Sliter sosialt

[AnonymBruker]

Jeg mistet alle vennene mine i begynnelsen av tenårene pga sykdom og det er først det siste året jeg har fått to gode venninner. Dvs si at jeg har gått syv år uten å knytte gode vennskap, hvorav tre år var totalt isolert fra sosial kontakt 15-18 år). Jeg føler at dette preger meg fortsatt; at jeg henger etter andre på min alder mtp på det sosiale.

- til tross for to gode venninner så klarer jeg ikke stole på de og "forbereder" meg på at de vil kutte meg ut.

- jeg føler meg utenfor sosialt; på studiet er jeg mye alene og leser, trekker meg fra de andre.

- jeg opplever at andre klikker med hverandre og at det sosiale er naturlig. At venner er viktig å ha og at de deler seg selv med venner og kjæreste.

- jeg har "gitt opp" tanken på kjæreste. Liker ikke helt tanken på å slippe noen så tett, føles for sårbart. Har følelsen av å være aseksuell, uten at jeg er det.

- jeg liker bli-kjent-fasen fordi det er akseptert å stille kleine bli-kjent-spm. Etter hvert som man blir kjent må man enten dele mer av seg selv eller holde avstand - som jeg gjør.

- jeg er veldig opptatt av utseendet fordi jeg tenker at folk får et godt førsteinntrykk og vil bli kjent med meg. Men det har gått opp for meg at folk ikke bryr seg om hvordan andre ser ut - at det er personligheten som betyr noe og at man må gi av seg selv for å knytte bånd. Men jeg klarer dessverre ikke å åpne opp for den jeg er og heller holder avstand til alle. Jeg vet ikke hvem jeg er i sosiale sammenhenger fordi jeg mister meg selv

Jeg føler meg så isolert fra andre. Jeg vil så gjerne kunne knytte nære relasjoner, men føler at jeg har vært så mye alene at det er vanskelig å gå ut av skallet. Er det noen som har noen ideer/lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: bf332...f7d

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg akkurat nå. Har lyst til å bli kjent med alle i klassen min, (er ny), men er så vant til å være alene at jeg automatisk trekker meg unna andre. Så tenker jeg at ingen vil bli vennen min, når det er egentlig jeg som sende ut signaler om at "ikke prat med meg". Har så lyst til å bli mer åpen og er villig til å jobbe med det. Håper du også prøver det! :-)

Anonymous poster hash: 103a4...6cc

[AnonymBruker]

Men de to venninnene går de på studiet?

Uansett vil si jeg sliter med det samme selv, kjenner ingen av de på studiet og kullet mitt godt, men blir reddet ved at jeg har det sosialt utenom studiet.

Anonymous poster hash: 9b76e...a1e

[Budsom]

Nei, de bor i en annen by dessverre

[Budsom]

Har også merket at jeg ikke klarer å slappe av med andre. Blir veldig selvbevisst. Klarer ikke å le, tulle, være meg selv. Synes det er trist.

Går det an å trene opp sosiale ferdigheter? Hvordan da isåfall?

[Gjest Badebuksa]

Mdisinen er vel å omgås andre, og se at ikke alle stikker av fra deg. Ta tiden til hjelp.

[TrueNorth]

Jepp, dette går det absolutt an å trene opp! Enten på egenhånd eller ved hjelp av en trener (psykolog). Det er viktig å bryte det hele ned i stegvis mer krevende oppgaver og begynne nederst i trappa og ikke gå videre før en føler seg helt komfortabel med et trinn. Det først kan for eksempel være å møte blikk og smile..? Så si "hei!". Så stille spørsmål om forelesningen, etc... Lykke til!

[TrueNorth]

Og litt mer spesifikt svar til TS: det høres ut som du har mest problemer med sosial attribusjon, altså at du tilskriver andre negative motiver for å være sosiale med deg..? En løsning kan da kanskje være å oppøve større kjærlighet til deg selv, å fokusere på å se din egen verdi som like stor som andres, og at det gjennom det til slutt ikke blir så rart om andre setter like stor pris på å henge med deg som du setter på å henge med andre..?

[AnonymBruker]

Alle mine venner kuttet kontakten med meg da jeg ble syk da jeg var atten. Hadde kun kontakt med familie og helsearbeidere i mange år, og har enda ikke blitt bra nok til å begynne i jobb eller pånstudier så jeg har ikke hatt anledning til å treffe folk enda. Tenker uansett at det er noe man bare må kaste seg ut i. Jeg har skjønt at jeg hadde altfor høye forventninger til mine ex-venner og at disse ikke var realistiske. Folk er mest interessert i seg selv, og ønsker ikke kaste bort tid på triste eller kjedelige ting.

Anonymous poster hash: 19d98...129

[Genesis]

Jeg mistet alle vennene mine i begynnelsen av tenårene pga sykdom og det er først det siste året jeg har fått to gode venninner. Dvs si at jeg har gått syv år uten å knytte gode vennskap, hvorav tre år var totalt isolert fra sosial kontakt 15-18 år). Jeg føler at dette preger meg fortsatt; at jeg henger etter andre på min alder mtp på det sosiale.

- til tross for to gode venninner så klarer jeg ikke stole på de og "forbereder" meg på at de vil kutte meg ut.

- jeg føler meg utenfor sosialt; på studiet er jeg mye alene og leser, trekker meg fra de andre.

- jeg opplever at andre klikker med hverandre og at det sosiale er naturlig. At venner er viktig å ha og at de deler seg selv med venner og kjæreste.

- jeg har "gitt opp" tanken på kjæreste. Liker ikke helt tanken på å slippe noen så tett, føles for sårbart. Har følelsen av å være aseksuell, uten at jeg er det.

- jeg liker bli-kjent-fasen fordi det er akseptert å stille kleine bli-kjent-spm. Etter hvert som man blir kjent må man enten dele mer av seg selv eller holde avstand - som jeg gjør.

- jeg er veldig opptatt av utseendet fordi jeg tenker at folk får et godt førsteinntrykk og vil bli kjent med meg. Men det har gått opp for meg at folk ikke bryr seg om hvordan andre ser ut - at det er personligheten som betyr noe og at man må gi av seg selv for å knytte bånd. Men jeg klarer dessverre ikke å åpne opp for den jeg er og heller holder avstand til alle. Jeg vet ikke hvem jeg er i sosiale sammenhenger fordi jeg mister meg selv

Jeg føler meg så isolert fra andre. Jeg vil så gjerne kunne knytte nære relasjoner, men føler at jeg har vært så mye alene at det er vanskelig å gå ut av skallet. Er det noen som har noen ideer/lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: bf332...f7d

Ikke legg så stort press på deg selv. Bare vær hyggelig og grei, og prat om dagligdagse ting med de rundt deg. Ikke tenk at du må prestere sosialt, være morsom, eller et sosialt midtpunkt for at folk skal like deg. Å være normalt hyggelig og grei fungerer helt fint. Det viktigste er at du er rundt andre slik at de blir vant til ditt nærvar. Det skal veldig mye til for at man ikke knytter vennskap med folk man omgås mye, etterhvert som du blir komfortable med å ha de rundt deg og omvendt skal du se at det å åpna deg føles helt naturlig. Jeg tror mange i din situasjon trekker seg unna fordi de er redd for å ikke bli likt. Å det stammer fra en oppfatning om at du må gjøre noe/oppføre deg på en spesiell måte for å bli likt. Og det trenger du ikke.