Redde ekteskapet? Hvordan? Hvorfor?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men føler bare jeg må få luftet noen tanker.. (Ikke vil jeg snakke heller med noen jeg kjenner pga dette blir for private tanker...)

Jeg er altså gift. Har vært sammen med mannen min siden slutten av tenårene, og sammen har vi to små barn. De siste 3(..) årene har vært tøffe for oss.. Det har involvert graviditet, ny baby, søvnmangel, krangling, flytte inn i nytt hus, masse oppussing, ny jobb(!!!)

Det har også involvert utroskap. Fra hans side.

Når dette pågikk hadde jeg kun en følelse om noe var galt, og kun småsmå spor av at noen andre var med i bilde. Dette var den tøffeste tiden i hele mitt liv, og jeg fikk en stor psykisk knekk. Jeg gråt masse, og tryglet han om å ikke gå fra meg gjentatte ganger

Da han endelig klarte å inrømme utroskapen var det med stor anger og han gråt selv. Like etterpå flyttet jeg ut, og like etter på kom han krypende og gråtende til meg på nytt, og ønsket meg og familien sin tilbake..

Og jeg gikk tilbake.

Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg elsket han (trodde jeg iallefall pga reaksjonen min under afferen), men jeg tror nå i ettertid at jeg tok han like mye tilbake pga å "vinne konkurransen" om han(!!!) Ser jo nå i ettertid at det er helt utrolig dårlig tankegang! Men sånn ble d nå iallefall..

En annen grunn til at jeg tok han tilbake var pga barna, og at jeg ønsket mer enn noe annet å være en lykkelig familie, og ikke at barna mine skulle bli skilsmissebarn...

Så her sitter jeg idag..vel 1 år etter alt som hendte. Jeg har vondt i magen, og vet ærlig talt ikke hva jeg føler lenger for mannen min. Jeg føler at "vi" er ødelagt, og jeg er sint på han fordi jeg mener det er hans skyld..

Jeg vet hva jeg VIL føle! Jeg vil elske han. Jeg vil være forelsket. Jeg vil være like glad i han som jeg er i barna mine. Jeg vil glede meg til å se han hver dag. Men klarer ikke dette helt.. Jeg koser meg når jeg er alene, og irriterer meg mye over hva han gjør og hva han ikke gjør, og er mye sint. Jeg føler meg som den kjeftesmella pga "jeg aldri blir fornøyd". Og jeg vil jo ikke være en slik person eller kone!

Jeg tror en av årsakene til mine negative følelser overfor han er først og fremst utroskapen. Og ikke den fysiske. Men alle løgnene, manipuleringen, sviket, den knuste tilliten, og ydmykelsen han lot meg gjennomgå, det er det aller verste. I tillegg fikk han meg til å føle at jeg var gal og paranoid, pga jeg gjentatte ganger spurte han rett ut om han var utro, og han ba meg slappe av og ikke være "så paranoid"!!

I tillegg jobber han ennå på samme arbeidsplass, hvor kollegaen han var utro sammen med, også fortsatt jobber. (Jeg vet nå, etter magefølelsen min, at det absolutt ikke er noe der nå mellom dem. Magefølelsen er alltid rett, har jeg lært;))

Han jobber i en privat bedrift med veldig god lønn, og det er så og si umulig for han å finne seg en like godt betalt jobb...

Han sier at med tiden vil alt bli bedre, og at bare trenger å komme oss gjennom dette sammen.. Men hvor lang tid skal det ta for at "ting blir bedre"??? Det at han ikke slutter der, gjør bare at jeg føler at han ikke respekterer følelsene mine. Og jeg går rundt og har vondt i magen for at de skal ta opp kontakten igjen (selv om jeg vet at han overhode ikke vil det)!

Ordtakene "en gang utro, alltid utro", og "brent barn, skyr ilden", gjentar seg selv flere ganger oppe i hodet mitt... Og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal legge vekt på!?

Så hva gjør jeg? Hvordan vite hva jeg føler for mannen min?

Går det ann å redde forholdet vårt?

Slik jeg ser det nå, så KAN jeg virkelig ikke la barna mine gjennomgå et nytt samlivsbrudd(!!!) Så hvordan kan jeg få det bra igjen med mannen min??

Noen tips? Noen råd? Erfaringer?

Huff, dette ble langt... Takk for at du leste hele veien..

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8

[Gunvald]

Ingen erfaring med det selv, men kanskje det ville være en idé med noe form for terapi for dere begge?

[Stella88]

"En gang utro,alltid utro" er bare tull! Det kan sikkert stemme for mange, men langt ifra alle. Det går an å gjøre feil, og lære av det☺

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Var barna planlagt?

Jeg er enig i at terapi er svaret for noen.

Hvordan er det pengemessig imellom dere - er ting balansert eller noe "asymmetrisk"? Er det evt. rotet og stresset ved et brudd også en del av grunnen til at du blir?

Anonymous poster hash: 24619...46e

[AnonymBruker]

Dette høres ut som mitt ekteskap for noen år siden. Vi blei vel tilslutt enige om at alt var kjørt såpass i grøfta at det lot seg ikke redde. Vi gikk i parterapi som var helt nytteløs, fordi den ene parten satt bare og så på klokka og lurte på om timen snart var over. Det nytter ikke når bare den ene vil redde ekteskapet, så du må snakke med partneren din og finne ut om der er vilje til å lappe det sammen.

Det er noe med å dra lasset sammen, ha samme mål og mening. Har dere det? Hvis den ene har en såkalt hemmelig agenda på siden av ekteskapet så nytter det iallefall ikke.

Sier ikke at det kommer til å gå samme vei som oss, altså skilsmisse, men dette høres ut som en stor snuoperasjon der begge må jobbe hardt og VILLE. Ellers unner jeg ikke min verste fiende å oppleve det som du gjør nå. Denne usikkerheten til stadighet gjorde at jeg blei fysisk syk. Så ta vare på deg selv, hva du enn gjør.

Anonymous poster hash: 0c863...bb4

[AnonymBruker]

Ja begge barna var planlagt og ønsket:) Pengemessig er det ganske balansert. Han tjener litt bedre enn meg, men ikke mye.

Styret med å bryte opp, finne seg ny plass å bo, det økonomiske, barnefordelig osv osv.. er nok også en grunn til at jeg ikke vil gå. MEN i utgangspunktet ønsker jeg jo å bli! Men vet ikke helt hvordan vi skal redde "oss"...

Beklager at d ble to tråder her... Litt rot når jeg la ut.

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8

[AnonymBruker]

TS her igjen.. Også jeg som skrev over om at barna var planlagt..

Er forresten i begynnelsen av 30-årene begge to.

Ja han sier at han vil dette. Og jeg tror han denne gangen.

Vi gikk faktisk til fam.vernkontoret i den tøffeste tiden, MENS afferen pågikk, så det hjalp oss lite. Han løyg meg flere gang rett i ansiktet, så dette hjalp lite på tilliten i tillegg ..

Ting er som sagt bedre nå, men nå er det mine følelser som heller er reduserte

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Det er ikke rart at følelsene dine er reduserte, det er overlevelsesmekaniske jeg selv har opplevd. Ikke at jeg har opplevd utroskap, men andre ting i forholdet som brøt tilliten. Følelsene dabbet av fordi jeg skulle klare å overleve samlivet. Med det resultat at det er samlivet som sannsynligvis ikke kommer til å overleve

Anonymous poster hash: 2415d...9c0

[AnonymBruker]

TS her igjen.. Også jeg som skrev over om at barna var planlagt..

Er forresten i begynnelsen av 30-årene begge to.

Ja han sier at han vil dette. Og jeg tror han denne gangen.

Vi gikk faktisk til fam.vernkontoret i den tøffeste tiden, MENS afferen pågikk, så det hjalp oss lite. Han løyg meg flere gang rett i ansiktet, så dette hjalp lite på tilliten i tillegg ..

Ting er som sagt bedre nå, men nå er det mine følelser som heller er reduserte

Anonymous poster hash: ddfc1...ba8

Du......det aller første dere må gjøre for å få reddet forholdet er at han skifter jobb og kommer seg bort fra den tidligere elskerinnen. Om han gjør det er det faktisk en reell tjans for at forholdet kan bli reddet om han ikke gjør det så er forholdet deres dømt. Han må ta ansvaret sitt her. Man jobber for å leve og ikke lever for å jobbe.

Anonymous poster hash: 08fa2...7e8

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe liknende, masse løgner i fortrolige samtaler. På "gutteturer" på fjellet viste det seg at han hadde vært i byen hos henne i stedet osv.

Det ble slutt. Tror ikke vi noen gang hadde klart oss i lengden sammen. Gikk til terapeut en stund, men han var ikke åpen og innstilt på å jobbe med forholdet. Ville bare gjennom "pliktløpet" før vi kunne gå hvert til vårt og si at han hadde forsøkt alt.

Dette vil slite på deg resten av ditt liv. Og det du må bestemme deg for er om du er glad nok i mannen din og i livet dere lever til at du kan bære sorgen og skuffelsen videre.

Det er ikke nødvendigvis stor katastrofe for barn å leve i to hjem. Foreldrenes kjærlighet er det aller aller viktigste for barn. Hvis du er trist og stresset, kan det være verre for dem å oppleve enn at du er en rolig og kjærlig mor som bor i egen bolig.

Jeg ville gått til psykolog selv hvis jeg var deg, og fått hjelp til å sortere følelser og tanker om livet videre. Dette kan slite deg ut psykisk og fysisk og alternativet er ikke nødvendigvis et dårligere liv. Jeg har det bra nå, er rolig og fornøyd. Og jeg er ikke på noen måte en dårligere mor enn da jeg bodde sammen med faren til barna.

Anonymous poster hash: e75b0...4de

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i en slik situasjon som du, og er veldig lei for at du opplever dette.

Jeg tenker det at dere har gått igjennom en del og at du sitter å tenker og grubler og vet ikke hva du vil. Jeg leste i den andre tråden du hadde at ei hadde opplevd utroskap og ble i ekteskapet i 10 år til før hun dro, det er så utrolig trist å måtte bruke flere år på livet sitt for å finne ut om ekteskapet er verdt å redde.

Jeg har gått igjennom ekteskapsbrudd der jeg levde i usikkerhet i to år før jeg valgte å gå. Både pga mistanken om utroskap og en umoden oppførsel av han, men nå i ettertid sitter jeg å tenker " hvorfor brukte jeg så lang tid på å finne ut om jeg ønsker dette?" Hvor mye kunne jeg gjort på de to årene? Hvis ting ikke ordner seg innen to år så mener jeg at forholdet er rimelig kjørt og vanskelig å fikse.

Jeg føler også at jeg kaster bort mye av meg selv med å vurdere altfor lenge og i en ung alder er det lang tid.

Du må tenke og vurdere og prate med han og se om dere kan komme dere i terapi. Utroskap er vanskelig å glemme, men ikke bruk år på å finne ut at det ikke var verdt det. Da er det bedre at du flytter ut en liten stund og dere bytter på barna, det kan være en skikkelig vekker for forholdet og du får ting på avstand og kan vurdere det derfra. Ja dere har barn og jeg vet du vil skåne dem, men jeg tror det er bedre å fikse ting når de er unge og dere evnt får en skikkelig skikk på forholdet enn at dere lever halvhjerta på kjærligheten til barna flytter ut.

Anonymous poster hash: 105d8...f3f

[AnonymBruker]

Husk en ting:

Det er veldig vondt for voksne barn å oppleve at foreldrene går fra hverandre i det øyeblikket de flytter ut av hjemmet. At foreldrene bare var sammen for å skåne barna og at det ikke lenger var noe kjærlighet mellom dem.

Det blir jo på en måte en slags løgn for barna, at man er et par som bare holder sammen fordi man tror det er det beste for alle...

Anonymous poster hash: e75b0...4de