Dere som er skilt

[Tåpe]

Hvor lang tid tok det før dere kom over sorgen?

Og følelsen av å være mislykket?

Her var begge to enige, følelsene var borte hos begge to, og vi er verdens beste venner oppi dette..

Men sorgen over å føle seg mislykka henger over meg!

At jeg ikke klarte å holde på ekteskapet og alle de tingene vi hadde sammen.

Har også to små barn jeg føler enn vanvittig sorg ovenfor...

Går det over noen gang???

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt for 6 år siden og vi hadde da et barn på 4 år sammen. Følte meg også veldig misslykket og føler enda på det innimellom. Men når jeg veier alt opp mot hverandre vet jeg det var rett. Han var utro og vi har helt ulike verdier, interesser og alkoholforbruk. Han er en fin pappa i sine helger. Jeg tror min største sorg og følelse av mislykkethet gikk over da jeg traff min nye mann og vi fikk et barn sammen. Da følte jeg jeg fikk lov å starte på nytt og bli elsket på tross av skilsmissen. Men det er nok veldig individuelt. . Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 4da5e...8bb

[Anglofil]

Jeg har ikke følt noen sorg siden jeg ble separert og ser frem i mot å kunne ta ut skillsmisse. Derimot følte jeg ganske mye sorg for to år siden og frem til rundt ett år siden. Da jeg endelig tok steget til separasjon så var i grunn følelsene så og si fraværende, ergo kom heller ingen sorg.

Mvh Yvonne

Endret 31. august 2014 av Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener. Ble også skilt etter at følelsene hos oss begge hadde kjølnet og ting hadde hanglet lenge. Barna våre var da 6 og 10 år. Vi hadde slitt så lenge at jeg følte en dyp lettelse over avgjørelsen om å gå fra hverandre; følte helt ned i magen av det var det riktige. Men sorg var det likevel; sorg over at livet man hadde sett for seg ikke ble slik likevel, sorg over at barna mine må vokse opp i to hjem og for alltid må dele juler og ferier. Sorg over alle dagene jeg ikke ser barna mine og alt jeg går glipp av, sorg over at hans familie som jeg hadde kjent i 20 år ikke lengre er en særlig stor del av min hverdag osv.

Det er nå 4 år siden bruddet, ting er bedre, men jeg kjenner sorgen stikke av og til enda. Mest på vegne av barna eller ting som gjelder dem. Det kan komme som et lynnedslag idet jentungen gjør lekser og skal skrive f.eks hvor hun bor; hun må skrive to adresser... Stikk når jeg hører henne avtale besøk av venninner og i en naturlig bisetning forteller i hvilket av sine to hjem hun befinner seg..

Det er vanskelig, men det blekner litt med tiden. Samtidig trøster jeg meg med tanken på at jeg i alle fall IKKE tar lett på noe som tidvis er vanskelig for mine barn. Jeg anerkjenner at det ikke er enkelt å ha to hjem og foreldre som ikke bor sammen, og det gjør kanskje at jeg anstrenger meg ekstra for samarbeid og har en mer åpen dialog med mine barn.

Anonymous poster hash: e8737...183

[Gjest Riskjeks]

Jeg ble separert for litt over 4 år siden (og skilt et år senere). Det var jeg som ville ut, av ulike årsaker. Jeg kjente likevel på den følelsen av mislykkethet og følelsen av å svikte barna, og sorg over at ting ikke ble slik jeg ønsket. Det gikk relativt fort over her, jeg har ikke angret en dag på at jeg gikk, og savnet ham heller ikke. Hadde en travel hverdag med små barn og studier, så måtte bare stå på...

Sorgen går over! Men følelsen av mislykkethet må man vel kanskje kjenne litt på innimellom. Det er vel en del av livet, ingen er perfekte...