Fra samboere til særbo erfaringer

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg ønsker å forhøre meg litt om noen har erfaringer fra å være samboere med mine og dine og til å bli særbo.

Jeg og min samboer har vært sammen i ca 2 år. Jeg har 2 barn på fulltid, dvs ingen samvær med far, og han har 1 barn og er i samme situasjon.

Vi kastet oss i det og flyttet sammen allerede etter 5 mnd, grunnet lang avstand mellom oss. Vi tenkte vel som så at dette kom til å gå enkelt og greit, men skal jammen si det har sine utfordringer på mange plan. Barna er forressten 6,8 og 11 år.

Hovedfokuset disse årene har vært å bruke tid på å venne oss til en ny familiesituasjon og alt dette medfører. Vi har hatt og har fremdeles store utfordringer rund det å bli en fullkommen familie og å finne sin plass i flokken.
Vi har valgt å bortprioritere oss som par som igjen har ført til at vi har sklidd i fra hverandre. Forholdet har vel skrantet i rundt 1 år og føles veldig utholdelig slik situasjonen er nå.

Det å tenke tanken på å velge særbo virker både skremmende, men samtidig befriende.

Noen som har vært i samme situasjon som kan dele erfaringer med meg?

Anonymous poster hash: 035d6...2f1

[Anglofil]

Jeg har vært i et forhold der vi var særboere. Vi gikk fra å være samboende gifte til å være særboere. Det gikk egentlig greit sånn sett, jeg synes ikke overgangen fra samboerskap til særboerskap var særlig stor, og det hadde sine fordeler da det var en del uenigheter mellom oss hvordan vi skulle gjøre ting. Vi slapp kranglene om småting som vi ofte kunne oppleve.

Derimot gikk ikke forholdet i lengden, men det hadde lite med særboerskapet å gjøre. Vi sluttet å elske hverandre og da var veien kort ut av forholdet når vi allerede var særboere. I dag er jeg samboer med ny mann og det er nok ikke aktuelt å bli særboer igjen, men man vet aldri. Det har noe med å kunne dele livet sitt med noen, og når man er gift så føler jeg samboerskap egentlig hører med. Det jeg savnet aller mest som særboer var følelsen av trygghet og samhold.

Mvh Yvonne

Endret 5. september 2014 av Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg tror at å flytte fra hverandre, vil være starten på slutten.

Dere kan ikke "la barna vinne" hele tiden. Ja, det er en utfordring å få nye søsken, men nå burde de ha klart å justere seg til situasjonen, halvannet år senere.

Dere må heller begynne med familieråd en gang i uken, og rett og slett sette grenser for hva slags oppførsel dere forventer av deres barn. I familierådet kan de også få komme med sine utfordringer, og sammen kan dere finne ut hvordan ting kan løses.

Men, dere er voksne og skal sørge for at ungene blir gode voksne en gang. Det betyr at de må lære seg å tilpasse seg. Det virker som dere har sydd pyter under armene på barna under prosessen, og at dette suger all energi ut av dere.

I tillegg bør du og din samboer gå til familievernkontoret og få litt rådgivning der, for forholdet dere imellom.

Husk; barn tilpasser seg lett hvis de må. Men hvis de hele tiden "vinner", vil de aldri tilpasse seg. Det er lov å prioritere seg selv litt som forelder også.

Anonymous poster hash: 348ba...203

[AnonymBruker]

Meg over her; Er din manns barn en datter eller en sønn? Min erfaring er at fedre med døtre har vanskelig for å slippe den overbeskyttende rollen, som igjen fører til forskjellsbehandling overfor dine barn.

Anonymous poster hash: 348ba...203

[Rusket81]

Meg over her; Er din manns barn en datter eller en sønn? Min erfaring er at fedre med døtre har vanskelig for å slippe den overbeskyttende rollen, som igjen fører til forskjellsbehandling overfor dine barn.

Anonymous poster hash: 348ba...203

Hei,

Min samboer har en datter på 11 år og jeg har også 2 jenter på snart 6 og 8 år.

Datteren til samboeren mistet i tillegg sin mor for kun få år siden samt har diagnosen adhd, versjonen hvor man blir innesluttet og trenger utrolig mye tilrettelagt for å føle seg trygg.

[AnonymBruker]

Vel, jeg ser at den er tøff, men noen voksne lar barna "hvile" for mye på en diagnose og gir etter altfor mye. Husk at utrygge barn trenger faste rammer, og det virker som dere kanskje er for ettergivende, noe som gjør at hun stadig vil prøve ut grensene - og gjør henne utrygg.

Vil gi dere samme råd som over her. Familieråd en gang i uken, og samlivsterapi for de voksne. Å flytte fra hverandre er begynnelsen på slutten.

Anonymous poster hash: 348ba...203

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold der vi var særboere. Vi gikk fra å være samboende gifte til å være særboere. Det gikk egentlig greit sånn sett, jeg synes ikke overgangen fra samboerskap til særboerskap var særlig stor, og det hadde sine fordeler da det var en del uenigheter mellom oss hvordan vi skulle gjøre ting. Vi slapp kranglene om småting som vi ofte kunne oppleve.

Derimot gikk ikke forholdet i lengden, men det hadde lite med særboerskapet å gjøre. Vi sluttet å elske hverandre og da var veien kort ut av forholdet når vi allerede var særboere. I dag er jeg samboer med ny mann og det er nok ikke aktuelt å bli særboer igjen, men man vet aldri. Det har noe med å kunne dele livet sitt med noen, og når man er gift så føler jeg samboerskap egentlig hører med. Det jeg savnet aller mest som særboer var følelsen av trygghet og samhold.

Mvh Yvonne

Takk for svar

Skjønner veldig godt det du skriver med å savne trygghet å samhold.

Slik forholdet våres er nå, er det nettopp dette jeg leter febrilskt etter. Som skrevet har vi store utfordringer når det gjelder å finne sin plass i familien samtidig som min samboer savner "hjem", tilbake til der han er vokst opp. Han og hans datter bodde der når vi traff hverandre, men flyttet hit pga praktiske årsaker.

Han har aldri klart å avslutte det kapittelet, og klart å gå videre. Det at han føler på dette og jeg føler meg utrygg, kan vel ikke utstråle god energi.

Praktisk sett ser jeg at det å kunne bli særbo, er nettopp det at man kan slippe endel av disse utfordringene, og slippe å måtte forholde seg til dette hver dag, men heller ha et valg.

Dette fremfor å stå i situasjonen hver dag og måtte tilrettelegge med alenetid.

Over i lenken skrives det og at dette er starten på begynnelsen, men trenger det å være det?

Dersom forholdet blir avsluttet, hadde det vel sannsynligvis ikke overlevd uansett tilegg til at overgangen vil bli mer skånsom.

Tar gjerne imot flere innspill

Anonymous poster hash: 035d6...2f1

[AnonymBruker]

Hva med parterapi for dere og familieterapi for alle?

Anonymous poster hash: 42027...490