Jeg tror det blir slutt...:(

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg. Jeg og kjæresten har vært sammen i to år, men har havnet på helt forskjellige stadier i livet. Han har jobb med god inntekt, ny bil og leilighet.

Jeg bor fremdeles hjemme, deltidsjobb og skal studere til neste år. Lappen har jeg heller ikke..

Han drømmer nå om å kjøpe hus og få barn, noe som jeg også ønsker, men det går jo ikke før jeg har studert og fått jobbet litt.. Han sier han er utrolig glad i meg og ikke vil miste meg, men han vet ikke om han tørr/greier å vente i så mange år siden han nå er 30... Han ser venner gifte seg og få barn, dette har han et stort ønske om i nærmeste fremtid, han vil samtidig at jeg skal studere og "vokse".

Han er i tillegg veldig karrierefokusert og gjør det bra, men han sier det tar mye energi fra han.

Dette gjør at han rett og slett sliter med å satse på meg. Vi har hatt et brudd før hvor han gikk, men angret seg veldig. Vi greide ikke gi slipp på hverandre.

Jeg merker han holder tilbake følelsesmessig nå, skyver meg litt bort..

Han sa han ble redd etter bruddet vårt pga han hadde det så vondt.

Dette går jo ikke an å løse.. Jeg kan ikke bli eldre og ferdig med ting på et blunk, det tar jo år. Jeg er så ufattelig glad i han at jeg ikke får sove nå pga jeg bekymrer meg for hva som kommer til å skje

Han vil heller ikke miste meg, så han er like frustret."jeg kan ikke leve med deg, men kan ikke leve uten deg" sa han når jeg prøvde å få han til å sette ord på det..

Måtte bare få det ut et sted..

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[soloyo]

Uff:( trist å høre. Og det er jo klart dere er på forskjellige stadier i livet. Men, om han elsker deg; hva er da problemet?

Jeg har vært sammen med gutten min i 6 år. Han har lappen, 100 prosent fast jobb og mye på boligsparing. Jeg har ingen av overnevnte. Men vi elsker hverandre og klarer oss godt. Sammen.

Jeg ser ikke helt problemet, mener gutten din at dere må være på helt likt stadie av livet for å kunne være sammen/få barn!?

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, etter de to første setningene trodde jeg typen hadde lagd bruker her og skrivd dette innlegget. Han begynner nemlig å fatte mistanke om at det er noe galt - og det er det, siden jeg skal gjøre det slutt. Vi er i samme situasjon som dere. Han er i full jobb og ønsker seg barn, jeg har nettopp sluttet på studiet og skal jobbe et år før jeg begynner igjen neste år. Anyways, back to you. Jeg skjønner at det er vanskelig! Ingen lett situasjon det der! Vet ikke om jeg har så mange tips, men hvis han vil ha deg så klarer han å vente!! Sin store kjærlighet setter man ikke på vent. Barn og giftemål kan man gjøre det med, selv om det betyr mye for han. Prøv å finn ut hva som er viktigst for han. Vil han ikke vente på deg fordi det blir "for lenge" så fortjener begge bedre. Det letteste er vel kanskje å bare snakke skikkelig ut om alt, og prøve å finne en løsning på det sammen.

Anonymous poster hash: 2d869...4f7

[AnonymBruker]

Uff:( trist å høre. Og det er jo klart dere er på forskjellige stadier i livet. Men, om han elsker deg; hva er da problemet?

Jeg har vært sammen med gutten min i 6 år. Han har lappen, 100 prosent fast jobb og mye på boligsparing. Jeg har ingen av overnevnte. Men vi elsker hverandre og klarer oss godt. Sammen.

Jeg ser ikke helt problemet, mener gutten din at dere må være på helt likt stadie av livet for å kunne være sammen/få barn!?

Jeg tror det handler om at vi har hatt et brudd før som var veldig vondt, og at han det siste året har virkelig stått på å nådd målene sine. Han har drømt og pratet om barn siden vi ble sammen.. Han sier han blir redd av å tenke på å vente 5-6år og at han er redd for å vente på meg så lenge, hvis vi så skal gjøre det slutt mens han er fremdeles barnløs.. Jeg får ikke sagt noe på det, utrolig frustrerende samtidig som at jeg forstår han litt. Det er ikke jeg som må vente. Jeg bare er så glad i han og det gjør vondt å tenke på det og ekstra vondt fordi jeg ikke kan gjøre noe med det.

Hvor gamle er dere?

Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[AnonymBruker]

Hjelpe meg, etter de to første setningene trodde jeg typen hadde lagd bruker her og skrivd dette innlegget. Han begynner nemlig å fatte mistanke om at det er noe galt - og det er det, siden jeg skal gjøre det slutt. Vi er i samme situasjon som dere. Han er i full jobb og ønsker seg barn, jeg har nettopp sluttet på studiet og skal jobbe et år før jeg begynner igjen neste år. Anyways, back to you. Jeg skjønner at det er vanskelig! Ingen lett situasjon det der! Vet ikke om jeg har så mange tips, men hvis han vil ha deg så klarer han å vente!! Sin store kjærlighet setter man ikke på vent. Barn og giftemål kan man gjøre det med, selv om det betyr mye for han. Prøv å finn ut hva som er viktigst for han. Vil han ikke vente på deg fordi det blir "for lenge" så fortjener begge bedre. Det letteste er vel kanskje å bare snakke skikkelig ut om alt, og prøve å finne en løsning på det sammen.

Anonymous poster hash: 2d869...4f7

Han gir liksom ikke slipp på meg heller, så han greier vel ikke helt å veie oppfor hva som er viktigst her og nå.. Vi pratet lenge og fikk tømt oss begge to. Vi skal prate mer i morgen, så får se, men har dårlig magefølelse.

Er det liknende grunner for at du gjør det slutt med typen din? Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[AnonymBruker]

Han gir liksom ikke slipp på meg heller, så han greier vel ikke helt å veie oppfor hva som er viktigst her og nå.. Vi pratet lenge og fikk tømt oss begge to. Vi skal prate mer i morgen, så får se, men har dårlig magefølelse.

Er det liknende grunner for at du gjør det slutt med typen din? Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

Skjønner.. :/ Det går jo alltids an å få barn mens du studerer også da? Hva tenker du om det?

Jeg slår ikke opp først og fremst på grunn av samme situasjon som dere, men det er vel litt av grunnen også. Jeg er ikke klar for barn, og siden det nå tar minst fire år før vi kunne fått det, syns jeg det blir dumt ovenfor han at vi er sammen. Men det er mest fordi jeg tror det hadde blitt slutt før eller siden uansett, og jeg vil jo ikke sette livet hans på vent. Grunnen til at jeg slår opp er på grunn av dårlig kommunikasjon, (går ikke an å snakke med følelser og sånt med han) og fordi følelsene mine er på vei til å bli borte. Har alltid vært litt småusikker på om jeg vil at det skal bli oss to, pluss pluss. Håper dere finner ut av det! Skjønner at det suger! Er jo en bedriten situasjon..

Anonymous poster hash: 2d869...4f7

[AnonymBruker]

Skjønner.. :/ Det går jo alltids an å få barn mens du studerer også da? Hva tenker du om det?

Jeg slår ikke opp først og fremst på grunn av samme situasjon som dere, men det er vel litt av grunnen også. Jeg er ikke klar for barn, og siden det nå tar minst fire år før vi kunne fått det, syns jeg det blir dumt ovenfor han at vi er sammen. Men det er mest fordi jeg tror det hadde blitt slutt før eller siden uansett, og jeg vil jo ikke sette livet hans på vent. Grunnen til at jeg slår opp er på grunn av dårlig kommunikasjon, (går ikke an å snakke med følelser og sånt med han) og fordi følelsene mine er på vei til å bli borte. Har alltid vært litt småusikker på om jeg vil at det skal bli oss to, pluss pluss. Håper dere finner ut av det! Skjønner at det suger! Er jo en bedriten situasjon..

Anonymous poster hash: 2d869...4f7

Ja, men han mener det ikke er lurt for min egen del med barn i studietiden.. Det er nok sant, sikkert ikke bare bare og måtte konsentrere seg og lese med en liten unge i hus. Jeg får se hva vi kommer frem til, jeg tenker jo også at om han vil ha barn om ca to år, så har han litt dårlig tid på å finne en annen dame, man skal jo gjerne ha vært sammen litt først.

Du har en ærlig grunn til å gå da, om følelsene ikke er der i tillegg så skjønner jeg det veldig godt!

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[AnonymBruker]

Du bor hos foreldrene dine? Bør du ikke bo med typen, for å se hvordan dere fungerer som samboere før dere lurer på å få unger..?

Anonymous poster hash: 45e16...1bf

[Hulderen]

Det er viktig at du ikke oppgir din drøm for hans. Fullfør planen din. Studer, og ikke få barn før du er klar for det. Jeg tipper at du er en del yngre enn ham?

Det virker som om det er viktigere for ham å stifte familie med "noen" enn at det er deg han vil ha. Han er rett og slett kommet i en tidlig panikkalder.

Selv om du er veldig glad i ham, så ikke bli med på karusellen hans. Jeg er redd han kommer til å finne seg en annen raskt. Gifte seg, få barn, og så bli skilt etter få år fordi han tok den "første og beste".

[AnonymBruker]

Samboer, barn og giftermål går under litt samme katogori. Hva jeg vil frem til er at jeg er lei neg over hans tvil pga dette..

Jeg kommer ikke til å gjøre noe drastisk, jeg skal bli ferdig med mitt uansett.

Han har aldri hatt et seriøst forhold før; så er ikke helt den som går på det første han ser, heller en som tar seg god tid og er kritisk. Kanskje jeg bare ikke er bra nok i hans øyne.. Det vil svi den dagen an har funnet dama som er klar for unger ++, da er jo omtrent livet hans komplett.. Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[Hulderen]

Jeg skjønner at du er lei deg. Og jeg mente ikke at du var den første og beste, hvis det var sånn du oppfattet det jeg skrev. Jeg tror han prioriterer feil, som ikke tar seg tid til å vente på deg. Men det viser bare at han ikke er glad nok i deg.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er lei deg. Og jeg mente ikke at du var den første og beste, hvis det var sånn du oppfattet det jeg skrev. Jeg tror han prioriterer feil, som ikke tar seg tid til å vente på deg. Men det viser bare at han ikke er glad nok i deg.

Nei, jeg skjønte hva du mente. Det jeg kan si om han er at han er utålmodig på at ting skal skje, enten det er jobb, venner, familie eller meg. Han setter seg bastante mål og de skal han oppnå. Dette er bra i jobbsammenheng, men når det gjelder hus og hjem (mennesker) så er det vel ikke så lurt..

Jeg er den eneste jenta han har hatt et forhold med på sine 30år og da syntes jeg det er rart at man ikke kjemper og holder på den personen. Han sier han aldri har vært ordentlig forelsket i noen før han møtte meg og at han heller ikke har greid å bry seg eller bygge opp følelser for andre jenter, så jeg lurer på om det egentlig er litt commitment issues ute å går også.. Jeg får se hva som skjer, men jeg tviler på at det løser seg på noen annen måte enn brudd

Og er han ikke glad nok i meg, så vil jeg ikke fortsette jeg heller.. Men det makter han for at er grunnen. Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at du ikke vil flytte sammen med han? Det kan jo være lurt for å imøtekomme han litt.

Og hvorfor jobber du ikke (litt) mens du studerer? Mange klarer fint å betjene et boliglån på en inntekt dersom den andre bidrar med litt (med mindre dere bor i Tromsø).

Anonymous poster hash: f315f...985

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at du ikke vil flytte sammen med han? Det kan jo være lurt for å imøtekomme han litt.

Og hvorfor jobber du ikke (litt) mens du studerer? Mange klarer fint å betjene et boliglån på en inntekt dersom den andre bidrar med litt (med mindre dere bor i Tromsø).

Anonymous poster hash: f315f...985

.

Fordi at etter vi fant tilbake til hverandre har han slitt med å satse på oss.. Han forteller ikke venner og familie om oss, har ikke hverande på sosiale medier, er ikke sosiale med andre enn oss to. Han jobber veldig mye, så er ikke så mye med andre enn meg sånn ellers, men likevel.. Tror ikke de vet at vi har gått tilbake til hverandre en gang.

Han er for redd, han sier det rett ut. Han fikk en knekk når vi gjorde det slutt som han beskrev som det verste han har følt noen sinne og nå holder han meg emosjonelt på avstand.. Noen ganger letterer han opp og prøver, men akkurat som han har bestemt seg at jeg aldri skal få en sånn kontroll/påvirkning på hans følelser igjen.. Samtidig som han sier han vil at jeg skal være lykkelig med han, ikke en annen mann. Sånn oss i mellom har vi det tross alt bra, liker mye av det samme, har det gøy, lager god mat, prater hver dag, bra sex og sover sammen så ofte vi kan. Det er jo et forhold, så skjønner bare ikke hvilken forskjell det har å i det minste informere folk om vi er sammen igjen.

Jeg har jobb, men ikke fast 100% og jeg kom ikke inn på studier i år pga er veldig tøft år for meg psykisk. Der har han vært en stor støttespiller. Ts

Anonymous poster hash: 882c1...b3c