Fortelle familie om overgrep?

[AnonymBruker]

Har noen erfaringer å dele angående å fortelle om overgrep, til familien sin?

Skjedde med meg en gang når jeg var 14, og en gang når jeg var 15. Guttene var 17 og 18. Jeg er 17 nå, så det er en stund siden. Jeg har hatt post traumatisk stress syndrom, fortalte det for første gang til psykiateren min for ca 1 år siden, og kjæresten min. Har ikke sagt det til noen andre.

Er det best å la være å fortelle det til familie, for å ikke gjøre dem trist? Noen råd eller opplevelser?

Anonymous poster hash: fc3a1...d14

[Ava Mae]

Jeg ser ikke hvorfor du ikke skal fortelle dette til familien din? Som forelder vil det selvfølgelig være kjempetøft å få høre at noen har misbrukt barnet ditt, men som mor selv må jeg si at jeg heller ville tatt viten om at det har skjedd og den smerten som følger med og kanskje muligheten til å både hjelpe og støtte enn å en dag finne ut at barnet mitt har gjennomgått en slik opplevelse og i tillegg båret på den helt selv.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvorfor du ikke skal fortelle dette til familien din? Som forelder vil det selvfølgelig være kjempetøft å få høre at noen har misbrukt barnet ditt, men som mor selv må jeg si at jeg heller ville tatt viten om at det har skjedd og den smerten som følger med og kanskje muligheten til å både hjelpe og støtte enn å en dag finne ut at barnet mitt har gjennomgått en slik opplevelse og i tillegg båret på den helt selv.

På grunn av at jeg har jobbet lenge med det hardt i 1 år allerede, og ting føles mye bedre nå enn det gjorde for 1 år siden. Og jeg er redd for at å se reaksjonen til foreldrene mine kan gjøre dette mye verre for meg, da jeg har bragt sorgen på noen andre og sliter med samvittigheten. Moren min er utrolig følsom og jeg ser for meg hvor grusomt det hadde vært å fortelle det til spesielt henne. Samtidig ønsker jeg noen dager å si det, ettersom det plutselig blir vanskelig igjen og det er ensomt. Usikker på om det bringer med seg mer vondt enn godt. Overgrepene har ødelagt en del av livet mitt allerede, jeg har ikke lyst å ødelegge noen flere sitt med å dele det. Veldig splittede tanker!

Anonymous poster hash: fc3a1...d14

[Ava Mae]

Jeg skjønner godt at du er delt og jeg ser begge sider av saken, men jeg må ærlig innrømme at jeg føler jeg kommer litt til kort i og med at jeg ikke har noen erfaringer med overgrep personlig. Jeg har likevel en del vonde erfaringer med meg i livet og jeg er sjeleglad for at jeg alltid har hatt et åpent og ærlig forhold med moren min som jeg alltid har kunnet fortelle alt til. Slik har vi det den dag i dag og jeg håper dette er noe jeg kan ta med meg i mine egne relasjoner til mine barn. Men som mor selv kan jeg bare si at jeg ville visst uten tvil. Ja,det vil være vondt for moren din å høre det du har opplevd men dette følger rett og slett med det å få barn og det er vi som er foreldre smertelig klar over. Men det at hun som mor kan være en viktig støttespiller ville hvertfall for meg veid opp for den sorgen. Lykke til videre

[AnonymBruker]

håper du kan tenke litt på deg selv også ts.. det er ikke sånn at du MÅ skåne dine nærmeste for noe DU har blitt utsatt for. tenk heller på om det ville hjulpet deg og dele dette.(etter at sjokket legger seg da)

Jeg ble seksuelt,voldelig og psykisk missbrukt av faren min fra jeg var veldig lita til tenåring. fortalte det til mamma da jeg var 19. det var klart helt forferdelig. ja det var jo "hennes skyld" hun "kunne" ha stoppet det osv. vet hun slet veldig . men nå er dette 5 år sia. og jeg er kjempe glad for at hun vet om det. følte før at jeg måtte skjule en del av meg. nå forstår hun meg hvis jeg blir redd for noen pga en stemme/lyd/bilde/ord . du vet hva jeg mener siden du og har ptsd.

Dette er jævlig å være så alene om. JA det kommer til å være pissevondt for familien din,ts i starten. etterhvert tror jeg de vil være glad for å ha sjansen til å støtte og hjelpe deg.og jeg tror du vil være glad for at du har delt det og får mer støtte. selvom du har jobbet mye med dt osv er det noe helt spesielt at mennesker i hverdagen din forstår deg.

for eks da jeg skulle føde. jeg hadde med en som visste om historien min. det er jo veldig ekkelt å bli undersøkt osv når man har blitt utsatt for sånt samt de smertene og ikke ha kontroll over situasjonen minner om... ja da kunne ddenne personen forsvare meg eller passe på at de var forsiktige meg meg. da var jeg utrolig takknemmelig for at den personen visste dette om meg.

Anonymous poster hash: 35f57...731

[minister-mio]

På grunn av at jeg har jobbet lenge med det hardt i 1 år allerede, og ting føles mye bedre nå enn det gjorde for 1 år siden. Og jeg er redd for at å se reaksjonen til foreldrene mine kan gjøre dette mye verre for meg, da jeg har bragt sorgen på noen andre og sliter med samvittigheten. Moren min er utrolig følsom og jeg ser for meg hvor grusomt det hadde vært å fortelle det til spesielt henne. Samtidig ønsker jeg noen dager å si det, ettersom det plutselig blir vanskelig igjen og det er ensomt. Usikker på om det bringer med seg mer vondt enn godt. Overgrepene har ødelagt en del av livet mitt allerede, jeg har ikke lyst å ødelegge noen flere sitt med å dele det. Veldig splittede tanker! Anonymous poster hash: fc3a1...d14

du har ikke bragt noe på noen og er uten skyld i dette

[Gjest stian86]

Er ikke noe ekspert her, men tenker du må gjøre det som føles rett for deg. Og hva som føles rett for deg, er det bare du som vet.

[AnonymBruker]

Hvordan skjedde overgrepene?

Min veninne opplevde det samme da hun var 14, og det skjedde på en fest. Det var noen som delte ut øl og hun fikk i seg litt. Når festen er over så finner jeg henne ved en brygge like ved og storgråter. Det var to på 18 som hadde voldtatt henne. Jeg er den eneste som vet ettersom hun ikke har fortalt familien sin ennå og dette hendte en sommer for 6 år siden.

Anonymous poster hash: e757e...cb4

[Gjest BettyBoop]

Har noen erfaringer å dele angående å fortelle om overgrep, til familien sin?

Skjedde med meg en gang når jeg var 14, og en gang når jeg var 15. Guttene var 17 og 18. Jeg er 17 nå, så det er en stund siden. Jeg har hatt post traumatisk stress syndrom, fortalte det for første gang til psykiateren min for ca 1 år siden, og kjæresten min. Har ikke sagt det til noen andre.

Er det best å la være å fortelle det til familie, for å ikke gjøre dem trist? Noen råd eller opplevelser?

Anonymous poster hash: fc3a1...d14

jeg tror det er best å fortelle. Om du fortsatt sliter med dette så ønsker jo foreldre å hjelpe om barnet deres har det vanskelig

[Gjest BettyBoop]

På grunn av at jeg har jobbet lenge med det hardt i 1 år allerede, og ting føles mye bedre nå enn det gjorde for 1 år siden. Og jeg er redd for at å se reaksjonen til foreldrene mine kan gjøre dette mye verre for meg, da jeg har bragt sorgen på noen andre og sliter med samvittigheten. Moren min er utrolig følsom og jeg ser for meg hvor grusomt det hadde vært å fortelle det til spesielt henne. Samtidig ønsker jeg noen dager å si det, ettersom det plutselig blir vanskelig igjen og det er ensomt. Usikker på om det bringer med seg mer vondt enn godt. Overgrepene har ødelagt en del av livet mitt allerede, jeg har ikke lyst å ødelegge noen flere sitt med å dele det. Veldig splittede tanker!

Anonymous poster hash: fc3a1...d14

hvorfor skal du ha dårlig samvittighet? Dette er jo ikke din feil.

[AnonymBruker]

Og en ting til som jeg glemte, dette er ikke din skyld.

Foreldrene dine forstår nok ikke hvorfor du har det ille, får de vite kan de forstå, og forstår de kan de lettere hjelpe deg.

Anonymous poster hash: 4efdb...c8e

[Adhara]

Ryddet for spekulasjoner + svar, samt flyttet til Barn og Familie.

Irrlys, mod.