Burde jeg slå opp?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vurderer veldig å slå opp med typen, og er ganske sikker på at det er det beste, men skulle gjerne hørt litt andre synspunkt enn bare meg og mitt hode som er fullstendig kaos.

Vi har vært sammen i (straks) 2,5 år. Han er 5 år eldre enn meg, og veldig hyggelig. Men vi er veldig, veldig forskjellige, både personlighetsmessig og mtp stadie vi er i i livet. Han er i full jobb og er ferdig med master og alt av skole for lenge siden, og er egentlig klar for å stifte familie og alt det der. Jeg har nettopp sluttet på skolen, etter å ha akkuratt begynt på 2. året bachelor. Fant ut at jeg ikke ville bli noe innenfor det jeg går, men klarte selvfølgelig ikke bestemme meg før nå i høst og får dermed ikke begynt igjen på nytt studie før til høsten. Dvs at jeg ikke er ferdig med ny bachelor før om 4 år. Og det er jo ganske lenge, hvertfall når han gjerne ville hatt unge i dag om det var opp til bare han. Planen var egentlig nå og flytte til han (bodde med han i sommer, og har på en måte "bodd" litt med han hele tiden selv om vi hadde avstand på 1,5 time i fjor.) for i år, for å jobbe og søke meg inn på noe nytt neste år. Men nå revurderer jeg den saken.

Jeg har egentlig alltid vært litt usikker på oss, men har liksom alltid tenkt at ting blir sikkert bedre, og "det går jo greit" og sånt. Og det går jo greit, vi krangler sjeldent og det er ikke noe dramatisk i forholdet vårt at all, men - det er en del hovedting i forholdet vårt jeg føler mangler, som jeg egentlig trodde var ganske vesentlig i et forhold. Det første er kommunikasjon. Dårlig (!) kommunikasjon. Hver gang jeg tenker på ting og vil snakke om det, så merker jeg på hele han at han blir stressa. Og når jeg forteller, og begynner å grine, så blir han hvertfall stressa og spør bare om jeg kan stoppe å grine og om jeg er ferdig å grine når jeg har fortalt ferdig. Det er skikkelig irriterende, og det hjelper ikke akkuratt på når jeg tenker på ting senere jeg vil snakke om. Han sier heller aldri noe fornuftig (i mine ører) når vi har disse samtalene, det går for det meste i "skjønner, kjipt, åja, okei.. jaja. uff, det går bra osv". Jeg er veldig følsom av meg, og det er ikke han. Jeg trenger å snakke om ting og sånt, mens han føles det som ikke har noe behov for det i det hele tatt og vil helst unngå det så langt det går. Og i det siste har det blitt veldig sånn at jeg heller holder ting for meg selv enn å ta det opp, for det blir bare samme greia hele tiden. Og det orker jeg ikke.

Jeg syns også at jeg får veldig lite bekreftelse av han, på oss, forholdet, på hva han syns om meg osv. Han sier jo at han gleder seg til å se meg igjen når vi er borte fra hverandre og sånt, men det er likevel veldig lite bekreftelse sånn generelt. Jeg tror jeg har litt større behov for det enn han, han er litt mer sånn "du vet jo at jeg er glad i deg, så jeg trenger ikke si det" type føler jeg. Og det er sikkert fint for han, men det er ikke så kult for meg. Dessuten syns jeg ikke han er så veldig støttende. Når jeg nevnte at jeg slutter på skolen og om jeg kan flytte til han og hva han tenker om den pakka så sa han bare: "okei", "du må finne ut av det selv", "det går bra" bla bla bla. det er umulig å få han til å si hva han egentlig tenker, om han tenker noe i det hele tatt, og det gjør at jeg føler han er litt care. dessuten er han ikke veldig entusiastisk over at jeg har funnet ut at jeg heller vil noe annet, og at jeg skal bo hos han og alt det der. og det er jo litt kjipt.

Dessuten er vi veldig forskjellig. Han er klar for å stifte familie, det er ikke jeg. Interessene han har er xbox, film, tvserier og drikke øl (ikke bare det da, men dere skjønner), noe jeg ikke er like interessert i. Han er 5 år eldre, og jeg trodde ikke det hadde så mye å si for meg. men det har litt å si, på dette tidspunktet i allfall. Vi har også forskjellig humor, og vi skjønner egentlig ikke hverandres så veldig. så det er ikke veldig mye latter i forholdet. Jeg har behov for andre ting enn han, og det er flere småting som jeg syns er veldig irriterende. (som f.eks når jeg legger meg og spør om han vil ligge der litt sammen med meg før han går å ser ferdig filmen sin, og han spør "hvor lenge han må ligge der da" (som om det er et ork, og ikke noe han vil) og så blir det litt dårlig stemning. men så gjør han det, også ligger vi bare der og jeg ber han gå etterhvert).

Men han er jo veldig snill og gavmild og hyggelig og alt det der. Og hadde jeg virkelig ville satsa, så kunne det sikkert gått, men jeg vet ikke jeg. Det er på en måte en del ting jeg føler man ikke kan endre på for at det skal gå bedre (når han ikke vil snakke om ting og sånt). Men jeg gruer meg jo veldig til å ta den praten med han. Jeg aner jo ikke hvordan han kommer til å reagere, siden jeg ikke vet hva han egentlig tenker om oss. Håper jo han er enig, men det vet jeg jo ikke. Sååå ja.. jeg tror jeg enten trenger et spark bak eller bare høre om jeg er helt på jordet og burde revurdere hele greia om å slå opp. Det blir jo skikkelig trist, men man kan jo ikke leve flere år sammen kun for å unngå den vonde biten. Dessuten hvis jeg gjør det og angrer seinere setter jeg jo hele livet hans på vent. og mitt. og det er hvertfall dumt.

I tillegg har jeg møtt en annen fyr jeg har klart å bli veldig betatt av. Som jeg har hengt mye med de siste dagene. Nevner selvfølgelig ikke dette for typen, men det er egentlig etter det jeg føler jeg har fått en liten wake up call og faktisk begynt å tenke skikkelig over forholdet vårt. Og, skal det egentlig være sånn? Har aldri vært i noe forhold før, men trodde liksom det kanskje skulle være litt mer gnist?

Alle innspill og kommentarer tas i mot med stooooor takk!

Anonymous poster hash: d1c28...855

[Gjest constance90]

Les teksten din en gang til.

Eneste positive du omtaler om kjæresten din er "Men han er jo veldig snill og gavmild og hyggelig og alt det der". Det beskriver virkelig ikke en person du er forelsket i og elsker. Kom deg heller videre i livet, innerst inne vet du at det er det du vil.

[AnonymBruker]

Som regel når folk spør seg om de bør slå opp så er svaret ja. Man tenker ikke på å slå opp hvis ting er som det skal.

Anonymous poster hash: 7ea52...940

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det er vel det jeg burde gjøre ja! Bare så redd for at han ikke skjønner grunnene, eller blir irritert fordi jeg ikke gir noen sjangse til å la det prøve å bli bra igjen? :/ Har noen av dere vært gjennom lignende før? Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: d1c28...855

[AnonymBruker]

slå opp du..

Anonymous poster hash: e8b6c...07b

[Gjest constance90]

Si det som det er: Jeg elsker deg ikke lengre, vi er på forskjellige stadier i livet og jeg har behov for å finne utav ting uten deg.

Takk for svar! Det er vel det jeg burde gjøre ja! Bare så redd for at han ikke skjønner grunnene, eller blir irritert fordi jeg ikke gir noen sjangse til å la det prøve å bli bra igjen? :/ Har noen av dere vært gjennom lignende før? Noen erfaringer?

Anonymous poster hash: d1c28...855

[AnonymBruker]

takk for svar har slått opp, og det føles helt riktig. skal ta praten med han på onsdag derimot da, det gruer jeg meg til! føler liksom ikke jeg har gitt han noen "sjanse", men føler liksom ikke at det er verdt å gi det heller, siden vi er så forskjellig og følelsene har dabba helt av. og vi ikke kan snakke om ting. er det godt nok svar, når han (helt sikkert) kommer til å spørre om hvorfor jeg ikke har sagt i fra at jeg har vært usikker før så vi kan prøve å fikse ting? uff, føler meg som den bitchen

Anonymous poster hash: d1c28...855

[AnonymBruker]

For et drama dette.......du har nok sett litt for mye på tv-serier.........

Enten så liker du typen, eller ikke.......enten så ser du for deg at dere er et liv laga eller ei.

Du skriver at du vil ut av forholdet, ber om råd?

Du har bestemt deg, og vil ut.

Såpeopera dette. Bare tull.

Tror typen din fortjener bedre enn dette.

Anonymous poster hash: ad7cb...053

[AnonymBruker]

takk for svar har slått opp, og det føles helt riktig. skal ta praten med han på onsdag derimot da, det gruer jeg meg til! føler liksom ikke jeg har gitt han noen "sjanse", men føler liksom ikke at det er verdt å gi det heller, siden vi er så forskjellig og følelsene har dabba helt av. og vi ikke kan snakke om ting. er det godt nok svar, når han (helt sikkert) kommer til å spørre om hvorfor jeg ikke har sagt i fra at jeg har vært usikker før så vi kan prøve å fikse ting? uff, føler meg som den bitchen

Anonymous poster hash: d1c28...855

Huffa meg, han får det bedre uten deg, det er jeg rimelig sikker på.

Du blir "singel", ei som farter rundt på ONS, som det "liksom" aldri blir noe ut av.

Han finner seg en flott dame, får barn og etablerer seg skikkelig, det tror jeg.

Anonymous poster hash: ad7cb...053

[AnonymBruker]

og hva er vitsen med å hakke ned på meg? jeg vet jo han fortjener bedre, og jeg fortjener bedre. OG jeg har slått opp! Jeg håper selv han finner noen som passer bedre med han, så han kan få stiftet den familien han har så lyst på. Hvorfor du kommer med påstander om at jeg farter rundt og har one night stands derimot skjønner jeg ikke, for det har jeg verken hatt eller er typen til å ha. - ts

Anonymous poster hash: d1c28...855

[Gjest constance90]

Ikke bry deg om kjerringa

Lykke til på onsdag og videre i livet

og hva er vitsen med å hakke ned på meg? jeg vet jo han fortjener bedre, og jeg fortjener bedre. OG jeg har slått opp! Jeg håper selv han finner noen som passer bedre med han, så han kan få stiftet den familien han har så lyst på. Hvorfor du kommer med påstander om at jeg farter rundt og har one night stands derimot skjønner jeg ikke, for det har jeg verken hatt eller er typen til å ha. - ts

Anonymous poster hash: d1c28...855