kjæresten er i tvil om forholdet

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg har jevnlige krangler. Mye pga misforståelser fra min side, uttalelser fra kjæresten og at hun tidvis er i tvil om forholdet. Misforståelsene fra min side kommer av at jeg tolker og analyserer hver minste ting, da jeg er redd for at uttalser/oppførsel kan bety at hun er lei og gjøre det slutt. Det er på en måte en evigvarende ond sirkel..jeg blir sur, og hun blir sur så er det gjort. Grunnen til at jeg tidvis overanalyserer, er at jeg aldri vet når hun er i tvil om forholdet. Det kan være kjempebra, så er det en bemerkning fra hennes side, og jeg tror at nå er hu lei igjen. Så blir jeg skuffet, og hun sur og lei.

Tvilen hennes sier hun kommer av følelser for meg. Det bør nevnes at vi begge er jenter/damer, ingen har kommet ut av skapet. Hun har 2 halvvoksne barn, og vært gift med en mann tidligere. Jeg tror også at dette er med å bidrar til tvilen, at om man går offentlig ut så er det gjort. Ingen vei tilbake. Hun er redd for å bli stemplet har hun sagt.

Dette forholdet har vart i 3,5 år nå..og selvfølgelig holdt hemmelig. Folk tror vel bare vi er veldig gode venner, selv om flere (spesielt naboer og barn) bør ha fattet mistanke da jeg alltid tilbringer tid der..

Nå har vi nettopp hatt en krangel igjen, jeg har sykemeldt meg fra jobb, orker ikke å stå opp. Det er utrolig fortvilende. Prøvde å ordne opp igjen også etter denne krangelen i går, men hun er sur og sendte meg nærmest på dør, jeg totalt vrak. Føler meg så urettferdig behandlet. Jeg stiller opp uansett hva det er for henne, så blir jeg behandlet sånn.

Egentlig burde jeg vel bare gått, men så har vi det utrolig bra når vi ikke har disse kranglene/diskusjonene. Rett og slett fantastisk, alt. Jeg er utrolig glad i denne personen, og tanken på å ha henne i livet mitt klarer jeg ikke. Kan heller ikke tenke meg å være med noen andre.

Så, jeg trenger alle tips og tanker fra dere jeg kan få. Takk!

Anonymous poster hash: 35ce9...d51

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere trenger å modnes.
Bli tryggere på dere selv, slutte å tvile, stole på hverandre.

Det viktigste rådet jeg kan gi nå, som også partneren din bør få er:
Nyt det så lenge det varer. Ikke tvil, vent bare... Se hva som skjer.
Istedenfor å tvile på fremtiden, nyt det dere har NÅ.

Hvis du går litt inn for det, tror jeg at bare det lille der kan hjelpe.
Det har gjort underverker for meg. Hver gang det dukker opp tvil eller bekymring, tenk at "jeg har henne nå, så får jeg nyte det".

Anonymous poster hash: 2f464...30a

[AnonymBruker]

Beklager at jeg ler litt (og generaliserer noe voldsomt!), men det var nesten ikke nødvendig å nevne at dere begge er damer, så stereotypisk var det å lese. Og det sier jeg egentlig mest fordi jeg vet at jeg tidvis er sånn selv...

Dere trenger å snakke skikkelig sammen, kanskje til og med med en profesjonell til stede. Det er veldig tydelig at dere trenger hjelp til å kommunisere bedre.

I første omgang ville jeg bedt henne om at dere setter dere ned og snakker sammen en gang verken du eller henne er opprørt og da MÅ følgende "regler" følges:

- ingen anklager, av typen "du er alltid så sur"

- fortell hvordan dere reagerer på gitte situasjoner og kommentarer, feks "når du sier at du er redd for å bli stemplet, føler jeg, selv om det sikkert ikke er ment sånn fra din side, at du egentlig tviler på følelsene dine for meg". Fortell hvordan det oppleves fra din side og åpne for at hun kan fortelle om hennes side av saken

- når noen er sure, ta et steg tilbake og si "nå kom vi litt skjevt ut, er det kanskje noe som plager deg?"

Ordlegg dere forsiktig og ikke-bebreidende, og vis hverandre omsorg.

Anonymous poster hash: 3e900...4c7

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Ja, kanskje vi trenger å modnes, selv om begge har passert 35 ;-)

Dette med å nyte øyeblikkene, det har jeg prøvd, men så merker jeg denne tvilen hos henne, og da er det gjort. Jeg klarer liksom ikke å da bare trekke meg tilbake og vente til alt er bra igjen.

Vi har pratet om å få profesjonell hjelp. Kan være godt å snakke med noen. Da dette er hemmelig, har vi jo heller ingen venner/familie å prate med, og bidrar til en ekstra sterk ensomhetsfølelse f eks nå.

Jeg synes egentlig vi prater bra i lag, når vi har fått roet oss ned, og vi vet jo begge hva som er årsaken til situasjonen. Hennes tvil.

Jeg er vel egentlig klar for å gå offentlig, noe hun ikke er. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å vente. Samtidig vil jeg ikke presse henne. Det er ok når vi har det fint, men med en gang vi krangler føler jeg meg så utrolig ensom. Frykter at "toget" kjører fra meg, at jeg kaster livet mitt bort på denne berg-og dalbaneturen.

Anonymous poster hash: 35ce9...d51