Hvor viktig er den andres familie i jakten på en bedre halvdel?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en mann, han er så herlig... Det eneste som bekymrer meg er at familiene våre er SÅ ulike. Misforstå meg rett, jeg er ikke nødvendigvis skamfull over min, men jeg er usikker på om han kommer til å 'tåle det'?

Han kommer fra en ordentlig sammensveiset familie, der alt dreier seg om å ta vare på hverandre. I tillegg er de godt utdannet alle sammen og relativt velstående...

Min familie derimot? Hvordan enkelte i familien min oppfører seg har plaget meg i mange, mange år... Alkoholisert stefar, en bror som har tatt avstand fra flere andre familiemedlemmer i årevis på grunn av bagateller, søsteren min må være lystløgner, og flesteparten av de eier virkelig ikke folkeskikk...

Jeg er VIRKELIG lei meg for at jeg snakker slik om familien min, for ja, det er familie, men jeg skulle ønske vi bare kunne fungere som en vanlig familie, i tillegg er jeg redd for at dette skal være et drawback for en veldig familieorientert type...

'nei, vi har ikke familiemiddager vi, fordi stefaren min drikker seg alltid full, søsteren min sier hun skal komme, men dukker ikke opp, broren min kommer definitivt ikke fordi han snakker ikke med verken faren min eller søsteren min, men hvis han hadde kommet hadde han mest sannsynlig rapet alfabetet ved middagsbordet, til tross for at han er voksen...'?

Så. Hvor viktig er det at familien er top notch?

Anonymous poster hash: 0cb8d...e04

[Kolibrii]

Det er deg han er sammen med, ikke familien din. Du kan ikke noe for at de er som de er

[AnonymBruker]

Dette sliter jeg også veldig med.

Jeg har riktignok en mor og en søster som er bra. Men som jeg ikke har så mye kontakt med. Og faren min har jeg ikke kontakt med....

Syns det er flaut når jeg dater, og de sier at jeg virker som en familiemann.... Aner ikke hva jeg skal svare....

Anonymous poster hash: fe37e...478

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal fortelle åpent om din familie til han du er sammen med. Det er deg han er sammen med, og sannsynligvis vil han bare ha sympati.

Svigerfamilie kan noen ganger bli som en ekstrafamilie, så jeg synes du heller skal snu det rundt og tenke at det er positivt at han har en sammensveiset familie som tar vare på hverandre - da får du kanskje noe der du ikke hadde hjemme.

Vi kan ikke velge vår familie så det er jo ikke din "skyld".

Det er klart at man som regel kommer best overens med de som er fra liknende kår som en selv og de fleste ender opp med noen av samme "klassebakgrunn". Men dere har allerede truffet hverandre og klikket så da er ikke den delen noe å bekymre seg for.

Anonymous poster hash: 09a26...5b5

[Ferny]

Jeg tenker det er ganske viktig. Ikke avgjørende - men viktig.

Min første ordentlige kjæreste var jeg sammen med i flere år, men det var først det siste året vi var sammen at jeg ble mer kjent med familien hans. Ikke bare gjennom at jeg traff de oftere, men også fordi kjæresten min da begynte å åpne seg mer og fortalte om relasjonene der. Da faren hans skulle besøke oss en gang (og være over flere dager), så begynte han seriøst å gråte fordi han gruet seg sånn.

Videre så likte han ikke storebroren sin heller, og det var visst ekstremt mye sjalusi inni bildet.

Dette var litt sånne "varselslamper" for min del. Jeg tror nok at egne familieforhold vil kunne forplante seg videre til den familien man selv skal stifte, på godt og vondt. Jeg så jo selv at det var ting med eksen som "ikke helt stemte" i forhold til hvordan man behandler en partner - selv om man sikkert blir litt blind over tid, og at utenforstående reagerer mye mer. Han sa flere ganger at han visste hva han ikke ønsket å ta med inn i et forhold selv - at han ikke ville være sånn som faren - men jeg skjønte jo hvor han hadde det fra.

Så, ja. For meg er det viktig at en kjæreste kommer fra en god og trygg familie, der man behandler hverandre bra.

Man trenger sikkert ikke å bli ødelagt av å komme fra en skadet familie, men jeg hadde nok automatisk blitt mer skeptisk til å innlede noe seriøst med en sånn person. Går jo gjerne litt tid før den andre personen virkerlig viser hvem han er også, og da sitter man fint i det.

Ja - det er deg han er sammen med. Men oppvekst og familie setter spor.

[Gjest _LilleMy]

Hadde ikke droppet en mann for familien hans, og jeg tviler på at typen din dropper deg for din. Det er deg han er sammen med og ikke familien din. Jeg mener familien er viktig, men definitivt ikke avgjørende.

[AnonymBruker]

Altså hvis man virkelig elsker noen, så takler man hverandres familier på godt og vondt.

Se på Haakon og Mette-Marit, det kan ikke ha vært superenkelt for henne å takle hele situasjonen med familien hans og hun hadde jo en far som lagde noen pinlige situasjoner iblant.

Anonymous poster hash: c5f75...8e8

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg er som dere, bare omvendt. Her er det jeg som kommer fra den ordentlige familien, mens han har en av de verre jeg har sett. Morra og stefaren er alkisser (Vi ser de kanskje 1 helg i året, tilogmed da drikker de seg snydings og sover hele neste dag), narkotikaproblemer hos andre, søstra hans er .. Sosialt tilbakestående (ikke vondt ment. Hun er 1 år yngre enn meg, men jeg føler jeg snakker med en 10 åring). Til tider bodde han og søstra hos bestemora, da foreldra bare plutselig forsvant.

De har skjerpet seg veldig de siste årene, jeg har et fint forhold til svigers, men fy søren hvor liten respekt jeg egentlig har for de, ettersom hvordan de behandlet sine egne barn.

Jeg skammer meg når jeg tenker at jeg gruer meg til den dagen familiene møtes.

Mitt råd til deg er egentlig bare å være ærlig med motparten på hvordan ting er, det gjør alt så mye lettere. Kjæresten min har blitt tatt godt imot av familien min, og jeg av hans. Jeg merker endel forskjell mellom oss når det kommer til synet på "familieliv". Det byr på utfordringer, men alt går som regel greit. Han er f.eks vandt til at foreldrene drikker seg dritings på julaften og ganske ofte ellers, jeg har aldri sett foreldrene mine beruset engang.

Det er trist, men sånn er det. Ingen kan noe for den familien de kommer fra, man må bare stå på, og skinne som sitt eget individ- til tross for omstendigheter rundt. Er ingen som kommer til å dømme deg.

Anonymous poster hash: 04e00...89b

[AnonymBruker]

For meg er slikt litt avhengig av hva slags kontakt han hadde hatt med familien i det daglige om det var noe som kom til å påvirke oss noe nevneverdig.

Har ikke en perfekt familie jeg heller, men de som ikke er ok har jeg ikke noe kontakt med. Hadde jeg blitt sammen med en som hadde an alkoholisert mor, ar narkoman til far og en pillemisbruker til søster så hadde jeg ikke taklet at han skulle ha noe med de å gjøre da det ville påvirket oss for mye.

Da ville jeg heller vært uten han. Vet det høres hardt ut, men slikt kan ødelegge en familie.

Når det er sagt, så er han sammen med deg fordi han er glad i deg, han har ikke opplevd de tingene som du har, da ser han kanskje på det med andre øyne enn hva jeg gjør som har hatt lignende familie selv.

Den første kjæresten min, han elsket meg virkelig høyt, han ville ha gjort alt for meg. Men siden jeg visste hva jeg kom fra, så valgte jeg å la han gå fordi jeg trodde han ville få det bedre med noen som var fra en like god, velutdannet og velstående familie som hans. Jeg hadde ikke den største tiltroen til meg selv når jeg var 17 for å si det sånn. Han visste alt om min familie og hva slags problemer det har vært innad der, han hadde ingen problemer med det. Han visste jo at jeg var annerledes og tok avstand fra slikt.

Uansett jeg var ung, dum og redd så jeg våget ikke å ta steget med han.

Endte selvfølgelig opp med at jeg ble sammen med en drittsekk noen år senere som jeg mente var mer på mitt "nivå", og fikk et barn med han, som jeg overhodet ikke angrer på. Kan angre på faren men ikke på barnet Heldigvis så forsto jeg min verdi når jeg ble mor, og gikk fra dritten av en mann, til et liv som lykkelig singelmamma.

Det jeg skulle fram til med denne novellen var at du fortjener det beste, uavhengig av din familie. Så lenge du ikke lar denne familien påvirke din hverdag så er det ikke problematisk i det hele tatt. Så kjør på, er han mann nok så tåler han dette.

Anonymous poster hash: 29465...be9

[AnonymBruker]

Hans familie er ganske vanlige ålreite mennesker. Man kan jo ikke være på bølgelengde med alt, men jeg kan forholde meg til dem og da er det helt greit. Selv om det er mannen man er sammen med så må man jo ofte kunne forholde seg til familien på et eller annet vis, og går ikke det så har det vel en tendens til å gå utover forholdet. Så jeg skjønner ikke at han holder ut med meg for min familie er litt... spesiell. Men heldigvis bor både vi, mine og hans foreldre i hver våre byer så vi treffes ikke så ofte:P

Anonymous poster hash: 6574a...159

[pinar]

Det er ikke viktig. Man velger ikke sin familie og det finnes så mange forskjellige sjebner. Så lenge vedkommende selv er bra og alt annet stemmer så er det det som betyr noe.

[AnonymBruker]

For meg ville det ikke vært uten betydning at hun i det minste kom fra en normalt oppegående familie. Behøver på ingen måte være topp utdannede med ekstreme karrierer, men at hun kommer fra et hjem uten for mange problemer med rus, kronisk arbeidsløshet, vold og andre sosiale problemer er en fordel. Selvsagt er det hun man er sammen med, men jeg ville nok kanskje sett det an litt mer for å se om hun hadde blitt for påvirket av familien sin til å være kompatibel med meg. De sosiale forholdene i en familie under oppveksten har dessverre en tendens til å sette varige spor også på barna hvilket igjen institusjonaliserer væremåte, holdninger og oppførsel man trekker videre inn i sine egne mellommenneskelige forhold.

Anonymous poster hash: 2b60c...d3b

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er alvorlig syk fysisk og psykisk.
Han har en mor med god utdannelse, omsorgsyrke (innenfor psykiatri) og masse tilleggsutdannelser.

Jeg har en far som er idiot og som jeg nesten ikke ser.
Han har en far som han ser like mye som sin mor og de er fortsatt sammen (det er ikke mine).

Jeg har en søster jeg ikke har snakket med på 10 år.
Han har søsken han er med jevnlig og de ser veldig opp til han.

Jeg har ingen besteforeldre.
Han har to gjenlevende som er veldig involvert i familien og er veldig greie og oppegående mennesker.

De er fosterhjem.
Hos meg vurderte de å sende MEG i det.

For å si det sånn så inviterer vi ikke de i de samme middagsbesøkene lenger..

Anonymous poster hash: b3377...19a

[AnonymBruker]

Takk for fine svar alle sammen

Familien min er ikke SÅ ille som det kanskje høres ut som, men ut i fra hva jeg hører om hans familie er de ganske forskjellige fra min.

Med det sagt, så føler jeg ikke helt at jeg passer inn i min egen familie lenger. Vi var en relativt vanlig familie før, men så er det så utrolig mange tåpelige valg som har blitt gjort de siste årene av opptil flere, spesielt mine søsken, som har påvirket hele familien så enormt i negativ forstand. Med alle disse endringene følte jeg at jeg skled mer og mer vekk fra de, med unntak av faren min som egentlig er ganske lik meg, og mamma som alltid har vært verdens beste(selv om vårt forhold påvirkes en del av hennes alkoholiker av en mann).

Jeg og pappa har forsøkt å fungere som klipper for de andre idet livene deres har blitt rasert på grunn av tåpelige valg, men det har tydeligvis ikke hatt noe for seg. Nå føler jeg bare at hele familien har gått fullstendig i oppløsning, i tillegg til at altfor mange har mistet sin sosiale intelligens fullstendig et eller annet sted på veien.

At familien min på nåværende tidspunkt er lettere skrudd kan jeg aldri forestille meg at han merker på meg. Jeg har hatt en fin oppvekst, og jeg har ikke latt meg påvirke underveis i denne familiekollapsen som har pågått i noen år nå. Har i det senere tatt litt avstand fra det meste, for jeg har forstått at det er absolutt ingen verdens ting jeg får gjort med noe av dette. Det er voksne mennesker som må få ta- og stå for egne valg her i livet.

For øyeblikket bor jeg et godt stykke unna hjemstedet mitt, og det er her jeg har funnet denne mannen også. Slik det er nå har jeg ingen planer over hodet om å flytte herfra igjen... Så dette med felles familiesammenkomster vil antageligvis ikke by på store problemer uansett, da det rent praktisk vanskelig lar seg gjøre.

Sukk, jeg håper dette ikke kommer til å by på store problemer når det kommer til kjærligheten. Det ville vært så utrolig trist.

Men takk igjen alle sammen, det var veldig godt å lese dette til morgenkaffen i dag. På mange måter betryggende, og samtidig godt å høre at det er fler i samme situasjon

Anonymous poster hash: 0cb8d...e04

[Babi]

Her var det ikke viktig i det hele tatt. Så lenge de liker meg så er jeg fornøyd.

[AnonymBruker]

Det betyr endel,jeg skal innrømme det. Merker jeg at mannen har et unormalt nært forhold til moren trekker jeg mer unna for slikt blir aldri bedre.

En annen ting som har gjort at jeg har backet ut er menn som har svært religiøse foreldre. Det passer ikke for meg.

I ditt tilfelle går det nok fint ts

Anonymous poster hash: c134c...e71