manipulering

[Gjest fast bruker til vanlig]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare noe som er så infløkt og som har vart så lenge, over to år. Jeg kan prøve å fortelle om deler av det...

Jeg føler at jeg ikke kjenner alle sider ved min samboer...

Han virker lite interessert i å søke jobber. Han får dagpenger, men i januar er det slutt. Han søkte en jobb, men var frekk og sur i telefonen overfor arbeidsgiver og fikk avslag. En annen jobb søkte han ikke før fristen utløp. (Det er de to jobbene han har søkt)

Han blir sur og klager på depresjon straks jeg tar opp noe som gjelder framover i tid, f.eks. sikring av inntekt. Jeg jobber, men er delvis ufør og har ikke kapasitet til å arbeide mer enn jeg gjør. Min inntekt vil ikke dekke alle utgifter (hans del).

Huset står i mitt navn. Det samme gjør boliglånet. Det er lite jobber å få akkurat på denne plassen. Han snakker om å pendle, men jeg nekter å sitte som pendlerenke alene hele uka, på et sted der jeg ikke kjenner noen. Vi har nettopp flyttet hit, og jeg har verken førerkort eller bil. Altså er jeg avhengig av han, og det er min egen feil, dum som jeg var.

Stadig hakker han på faren min overfor meg. Ting han selv har sagt, som min far sier etterpå, blir til fars forslag og innblanding. (Min far bor langt herfra, heldigvis, ellers ville det vært uholdbart) I dag ble jeg rasende, og sa at han får passe seg, for jeg har også en grense.

Han er veldig opptatt av å ikke slippe slekt for langt innpå livet. Der er jeg enig, men å snakke nedlatende om min far, gjentatte ganger uten grunn, blir for mye.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Økonomien er det verste. Jeg har foreslått attføring, men han sier han er frisk (ifølge han selv varer hans depresjoner bare noen timer, men jeg ser selvfølgelig noe annet). Han blir taus og kald. Det kan vare i uker. Han er sjalu. Jeg har merket at han har sjekket numrene mine på mobilen, fordi han har glemt å slette sms fra 1881 etterpå... (jeg har ikke sagt noe, sier jeg noe, så nekter han alt uansett og alt blir til min feil)

Han er veltalende, og vrir på ting jeg sier. Han har masse gjeld og blir trukket av dagpengene, slik at han har lite utbetalt. Men han har gode sider også. Sjarmerende, morsom... alt det der...

Jeg har fått høre ad omveier at eksen slo opp med han etter noen år, pga at han bidro for lite økonomisk. Stadig har han masse planer, men det forblir på planleggingstadiet.

Jeg vet at han har gått ledig i lange perioder, samtidig har han hatt jobber med høye inntekter i andre faser...

Han forvirrer meg.

Den positive siden hans, og den motsatte, den dystre der han kommer i forsvar og vrir alt til at det er min feil. Det skifter så ofte, at jeg aldri "kan ta en avgjørelse", aldri vet verken hva han mener, eller tenker.

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg har ingen krefter, går og bekymrer meg, sover dårlig og har ofte angst for framtiden. Selvfølgelig elsker jeg han. Ellers ville jeg jo ikke vært i dette forholdet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her... Men kanskje noen har vært borti det samme... kanskje trengte jeg bare å få luftet det...

[Gjest Damen.]

Det er mange detaljer her. Umulig å gå inn i for en utenforstående.

Han er som du deprimert, og da blir alt vanskelig.

Jeg har slev vært i en fase av livet, hvor jeg har vært mer eller mindre deprimert og opplevd endringer i livet / "krise" i forhold til hva jeg skal bruke livet mitt til...Mange opplever "kriser" i forhold til jobb - hva skal man egentlig gjøre? Hvor gammel er han? Dette er ikke uvanlig f.eks. i slutten av 20-årene elelr begynnelsen av 30-årene....ja, noen opplever det sikkert sener også. Funderer han på andre ting?

Snakker han noen gang om at han ikke vet hva han vil? Siden han har søkt på så få jobber, så finner han neppe noe han virkelig er interessert i å gjøre. IKKE VIL PÅ ET HELT GRUNNLEGGENDE NIVÅ - har du hatt den følelsen? Hvordan hadde han det på sin siste jobb? Det er vondt å ikke ville søke på noen jobb som logisk sett er relevant. Tro meg! Og det er enda vondere fordi alle moralske normer i samfunnet sier at vi må jobbe, gjøre noe fornuftig. Og menn har ære i det å bringe inn penger. være forsørger. I ditt tilfelle er jo dette også reelt! Spør han hva han vil bruke livet sitt til. Gi han tid. Vær åpen. Drit litt i pengene. Kanskje han bør få lov å studere...kan dere ha råd likevel elelr kan aetat hjelpe?

Jeg tar utgangspunkt i hvordan jeg hadde det. Kanskje han har det annerledes. Kanskje han er en dritt...jeg vet ikke. Jeg bare foreslår en vinkling, så kan du se om det kan stemme.

[Icy]

For meg virker det som om du ikke liker han noe særlig + at du føler det tvunget til å bo med han pga bil etc som du sier.

Han blir neppe bedre med det samme så den økonomien dere har nå kommer dere til å ha en god stund til vil jeg tro. Så sant DU ikke gjør noe med det nå. Men du må bare finne ut hva du skal gjøre og gjøre det rette.

good luck.

[Gjest Anonymous]

Han er snart førti. Siste jobb var en godt betalt sjefstilling, men firmaet ble kjøpt opp av et større og stilllingen forsvant. Han fikk tilbud om en "vanlig" jobb i det nye firmaet, men ville ikke.

Jeg skjønner hva du skriver, "Damen". Jeg har vært der selv. Jeg møtte veggen og er 50 % uføretrygdet. Det var vanskelig å svelge.

Da vi flyttet hit, sa han at det var ingen problemer for han å ta en "vanlig" jobb. Nå søker han ikke engang.

Nå får han det til at jeg ødelegger for han, fordi jeg mener at jeg ikke kan sitte her som pendler-enke. Jeg blir isolert, og jeg kommer ingen vei, heller ikke til min egen deltidsjobb, uten han og hans bil. Jeg kjenner ikke noen her. Har ikke bodd her lenge. Kjenner folk såpass at jeg hilser på dem i butikken osv. men har ikke rukket å knytte noen nære relasjoner.

Mitt forslag overfor han

var at vi leier et hus der det er jobb å få. Vi vil likevel klare å betale lånet mitt her (jeg klarer det). Men han synes jeg er urimelig og tverr som ikke vil at han pendler.

Jeg har vært tydelig på den saken hele veien. Dette stedet vil bli et fengsel om jeg skal sitte her alene, uten noen muligheter til å komme meg noen vei.

Han påstår selv at han kun er deprimert i noen timer, men jeg mener han er det i lengre tid. En deprimert trenger jo ikke bare å sitte å stirre i veggen. Han virker immobilisert og handlingslammet, men ikke hele tiden. Han gjør en del praktiske ting, her hjemme. Spiller en del dataspill. Men gjør stort sett noe nyttig hver dag.

Det er ikke pengene jeg bryr meg om. Men vi har utgifter. Vi (han) har bil. Den er gammel, og den må vi ha. Økonomien er presset allerede nå, og han mister dagpengene om bare noen måneder. Vi har aldri råd til å gå ut, ferie osv.

Han virker ikke interessert i skolegang /studier. Men det kan jo være at han kan ta noen kurs.

Tror han føler min innblanding som angrep. Og jeg føler hans taushet og bebreidelse /overføring av skyld som nesten (mulige) psykopatiske trekk fra hans side. Spurte han en gang hvilke feil han hadde, og da svarte han at han er lat. Det var det eneste han kom på... (på forhånd hadde han sittet og ramset opp mine feil). Men han oppdaget fella jeg la til han, og ble rasende fordi jeg prøvde å framstille han som psykopat (feilfri i egne øyne). Vi kranglet mye på den tida, og jeg fikk skylda for alt, også beslutninger han hadde tatt mot min vilje (når det viste seg å gå galt).

Hvis jeg overser hans taushet, og tier om framtida, så er alt såre vel, bortsett fra hans taushet og mutthet (ikke hele tiden, men en god del av tida).

Jeg er forvirret. Hans planer inkluderer penger /finansiering av en eller annen vi ikke har kontakt med... Lån får han ikke. Han er svartelistet pga gammel forbruksgjeld (før min tid).

Det kan da ikke være urimelig av meg å ville bli med på flyttelasset om han må jobbe et annet sted?

Jeg har mange ganger lyst til å bli singel igjen, stenge hele huset her eller selge og vandre videre i livet, uten den stadige forvirringen...

Men jeg er glad i han. Vi har prøvd å være fra hverandre før, men da var vi nyforelsket. Vi kranglet mye, men klarte ikke gjøre det slutt. Kan hende er det lettere nå. Kan hende er det ikke mer enn vennskap igjen i forholdet. Vennskap og bebreidelser og misforståelser...

:cry:

[Gjest Anonymous]

For meg virker det som om du ikke liker han noe særlig + at du føler det tvunget til å bo med han pga bil etc som du sier.

Han blir neppe bedre med det samme så den økonomien dere har nå kommer dere til å ha en god stund til vil jeg tro. Så sant DU ikke gjør noe med det nå. Men du må bare finne ut hva du skal gjøre og gjøre det rette.

good luck.

Nei. Jeg er ikke tvunget til å bo her i det hele tatt. Jeg ville ikke valgt å bo her alene. Jeg kan fint bo et annet sted, og ha dette huset /evt. selge det om jeg vil kjøpe et annet sted. Men jeg klarer ikke forsørge to voksne mennesker (mat, klær osv.), og ikke vil jeg det heller på sikt.

Klart jeg liker han. Men det er sider ved han jeg ikke liker. (slike sider har vi alle)

Du skriver at han neppe blir noe bedre. Men er det depresjon? Jeg er ingen psykiater. Han skylder på depresjon straks jeg prater om f.eks. jobb. Snakker jeg om min jobb f.eks. så er han blid som en sol... (satt på spissen)

Du vet vel at noen mennesketyper flyter på andre? Det er det som gjør meg forvirret. Er han en slik, eller vil han ta ansvar for å få en jobb, eller egen helse og gå til legen...

Jeg orker ikke "sloss" med en voksen mann.

Jeg er 50 % ufør og har ikke helse til å jobbe overtid f.eks. dersom vi trenger det i en kortere periode.

Så hvorfor tar ikke han mer ansvar, som kaller seg 100 % frisk både psykisk og fysisk... (kun timelange depresjoner...)

[Gjest Damen.]

Han er jo ikke frisk. Han blir ikke bedre, kommer ikk videre før han er villig til å gå i seg selv, la seg behandle av psykiater / psykolog... sette ord på problemene og finne ut hva han vil.

Klart det er bedre for han å høre hvor greit du har dte fremfor å fokusere på egen elendighet som er vanskelig å forholde seg til. Flykter fra å gå inn det han etterhvert må gå inn i. Jeg kjenner meg igjen!

(Jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal jobbe med... etter et par år, men jeg har det fint, har hatt det bra lenge, studerer noe jeg liker veldig godt.)

Fisk etter den muligheten, se om det er noen bevegelse, noe håp. Kan du få han til å gå til legen for å få henvisning til psykiater / psykolog?

Ellers må du vurdere hva du vil.

Han kan bli verre....

[Icy]

Nei. Jeg er ikke tvunget til å bo her i det hele tatt. Jeg ville ikke valgt å bo her alene. Jeg kan fint bo et annet sted, og ha dette huset /evt. selge det om jeg vil kjøpe et annet sted. Men jeg klarer ikke forsørge to voksne mennesker (mat, klær osv.), og ikke vil jeg det heller på sikt.

Klart jeg liker han. Men det er sider ved han jeg ikke liker. (slike sider har vi alle)

Du skriver at han neppe blir noe bedre. Men er det depresjon? Jeg er ingen psykiater. Han skylder på depresjon straks jeg prater om f.eks. jobb. Snakker jeg om min jobb f.eks. så er han blid som en sol... (satt på spissen)

Du vet vel at noen mennesketyper flyter på andre? Det er det som gjør meg forvirret. Er han en slik, eller vil han ta ansvar for å få en jobb, eller egen helse og gå til legen...

Jeg orker ikke "sloss" med en voksen mann.

Jeg er 50 % ufør og har ikke helse til å jobbe overtid f.eks. dersom vi trenger det i en kortere periode.

Så hvorfor tar ikke han mer ansvar, som kaller seg 100 % frisk både psykisk og fysisk... (kun timelange depresjoner...)

Gode spørsmål du kommer med. Men vanskelig å gi noen gode svar.

Han har også hatt sjefsstilling som du nevnte. Kanskje det er derfor han er sur og har depresjon? fordi han ikke får en slik stilling igjen? som du skrev først så takket han nei til en annen vanlig stilling. Kanskje han føler han duger til noe mer enn enn "vanlig" stilling og blir derfor deprimert?

Du bør defintivt ikke la han får "flyte på deg". Jeg er ingen psykiarter selv.. og det er sikkert like greit men dere må prøve å finne problemet og ikke tro dere vet om en løsning for så å finne ut at det ikke er svaret på problemet.

vet ikke om du ble så mye mer klokere av det jeg skrev da men . . . .

[Gjest Anonymous]

Takk for svar.

Jeg vet det er vanskelig å svare. Var det lett, ville jeg kanskje ikke skrevet her...

Vi fikk snakket litt (han tok intiativet). Han skal til legen. Skulle bestille time i morgen. Han har par fysiske plager, som kommer og går, og fører til at han sover dårlig. Jeg vet at hans situasjon med lediggang sliter på psyken.

Å gå i det uvisse, og føle kravene fra omgivelsene.

Den ene jobben han søkte, var han overkvalifisert til, og han mente selv at de kviet seg for å ansette han og få en underordnet "dreng" som har mer komptanse enn sjefene... Han fikk ikke jobben. Svaret var kort, og begrunnelsen at det fantes ingen kvalifiserte søkere...

Jeg har ikke vært noen bitch, føler jeg, selv om jeg nesten glir inn i depresjoner selv av og til, og blir mer irritabel (er av typen som uroer meg for ting som ligger fram i tid). Har sagt at han ikke trenger jobbe fullt, at det er greit at vi har dårlig råd, men at han må gripe fatt i tingene (før dagpengeperioden er over og sosialkontoret er det neste).

Siden vi nettopp har flyttet hit, kjenner han ikke sin egen fastlege. Så alt er i det uvisse. Men får stole på at fastlegen er en som kan jobben sin.

Jeg blir også frustrert over meg selv, fordi jeg begynner å mistro han som menneske. Men han gir forvirrrede signaler mange ganger, og kommunikasjonen mellom oss er ikke hundre prosent hele veien (bra når det er bra, dårlig når det er dårlig...)

Takk for svarene. :-)

[Gjest Skummel?]

Du skriver ikke hvor lenge du har kjent samboeren din. Hvordan var sammenhengen den gang ting var bra - og hvor lenge har det vært dårlig?

Jeg beklager, men jeg synes han virker litt skremmende og manipulerende utifra måten du beskriver ham. Synes kanskje du skal spørre noen av dine venner/familie rett ut om de kanskje synes det samme? De kjenner ham jo, og kan kanskje komme med en uttalelse på bedre grunnlag enn meg, som bare har lest dine innlegg.

ofte ser folk rundt deg siden ved kjæresten din som de velger å ikke si til deg, fordi de ikke vil blande seg. Utifra det du forteller, synes jeg du skal be dem være ærlige når du spør om han virker manipulerende osv...

Bare husk; aldri, ALDRI bruk det mot dine venner/familie eller fortell samboeren din hva de har sagt. Når de er ærlige mot deg på din forespørsel, fortjener de å bli behandlet med respekt.

Dersom venner/familie skulle svare bekreftende på dine mistanker, er det på tide å ta et oppgjør med seg selv; kan du leve med en manipulativ og kanskje litt kontrollerende mann? JEG kan det definitivt ikke...

[Gjest Anonymous]

Du skriver ikke hvor lenge du har kjent samboeren din. Hvordan var sammenhengen den gang ting var bra - og hvor lenge har det vært dårlig?

Jeg beklager, men jeg synes han virker litt skremmende og manipulerende utifra måten du beskriver ham. Synes kanskje du skal spørre noen av dine venner/familie rett ut om de kanskje synes det samme? De kjenner ham jo, og kan kanskje komme med en uttalelse på bedre grunnlag enn meg, som bare har lest dine innlegg.

ofte ser folk rundt deg siden ved kjæresten din som de velger å ikke si til deg, fordi de ikke vil blande seg. Utifra det du forteller, synes jeg du skal be dem være ærlige når du spør om han virker manipulerende osv...

Bare husk; aldri, ALDRI bruk det mot dine venner/familie eller fortell samboeren din hva de har sagt. Når de er ærlige mot deg på din forespørsel, fortjener de å bli behandlet med respekt.

Dersom venner/familie skulle svare bekreftende på dine mistanker, er det på tide å ta et oppgjør med seg selv; kan du leve med en manipulativ og kanskje litt kontrollerende mann? JEG kan det definitivt ikke...

Jeg har spurt. Men hans nærmeste pårørerende ville ikke svare. Det gjaldt tidligere faser i livet hans, og jeg spurte om det var noe jeg burde vite (fra ungdommen blant annet).

Hans beste kamerat vil heller ikke svare. De har kontakt i perioder, mens det kan gå lang tid før de pleier kontakt igjen.

Jeg vet at mine venninner mener han skal styre for mye.

Vi har kjent hverandre i to år. Da flyttet vi sammen ganske raskt. Problemene oppstod straks vi flyttet sammen. Men det er en lang historie. Ting han var enig i før vi ble samboere var plutselig helt feil (fra min side) straks vi var etablerte.

Jeg spurte han om hans syn på en del ting før vi flyttet sammen, fordi det var viktig for meg å ha avklart. Men hans syn forandret seg straks vi hadde samme adresse.

Det gjør meg skremt, som om han prater meg etter munnen når det passer, for å slå ned på det straks jeg har mindre muligheter til å gjøre noe med det.

Han har bestilt time hos lege. Jeg avventer og ser hva som skjer. Et humørsykt menneske orker jeg ikke leve med resten av livet. Jeg merker at det hemmer meg og at jeg får gjort lite eller ingenting fordi det stjeler energi.

Men så kommer de gode dagene. Kanskje er det jeg som er kravstor, men jeg er ganske bevisst på hvordan jeg vil leve. Jeg er ikke redd for å være single, fordi jeg vet at jeg får brukt tiden annerledes når jeg er alene.

Det som gjør valget vanskelig er at jeg er glad i han. Og han er sjarmerende. En annen sak er at han ikke er så kosete som f.eks eksen, og kan være kald i perioder.

Når vi er enige, er alt bra. Men jeg ser faresignal når han rakker ned på faren min, når vi ikke har hatt kontakt med min far på lenge nå. Det er som han bruker det for å få meg ut av balanse. Når jeg har fridager fra jobben, er det alltid ett eller annet negativt. Det er som et mønster.

Han trenger ikke plage meg med "uenigheter som aldri har vært, men som kan oppstå". Ting min far har sagt etter at min samboer har sagt det selv, blir til "min fars mening som blir pådyttet oss..."

Har lest et sted at når partner begynner å rakke ned på den andres familie, er det ikke lenge før forholdet ryker. Det er respektløst. At man tar opp ting som er et problem der og da i familien, er en ting. Noe helt annet å rippe opp i det som skjedde i fjor høst, og ting som ble sagt og mistolket.

JEG vil ikke belemres med slikt. Jeg har aldri sagt at han må like familien min. Men han trenger ikke bruke den mot meg.

Det er forvirrende. Alle har feil, og han har ikke bare feil. Jeg kan selv være bitende, når det oppstår uenigheter. Jeg smiler ikke til alt. Men jeg er ikke langsint, og det vet han selvsagt.

Jeg kan ikke ta noen avgjørelse nå. I natt drømte jeg at jeg pakket sakene mine og låste av huset. Men det var eksen som var tilstede, ikke samboer.

Takk for svar, any way.

[Gjest Skummel]

Kjære deg - nå skal jeg være veldig direkte og kanskje litt for dømmende, i og med at jeg ikke kjenner noen av dere.

MEN; alle varsellamper blinker og sirenen uler her!! Utifra hva du har fortalt har kjæresten din helt klart psykopatiske trekk, og det virker som om du ser det selv.

Kom deg unna så fort som mulig. Ting blir IKKE bedre. Han trenger hjelp, og det kommer til å ta tid. Lang tid. Og det er trolig bedre at han gjør det på egenhånd. Kanksje kan dere bli sammen igjen om noen år, kanskje ikke.

I mellomtiden; flytt til et annet sted (et sted hvor du kan være selvstendig, ikke et sted der du er isolert og avskjært fra omverdenen, slik han har overtalt deg til å bo nå), bryt kontakt og ta vare på deg selv.

Dette er min mening, veldig bastant, men slike menn kan være farlige for din psykiske helse, og det ser ut til at du allerede lider.

Er også veldig interessert i å høre hva andre her mener?

[Gjest 2ne]

Løp.

Jeg beklager. Jeg vet at det er mange tøffe tider i et liv osv. Har selv vært der. Jeg vet også at det er bare EN person som kan forandre en person - og det er personen selv.

Så lenge han ikke er mer dugandes enn det du skisserer, synes jeg faktisk du skal begynne å ta vare på deg selv snart. Ikke kast bort de beste årene dine på å være noens mamma og støttekontakt!! Nok er nok.

[Laban]

Enig i to siste innlegg;

LØØØØØP!! :o

[Gjest gjest1]

han har krav på stønad fra sosialkontoret, så krev at han skal gå dit.. Still han til veggs, joda han er sikker deprimert, men han er (forhåpentligvis) ikke så langt nede at han ikke kan ta litt annsvar... (og er det så ille får han skaffe seg hjelp)

Synes ikke du skal bli "belastet" økonomisk og følsesmessig vist han ikke viser noe insiativ.. Spark han bak du, det hadde jeg gjordt

[Gjest Anonymous]

For ikke så lenge siden truet han med å dra. Jeg kom fra senvakt på jobb, og får bare et kort nikk. Han svarer med mutte enstavelsesord. Jeg orker ikke si mer, og dusjer og setter på vaskemaskinen. Det går par timer, og jeg spør hva som er galt?

Da sier han at jeg har vært angripende og sur i hele formiddag mens vi diskuterte og planla og la et budsjett på oppussing, og det var litt fram og tilbake på hva som var viktigst.

Jeg følte ikke at jeg var sur, men kanskje litt stresset, fordi budsjettet er stramt. Men det er mulig jeg var litt kort og huffet meg mens jeg prøvde å forklare hvorfor jeg syntes den ene jobben burde gjøres før den andre (den ene er kosmetisk, den andre er nødvendig). Han mente den kosmetiske jobben var viktig for å motivere. Mens den andre jobben må gjøres innen noen få uker og vi kan bli stanset av f.eks. vær og vind. Vi kom ikke fram til noen endelig konklusjon, men diskuterte valg av farger og var ganske enige. Før jeg dro på jobb, var han litt mutt men ikke hele tiden.

Mens jeg var på jobb, sov han. Altså vil han være våken hele natta igjen.

Jeg sa at jeg vet ikke om jeg orker dette forholdet mer, og da var han umiddelbart på pletten til å dra sin vei. Da sa jeg at hvis han drar på den måten, trenger han ikke komme tilbake mer. Det mente jeg, fordi alle hans tidligere "reiser" har medført at jeg har sittet og ventet til han har funnet det for godt å komme tilbake. Jeg spurte hvor han skulle, fordi han er blakk (som jeg vet, men han kan jo ringe faren sin og få penger overført i morgen tidlig som han har gjort tidligere). Men han svarte at jeg ikke har noe med hvor han skal. Jeg sa at klærne hans går ut døra hvis han dro. Han kjenner ingen her siden vi nettopp har flyttet hit. Det var midnatt, og jeg kjente bare et stort søkk inni meg.

Vi roet oss litt og pratet, men han skulle likevel dra en kjøretur for å roe seg som han sa. Jeg ble sinna igjen fordi jeg er sliten og kommer trett fra jobb, og gjentok at da drar han for godt, fordi jeg ikke er interessert i å sitte her og våke etter å ha jobbet en lang kveld MENS HAN HAR SOVET. (var jeg urimelig?) :-?

Han fikk vridd det hele til at alt er min feil og at jeg bebreider han hele tiden, uten å komme med eksempler. Nå sitter han ved pcen.

Jeg spurte hvor han hadde tenkt å dra og han svarte ikke noe spesifikt, bare at han skulle kjøre seg en tur.

Jeg er tom og merker at jeg sitter her enda mer stiv i nakken enn når jeg kom fra jobben.

Jeg er begynt hos psykolog og jeg fortalte henne litt sist jeg var der, men det er vanskelig å forklare og gjengi så kompliserte forhold i løpet av en kort time, når det egentlig er andre ting jeg går til henne for... Dessuten er jeg redd for å virke som en som bare vil ha oppmerksomhet...

Det er sikkert mulig at jeg formulerer meg helt feil når vi diskuterer, og at han tar det som angrep. Kanskje er jeg lik "Nummer 19-heksa" i virkeligheten?

I alle fall er jeg sliten. Jeg synes han tar alt negativt og som angrep. Han påstår at jeg hele tiden klager og angriper han.

Og om vi skal gjøre det slutt en gang, så skjønner jeg ikke hvorfor han skal dra ut døra uten å snakke ut og uten å pakke tingene sine?

Er det for å sette meg på plass? Eller er det helt vanlig å gjøre det slutt på et samboerforhold på den måten?

Egentlig har jeg lite lyst til å dra fram denne tråden igjen, i tilfelle han tilfeldigvis går inn og leser her.

Men akkurat nå kan det være det samme...

[Gjest *Fiona*]

Jeg synes han virker svært umoden.

Jeg hadde... nei, det blir feil å si, for man tenker annerledes når man sitte roppi det. Men jeg synes du burde tenke på deg selv. Du må tenke fremover, og jeg tror veien din er uten ham.

Du må fokusere på å passe på deg selv - forsørge deg selv, gå til psykolog og rede ut i livet ditt. Uten ham. Han viser ingenting til felles tenkning, å bidra eller å være noen ting for deg, og hans respons på din konfrontasjon bare bekrefter dette.

Typisk for en slik snylter type å synes at det kosmetiske er viktigst - eier ikke praktisk sans og heller ikke økonomisk ansvarsfølelse. Er det dette du ønsker deg av livet? Du har allerede et barn, du, og sørg for å ikke skaffe deg flere - ingen burde leve sånn!

Synes du var tøff i går, synes ikk edu var hard i det hele tatt. Kast ham ut, gjør kort prosess. Forbered deg å at det blir tøft en liten stund, men så vil alt bli mye bedre. Det ville ikke overraske meg om at han skaffet seg ny forsørger fortere enn du blir kvitt alle sakene hans...

Men dette er helt sikkert vondt, ønsker deg masse lykke til videre uansett - du fortjener å ha det godt!

Du har ETT liv. Tenk godt på hva du vil bruke tiden din på!

[Gjest Danielle 73]

:evil: Helt alvorlig talt. Ta og kvitt deg med denne mannen, han fører vist bare ulykke og problemer med seg. Det skal MYE MYE mer til å få det til å fungere enn å være glad i den mannen og vel så det.

Hva har du egentlig å hente hos ham ? Ikke er han ærlig heller. At du må gå til venner og familie for å få svar, beviser jo bare det at han rett og slett ikke er til å stole på. Og det verste av alt er at de ikke vil si noe heller. Bare det at de ikke vil dele det med deg som er samboer, burde være skremmende nok.

Og vist han ikke vil si noe ja hva er da problemet? Han behandler deg bare slik du tillater han å gjøre, ikke ved at du gir ham lov, men at du blir hos ham.

Og hvorfor er du så opptatt av huset som jeg ser på som en materiell gode? Du kan da bo et annet sted.

Det virker som om du setter huset fremfor din egen lykke og ditt eget ve og vel. Er det egentlig sånn du vil ha det?

:-x :-? Håper inderlig du snart tar til fornuft ovenfor deg selv. Og husk at det er ikke samboeren du skal forsvare, men deg selv ovenfor ham.

[Gjest bekymret for deg]

Han er veldig opptatt av å ikke slippe slekt for langt innpå livet. Der er jeg enig, men å snakke nedlatende om min far, gjentatte ganger uten grunn, blir for mye.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Økonomien er det verste. Jeg har foreslått attføring, men han sier han er frisk (ifølge han selv varer hans depresjoner bare noen timer, men jeg ser selvfølgelig noe annet). Han blir taus og kald. Det kan vare i uker. Han er sjalu. Jeg har merket at han har sjekket numrene mine på mobilen, fordi han har glemt å slette sms fra 1881 etterpå...

Det jeg har sitert over bekymrer meg VELDIG mye. Har selv opplevd å miste en venninne til en som er særdeles manipulerende og jeg kan si med sikkerhet at jo før du kommer deg ut av dette desto bedre!

En depresjon som bare varer noen timer er ikke en depresjon, men dårlig humør. Og tyder mer på en vanskelig personlighet enn noe så alvorlig som en depresjon. Selvfølgelig, det slår ut forskjellig på folk, men han tramper helt klart over grenser, og selv om du diskuterer med han for å få han til å slutte, så virker det ikke som han gir seg.

Nei, kom deg ut av forholdet. Jo før jo bedre. Men, vær forsiktig, han virker litt uberegnelig.