Når han begynner behandle deg som dritt, ser forkastelig på deg osv..

[AnonymBruker]

Hei. jeg har alltid vært glad i kjæresten min, men noe som gjør det vanskelig - og som har gått så langt nå, er at han behandler meg stygt.

Jeg fikk høre for ikke lenge siden at hans tidligere kjæreste ble behandlet på samme måte, men at det ble så ekstremt til slutt at hun sleit så mye psykisk at hun begynte med selvskading, men flyttet vekk for å gå på skole så hun kom seg bort.

Typen min har dager (eller timer) hvor det kan gå ok. Men plutselig ut av det blå, eller en dag jeg våkner med han, er det som han er djevelen selv. Da får jeg høre at jeg står i veien for han, jeg får høre hva jeg ikke gjør som jeg burde ha gjort for å ikke gjøre han sint, hvordan jeg burde svare han, at jeg tydeligvis ikke prioriterer han om jeg møter en venninne en sjelden gang.. Så kan han dra det lengre, fortelle hvor jævlig jeg er, fortelle alle mine negative sider.. Kaller meg en drittunge, bare fordi jeg kanskje ikke er enig med han og lignende.

Så roer han seg, å kan si senere "Det er ikke meningen å ta så av, å være så hard mot deg"... men kan begynne å krangle igjen med meg ved å si "Tror du det er noe gøy for meg at du gjør meg så sint? Hæ? Hæ?" så er det på'n igjen...

Han sier hele tiden at det er jeg som er syk, at jeg gjør han mentalt syk...
Dette er forferdelig vanskelig. Og jeg føler meg som en idiot og like stygg som han skal ha meg til å være, for å klare å holde ut med han, det må da feile meg noe..? Da tenker jeg at han må jo ha rett....Kanskje jeg er helt forferdelig.. Jeg har begynt å bli redd når jeg våkner om morgenen med han, å vil helst bare komme meg ut kjappest mulig når jeg skal på jobb om morgenen... Jeg er da livredd for at han våkner før meg å ikke er i godt humør å blir slik.

Han som person: Han gjør ingenting hjemme. Ingen rydding, ingen vasking. Han mener jeg bør lage middag og styre med det også, og han forstår aldri at jeg kan være sliten når jeg kommer hjem fra jobb (Jeg jobber i barnehage). Han er sta, aggressiv.. langsint, virker som han vil krangle.. Ser han at jeg blir lei meg når han snakker stygt til meg, blir han verre, å forteller hvor ubrukelig jeg er...

Jeg er bare 21. Jeg er så redd å gå fra han, å kanskje snu å gå tilbake til han.. I frykt for at jeg kanskje får tanker som at det er meg som er helt grusom, det er meg som er så vanskelig, så kanskje jeg hadde dratt rett tilbake til han i "desperasjon".. Uff nei ..! Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg jo helt hjelpesløs

Anonymous poster hash: 6eb62...d5e

[Gjest C'est la vie:)]

Når man har knyttet et bånd til noen, kan det være vanskelig å komme seg ut av det, og jeg forstår at dette er en vond situasjon for deg. Han behandler deg ikke bra, og det du skriver her høres virkelig ikke ut som et sunt og positivt forhold for deg. Anbefaler på det sterkeste å komme deg vekk fra han. Det virker ikke her som det er noe galt med deg, men rett og slett han som ikke burde være i et forhold ut fra måten han har behandlet deg på.

Det å gå i samme felle kan skje, hvor jeg ville anbefalt å skrive ned hendelser, hva han har gjort, hvordan du føler deg, og hvorfor du går fra han. Når du får det ned skriftlig kan du i senere tid gå tilbake til det du har skrevet, dersom du en dag skulle ønske å gå tilbake til han.

Det hjelper også med støtte fra familie og venner, hvor det kan være en god ting å ha noen der for deg i denne situasjonen. Da står du ikke alene, og prosessen med å komme seg vekk fra han kan være enklere.

Ønsker deg lykke til og sender deg en støttende klem.

Endret 30. august 2014 av C'est la vie:)

[Gjest Sitrondrops]

Flytt ut. Kjenner meg igjen i en del av hva du skriver. Spesielt det med humøret og man aldri vet hvor man har vedkommende. Lag en plan på hvordan du skal komme deg vekk og hvordan du skal klare å holde deg unna han om han kommer bedende tilbake. Er de rådene jeg har fått selv for å bryte ut av et destruktivt forhold.

[Gjest Lille-pus]

Det høres absolutt ut som du vil ha godt av å komme deg bort fra ham, TS.

Du er 21 år, verden skal ikke være slik som du beskriver at den er for deg akkurat nå.

Har du familie du kan snakke med? Være helt åpen og ærlig med, og som vil komme og hjelpe deg med å flytte ut?

De har nok hatt en mistanke lenge om at ikke alt er slik det burde være hos dere, så ikke bli overrasket om ikke de blir overrasket når du forteller og spør om hjelp.

[AnonymBruker]

Han er psykisk mishandlende. Han tar ikke ansvar for egne følelser, han manipulerer og bryter deg ned. Jo fortere du går, jo mindre får han ødelagt deg. Be venner eller familie om hjelp, kom deg vekk og aldri se deg tilbake.

Anonymous poster hash: 70733...7e8

[mara2012]

Når jeg var 21, møtte jeg selv en sånn fyr. Skjønte jo ikke hvordan han var før ett halvår senere, og da var det for sent.. Jeg var på mange måter avhengig av han og han var en del eldre enn meg, så jeg stolte på han i omtrent alt. Biggest mistake of my life!

Ett barn, dødstrusler, krisesenter og tre år senere klarte jeg å komme meg vekk og jeg innså endelig at det var det beste valget jeg tok i hele mitt liv.

Han var bare stygg psykisk. Mye av det du beskriver, er helt likt, og jo mer man bare "aksepterer" jo verre blir det. Jeg har brukt over ett år på å bygge meg opp igjen i psykisk, og lenger tid skal jeg vel også bruke..

[Gjest brutal_mann]

Stikk, NÅ!!! det er INGEN andre valg eller løsninger! STIKK!!! Han vil misshandle deg til døde om nødvendig.

[millabs]

Hei. jeg har alltid vært glad i kjæresten min, men noe som gjør det vanskelig - og som har gått så langt nå, er at han behandler meg stygt.

Jeg fikk høre for ikke lenge siden at hans tidligere kjæreste ble behandlet på samme måte, men at det ble så ekstremt til slutt at hun sleit så mye psykisk at hun begynte med selvskading, men flyttet vekk for å gå på skole så hun kom seg bort.

Typen min har dager (eller timer) hvor det kan gå ok. Men plutselig ut av det blå, eller en dag jeg våkner med han, er det som han er djevelen selv. Da får jeg høre at jeg står i veien for han, jeg får høre hva jeg ikke gjør som jeg burde ha gjort for å ikke gjøre han sint, hvordan jeg burde svare han, at jeg tydeligvis ikke prioriterer han om jeg møter en venninne en sjelden gang.. Så kan han dra det lengre, fortelle hvor jævlig jeg er, fortelle alle mine negative sider.. Kaller meg en drittunge, bare fordi jeg kanskje ikke er enig med han og lignende.

Så roer han seg, å kan si senere "Det er ikke meningen å ta så av, å være så hard mot deg"... men kan begynne å krangle igjen med meg ved å si "Tror du det er noe gøy for meg at du gjør meg så sint? Hæ? Hæ?" så er det på'n igjen...

Han sier hele tiden at det er jeg som er syk, at jeg gjør han mentalt syk...

Dette er forferdelig vanskelig. Og jeg føler meg som en idiot og like stygg som han skal ha meg til å være, for å klare å holde ut med han, det må da feile meg noe..? Da tenker jeg at han må jo ha rett....Kanskje jeg er helt forferdelig.. Jeg har begynt å bli redd når jeg våkner om morgenen med han, å vil helst bare komme meg ut kjappest mulig når jeg skal på jobb om morgenen... Jeg er da livredd for at han våkner før meg å ikke er i godt humør å blir slik.

Han som person: Han gjør ingenting hjemme. Ingen rydding, ingen vasking. Han mener jeg bør lage middag og styre med det også, og han forstår aldri at jeg kan være sliten når jeg kommer hjem fra jobb (Jeg jobber i barnehage). Han er sta, aggressiv.. langsint, virker som han vil krangle.. Ser han at jeg blir lei meg når han snakker stygt til meg, blir han verre, å forteller hvor ubrukelig jeg er...

Jeg er bare 21. Jeg er så redd å gå fra han, å kanskje snu å gå tilbake til han.. I frykt for at jeg kanskje får tanker som at det er meg som er helt grusom, det er meg som er så vanskelig, så kanskje jeg hadde dratt rett tilbake til han i "desperasjon".. Uff nei ..! Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg jo helt hjelpesløs

Anonymous poster hash: 6eb62...d5e

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver....

Du må bare innse at dette er ikke bra for deg! Og nei, du er ikke så grusom! Jeg jobber i barnehage selv, og vet hvor sliten man kan bli etter en arbeidsdag.

Har vært i gjennom et helvetes forhold selv, og jeg lot det gå 6 år før jeg fikk nok. Når jeg fikk nok var det virkelig nok. Jeg har flyttet, og har møtt en ny. Verdens herligste gutt som behandler meg på en helt annen måte enn det jeg har vært vant med.

Gjør deg selv en tjeneste, gå fra han, tål og ha noen trise og kjipe dager til du kommer over han, så vil du se at det var lurt å gå!

Om du vil høre mer av min situasjon og opplevelse av det hele er det bare å kontakte meg på privat melding.

[AnonymBruker]

Hva er det dere kvinner finner attraktivt med slike menn, samtidig som dere er helt uinteressert i normale menn?

Jeg lurer virkelig.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

[Gjest BettyBoop]

Hei. jeg har alltid vært glad i kjæresten min, men noe som gjør det vanskelig - og som har gått så langt nå, er at han behandler meg stygt.

Jeg fikk høre for ikke lenge siden at hans tidligere kjæreste ble behandlet på samme måte, men at det ble så ekstremt til slutt at hun sleit så mye psykisk at hun begynte med selvskading, men flyttet vekk for å gå på skole så hun kom seg bort.

Typen min har dager (eller timer) hvor det kan gå ok. Men plutselig ut av det blå, eller en dag jeg våkner med han, er det som han er djevelen selv. Da får jeg høre at jeg står i veien for han, jeg får høre hva jeg ikke gjør som jeg burde ha gjort for å ikke gjøre han sint, hvordan jeg burde svare han, at jeg tydeligvis ikke prioriterer han om jeg møter en venninne en sjelden gang.. Så kan han dra det lengre, fortelle hvor jævlig jeg er, fortelle alle mine negative sider.. Kaller meg en drittunge, bare fordi jeg kanskje ikke er enig med han og lignende.

Så roer han seg, å kan si senere "Det er ikke meningen å ta så av, å være så hard mot deg"... men kan begynne å krangle igjen med meg ved å si "Tror du det er noe gøy for meg at du gjør meg så sint? Hæ? Hæ?" så er det på'n igjen...

Han sier hele tiden at det er jeg som er syk, at jeg gjør han mentalt syk...

Dette er forferdelig vanskelig. Og jeg føler meg som en idiot og like stygg som han skal ha meg til å være, for å klare å holde ut med han, det må da feile meg noe..? Da tenker jeg at han må jo ha rett....Kanskje jeg er helt forferdelig.. Jeg har begynt å bli redd når jeg våkner om morgenen med han, å vil helst bare komme meg ut kjappest mulig når jeg skal på jobb om morgenen... Jeg er da livredd for at han våkner før meg å ikke er i godt humør å blir slik.

Han som person: Han gjør ingenting hjemme. Ingen rydding, ingen vasking. Han mener jeg bør lage middag og styre med det også, og han forstår aldri at jeg kan være sliten når jeg kommer hjem fra jobb (Jeg jobber i barnehage). Han er sta, aggressiv.. langsint, virker som han vil krangle.. Ser han at jeg blir lei meg når han snakker stygt til meg, blir han verre, å forteller hvor ubrukelig jeg er...

Jeg er bare 21. Jeg er så redd å gå fra han, å kanskje snu å gå tilbake til han.. I frykt for at jeg kanskje får tanker som at det er meg som er helt grusom, det er meg som er så vanskelig, så kanskje jeg hadde dratt rett tilbake til han i "desperasjon".. Uff nei ..! Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg jo helt hjelpesløs

Anonymous poster hash: 6eb62...d5e

fortell venner og familie hvordan han er. Kontakt krisesenter. Få hjelp med å få opp styrke og mot til å gå fra han.

[GammelKaktus]

Du må bare komme deg vekk fra denne mannen, han blir ikke bedre, det kan jeg garantere deg. Kom deg vekk og ikke se deg tilbake.

[AnonymBruker]

Hva er det dere kvinner finner attraktivt med slike menn, samtidig som dere er helt uinteressert i normale menn?

Jeg lurer virkelig.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

Dette er som regel ikke noe som er synlig fra starten. En del av disse menneskene har en Jekyll/Hyde-personlighet, problemet er at de dårligste sidene ser man ikke før man sitter fast.

Og å bli brutt ned mentalt kan skje selv den beste om man ikke er ekstremt årvåken og/eller har masse selvtillit.

Å være i et slikt forhold er vanskeligere enn det virker utenifra. Man vet at det partneren gjør og sier på en dårlig dag ikke er bra i det hele tatt, men så kommer de gode dagene...

Anonymous poster hash: 21999...b9e

[Gjest BettyBoop]

Hva er det dere kvinner finner attraktivt med slike menn, samtidig som dere er helt uinteressert i normale menn?

Jeg lurer virkelig.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

hva snakker du om? Jeg liker normale menn jeg.

[AnonymBruker]

hva snakker du om? Jeg liker normale menn jeg.

Da snakket jeg ikke til deg, men alle de andre kvinnene i tråden.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

[AnonymBruker]

Dette er som regel ikke noe som er synlig fra starten. En del av disse menneskene har en Jekyll/Hyde-personlighet, problemet er at de dårligste sidene ser man ikke før man sitter fast. Og å bli brutt ned mentalt kan skje selv den beste om man ikke er ekstremt årvåken og/eller har masse selvtillit. Å være i et slikt forhold er vanskeligere enn det virker utenifra. Man vet at det partneren gjør og sier på en dårlig dag ikke er bra i det hele tatt, men så kommer de gode dagene... Anonymous poster hash: 21999...b9e

"Sitter fast" på hvilken måte? Er det noen som tvinger henne til å bli?

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

[AnonymBruker]

Hva er det dere kvinner finner attraktivt med slike menn, samtidig som dere er helt uinteressert i normale menn?

Jeg lurer virkelig.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

Da snakket jeg ikke til deg, men alle de andre kvinnene i tråden.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

"Sitter fast" på hvilken måte? Er det noen som tvinger henne til å bli?

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

Denne tråden handler ikke om de såkalt 'normale menn' som synes synd på seg selv fordi de ikke får seg dame, det synes jeg du kan lage din egen tråd om istedet for å avspore TS sin tråd.

Les svarene TS har fått, og de svarene du selv har fått på dine påstander, så forstår du kanskje litt mer.

Anonymous poster hash: f5cdc...2d1

[Gjest BettyBoop]

Da snakket jeg ikke til deg, men alle de andre kvinnene i tråden.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

men alle de andre kvinnene i tråden vil jo helst ha normale menn de og.

[Gjest chisandra]

Vær så snill - kom deg vekk!

Her trenger du hjelp og støtte fra noen rundt deg i den vanskelige fasen. Søk den, bruk den!

Du er kun 21, dette vil prege deg for alltid hvis du ikke kommer deg ut. Du vil gradvis få mindre og mindre tro på deg selv, og til slutt tror du at du har fortjent å ha det slik.

Hjertet mitt blør når jeg hører om noen som lever i så destruktive forhold.

Ikke let etter det positive i dette forholdet. Det er selvbedrag!

[AnonymBruker]

Denne tråden handler ikke om de såkalt 'normale menn' som synes synd på seg selv fordi de ikke får seg dame, det synes jeg du kan lage din egen tråd om istedet for å avspore TS sin tråd. Les svarene TS har fått, og de svarene du selv har fått på dine påstander, så forstår du kanskje litt mer. Anonymous poster hash: f5cdc...2d1

Rådet til absolutt alle kvinner på KG som spør om råd angående typen er "dump ham". Samme i dette tilfelle.

Det trengs ikke enda en tråd om det. I stedet synes jeg det vil være interessant om noen kvinner har selvinnsikt nok til å forklare hva som gjør slike menn så attraktive for dem.

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

[AnonymBruker]

"Sitter fast" på hvilken måte? Er det noen som tvinger henne til å bli?

Anonymous poster hash: ca4f1...b41

Les litt her http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article805138.ece

Anonymous poster hash: e9629...b60