Jeg blir gal

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år, kjæresten er 42. Vi har det bra sammen på så mange måter, utenom dette: Vi har begge barn annenhver helg og vi bor ikke sammen. De helgene vi ikke har barn er han så forbaska egoistisk.

Han elsker å feste, og siden vi ble sammen for ett år siden så har jeg vært med han på det han ønsker omtrent på alle de barnefrie helgene. Mine venninner er fullt opptatt med babyer om dagen, så jeg har på en måte hatt muligheten :-)

Men jeg forventer å få litt igjen. Jeg har nå blitt lei av alt han "må" når vi har barnefri. Det er noe HELE tiden.

Nå har det seg slik at jeg har vært sykemeldt i over en måned pga. en kneskade, jeg kan knapt gå og jeg holder på å bli sprø av kjedsomhet, blir ganske trist av å bare sitte hjemme faktisk.

De tre siste "frie" helgene har vært slik:

(Og de bakover har ikke vært stort bedre)

Første helg: Han var i bryllup til en kompis. Jeg kunne dessverre ikke være med pga kneet.

Andre helg: Han var på et arrangement hele helgen, fylla hele helgen altså. Jeg var kun med noen timer pga. foten.

Tredje helg: Han var med kompiser noen timer fredagen, og fra klokken elleve på formiddagen lørdagen til ett på natten var han med kompiser og festet. Jeg måtte sitte hjemme.

Kommende helg: Jeg vil SÅ at vi skal dra på et stand up show, ta noen pils på en bar hvor jeg kan sitte i ro, et eller annet, jeg er i dritthumør pga. foten. Han vil reise bort på fylletur med kompiser hele helgen. Noe han egentlig har sagt til meg at han skulle droppe, men nå er det blitt kjempeviktig.

Jeg blir så frustrert og det er ganske anspent mellom oss nå pga. dette. Han beskylder meg for å nekte hanå være med kompisene sine, han mener han prioriterer meg fordi han bare var noen timer borte sist fredag, da han egentlig kunne vært på fest.

Jeg synes virkelig ikke at jeg er en som nekter han å være med kompisene sine. Ja, han har sagt nei til ting, men det er jo fordi han har tilbud absolutt HELE tiden, men han er da også med på masse.

Jeg blir rett og slett deprimert av dette. Hva synes dere? er det "normal" oppførsel av en 40-åring?

Anonymous poster hash: bdc32...804

[Majott]

Nei, jeg synes ikke det å måtte dra på fyllefester og være sammen med kompiser hele tiden er normalt for en mann i 40-åra.

At fest og kompiser er så viktig for en mann i den alderen, ville fått alarmklokkene mine til å ringe! Det hører med når man er tenåring, og først i 20-åra, men ikke når man er blitt 40. I den alderen er det da andre ting som prioriteres.

Jeg er 47 selv, og har en mann på samme alder. Klart vi kan ta en fest av og til, men det er ikke viktig for oss lenger. Han har mange kompiser, men fest og fyll er heller ikke viktig for dem.

Det du beskriver får meg til å lure på om han er en av de som aldri blir voksen? Hvordan er fortida hans? Og har han masse single kompiser?

[AnonymBruker]

Ts... kompisene hans er av samme typen, men ejg føler min er litt mer ekstremt, alltid den som fester lengst osv..mange av kompisene hans har faktisk thai dame som tydeligvis godtar alt. Huff, hørtes litt fælt ut. Men slik er det.

Han har vært gift, men en dame som absolutt ikke er slik, de ble da skilt men har barn sammen. Moren hans er likedan, så det er vel lite håp.. :-( Men jeg synes nå uansett, om han er festegal så bør han vel kunne ta litt hensyn? Det jo ikke slik at han er utsultet på en fest..

Anonymous poster hash: bdc32...804

[Majott]

Joda, han bør ta hensyn. Men spørsmålet er heller om du vil ha en sånn mann? Det høres ikke helt bra ut for framtida dette her.

[AnonymBruker]

Er det foten eller kneet ditt som er problemet?

Uansett så skjønner jeg ikke at du ikke kan være med i bryllupet f.eks. Kanskje han har begynt å ta skjeen i sin egen hånd...

Anonymous poster hash: 7a36d...d51

[AnonymBruker]

Ts... kompisene hans er av samme typen, men ejg føler min er litt mer ekstremt, alltid den som fester lengst osv..mange av kompisene hans har faktisk thai dame som tydeligvis godtar alt. Huff, hørtes litt fælt ut. Men slik er det.

Han har vært gift, men en dame som absolutt ikke er slik, de ble da skilt men har barn sammen. Moren hans er likedan, så det er vel lite håp.. :-( Men jeg synes nå uansett, om han er festegal så bør han vel kunne ta litt hensyn? Det jo ikke slik at han er utsultet på en fest..

Anonymous poster hash: bdc32...804

Nei, han MÅ ikke ta hensyn. Du traff en festglad mann. Du datet han, ble sammen med han og etablerte et forhold. Med en festglad mann. Å komme nå i ettertid og forvente at han skal endre seg er urealistisk.

Derfor: om du ikke ønsker en kjæreste som fester hver helg så må du gå på jakt etter en slik en. Ikke en som fester og trives med det.

Slik ståa er nå har du følgende valg

-godta at han er som han er og finne på noe annet alene i helgene

-ikke godta at han er den han er og ha en evig diskusjon der han føler at han ikke er god nok som han er og du føler at han ignorerer deg (og dere begge har rett)

-finne dere partnere som er mer som dere selv.

Jeg anbefaler valg 3, men du står jo fritt til å velge et av de andre. Men: noe annet realistisk valg finnes ikke. Som 29 har man uansett innsett at livet ikke er "happy ever after" og solskinn. Det kommer mye regn, så en kler seg for uvær.

Anonymous poster hash: ff230...ef7

[AnonymBruker]

Er det foten eller kneet ditt som er problemet?

Uansett så skjønner jeg ikke at du ikke kan være med i bryllupet f.eks. Kanskje han har begynt å ta skjeen i sin egen hånd...

Anonymous poster hash: 7a36d...d51

Da bryllupet var var kneet enda verre enn det er nå. Jeg måtte ha foten utstrekt hele tiden, og hadde vondt, derfor ble det vankelig.

Anonymous poster hash: bdc32...804

[AnonymBruker]

Nei, han MÅ ikke ta hensyn. Du traff en festglad mann. Du datet han, ble sammen med han og etablerte et forhold. Med en festglad mann. Å komme nå i ettertid og forvente at han skal endre seg er urealistisk.

Derfor: om du ikke ønsker en kjæreste som fester hver helg så må du gå på jakt etter en slik en. Ikke en som fester og trives med det.

Slik ståa er nå har du følgende valg

-godta at han er som han er og finne på noe annet alene i helgene

-ikke godta at han er den han er og ha en evig diskusjon der han føler at han ikke er god nok som han er og du føler at han ignorerer deg (og dere begge har rett)

-finne dere partnere som er mer som dere selv.

Jeg anbefaler valg 3, men du står jo fritt til å velge et av de andre. Men: noe annet realistisk valg finnes ikke. Som 29 har man uansett innsett at livet ikke er "happy ever after" og solskinn. Det kommer mye regn, så en kler seg for uvær.

Anonymous poster hash: ff230...ef7 [/acron

Nei, jeg kan ikke kreve at han endrer seg, men da jeg gikk inn i et forhold med han var dette noe som jeg var skeptisk til og som bekymret meg, denne festingen hans, og arrangementer som han hele tiden måtte være med på. Jeg var åpen om at dette ikke var noe for meg og at jeg derfor ville derfor gå veldig rolig frem til hans fortvilelse.

Han lovet at dette ikke skulle bli et problem, han ville ikke at dette skulle ødelegge for oss og han måtte aldeles ikke være med på ting hele tiden. Så han beroliget meg. Han sa også at han kunne slutte nærmest helt med disse tingene hvis det ble et problem etterhvert. (Noe jeg ikke mener at han skal).

Dette ble jo ikke en realitet, og det er veldig skuffende og surt for meg nå. Jeg sier ikke at han må gi opp alt og aldri feste, men at vi må finne mellomting for å kunne fungere som et par.

Anonymous poster hash: bdc32...804