Følelsene mine er på langtidsferie..

[Sofia]

Ja enten det eller så har jeg vært singel for lenge.

Jeg har i løpet av de siste 4 ukene blitt kjent med en flott mann. Blitt kjent på en annen måte enn treff på en uteplass eller noe slikt. Okey, vi møttes første gang ute, men har etter det gjort helt andre ting. Helt nye ting for meg, båttur med overnatting i det fri og koselige utekvelder på en brygge med en hvitvin og selvfisket seimølje.

Jeg kjenner at jeg koser meg i hans selskap, han er veldig oppmerksom på meg, passer på at jeg har det bra og smiler varme smil til meg, finner hånden min og stryker meg varmt på ryggen. Vi prater godt i lag, og han får meg til å le. Masse.

Vi musser og koser og kan nok sett utenfra virke som et kjempenyforelsket par. Bortsett fra at jeg ikke kjenner noe som helst, hverken i mage eller hjerte. Ingen kribling. Han er en kjekk fyr, og jeg skulle gjerne... men det er bare ikke noe der fra min side. Jeg føler at tidligere (dårlige) erfaringer har fått sin langvarige virkning. Jeg må visst innse at livet har satt sine spor, selv om jeg ikke ønsker det slik nå. Jeg er kommet lengere i "bitterhetsfasen" enn hva jeg hadde trodd. Kanskje ikke bitter, men likegyldig (enda værre).. Makter liksom ikke å vekke hjertet mitt, nok en gang. Jeg tror fullt og fast at man kan styre dette selv, på en eller annen måte. Iallefall i min fase av livet. Men faen heller...jeg vil jo. Han er jo super....

Dritt!!

[Bambi]

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Jeg har også vært i tilsvarende situasjon, hvor det egentlig burde være perfekt, og jeg skulle så gjerne vært forelsket, men jeg er det ikke! Skikkelig irriterende, ikke sant?

Men det er nå engang slik, da, at det lønner seg å følge magefølelsen. Er ikke kriblingen der - vel, da er han ikke den rette for deg, da. Synd men sant. Ikke la deg lokke inn i et forhold som føles feil for deg, du ender sannsynligvis opp med å føle deg pill råtten, samtidig som du har viklet deg for langt inn i dette og aner ikke hvordan du skal komme ut av det igjen...

Jeg har etter mange prøve og feile situasjoner funnet ut en ting: Jeg kan ikke ha en mann jeg kan leve MED - jeg må ha en mann jeg ikke kan leve FORUTEN....

Lykke til!

Bambi

[Gjest GreenSky]

Jo'a. Jeg vet hvordan det er. Jeg har ikke kommet der helt enda, men kjenner at jeg har potensiale til det. Jeg tror at det eneste en kan gjøre er å åpne seg for vedkommende. Problemet er at hvis en åpner seg, og blir brent nok en gang, risikerer en å bli enda bitrere og mer lukket enn før.

[pusla]

:trøste: Tidligere, vonde erfaringer kan være dritt noen ganger ja, særlig når de hindrer deg i å føle noe en ny, potensiell partner. Var i samme situasjon for noen år tilbake, trodde den nye mannen jeg møtte var upålitelig, utsabil og "slem" siden eksen min hadde vært det. Jeg turdte vel rett og slett ikke slippe følelsene løs.

I mitt tilfelle hjalp det å være åpen med den nye mannen om dette og ta tiden til hjelp. Han presset meg ikke og vi tok det piano og gradvis. Ca et halvt år etter vi ble kjent var følelsene kommet gradvis på plass og det ordnet seg . Er jo ikke sikkert dette gjelder i ditt tilfelle, men hvis du kan være åpen med denne nye mannen så vær det og be om tid.

[Sofia]

Tusen takk for svar. Det er sjeldent jeg starter nye innlegg, godt å se at dere bryr dere.

Vi fikk pratet masse i helgen, og jeg fikk vel egentlig sagt at jeg sliter med å involvere meg. Og at jeg ikke er vant til at noen "krever" noe av meg. Krever i positiv forstand, at de bare vil være sammen med meg, bruke tid ilag. Han er nok også litt "damage goods", hvem er ikke det i vår alder, jeg snart 38, han snart 40. Så han skjønte absolutt hva jeg mente. Vi er begge oppadgående mennesker som med tiden som single, har lært oss, ikke hva vi ønsker, men hva vi ikke ønsker, dersom dere forstå hva jeg mener. Jeg ser på han i samtaler med andre mennesker, barn, unge, voksne og gamle, og jeg kjenner at jeg smiler, og tenker, så utrolig flink han er sosialt. Og det liker jeg, for det er jeg også. Han liker mennesker og det vises.

Jeg har tenkt mye i det siste. Er ikke vant til denne form for oppmerksomhet, en som bare vil tilbringe tid med meg, prate med meg, være stille med meg.. Mange år med utegåing og casual sex har gjort meg usikker på hva menn egentlig vil med meg.. Jeg er ikke vant til å måtte "blottlegge" meg slik. Jeg er vant til sminke og høye hæler på "løping" i byen, ikke bustet morgenhår og turbukse.. ikke noe å skjule meg bak, liksom.

Redd jeg... ehhh... neeeeidah... :-?

[Gjest GreenSky]

Vet, det er skummelt!

[Lovvi]

Kanskje du bør jobbe litt mer med å bli ferdig med alt grums fra fortiden?

Kanskje grunnen til at dine følelser har langtidferie er fordi kroppen og sjelen din prøver å fortelle deg noe?

Jeg har selv bestemt meg for å bli ferdig med alt som har med fortiden å gjøre , og ikke ha med meg følelsesmessig bagasje i et eventuelt nytt forhold. Det mangler ikke på kjekke, oppadgående menn som gjerne vil bli bedre kjent med meg, men mine følelser ligger også i dvale, og jeg velger å følge magefølesen min akkurat på dette punktet.

Kære deg, ikke prøv å press frem følelser for denne flotte mannen. Hvis du trives i hans selskap, kos deg, UTEN å føle deg forpliktet til noe mer. Ikke bli stresset om kriblingen uteblir....da blir alt bare så mye verre.

Snakk med han om dette problemet. Si at du liker han veldig godt, og at du fortsatt vil oppleve fine ting sammen med han, men bare som en venn i første omgang, uten forpliktelser for noe mer.

Kjærligheten slår til når du minst aner det!!!

Lykke til

[Gjest *Fiona*]

Skjønner deg veldig godt og har det på samme måten... Møter søte, hyggelige morsomme ordentlige fyrer, veldig hyggelig og alt det der.. og så er jeg helt i vranglås. Har mer ele rmindre avfunnet meg med at jeg er singel og sånn vil det være alltid :-)

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av dette, men skrekken er jo at det skal ende opp med at jeg til slutt velger feil igjen fordi jeg har vært alene for lenge - og så er vi tilbake ved utgangspunktet...

Bagasje er no dritt ja...

[Gjest Anonymous]

hei, ta tida til hjelp... aksepter at du er slik du er... du har forklart for han hvordan du er, har vært og føler det. aksepter deg selv, ikke legg press på deg.

ta av sminken og de høye hælene og vær deg selv, tror uansett at ordentlige menn ser gjennom slikt.

hvis du vil oppleve noe fint må du jobbe litt med redselen din, åpne deg rolig- sånn at du takler det selv... kanskje du endelig kan oppleve noe ekte?...

jeg ønsker deg det beste!

[Sofia]

Igjen, takk for svar. Jeg tenker mye og vet at jeg bare må ta tiden til hjelp. Egentlig så er jeg overrasket over at jeg blir så "feig". Det har aldri vært helt meg å backe ut på denne måten. Det er lenge siden jeg har vært sammen med noen, 4 1/2 år, og såpass lenge alene gjør noe med en. Så jeg vil nok trenge tid. Jeg føler at han liker meg for den jeg er, virkelig. Og han viste meg stor forståelse når vi pratet. Noe jeg heller ikke er vant til, min tidligere samboer gjennom 8 år, var stum som en østers, så jeg er heller ikke så vant til å prate åpent om meg selv. Om mitt virkelige jeg. Kun med nære venninner. Utad vet jeg at jeg kan virke som verdens tøffeste.... :oops: , men jeg fikk virkelig kjenne på "svakhetene" mine denne helgen. Har fått meg en tankevekker, men jeg vil samtidig ikke blottlegge meg helt. Ikke så tidlig iallefall. Må kjenne godt etter først...

Puhh!!

[Gjest GreenSky]

Jeg tror det kommer til å gå fint Sofia! Jeg har tro på deg, og du er vis og fornuftig person. :-)

[Sofia]

Jeg tror det kommer til å gå fint Sofia! Jeg har tro på deg' date= og du er vis og fornuftig person. :-)

:kysse:

[Mel-anie]

Lykke til.

Vet nesten hvordan du har det. Ta ting med deg, og kanskje situasjonen du er i nå vil forandre mye i livet ditt. Positivt!

[Gjest Anonymous]

Skjønner hvordan du har det. Been there done that. Men kanskje dersom du gir ting tid, så vil du utvikle følelser. Da jeg møtte min mann, var jeg veldig skuffet over andre menn som jeg har hatt forhold til. Hadde vært så å si alene i nesten 10 år..!! :o Temmelig sær altså.. Han var veldig interessert mens jeg var litt avventende. Vi utviklet et vennskap der han fikk vite om alle mine dårlige erfaringer. Og jeg fikk vite om hele hans fortid. Etterhvert utviklet det seg veldig sterke følelser. Nå kan jeg ikke leve uten ham!!! Vi har giftet oss og prøver å få barn.

Så mitt råd til deg er at du må bruke tid på det. Jeg tror at de forholdene som starter med vennskap er de som er de sterkeste. De forholdene som starter med sterke følelser i sving med sjalusiscener og bråk, de dør ut etterhvert.

[Sofia]

Så mitt råd til deg er at du må bruke tid på det. Jeg tror at de forholdene som starter med vennskap er de som er de sterkeste. De forholdene som starter med sterke følelser i sving med sjalusiscener og bråk, de dør ut etterhvert.

Et godt råd, og jeg er enig i det du sier her. Vi var sammen igjen igår og jeg kjenner at jeg liker han bedre og bedre. Og merker også at han liker meg. Så vi får vel ta tiden til hjelp og se hva som skjer. Uansett så synes jeg det er fint å date noen igjen.

[aline]

Jeg synes du skal være litt forsiktig med å bruke mye tid på en mann som du ikke føler noen som helst form for kribling eller slikt for jeg!!

Har vært sammen med en mann som var flott, han var ett flott menneske, han var god mot meg, han hadde alle egenskapene jeg ser etter i en mann og han var fin ¨se på! Og han brydde seg masse om meg og ville være sammen med meg og ta vare på meg og oppleve livet sammen med meg!! en partner som er og har akkurat de kvalitetene og verdiene jeg leter etter i en mann!!

så jeg prøvde å være sammen med ham da, prøvde virkelig seriøst å la dette flotte menneske være mannen i mitt liv, prøvde å la vennskapet utvikle seg til å bli ett godt forhold med dype følelser for hverandre. Vi gjorde masse sammen og brukte tid på hverandre, vi var kjærester, men jeg følte allikevel ingen kjemi, det var ingen kribling, han var en super venn og det var på en måte det!

Det det hele endte med var jo at jeg følte meg som den største og ekkleste lusa i verden som endte opp med å måtte gjøre det slutt og SÅRE denne flotte og snille mannen som bare ville leve livet sitt sammen med meg! Det var skikkelig ordentlig vondt!! han ville til og med gi meg tid, tid til å komme meg på beina og se om jeg savnet ham og om vi hadde en sjans igjen etterhvert.

Jeg har kommet frem til at jeg ikke vil innvolvere meg igjen i en mann som er flott og som har alt jeg leter etter dersom jeg ikke også FØLER at dette er mannen jeg VIL innvolvere meg med!! Jeg vil ikke "prøve" og dermed kanskje såre så flotte mennesker igjen!

Moren min var kommet mye lenger en deg i "bitterhetsfasen" eller singelfasen om du vil, og vi hadde nesten mistet håpet om at hun kunne bli forelsket eller føle kribling..... men tro meg, når hun traff ham hun idag er gift med (giftet seg i fjor sommer) så STRÅLTE hun!! det var kriblinger og forelskelse og hun ØNSKET virkelig å være sammen med den mannen! selv så upratisk det var, selv så vanskelig og selv så "tåpelig" noen syntes det var med ei fjortiss på over femti!!

MIN erfaring sier at dersom du ikke føler tiltrekning eller kribling eller noe som gjør at du virkelig ønsker (ikke ønsker fordi du mener det er lurt, men fordi du FØLER du ønsker) å være ett par med mannen, så vær forsiktig med å gå inn i det også.

Du føler det om det er noe å bygge videre på.

[Sofia]

Aline min kjære Aline. Jeg skulle ha kunnet gitt deg en skikkelig god klem. Hatt deg som venninne, skulle jeg! Du treffer så utrolig bra med svaret ditt. Jeg sitter bare her og nikker og er så enig så enig. Jeg tror vi har ganske like erfaringer, du og jeg. Vi har iallefall en del likhetstrekk som gjør at vi mange ganger tenker likt. Du er flink å ordlegge deg, du er åpen og ærlig, og legger ikke skjul på meninger, og at du faktisk skikkelig forstår hvordan jeg har det. Jeg er ikke så flink med ord, men hodet mitt jobber non-stop.

Du har selvfølgelig rett! Jeg ønsker jo heller ikke å såre noen, det er bare vondt for alle parter. Må fortsatt innrømme, selv etter en flott gårsdag- og natt , at det ikke kribler noen steder. Det var da som svarte at du fikk meg til å innrømme det. Jeg lurer meg selv ved å tenke: Kanskje dersom jeg treffer han bare en gang til, så skjer det noe.. Og så er det jo det da, at det faktisk er veldig ok å ha sex igjen, med en "fast" partner. Noe som ikke det har vært overflod av i det siste. Så dersom jeg skal være helt ærlig, så er det vel kanskje like mye det som trekker meg. Typisk. Og typisk fjortis av meg å ringe etter etpar pils sammen med jentene... "rister på hodet". Skal jeg aldri lære?? :-?

Man blir pinade kynisk av å ha levd litt. Filler'n også...

Stooor klem til deg fra meg..

[aline]

Du får sende en PM dersom du skal til Oslo en gang, så utveksler vi klemmen da!!

Hadde vært koselig (og rimelig interessant) og overhørt en kafè-stund mellom oss tror jeg!!!

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Tiltres!

Velkjente saker dette, vi tar avgjørelsen med hodet denne gangen for å slippe å bli såret igjen, tenker veldig resonnerende og for og imot - også funker det bare ikke, for hjertet er jo ikke med!

Jeg får også fokusere på venner og familie, og heller ta det som det kommer med om jeg finner noen likeverdig partner. Jeg mener, å komme til 80 årsdagen, og se tilbake - og vite at man har gått og ventet på å treffe den rette, det blir jo litt stusslig. Når jeg kan nyte det jeg FAKTISK har. En mann er ikke nødvendigvis det ultimate parameter fo rå måle livskvalitet, mener jeg...

Klemmer til søsterskapet :-)

[Lovvi]

ÅHHH Fiona! Du har så rett så rett!!!