Psykologen tror jeg flykter

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog. Pga. ting som har skjedd under oppveksten, som har blitt fortrengt, og at jeg følte alt toppet seg da faren min døde i november i fjor.

Jeg og familien flyttet mye mens jeg bodde hjemme. Gikk på 4 ulike skoler, og bodde på 8 ulike steder iløpet av 16 år.

Da jeg var 16 flyttet jeg langt vekk for å gå på vgs. Der møtte jeg en gutt, da skolen var ferdig, flyttet vi til stedet han er fra, i ene enden av landet.

Da det ble slutt etter et år der, bodde jeg i nærheten av den da eneste gjenlevende bestemor. Syntes det var koselig å kunne ta litt vare på henne de siste par årene. Samtidig som jeg studerte. Det var en fin tid.

Da hun døde, reiste jeg til et ferieland jeg har trivdes godt i som turist (vært der mye på ferie siden jeg var 18).

Har "alltid" hatt lyst til å prøve å jobbe der, og da fikk jeg sjansen. Trivdes ufattelig godt der. Av alle steder jeg har vært, føler jeg meg mest hjemme der. Det er noe med selve landet. Jeg har jobbet på to ulike kanter av landet, og følelsen var like god begge steder. Økonomisk krise gjorde det vanskelig, så jeg vekslet mellom å være der og i Norge.

De siste snart to årene har jeg bodd i Norge, med unntak av en måned i ferielandet i mars og juni.

Jeg var i Norge fordi faren min var veldig syk, han døde som jeg skrev.

Gjennom oppveksten var det en del styr hjemme, mor slet med "nervene", far drakk masse og var mye fraværende. Og når han var hjemme, var det masse krangel og støy. Mye usikkerhet, lite planer, plutselig ble jeg røska opp og vi skulle flytte f.eks. Nå bor mor i Sverige med ny mann. Vi snakkes på tlf noen ganger i uka, har et godt forhold, men ikke såpass at jeg ville flytta til Sverige for å være nær henne liksom.

Jeg føler meg rotløs. Ingen steder føles egentlig hjemme. I Norge føler jeg meg mest hjemme der jeg bodde mens jeg var baby, 10-11 år og som vi flyttet tilbake til da jeg var 15. Det er her jeg bor nå (er 27). Men ingenting knytter meg egentlig til dette stedet. Har ikke så stor slekt. Her bor et par tanter som jeg har lite kontakt med, og et par av barna deres med sine familier. Ellers er slekta spredt rundt i hele Norge og et par andre land i Europa.

Veldig få av de jeg kjente da jeg bodde her før, bor her nå. "Alle" flytter ut pga jobb og skole. Ikke mange kommer tilbake. Så det er absolutt ikke bare rotløse meg reiser herfra. Jeg vil på en måte ikke vekk fra noe, jeg vil til noe. Til et sted hvor det er godt å være, til tross for dårligere arbeidsforhold, dårligere ditt, dårligere datt. Selve livsstilen der er uansett bedre, menneskene, man har tid til hverandre på en helt annen måte.. Det jeg føler betyr noe, finner jeg der. Og jeg har ikke den indre uroen jeg av en eller annen grunn har i Norge.

Selv om jeg ikke lett knytter meg til folk, og har masse venner, så føler jeg meg hjemme der, og ser for meg et liv der.

Jeg har en del å bearbeide... Jeg trenger å gå til psykologen. Det holder meg her nå. Men etter hvert vil jeg prøve å starte et liv i "ferielandet". Jeg får ikke helt til å forklare hvorfor.... Så jeg vet ikke hva jeg skal si, når psykologen sier at hun tror ferielandet er et "fluktsted" for meg.

For jeg føler virkelig ikke at det er det. Det er ikke så lenge siden jeg mistet far, selvsagt har det vært godt å få det på avstand, ved å være milevis vekk. Men jeg har jo bodd milevis unna på steder i Norge også før. Det var jo ikke flukt. Jeg gikk på en god internatskole som er kjent for godt miljø, det samme fantes ikke i nærheten av der jeg bodde. Jeg møtte tilfeldigvis en som var fra et sted han ønsket å fortsatt bo med meg, og som jeg syntes virket som et fint sted å bo sammen...

Jeg fungerer helt greit her. Jobber, har noen bekjente jeg henger litt med. Men det er bare ikke det samme som livet i "ferielandet".

Hvordan få psykologen til å forstå meg bedre? Det virker ikke som at hun i det heletatt kan tenke seg at dette er annet enn flukt. Men jeg tror at selv hvis min uro forsvinner, ting bearbeides osv. Så mister jeg ikke interessen for det andre landet. Jeg snakker språket nesten flytende, er utdannet innen noe som gjør det lettere for meg å finne jobb der, enn uten utdannelse...

Men jeg får ikke til å forklare hva jeg føler. Det er som med en fantastisk mann, man bare føler at han er riktig, men det er ikke så lett å svare på hvorfor. Det er hele han liksom, med sine bra og mindre bra sider.......

Anonymous poster hash: dd363...de7

[Gjest extra]

Jeg synes at du skal ta dette opp med psykologen din. Det at du skriver her forteller meg at relasjonen deres ikke er trygg. Hvordan skal noen ukjente personer som ikke engang har sett deg, gi deg reflekterte tanker? Kanskje du nettopp flykter ved å skrive her og ikke tar det opp med en som jobber med slikt?

Endret 1. september 2014 av extra