Innsett at jeg aldri blir pappa, eller får kjæreste.

[AnonymBruker]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser)

- Vil aldri tørre å flørte med noen

- Jeg blir sliten av sosial omgang

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

[koskenkorva]

Er du villig til å gjøre noe med dette da? Er du villig til å prøve å få fremtiden til å se lysere ut, ved feks. å komme deg ut blant folk og sånt?

Forresten:

Jeg har ingen utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

Dette er meg også. Men jeg har hatt kjæreste i 5 år nå, så aldri si aldri. Hadde jeg møtt meg selv så hadde jeg ikke likt meg, jeg er veldig negativ til alt. Så om jeg har klart å få meg kjæreste, skal nok du klare det og. Bare ikke sett lista så høyt. Ikke gå for en 7'er om du selv er en 4'er.

Endret 5. september 2014 av koskenkorva

[umwar]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse Det kan du ta

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt Det kan du skaffe på flere måter. Bla ved å ta utdannelse

- Kommer aldri til å få råd til eget hus Igjen, bedre inntekt --> mulighet for hus

- Har selvdestruktive tanker

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser)

- Vil aldri tørre å flørte med noen

- Jeg blir sliten av sosial omgang Vi er flere. Trenger ikke hundrevis av venner for å kunne få kjæreste.

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

De andre tingene kan du få hjelp av psykolog/coach /healer (alt ettersom). Litt innsats, eller et spark bak, så kan du fikse dette

[Gjest Vevila]

Eneste som hadde vært dealbreaker for meg her er tanken om at fremtiden er dyster og mørk. Det er veldig slitsomt å være rundt konstant negative mennesker, så dette ville jeg jobbet med. Det er absolutt ikke en umulighet for deg å få kjæreste og bli pappa en gang. Hvor gammel er du?

[Gjest brutal_mann]

Er du villig til å gjøre noe med dette da? Er du villig til å prøve å få fremtiden til å se lysere ut, ved feks. å komme deg ut blant folk og sånt?

Forresten:

Jeg har ingen utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

Dette er meg også. Men jeg har hatt kjæreste i 5 år nå, så aldri si aldri. Hadde jeg møtt meg selv så hadde jeg ikke likt meg, jeg er veldig negativ til alt. Så om jeg har klart å få meg kjæreste, skal nok du klare det og. Bare ikke sett lista så høyt. Ikke gå for en 7'er om du selv er en 4'er.

Du er kvinne. Det finnes ikke sammenlignbart.

[AnonymBruker]

Slik som situasjonen er nå, er jeg helt enig. Ingen normal kvinne er sannsynligvis interessert i deg. Det handler ikke om kravstorhet, men helt normale preferanser.

Du kan jo heller ikke oppdra barn når du har en slik overveldende angst, om du så hadde fått muligheten.

Men jeg har heller ikke sympati, for dette er en situasjon andre har hatt og det er en situasjon du kan komme ut av. Så hvis du bare vil klage, fortsett på samme linje. Hvis du vil ha noen av tingene du listet opp, forandre livet ditt.

Anonymous poster hash: 41579...052

[AnonymBruker]

Jepp verden er brutal ts - synd men sant. Men det eneste som fungerer om du syntes verden er brutal er å møte den med brutalitet. Ta vare på de rundt deg, vær brutal mot de som går mot deg. Knus de som vil deg vondt.

Anonymous poster hash: a73ab...09d

[Gjest BettyBoop]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser)

- Vil aldri tørre å flørte med noen

- Jeg blir sliten av sosial omgang

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

gjør no med det da.

[KajsaSueReturns]

Slik som situasjonen er nå, er jeg helt enig. Ingen normal kvinne er sannsynligvis interessert i deg. Det handler ikke om kravstorhet, men helt normale preferanser.

Du kan jo heller ikke oppdra barn når du har en slik overveldende angst, om du så hadde fått muligheten.

Men jeg har heller ikke sympati, for dette er en situasjon andre har hatt og det er en situasjon du kan komme ut av. Så hvis du bare vil klage, fortsett på samme linje. Hvis du vil ha noen av tingene du listet opp, forandre livet ditt.

Anonymous poster hash: 41579...052

Og akkurat dette er det eneste du går glipp av? Virker det spesielt fristende? Kvinner som dehumaniserer deg og kun forventer at du skal ta deg sammen når du har det tungt? Være mann/maskin nok for dem?

Jeg er dog enig i at du ikke kommer til å takle kvinner og familielivet tilstrekkelig med en angstlidelse, men du har heller ikke godt av dem her og nå. Faktisk vil jeg hevde at de fleste menn ikke har gått av å være for mye sammen med kvinner. De tar enkelt for mye plass og de ser hovedsaklig på deg som noe som skal tilføre deres eksistens verdi, mens din eksistens ikke har noen verdi utover det du har å tilby dem, akkurat som andre hunndyr i pattedyrriket.

Jeg tror problemet ditt egentlig ligger i følelsen av å være ekskludert. Det å være ekskludert fra muligheten til å dø ville kunne skapt en depresjon og en angstrespons. Det er så endelig liksom og du blir frarøvet noe du ser på som helt naturlig alle andre har muligheten til, men det betyr jo ikke at du egneltig vil dø her og nå for det. Men faktum er at alt for mange menn blir mer deprimert av å være i forholdene enn det de ville vært som single. Dama deres lengter nok mye etter en eller annen eks som var mer spennende enn alt det maset hennes har gjort hennes utslitte nåværende type til, og innerst inne ser disse mennene at de blir brukt av både kjærester og unger. Vil du virkelig være en smålubben fyr som går rundt å drasser på en like smålubben bikje med en energisk, men uflidd og forfallen kvinne spankulerende rakrygga og fornøyd ved siden av deg i sin egen verden med en stygg manikyr, joggebukse og lite sminke, mens hun enten stirrer på mobilen eller gløtter bort på yngre menn som naivt nok lengter etter den partnertilværelsen disse etablerte mennene angrer på? Det hele er en illusjon, kvinner er på ingen måte noe å trakte etter, de er ikke spennende, de er ikke morsomme, og etter en tid er de ikke engang spesielt sexy (gitt at hun i hele tatt var det i utgangspunktet.)

Jeg tror ikke du skal føle deg nedfor for å føle deg utilstrekkelig på partnermarkedet, men du bør jobbe deg ut av en sinnstilstand som forteller deg at du ikke kan ting. Det er jo den som hovedsaklig tar knekken på livskvaliteten din.

Endret 5. september 2014 av KajsaSueReturns

[Gjest EnFyr]

Viss jeg var deg ville jeg reist til psykolog og fått hjelp for det du sliter med. Det er nok en del som har det slik som deg, men det er viktig å prøve å bli glad igjen. Slik at en har det godt med seg selv. Det er viktig, fordi du er den som må ta kontakt med andre og damer, de kommer stort sett aldri til deg. I tillegg er det jo viktig å huske på at de fleste er jo gode mennesker, og det er jo noe godt å være i kontakt med andre. Kanskje du blir sliten av å passe på, nemlig fordi noen andre har vert stygge mot deg?

Videre kan du jo ta utdanning, du kan arbeide hardt og få en god jobb. Når en arbeider hardt får en også mer selvtillit, og vil derfor få det bedre med seg selv. Da føler en at en har suksess og det er veldig viktig. Ikke hør på folk som sier at du ikke greier noe, for det gjør du. Bare en arbeider.

Om du ikke finner deg noen likevel, så kan du jo kanskje finne noen i utlandet. Verden er ikke så stor som før, og en person som deg, er sikkert så grei, at både du og henne vil bli glad.

Du er kvinne. Det finnes ikke sammenlignbart.

Bare slutt med det der brutal_mann.

[Gjest Minesveiper]

Virkeligheten i dag er slik at de mennene som går ut og tar det de vil ha får det. Sitter du hjemme og griner kommer du ingen vei.

Nå har jeg opplevd depresjoner osv i mitt liv så jeg vet hvor svart ting kan se ut og føles, men det forandrer ikke hvordan ting funker. Man må gjøre en innsats..

[AnonymBruker]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse Gå å få deg en utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt Skaff deg en deltisjobb mens du studerer

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker Bestill time hos en psykolog

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser)

- Vil aldri tørre å flørte med noen

- Jeg blir sliten av sosial omgang

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

Anonymous poster hash: cebf5...a84

[AnonymBruker]

hvorfor er du ute etter dame og barn nå ?, få orden på livet dit først. Du må fungere alene for å ha sjanse for å få et forhold til å fungere. Gjør noe med den negative tankegangen, få deg en mål å jobbe mot. Du må kunne stå på din egne bein mentalt før du er istand til å dele livet dit med noen.

jeg tror hvis du ordner opp i livet ditt, og får et mer lyst syn på livet resten komme seg.

Anonymous poster hash: d0413...132

[Gjest EnFyr]

Og akkurat dette er det eneste du går glipp av? Virker det spesielt fristende? Kvinner som dehumaniserer deg og kun forventer at du skal ta deg sammen når du har det tungt? Være mann/maskin nok for dem?

Jeg er dog enig i at du ikke kommer til å takle kvinner og familielivet tilstrekkelig med en angstlidelse, men du har heller ikke godt av dem her og nå. Faktisk vil jeg hevde at de fleste menn ikke har gått av å være for mye sammen med kvinner. De tar enkelt for mye plass og de ser hovedsaklig på deg som noe som skal tilføre deres eksistens verdi, mens din eksistens ikke har noen verdi utover det du har å tilby dem, akkurat som andre hunndyr i pattedyrriket.

Jeg tror problemet ditt egentlig ligger i følelsen av å være ekskludert. Det å være ekskludert fra muligheten til å dø ville kunne skapt en depresjon og en angstrespons. Det er så endelig liksom og du blir frarøvet noe du ser på som helt naturlig alle andre har muligheten til, men det betyr jo ikke at du egneltig vil dø her og nå for det. Men faktum er at alt for mange menn blir mer deprimert av å være i forholdene enn det de ville vært som single. Dama deres lengter nok mye etter en eller annen eks som var mer spennende enn alt det maset hennes har gjort hennes utslitte nåværende type til, og innerst inne ser disse mennene at de blir brukt av både kjærester og unger. Vil du virkelig være en smålubben fyr som går rundt å drasser på en like smålubben bikje med en energisk, men uflidd og forfallen kvinne spankulerende rakrygga og fornøyd ved siden av deg i sin egen verden med en stygg manikyr, joggebukse og lite sminke, mens hun enten stirrer på mobilen eller gløtter bort på yngre menn som naivt nok lengter etter den partnertilværelsen disse etablerte mennene angrer på? Det hele er en illusjon, kvinner er på ingen måte noe å trakte etter, de er ikke spennende, de er ikke morsomme, og etter en tid er de ikke engang spesielt sexy (gitt at hun i hele tatt var det i utgangspunktet.)

Jeg tror ikke du skal føle deg nedfor for å føle deg utilstrekkelig på partnermarkedet, men du bør jobbe deg ut av en sinnstilstand som forteller deg at du ikke kan ting. Det er jo den som hovedsaklig tar knekken på livskvaliteten din.

Du har et lite poeng der, det virker som om kvinner i dag ikke skal gi, men bare få. Som om forhold er til for dem, og mannen er en maskin.

Aldri får en noe medfølelse, noe mange virkelig mangler i dag. Selv om folk har det materielt bra i gjennomsnitt, er det likevel noen som ikke tjener så mye, andre sliter med handlinger andre har utført mot dem. Eller andre ting de ikke kan gjøre noe med. Hvor er medfølelsen, noe jeg tror de fleste menn faktisk trenger i et forhold. Å for en gang skyld ikke få slengt i trynet at du er en helvetes taper og må ta deg sammen. Men at det er noen som bryr seg om deg og, i alle fall 1.

Endret 5. september 2014 av EnFyr

[AnonymBruker]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse : Skaff deg en utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt: Utdannelse = potensielt bedre jobb = potensielt større inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus : Luksusproblem

- Har selvdestruktive tanker: Gjør noe du mestrer. Matlaging, hagearbeid, ett eller annet som gir deg mestringsfølelse.

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser) : Eksponeringsterapi. Oppsøk situasjoner du synes er ubehagelig. Feks: Kjør bilen ut av garasjen og inn igjen.

- Vil aldri tørre å flørte med noen : Prøv nettdating.

- Jeg blir sliten av sosial omgang : Velkommen i gjengen.

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk: Du trenger mål i livet, noe å jakte på som gjør hverdagen mer spennende. Feks å skaffe deg en utdannelse.

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold: Hva så?

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

Anonymous poster hash: c63f3...ea8

[Gjest extra]

Det er helt bombesikkert.

- Jeg har ingen utdannelse

- Jeg har ikke jobb som gir god nok inntekt

- Kommer aldri til å få råd til eget hus

- Har selvdestruktive tanker

- Jeg har angst, og er nervøs for bittesmå ting (kjøre bil, snakke i forsamlinger, møte nye mennesker, være i begivenhetenes sentrum, ta små avgjørelser)

- Vil aldri tørre å flørte med noen

- Jeg blir sliten av sosial omgang

- Er fastlåst på tanken om ting var bedre før, og at fremtiden er dyster og mørk

- Har for lite seksuell erfaring, og erfaring med forhold

and the list goes on..

Jeg vet med sikkerhet at dette ikke er paranoide tanker, men helt reellt.

Anonymous poster hash: 70362...28f

Dette var trist å lese. Jeg kan skjønne at du tenker slik, men tror du at med tiden kan finne styrken hos deg til å starte et sted? Det er ikke sikkert du får alt slik du ønsker det, men kan noe som likner være greit for din del? Som en skrev over; kan du gå for en firer selv om du opprinnelig ønsket deg en syver?

Peace man!

[Marie90]

Du har et lite poeng der, det virker som om kvinner i dag ikke skal gi, men bare få. Som om forhold er til for dem, og mannen er en maskin.

Aldri får en noe medfølelse, noe mange virkelig mangler i dag. Selv om folk har det materielt bra i gjennomsnitt, er det likevel noen som ikke tjener så mye, andre sliter med handlinger andre har utført mot dem. Eller andre ting de ikke kan gjøre noe med. Hvor er medfølelsen, noe jeg tror de fleste menn faktisk trenger i et forhold. Å for en gang skyld ikke få slengt i trynet at du er en helvetes taper og må ta deg sammen. Men at det er noen som bryr seg om deg og, i alle fall 1.

Folk flest er mest fokusert på seg selv, både menn og kvinner. Også de som sliter.

Menn med suksess i livet har generelt lite sympati med "laverestående" menn. Så og si alle menn jeg kjenner med god utdannelse, mye penger, bra drag på damene og som er generelt i god form er mer disponert til å si "ta deg sammen" og "få fatt på livet ditt". De jobber hardt - mentalt og fysisk - for å komme dit de er, og de vet også at det kreves litt hard disiplin. Ofte har de fedre som satte denne mentaliteten i dem.

Likevel forventes det mer at kvinner sympatiserer og gir en god klem enn at menn gjor det. Antakelig fordi kvinner visstnok er det mer moralske og empatiske kjonn. Dersom du synes livet ditt suger og du har en drittjobb går du ikke til den mest selvsikre vinneren på jobb for å gråte på skulderen hans. Kanskje fordi du vet hvordan han hadde reagert. Det er litt lettere å klage til kvinner.

Så jeg stusser ofte over at menn klager over kvinners manglende empati når mennene de "konkurrerer" med på markedet har langt mindre av det. Det handler bare om andre krav og forventninger.

Det er litt vanskelig for kvinner å gi råd i slike sammenhenger. Jeg har mang en gang hoert menn si at kvinner lyver om hva de ser etter og hva de liker. Hvis en kvinne sier at hun vil ha en snill fyr lyver hun, det er jo drittsekkene som drar damene. Hvis hun sier hun ikke bryr seg om penger lyver hun, rike menn drar jo penger som bare det. Dersom du skriver et innlegg på KG om hvordan alt suger og hun sier "synes du virker herlig jeg :)" så VET du at hun lyver - din egen erfaring forteller deg jo at hun enten ikke er oppriktig eller et unntak, da kvinner flest ikke går for deg.

Da er selvsagt fristende å bidra med litt åpen brutalitet og si det som det er (siden menn visstnok vil ha sannheten) - en fyr med ekstremt negativitet, null selvtillit og et lite berikende liv er ikke interessant for meg som partner. Og dette er selvsagt feil - for hvordan kan man vise så lite sympati?

TS må ta tak i eget liv og han må selv finne ut hvordan det best skal gjores. Noen motiveres av et spark bak, noen trenger bare godord. Dersom han ikke klarer å endre sitt eget liv hverken med konstruktiv kritikk eller med en klapp på skulderen, så er det begrenset hva utenforstående kan gjore for ham.

[Gjest Hummels]

Hvis kvinner kun er ute etter menn med jobb og utdannelse så kan vertfall jeg nyte singel livet og ons resten av livet. Mye bedre det.

[Gjest EnFyr]

Folk flest er mest fokusert på seg selv, både menn og kvinner. Også de som sliter.

Menn med suksess i livet har generelt lite sympati med "laverestående" menn. Så og si alle menn jeg kjenner med god utdannelse, mye penger, bra drag på damene og som er generelt i god form er mer disponert til å si "ta deg sammen" og "få fatt på livet ditt". De jobber hardt - mentalt og fysisk - for å komme dit de er, og de vet også at det kreves litt hard disiplin. Ofte har de fedre som satte denne mentaliteten i dem.

Likevel forventes det mer at kvinner sympatiserer og gir en god klem enn at menn gjor det. Antakelig fordi kvinner visstnok er det mer moralske og empatiske kjonn. Dersom du synes livet ditt suger og du har en drittjobb går du ikke til den mest selvsikre vinneren på jobb for å gråte på skulderen hans. Kanskje fordi du vet hvordan han hadde reagert. Det er litt lettere å klage til kvinner.

Så jeg stusser ofte over at menn klager over kvinners manglende empati når mennene de "konkurrerer" med på markedet har langt mindre av det. Det handler bare om andre krav og forventninger.

Det er litt vanskelig for kvinner å gi råd i slike sammenhenger. Jeg har mang en gang hoert menn si at kvinner lyver om hva de ser etter og hva de liker. Hvis en kvinne sier at hun vil ha en snill fyr lyver hun, det er jo drittsekkene som drar damene. Hvis hun sier hun ikke bryr seg om penger lyver hun, rike menn drar jo penger som bare det. Dersom du skriver et innlegg på KG om hvordan alt suger og hun sier "synes du virker herlig jeg :)" så VET du at hun lyver - din egen erfaring forteller deg jo at hun enten ikke er oppriktig eller et unntak, da kvinner flest ikke går for deg.

Da er selvsagt fristende å bidra med litt åpen brutalitet og si det som det er (siden menn visstnok vil ha sannheten) - en fyr med ekstremt negativitet, null selvtillit og et lite berikende liv er ikke interessant for meg som partner. Og dette er selvsagt feil - for hvordan kan man vise så lite sympati?

TS må ta tak i eget liv og han må selv finne ut hvordan det best skal gjores. Noen motiveres av et spark bak, noen trenger bare godord. Dersom han ikke klarer å endre sitt eget liv hverken med konstruktiv kritikk eller med en klapp på skulderen, så er det begrenset hva utenforstående kan gjore for ham.

Jeg er ganske disiplinert og kan fort si at noen skal ta seg sammen, men jeg har også kjent byrden ved det at andre har gjort mot meg og hvor mye det har ødelagt. Selv tar jeg en ganske god utdanning, og har absolutt medfølelse med mannen som skriver her. Jeg er vel en av de få da som faktisk har evnen til å sette meg inn i andre sin situasjon.

Akkurat her synes jeg en kan vise respekt og medfølelse, ved å f.eks. si ting på en skikkelig måte. Når en person sliter, skal en ikke prate slik til de. En skal si ting som er hensiktsmessig, på en god måte. Ikke si "ta å ord livet ditt [taper]". Det gjør jævlig ilt å bli kalt taper, når det er så viktig i dag å være en vinner.

Her handler det ikke om å vise medfølelse med hvemsomhelst, men med mannen din. Og ja, det betyr vel mer for alle karer at damene viser medfølelse, sånn på generell basis. Grunnen vet jeg ikke.

Endret 5. september 2014 av EnFyr

[AnonymBruker]

Så jeg stusser ofte over at menn klager over kvinners manglende empati når mennene de "konkurrerer" med på markedet har langt mindre av det. Det handler bare om andre krav og forventninger.

Mange av disse har faktisk en del empati, det bare vises ikke på samme måte som blant kvinner. Der kvinner klemmer, trøster etc. kommer menn gjerne med peptalk. Selv om det kan virke litt skarpt er det normalt ikke vondt ment.

Selvsagt er det noen av disse mennene som vil kalle deg jævla taper og andre ting. Men da er det gjerne en indikasjon på psykopatiske trekk eller at vedkommende selv har psykiske problemer.

Anonymous poster hash: a73ab...09d