør bare at jeg føler at han ikke respekterer følelsene mine. Og jeg går rundt og har vondt i magen for at de skal ta opp kontakten igjen (selv om jeg vet at han overhode ikke vil det)!

Ordtakene "en gang utro, alltid utro", og "brent barn, skyr ilden", gjentar seg selv flere ganger oppe i hodet mitt... Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal legge vekt på!?

Så hva gjør jeg? Hvordan vite hva jeg føler for mannen min?

Går det ann å redde forholdet vårt?

Slik jeg ser det nå, så KAN jeg virkelig ikke la barna mine gjennomgå et nytt samlivsbrudd(!!!) Så hvordan kan jeg få det bra igjen med mannen min??

Noen tips? Noen råd? Erfaringer?

Huff, dette ble langt... Takk for at du leste hele veien..

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8

[AnonymBruker]

Jeg har veldig vondt av deg.

Jeg var der du er for 10-15 år siden. Det tok nok et par år før jeg følte meg noenlunde i vater igjen, men forholdet til mannen var nok ødelagt allerede da. Det tok likevel ti år fra første utroskapen til jeg gikk. I de ti årene vekslet jeg mellom å mistenke mer utroskap og ha lyst til å gå, og dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å komme over feiltrinnet hans og følte meg paranoid og slem som kunne ha slik mistanker. I tillegg kunne jeg ikke snakke med noen, for hans utroskap måtte jo bety at det var noe galt med meg, og jeg skammet meg inn i margen. Det var min feil, for jeg var ikke bra nok.

Vi gikk ikke i parterapi før sju år senere, og da var det for sent. 3-4 år etter det orket jeg ikke mer og gikk. Da viste det seg at han hadde innledet et forhold til en annen før det ble slutt.

Det er viktig at han respekterer og anerkjenner hvor vondt dette er for deg. Jeg forstår at jobbskifte kan være vanskelig i og med lønnsbiten, men han kan vise deg at han prøver ved å se seg om etter nye jobber. Man kan jo forhandle lønn hvis man blir tilbudt ny jobb.

Jeg tror også at det er viktig at dere går i parterapi og får hjelp av en nøytral tredjepart til å sortere tanker og finne ut av hva som er viktig akkurat nå, og også om du faktisk er villig til å strekke deg så langt ekstra. Husk at det er han som er heldig som har fått deg tilbake etter å ha såret deg slik. Det er viktig at han viser deg at han setter pris på å dele livet sitt med en så fantastisk person.

Og hvis det ikke går, så er heller ikke det verdens undergang. Jeg var fast bestemt på å leve alene, i alle fall ganske lenge, etter bruddet og heller ha en elsker i ny og ne. Men så traff jeg en mann som jeg ble sammen med halvannet år etter, og vi har nå vært sammen i snart fem år, og jeg har aldri hatt det så bra sammen med noen.

Det er tøft, det er vanskelig, og det føles som om man kommer til å gå under, men det går over hvis man gjør noe med det. Om det er riktig for deg å bli eller gå vet nok ikke du engang nå, men jeg tror det er viktig for deg og din mann å jobbe for å finne ut av hva som er den fruktbare veien videre. Slik det er nå, står dere bare i stampe og kommer ikke av flekken, og da er jeg sikker på at det kommer til å gå til helvete. Det blir bare så mye mer smerte hvis det går langsomt.

Stor klem til deg. Jeg håper du vil ha det like bra som meg når du har kommet til mitt sted i livet.

Anonymous poster hash: 691ed...b4a

[Teethgrinding]

Det fantes en tid der familiens behov gikk fremfor individets behov. Den tiden er antakeligvis, og med gode grunner, over. Tiden der man lukket øynene og holdt fasaden var antakeligvis ikke spesielt lykkelig heller. Spørsmålet man akutt stiller seg er hva som er best for barna. Lykkelige foreldre er antakeligvis svaret.

Utroskap... det umulige problemet. Hva skal man gjøre? Bebreide seg selv for at man ikke kan komme over det? Et forhold er en relasjon der to mennesker lever ekstremt tett på hverandre. Et grunnpremiss for at dette skal fungere er tillit. Når man føler man lever med noen som fører en bak lyset og deler godene med fremmede blir forholdet kjemisk renset for tillit og nærhet over natten. Man kan sikkert komme over utroskap, men da må man også være et eksepsjonelt raust menneske. Det betyr at man ikke kan bebreide partneren sin lengre og gå videre sammen. (De aller færreste klarer dette, det sier seg selv. Man går videre fullt og helt, ikke stykkevis og delt.)

Jeg tror mange er i et forhold der man egentlig ikke kjenner sin partner spesielt godt. Man kjenner til de gode sidene, alle løftene man kjøper for god fisk, og blir sjokkert når anomalier oppstår. "Dette er ikke mannen jeg giftet meg med". Men det er fortsatt samme fyren, bare med en avslørt egenrådighet? Vi er alle egoister, og ønsket om å ha sin partner for seg selv er også en form for egoisme, men den er helt nødvendig for stabilitet. Jeg tror utroskap ofte handler om alt mulig annet enn utroskapen i seg selv. Jeg tror nøkkelen til å kunne tilgi er at man tar inn over seg at mennesker ikke er perfekte. Partneren din er ego, kjip, et rasshøl, korttenkt, kjedelig, taper, uperfekt, vakker, fantastisk, nydelig, perfekt, morsom. Alt på samme tid. Når man avslører at partneren har flere lag, hvor alle ikke er like vakre, gjør det vondt.

Mange leter etter et svart-hvitt svar der man kan putte all skyld på én årsak. Kanskje man har funnet seg et rasshøl som tror han/hun kan få i pose og sekk? Kanskje man har dyttet sin partner så langt vekk over tid at det til slutt er nesten forståelig at vedkommende bruker sjansen når den blir gitt? Det blir iallefall for enkelt at man ser på hendelsen gjennom ett sett med briller.

Lite råd og wellwishes i dette innlegget TS, men jeg vil legge til at jeg syns du har vært raus som har forsøkt å tilgi. Kanskje det ikke fungerer for deg, kanskje du må prøve hardere eller bare gi opp. Uansett er det en mer konstruktiv holdning enn at man setter på skylappene og pakker kofferten.

[AnonymBruker]

TS her igjen..

Takk før fine svar. Hjelper på bare å høre andre sine tanker og erfaringer. Setter pris på det.

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8