Problemer med å bry meg om andre

[AnonymBruker]

Det er ikke det at jeg mangler empati, eller ikke er glad i mine nærmeste, men jeg sliter med å virkelig bry meg om andres problemer og ve og vel. Jeg får ofte dårlig samvittighet for de merkeligste ting, er veldig lettrørt og sliter med å ta livet av en flue (!).. men jeg klarer altså ikke å fullt ut ta innover meg og bry meg om andres små og store problemer. Nå skal det sies at jeg sliter med mitt, og er nok veldig selvsentrert og egoistisk pga utrygg oppvekst, og som mange med den bakgrunnen; jeg har mer til overs for dyr enn mennesker. Typisk brent barn tilfelle. Jeg er fryktelig glad i mamma og jeg er glad i kjæresten min, men jeg har altså problemer med å bry meg og å vise det. Jeg prøver å uttrykke omtanke og kjærlighet, men det blir litt krampeaktig og påtatt. Det kommer bare ikke naturlig for meg.

Er det flere som har det på den måten? Det plager meg fordi jeg ønsker å kunne være et mer varmt menneske og bry meg mer om de som er glad i meg. Men dette er vel ikke akkurat noe som kan endres på..

Anonymous poster hash: d4738...068

[summerrain]

Ja, jeg sliter med det i perioder. Vet ikke hvorfor, for jeg vil virkelig bry meg! Skulle virkelig ønske jeg var ett av disse varme menneskene, men det er jeg ikke.

[AnonymBruker]

Det er ikke det at jeg mangler empati, eller ikke er glad i mine nærmeste, men jeg sliter med å virkelig bry meg om andres problemer og ve og vel. Jeg får ofte dårlig samvittighet for de merkeligste ting, er veldig lettrørt og sliter med å ta livet av en flue (!).. men jeg klarer altså ikke å fullt ut ta innover meg og bry meg om andres små og store problemer. Nå skal det sies at jeg sliter med mitt, og er nok veldig selvsentrert og egoistisk pga utrygg oppvekst, og som mange med den bakgrunnen; jeg har mer til overs for dyr enn mennesker. Typisk brent barn tilfelle. Jeg er fryktelig glad i mamma og jeg er glad i kjæresten min, men jeg har altså problemer med å bry meg og å vise det. Jeg prøver å uttrykke omtanke og kjærlighet, men det blir litt krampeaktig og påtatt. Det kommer bare ikke naturlig for meg.

Er det flere som har det på den måten? Det plager meg fordi jeg ønsker å kunne være et mer varmt menneske og bry meg mer om de som er glad i meg. Men dette er vel ikke akkurat noe som kan endres på..

Anonymous poster hash: d4738...068

Du er heldig. Jeg bryr meg om mine nærmeste og sett bort fra dem og i fra dyr så har jeg ikke engang empati for andre. Hadde jeg kjørt over en nabounge og en padde med ett uhell, så hadde jeg bekymret meg mere om bilen og den stakars padden enn om ungen. Andre menneskers issues affiserer meg ikke. Jeg eier ikke empati, forståelse eller tålmodighet for de jeg ikke bryr meg om.

Anonymous poster hash: 85e86...8ad

[AnonymBruker]

Du er heldig. Jeg bryr meg om mine nærmeste og sett bort fra dem og i fra dyr så har jeg ikke engang empati for andre. Hadde jeg kjørt over en nabounge og en padde med ett uhell, så hadde jeg bekymret meg mere om bilen og den stakars padden enn om ungen. Andre menneskers issues affiserer meg ikke. Jeg eier ikke empati, forståelse eller tålmodighet for de jeg ikke bryr meg om.

Anonymous poster hash: 85e86...8ad

Jeg har det akkurat som deg.

Anonymous poster hash: 7d0c7...fef

[AnonymBruker]

Du er heldig. Jeg bryr meg om mine nærmeste og sett bort fra dem og i fra dyr så har jeg ikke engang empati for andre. Hadde jeg kjørt over en nabounge og en padde med ett uhell, så hadde jeg bekymret meg mere om bilen og den stakars padden enn om ungen. Andre menneskers issues affiserer meg ikke. Jeg eier ikke empati, forståelse eller tålmodighet for de jeg ikke bryr meg om.

Anonymous poster hash: 85e86...8ad

Hadde tenkt å si at jeg kjente meg igjen, men synes dette ble litt drastisk.

Likevel, jeg sliter veldig med å vise følelser ovenfor andre. Jeg er også veldig redd for å bli såret av venner og kjærester, og er derfor alltid veldig taktisk i valg av ord og handlinger. Har også hatt en turbulent oppvekst og måtte bli fort voksen, og det har gjort sitt med følelseslivet, i form av at jeg ikke orker så mye negativt snakk. Folk som klager mye over sykdom og livet, sliter jeg litt med å gi sympati til, fordi jeh av erfaring har opplevd at om man gir for mye oppmerksomhet til noen, melker de det for det er verdt. Jeg hater å dulle med folk. Og det verste jeg vet er venninner med kjærlighetssorg.

Jeg klarer ikke å genuint bry meg og jeg ender opp med å trøste halvhjertet.

Moren min setter jeg høyest i verden, men selv der kan det bli mye sykdom og negativitet, og da går alt inn det ene øret og ut det andre..

Anonymous poster hash: b8ae4...9d1

[Zevs]

Du er heldig. Jeg bryr meg om mine nærmeste og sett bort fra dem og i fra dyr så har jeg ikke engang empati for andre. Hadde jeg kjørt over en nabounge og en padde med ett uhell, så hadde jeg bekymret meg mere om bilen og den stakars padden enn om ungen. Andre menneskers issues affiserer meg ikke. Jeg eier ikke empati, forståelse eller tålmodighet for de jeg ikke bryr meg om.

Anonymous poster hash: 85e86...8ad

Dyssosial personlighetsforstyrrelse? Stemmer minst 3 av disse punktene?

1. Kald likegyldighet for andres følelser.
2. Markert og vedvarende ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelser
3. Manglende evne til å opprettholde varige forhold, men uten vansker med å etablere slike.
4. Meget lav toleranse for frustrasjon, lav terskel for aggressive utbrudd, inklusive voldsbruk.
5. Manglende evne til å oppleve skyldfølelse eller til å lære av erfaringer, særlig straff.
6. Markert tendens til å gi andre skylden, eller til å rasjonalisere den adferden som har brakt pasienten i konflikt med samfunnet.