Samboer usikker på fremtiden med (eller uten) meg.

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart fire år, og vi er 29 og 33 år gamle. De siste dagene har det kommet frem at han er usikker på fremtiden med meg, og jeg er i villrede med tanke på hva jeg skal gjøre. Ingen av oss ønsker i utgangspunktet å slå opp, men jeg vet ikke om jeg takler å være i et forhold hvor han er så tydelig på at han ikke vet om han ønsker å stifte familie med meg. Han har et barn fra et tidligere forhold og sier at den erfaringen har gjort at han er ekstra forsiktig med tanke på nytt barn - han ønsker ikke et nytt samlivsbrudd med barn involvert. At han vil ha barn er han tydelig på, han kan bare ikke love meg at han vil ha det med meg. (Det at han har barn med en annen dame -uplanlagt riktignok- gjør det enda verre at han er så usikker på om han vil ha barn med meg.)

Jeg kjenner på at 30årene begynner å nærme seg, og ser at vennene mine etter hvert begynner å etablere seg med felles kjøp av bolig, graviditet/konkrete planer om barn. Ettersom jeg ønsker familie på sikt vil jeg heller at vi gjør det slutt nå enn at vi venter tre år til for så å finne ut at det ikke var riktig likevel. Jeg vil som sagt egentlig ikke gjøre det slutt, men jeg kjenner at selvfølelsen min har fått seg en skikkelig knekk i dette forholdet, og jeg lurer på om han ønsker å være sammen med meg i det hele tatt.

Ingen av oss ønsker barn nå, men jeg er ganske tydelig på at jeg ønsker det om få år. Av han får jeg følelsen av at han ønsker barn en eller annen gang i fremtiden, men at det å sette et konkret tidsperspektiv blir for skummelt. (Han synes for øvrig det er skummelt at ting blir så seriøst i et forhold, og forholdet med meg er det lengste han har vært i.) Han mener også at jeg gir han følelsen av at jeg bare vil finne en eller annen som kan gi meg trygghet og stabilitet, og at det ikke er så viktig om det er han eller noen andre. Dette er selvfølgelig ikke riktig, men jeg skal være så ærlig og si at det er viktigere for meg å ha en sjanse til å etablere et forhold med noen som potensielt kan elske meg høyt nok til å ville ha barn med meg, enn å vente i ubestemt tid på at han skal finne ut av hva han vil. Han på sin side føler at jeg presser han i denne situasjonen, og han hadde ikke en gang tenkt stort på det før jeg tok det opp for et par dager siden...

Grunnen til at det ikke er slutt enda er at han sier at han vil være sammen med meg, og at han kan se for seg en fremtid med meg (han kan bare ikke love noe). Det skal legges til at vi har hatt perioder som har vært preget av dårlig stemning og lite sex. Til dels fordi jeg reagerer på hormonprevensjon med nedsatt sexlyst, og til dels fordi han ofte er i dårlig humør og bare ønsker å være i fred med pc'en og tankene sine. Jeg klarer selvfølgelig ikke å bare være stille rundt han da, men ender opp med å mase fordi jeg ønsker oppmerksomhet. Og så blir det ti ganger verre.

Jeg er så frustrert akkurat nå, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt sammen. Hadde et behov for å blåse ut litt her, men om noen har opplevd lignende eller vil dele noen synspunkter er det veldig velkomment.

Anonymous poster hash: 56b56...030

[Teethgrinding]

Høres ut som lunken type. Er det et godt nok grunnlag for et familieliv da?

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet av og dratt. Etter fire år ville han visst det om du var den rette.

Det at han "ikke kan love noe" er bare en slags forvarsel slik at det ikke skulle komme "ut av det blå" om han dumper deg og at du ikke skal tenke at du er blitt bedratt.

Fire år er en solid porsjon av dine mest fruktbare og attraktive år. Jeg ville ikke kastet bort mer. Det er nok av kvinner som klamrer seg til håpet om at mannen skal dra en 180 graders vending en dag, og det er disse som ender opp single i tredveårene.

Anonymous poster hash: e42ba...c6f

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet av og dratt. Etter fire år ville han visst det om du var den rette.

Det at han "ikke kan love noe" er bare en slags forvarsel slik at det ikke skulle komme "ut av det blå" om han dumper deg og at du ikke skal tenke at du er blitt bedratt.

Fire år er en solid porsjon av dine mest fruktbare og attraktive år. Jeg ville ikke kastet bort mer. Det er nok av kvinner som klamrer seg til håpet om at mannen skal dra en 180 graders vending en dag, og det er disse som ender opp single i tredveårene.

Anonymous poster hash: e42ba...c6f

Ja, dette er jo det jeg frykter. Og jeg kjenner at jeg ikke er i stand til å gi så mye av meg selv nå. Dessuten skjønner jeg ikke hva som er galt med meg siden han ikke tør å inkludere meg i fremtiden sin, likevel er jeg god nok akkurat nå.

Anonymous poster hash: 56b56...030

[Erazor]

Anbefaler å lese «Fuck Yes Or No», av Mark Manson:

http://markmanson.net/fuck-yes/

Når alt kommer til stykket, om ingen av dere er skikkelig entusiastiske med tanke på forholdet, er det egentlig noen vits?

[Gjest krokodillen]

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart fire år, og vi er 29 og 33 år gamle. De siste dagene har det kommet frem at han er usikker på fremtiden med meg, og jeg er i villrede med tanke på hva jeg skal gjøre. Ingen av oss ønsker i utgangspunktet å slå opp, men jeg vet ikke om jeg takler å være i et forhold hvor han er så tydelig på at han ikke vet om han ønsker å stifte familie med meg. Han har et barn fra et tidligere forhold og sier at den erfaringen har gjort at han er ekstra forsiktig med tanke på nytt barn - han ønsker ikke et nytt samlivsbrudd med barn involvert. At han vil ha barn er han tydelig på, han kan bare ikke love meg at han vil ha det med meg. (Det at han har barn med en annen dame -uplanlagt riktignok- gjør det enda verre at han er så usikker på om han vil ha barn med meg.)

Jeg kjenner på at 30årene begynner å nærme seg, og ser at vennene mine etter hvert begynner å etablere seg med felles kjøp av bolig, graviditet/konkrete planer om barn. Ettersom jeg ønsker familie på sikt vil jeg heller at vi gjør det slutt nå enn at vi venter tre år til for så å finne ut at det ikke var riktig likevel. Jeg vil som sagt egentlig ikke gjøre det slutt, men jeg kjenner at selvfølelsen min har fått seg en skikkelig knekk i dette forholdet, og jeg lurer på om han ønsker å være sammen med meg i det hele tatt.

Ingen av oss ønsker barn nå, men jeg er ganske tydelig på at jeg ønsker det om få år. Av han får jeg følelsen av at han ønsker barn en eller annen gang i fremtiden, men at det å sette et konkret tidsperspektiv blir for skummelt. (Han synes for øvrig det er skummelt at ting blir så seriøst i et forhold, og forholdet med meg er det lengste han har vært i.) Han mener også at jeg gir han følelsen av at jeg bare vil finne en eller annen som kan gi meg trygghet og stabilitet, og at det ikke er så viktig om det er han eller noen andre. Dette er selvfølgelig ikke riktig, men jeg skal være så ærlig og si at det er viktigere for meg å ha en sjanse til å etablere et forhold med noen som potensielt kan elske meg høyt nok til å ville ha barn med meg, enn å vente i ubestemt tid på at han skal finne ut av hva han vil. Han på sin side føler at jeg presser han i denne situasjonen, og han hadde ikke en gang tenkt stort på det før jeg tok det opp for et par dager siden...

Grunnen til at det ikke er slutt enda er at han sier at han vil være sammen med meg, og at han kan se for seg en fremtid med meg (han kan bare ikke love noe). Det skal legges til at vi har hatt perioder som har vært preget av dårlig stemning og lite sex. Til dels fordi jeg reagerer på hormonprevensjon med nedsatt sexlyst, og til dels fordi han ofte er i dårlig humør og bare ønsker å være i fred med pc'en og tankene sine. Jeg klarer selvfølgelig ikke å bare være stille rundt han da, men ender opp med å mase fordi jeg ønsker oppmerksomhet. Og så blir det ti ganger verre.

Jeg er så frustrert akkurat nå, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt sammen. Hadde et behov for å blåse ut litt her, men om noen har opplevd lignende eller vil dele noen synspunkter er det veldig velkomment.

Anonymous poster hash: 56b56...030

altså, man kan faktisk elske noen til månen og tilbake uten at man ønsker å ha barn med dem.

han fikk jo det ene barnet uplanlagt som du sier. at han nå tenker seg om er jo ikke akkurat en dårlig ting i mine øyne.

og selv om han hadde sagt han ønsker barn med deg og dere hadde fått det så er det ikke sikkert at det hadde vært riktig om tre år uansett. finnes ingen garanti for at dere vil holde sammen, barn eller ikke

[MissCoverdale]

Hvis jeg var i dine sko, så hadde jeg pakket sammen tingene mine og dumpet fyren. Det er selvsagt greit å være usikker og gi beskjed, bedre det enn å få barn for å "redde forholdet" som så mange gjør. Men jeg vil ha barn med en som synes jeg er helt fantastisk, og som ønsker at akkurat JEG skal bli mor til hans barn.

Det hadde ikke vært noe kjekt å få barn på de premissene, da hadde jeg alltid gått med en dårlig følelse og lurt på om han egentlig ønsket det eller ikke..

[Surriball]

Ja, men kjære vene. Ikke alle er i stand til å ta en avgjørelse på stående fot om man vil ha barn med partneren. Han sier jo at han ikke hadde tenkt på det en gang før for et par dager siden? Gi ham tid til å tenke på det og snakk om det igjen om et par uker. Gi nå mannen litt luft. Det er en bra ting at han tenker seg ekstra om denne gangen. Han har jo ikke sagt blankt nei?

Min egen samboer trenger tid til å tenke på ting. Han lever litt mer her og nå enn meg, mens jeg liker å ha en langsiktig plan. Jeg har dermed tatt ham litt på senga flere ganger med store spørsmål han ikke hadde sjenket en tanke før. Nå har jeg lært at ideer og spørsmål må lanseres med betenkningstid for at vi skal kunne snakke sammen på skikkelig vis. Type "du trenger ikke svare nå, men kanskje vi skal flytte sammen? Tenk på det, så diskuterer vi senere."

Det kan være frustrerende for meg å ikke få et svar her og nå, men det er vel så frustrerende for mannen å måtte finne på en mening på stående fot når han ikke har gjort seg opp en mening ennå...

Synes det virker som om mannen din er ganske lik. Gi ham tid. Synes det er for dumt å kaste et fire års ellers godt forhold på båten fordi han ikke kan svare på et stort spørsmål på tre dager. Han er sikkerten god mann selv om han er forskjellig fra deg og mennene til de andre som har svart.

Endret 3. september 2014 av Stjernesol

[Gjest Wei Wei]

Etter 4 år sammen så vet han allerede hva han vil. Og han sier det direkte: han kan tenke seg barn i fremtiden, men ikke med deg. Jeg ville bare dratt og forklart ham hvorfor.