Nå må foreldre begynne å ta seg sammen..

[AnonymBruker]

Er det virkelig nødvendig å dele hver bidige detalj av hva som skjer med barnet sitt på sosiale medier?! Merker det begynner å gå meg litt på nervene. For det første er det da virkelig ingen som bryr seg en dritt om at barnet spiste grøt for første gang i dag eller begynte å krabbe for første gang? Og for det andre kan det virkelig ikke være kult når du blir tenåring og 500 ukjente så bilde av deg 5 minutter etter du kom ut fra livmoren til mammaen din?

Jeg kan forstå at foreldre bli stolte over sine små, men er det ikke mye hyggeligere å fortelle det til familie og nære venner i stedet for flere 100 man aldri prater med?! Vil noen værsåsnill å forklare meg logikken her??

Anonymous poster hash: 17c4a...a94

[Gjest Geit]

Jeg tror de som bedriver den verste oversharingen av egne barn, også er de som har litt dårlige antenner og anlegg for sånt i utgangspunktet.

Det verste er når barnet utleveres på en ganske uverdig og flau måte. Dette er det ikke ofte jeg ser grove eksempler på personlig, heldigvis. Men jeg er enig i at det skal bli interessant å se hvordan barn som vokser opp nå stiller seg til at barndommen deles med såpass mange, og på sosiale medier, da.

Det er likevel en gruppe foreldre jeg blir litt matt av, personlig, og det er de som transformeres fra interessante mennesker til postere av veldig mye om sitt eget barn og ingenting annet. Jeg har merket at overraskende mange, tydeligvis i det øyeblikket barnet blir født, slutter å engasjere seg i det som foregår rundt seg, og går over til å kun poste om barnet sitt. Det er mulig jeg blir halshugget nå, men det er ganske traurige saker når hun som var så kul, samfunnsengasjert, alltid postet morsomme og interessante linker og tanker, eller generelt ting fra livet sitt som ikke handlet bare om barn, forvandler seg totalt, og plutselig bare poster om barnet sitt. Ofte. V-e-l-d-i-g ofte. Eller når hun som interesserte seg for det andre mennesker gjør, selv om det kanskje ikke var det samme som hun selv driver med, plutselig bare anerkjenner eksistensen av egne barn og andre mennesker med barn og barna deres.

Bare så det er sagt, så skjønner jeg jo alle står seg selv nærmest, at man får et annet perspektiv på ting, og at interesser og prioriteringer endrer seg når man får barn. Det er forståelig, og de jeg omtaler er heller ikke folk som nylig har blitt foreldre og er i ei boble - de har jeg en viss forståelse for.

Jeg merker forresten at de har en tendens til å finne sammen, disse som bare poster veldig mye og ofte om barna sine, og/eller blir en anelse navlebeskuende og slutter å bry seg om andre ting (tydeligvis) når de får barn. Det er liksom et slags fellesskap som interesserer seg for det samme, så at interessen for dette ikke eksisterer, har jeg i motsetning til TS ikke inntrykk av.

Poster, bilder, historier og diverse milepæler, selv om de er "små" og hverdagslige, har jeg ingenting imot, altså. Om de nå handler om barna, katten, bandet, eller studier og jobb, så synes jeg de kan være både interessante og morsomme. Jeg liker jo å følge med på livene til de jeg kjenner, inkludert de med barn! Men de foreldrene som mister gangsynet totalt, poster om alt barna gjør og ingenting annet, eller klarer å vri alt over til å handle om barna sine, spesielt i kombinasjon med at de var helt annerledes før, de kan jeg også bli lei av.

Forresten: http://www.stfuparentsblog.com/ Selv om de som postes på denne bloggen er mer ekstreme enn de fleste, så tror jeg mange kan kjenne igjen elementer fra å observere (noen) foreldre på sosiale medier.

[Jolene]

Enig ts!

[AnonymBruker]

Jeg tror de som bedriver den verste oversharingen av egne barn, også er de som har litt dårlige antenner og anlegg for sånt i utgangspunktet.

Det verste er når barnet utleveres på en ganske uverdig og flau måte. Dette er det ikke ofte jeg ser grove eksempler på personlig, heldigvis. Men jeg er enig i at det skal bli interessant å se hvordan barn som vokser opp nå stiller seg til at barndommen deles med såpass mange, og på sosiale medier, da.

Det er likevel en gruppe foreldre jeg blir litt matt av, personlig, og det er de som transformeres fra interessante mennesker til postere av veldig mye om sitt eget barn og ingenting annet. Jeg har merket at overraskende mange, tydeligvis i det øyeblikket barnet blir født, slutter å engasjere seg i det som foregår rundt seg, og går over til å kun poste om barnet sitt. Det er mulig jeg blir halshugget nå, men det er ganske traurige saker når hun som var så kul, samfunnsengasjert, alltid postet morsomme og interessante linker og tanker, eller generelt ting fra livet sitt som ikke handlet bare om barn, forvandler seg totalt, og plutselig bare poster om barnet sitt. Ofte. V-e-l-d-i-g ofte. Eller når hun som interesserte seg for det andre mennesker gjør, selv om det kanskje ikke var det samme som hun selv driver med, plutselig bare anerkjenner eksistensen av egne barn og andre mennesker med barn og barna deres.

Bare så det er sagt, så skjønner jeg jo alle står seg selv nærmest, at man får et annet perspektiv på ting, og at interesser og prioriteringer endrer seg når man får barn. Det er forståelig, og de jeg omtaler er heller ikke folk som nylig har blitt foreldre og er i ei boble - de har jeg en viss forståelse for.

Jeg merker forresten at de har en tendens til å finne sammen, disse som bare poster veldig mye og ofte om barna sine, og/eller blir en anelse navlebeskuende og slutter å bry seg om andre ting (tydeligvis) når de får barn. Det er liksom et slags fellesskap som interesserer seg for det samme, så at interessen for dette ikke eksisterer, har jeg i motsetning til TS ikke inntrykk av.

Poster, bilder, historier og diverse milepæler, selv om de er "små" og hverdagslige, har jeg ingenting imot, altså. Om de nå handler om barna, katten, bandet, eller studier og jobb, så synes jeg de kan være både interessante og morsomme. Jeg liker jo å følge med på livene til de jeg kjenner, inkludert de med barn! Men de foreldrene som mister gangsynet totalt, poster om alt barna gjør og ingenting annet, eller klarer å vri alt over til å handle om barna sine, spesielt i kombinasjon med at de var helt annerledes før, de kan jeg også bli lei av.

Forresten: http://www.stfuparentsblog.com/ Selv om de som postes på denne bloggen er mer ekstreme enn de fleste, så tror jeg mange kan kjenne igjen elementer fra å observere (noen) foreldre på sosiale medier.

Joda, men jeg syns det er mye hyggeligere hvis de hadde fortalt dette til meg personlig! Jeg har nære venninner som har barn, og jeg får gjerne vite personlige detaljer om barnet gjennom sosiale medier, samtidig som alle andre, som jeg hadde syntes vært mye hyggeligere å høre om jeg hadde vært over på en kaffe. Da min ene venninne fødte for et par år siden fikk jeg også denne informasjonen gjennom facebook(!), imens jeg satt kjempe spent og ventet på at telefonen skulle ringe. Og da synes jeg det begynner å gå litt for langt

Anonymous poster hash: 17c4a...a94

[Gjest Geit]

Joda, men jeg syns det er mye hyggeligere hvis de hadde fortalt dette til meg personlig! Jeg har nære venninner som har barn, og jeg får gjerne vite personlige detaljer om barnet gjennom sosiale medier, samtidig som alle andre, som jeg hadde syntes vært mye hyggeligere å høre om jeg hadde vært over på en kaffe. Da min ene venninne fødte for et par år siden fikk jeg også denne informasjonen gjennom facebook(!), imens jeg satt kjempe spent og ventet på at telefonen skulle ringe. Og da synes jeg det begynner å gå litt for langt

Anonymous poster hash: 17c4a...a94

Joda, det kan jeg forstå. Men vennskap og relasjoner vannes på en måte ut litt på sosiale medier. I dag er det ikke nødvendigvis våre aller nærmeste vi vet mest om, men like gjerne den perifere bekjente som er veldig aktiv på Facebook. Samtidig kan vi "risikere" at en nær venn deler en viktig nyhet med oss samtidig som han deler den med de han studerte sammen med for 15 år siden og 300 andre. Det kan iblant bli litt rart, og jeg synes godt at flere kan bli litt mer obs på det. Det er vel lettvint å bare poste det en gang, som en status på Facebook da, sikkert.

Endret 4. september 2014 av Geit

[Gjest Mrs. Random Nick]

Kan du ikke bare ordne det slik at du ikke får statusoppdateringer fra de det gjelder på newsfeed'en din? Det er jo mye lettere enn å spy ut eder og galle her.

Så lenge de ikke sprer ut detaljer om barnets helse så mener jeg at du ikke har noe å klage på. Eventuelt bildebruk er det jo fint å være kritiske til, men det har ulike par så ulike meninger om hva som er greit å legge ut på nettet.

En annen ting er at det faktisk er mange i nærmeste slekt som er interesserte i å vite slike ting. En del har også venner som liker slike oppdateringer.

Så er det gjerne forskjell på om det er førstegangsforeldre, og om det er det første året med barnet ens. Da er man som regel utrolig stolte over alt mulig (selvsagt senere også, men det er spesielt når alt er helt nytt).

[Gumman87]

Er så enig med deg TS!

[Gjest]

Man skal være forsiktig og man skal ikke legge ut noe om sine barn som kan gjøre dem flaue i etterkant. Jeg spør mine barn - går det greit at jeg legger det ut. Vi bruker FB da vi har 98% familien i utlandet og det er en fin måte å dele hverdagen på, men det er langt fra alle som kan se hva vi legger ut da. Har litt restriksjoner for ønsker ikke å spamme alle med bilder av barna.

[makkapakka]

jeg gidder ikke å lese alt som blir skrevet om disse barna jeg...

[Harlekin]

Joda, men jeg syns det er mye hyggeligere hvis de hadde fortalt dette til meg personlig! Jeg har nære venninner som har barn, og jeg får gjerne vite personlige detaljer om barnet gjennom sosiale medier, samtidig som alle andre, som jeg hadde syntes vært mye hyggeligere å høre om jeg hadde vært over på en kaffe. Da min ene venninne fødte for et par år siden fikk jeg også denne informasjonen gjennom facebook(!), imens jeg satt kjempe spent og ventet på at telefonen skulle ringe. Og da synes jeg det begynner å gå litt for langt

Anonymous poster hash: 17c4a...a94

Men så er det jo dette med tid og overskudd, da. Det får man mye mindre av som barn, og da er det faktisk lettere å poste noe på FB som flere kan lese, enn å ringe en og en og fortelle nyhetene. Jeg synes det er for mye forlangt av en nybakt mor at hun skal RINGE og fortelle deg at hun har født. Har hun overskudd, så er det fint, men veldig mange har ikke det. Da er det greit med FB.

Jeg orket forresten ikke å poste noe på FB en gang ...

Ellers er jeg delvis enig med deg. Det er ikke tvil om at det er mange som bedriver oversharing på FB - den er blitt en slags offentlig dagbok, og mange er like intime på FB som de ville ha vært i en privat dagbok. Det synes jeg er en uting, og jeg skjønner ikke at de det gjelder ikke skjønner det selv. Og mange blir en egen barneboble, noe jeg synes er greit og normalt den første tiden. Men de fleste kommer vel tilbake til normalen etter en tid?

Endret 4. september 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Og mange blir en egen barneboble, noe jeg synes er greit og normalt den første tiden. Men de fleste kommer vel tilbake til normalen etter en tid?

Forhåpentligvis de fleste, men ikke alle...

En av mine FB-venner fikk så hatten passet av sin egen sønn, faktisk. Det var fullt fortjent, dama er ute av stand til å gjøre noe som helst med barna sine, som er ganske store, uten å dokumentere det på Facebook. Her er Tobias som har klippet håret! Her er Thea som møtte Jens Stoltenberg på gata! Her er Tobias først i 17.mai-toget! Her er Thea på London Eye (og tjue oppdateringer på hva de spiser på turen og bilde av Tobias foran alle museene de har vært på). Det er virkelig ingen grenser, hun poster fem ganger så mye som alle andre, og alltid om barna, aldri om noe annet.

En gang i vinter var de på skitur i fjellet, og postet i alle fall fire-fem bilder fra turen, før sønnen postet en kommentar på det siste bildet: "Mamma, nå er vi på skitur, legg vekk mobilen for en gangs skyld!"

Interessant nok var det mange av hans venner som likte den kommentaren

Selv synes jeg det er ganske morsomt å lese om andres barn. Men i moderate doser. Og noen tar det virkelig veldig langt ut.

Anonymous poster hash: e07ce...2cb

[AnonymBruker]

AB over her. De heter selvsagt ikke Tobias og Thea på ordentlig, har endret på detaljer!

Anonymous poster hash: e07ce...2cb

[AnonymBruker]

Jeg synes det er for mye forlangt av en nybakt mor at hun skal RINGE og fortelle deg at hun har født. Har hun overskudd, så er det fint, men veldig mange har ikke det. Da er det greit med FB.

Helt enig! Etter en fødsel skal man prioritere barnet og bli kjent. Man skal få til amming, prøve å sove og spise og generelt slappe av etter en stor påkjenning for kroppen. Vi ringte ikke en gang foreldrene våre, de fikk hver sin mms med bilde mange timer etter fødselen var ferdig.

Anonymous poster hash: 8f988...0b2

[Gjest celine]

En gang i vinter var de på skitur i fjellet, og postet i alle fall fire-fem bilder fra turen, før sønnen postet en kommentar på det siste bildet: "Mamma, nå er vi på skitur, legg vekk mobilen for en gangs skyld!"

Interessant nok var det mange av hans venner som likte den kommentaren

Anonymous poster hash: e07ce...2cb

Fantastisk kommentar

Nå er mine barn større og kan velge selv hva de vil legge ut, så derfor lar jeg være. Sender heller sms til besteforeldre, og andre som kan ha interesse i å høre hvordan det går.

Irriterer meg noe over de som på død og liv skal legge ut hele karakterkortet til poden, eller scanner inn matteprøven og legger ut - med karakter og lærervurdering. Men man velger jo til en viss grad hva man gidder å se på feeden sin da

[Hjarte]

Det kan av og til bli litt mye ja, men jeg synes egentlig det er mye verre de som legger ut ørten statusoppdateringer og bilder av dyrene sine. Ørten bilder av "Fido" på tur i byen, eller bilder av "Nusse" med det nye roooosa halsbåndet synes jeg er mye mer intetsigende enn oppdateringer om hvordan det går med andre sine barn.

[Gjest Badebuksa]

Har du barn?

[Gjest Pop!]

Jeg går sjelden inn på Fbprofilen min i og med at feeden blir oversvømmet av venners: "hunden min hviler seg i stolen min", "Se, Erna (hunden min) koser seg med Trygve (katten min)", "Se, så flink datteren min er til å suge!" (ammebilde), "Jan står oppreist og tisser" (gutt på 3 år og bildet er zoomet inn på tissen). Jeg lurer på hvorfor noen menneskers IQ ser ut til å forsvinne med én gang de kommer inn på Fb.

[AnonymBruker]

Jeg går sjelden inn på Fbprofilen min i og med at feeden blir oversvømmet av venners: "hunden min hviler seg i stolen min", "Se, Erna (hunden min) koser seg med Trygve (katten min)", "Se, så flink datteren min er til å suge!" (ammebilde), "Jan står oppreist og tisser" (gutt på 3 år og bildet er zoomet inn på tissen). Jeg lurer på hvorfor noen menneskers IQ ser ut til å forsvinne med én gang de kommer inn på Fb.

Jeg har ikke dette problemet. Er det da rimelig å gå ut i fra at det er vennekretsen din det er noe galt med? Og hva sier det om deg?

Anonymous poster hash: d9611...c29

[Gjest Pop!]

^ Tja. Si det, forklar meg det du. Vennekretsen min består av folk med høyere utdanning, type- advokater, leger, forskere, professorer, bankfolk, kunstnere og en og annen artist innen film og musikkbransjen. Please enlighten me.

[AnonymBruker]

^ Tja. Si det, forklar meg det du. Vennekretsen min består av folk med høyere utdanning, type- advokater, leger, forskere, professorer, bankfolk, kunstnere og en og annen artist innen film og musikkbransjen. Please enlighten me.

Jeg kan jo ikke svare på det, men min vennekrets består for det meste av butikkmedarbeidere, håndverkere, lærere og transportarbeidere. Ingen av de fremstår som om de har lav IQ på Facebook.

Virker jo litt rart at din høytsvevende krets ikke klarer å håndtere et sosialt medium på en måte som ikke plager andre?

Anonymous poster hash: d9611...c29