Kjæresteforhold når den ene er syk

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom, som jeg egentlig fungerer ganske bra med, problemene er mer medisinene jeg får. Har prøvd massevis av ulike medisiner, og de fleste har masse bivirkninger. Den siste medisinen har sannsynligvis fremprovosert flere psykiske vansker (store humørsvingninger, sinne, selvskading) for meg de siste 4 mnd. Dette har gått utover forholdet mitt. Min kjæreste gjennom 2 år har nå gjort det slutt med meg, fordi han "ikke klarte å forholde seg til mine problemer" og følte seg hjelpesløs og mente det ikke gikk an å ha noe normalt forhold når den ene parten har psykiske problemer. Det er utrolig trist. På én side har jeg skyldfølelse og føler jeg har ødelagt alt, og på en annen side er jeg skuffet over at han ikke taklet dette bedre. Er jeg ikke verd å kjempe for?

Jeg har jo for lengst innsett at jeg har et problem, jeg har oppsøkt hjelp, jeg har fått byttet medisin, jeg har begynt til utredning hos psykolog osv. Jeg forstår at det er vanskelig å være pårørende, men jeg savnet mer støtte fra ham... Føltes som om han trakk seg unna fordi det var vanskelig, og da følte jeg meg avvist og ble mer desperat etter kontakt og så ble det en ond sirkel. Føler meg helt verdiløs nå...

Andre med erfaringer, enten det var du eller partner som var/er syk?

Anonymous poster hash: 90672...438

[AnonymBruker]

For en drittsekk.

Anonymous poster hash: 628de...b11

[AnonymBruker]

Jeg har ms - riktignok en mild form, men den skaper utfordringer underveis selv om.

Jeg har også tildels alvorlige celleforandringer i underlivet, som noen ganger må opereres på og som dermed gir en naturlig stopp i sexlivet over lengre perioder.

Jeg har hatt panikkangst og medium alvorlig depresjon.

Jeg har store spenninger i ryggmuskulaturen som tidvis er ganske smertefulle.

Det går aldri en uke uten at jeg er preget av en eller flere av disse tilstandene (BORTSETT fra det psykiske, som jeg ikke lenger har problemer med).

Men, jeg er aldri usikker på om mannen min vil forlate meg for dette.

Jeg forstår det er tøft for de nærmeste når det kommer til sykdom, enten den er psykisk eller fysisk.

Men jeg tror også dette har litt med alder å gjøre og hvor lenge man har vært sammen.

Tenker det sikkert virker tøffere om man er ung - at man ofte får tanken på "jeg kan få en bedre partner enn dette".

Lettere å gi opp.

Jeg synes det virker som om unge menneske gir opp for lett - tar for lett på forholdet de er i.

Motgang gjør deg ofte sterkere.

Spør du meg, synes jeg kjæresten din ga opp for lett - etter bare 4 mndr? Det er ikke lang tid i det store perspektivet.

Jeg er ikke "ung" (45), og mannen min er jevngammel. Vært ute en vinternatt før begge to.

Vi vet hva det kreves for å få et forhold til å fungere.

Gode og onde dager og alt det der, vet du

Om man VIRKELIG elsker hverandre, er man der for hverandre.

Anonymous poster hash: 26df6...0b4

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjon i store deler av mitt voksne liv. Jeg har vært gift hele tiden og er fortsatt det. Det har selvfølgelig ikke vært lett for kona. I dag er jeg 100% frisk. Jeg er takknemlig for at min kone har elsket meg også i vonde dager, det har vært til stor hjelp. Jeg ville gjort det samme for henne. Vi er "all in" for hverandre.

Syns det virker litt for enkelt av kjæresten din å stikke av når du faktisk trenger ham mest. Du gjør alt for at du og dere skal få det bedre. Livet er kronglete av og til. Da stikker man ikke av, men står sammen gjennom det.

Dette forteller noe om hans karakter. Sviktet han deg ikke nå så er det muligheter for at han ville sviktet deg senere.

Beklager det du opplever, både med sykdom og en sviktende partner. Etterhvert vil du finne en som stiller opp og er glad i deg, både i gode og vonde dager.

Dette handler ikke om deg, men om han.

Anonymous poster hash: 9ec99...b3e

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar.

Ja, jeg synes det er dårlig at han ikke holdt ut lenger enn dette. Han forlater meg jo når jeg trenger ham mest! Utrolig vondt. Han sier at han fortsatt elsker meg, og at han er veldig lei seg for dette, men at han mener et forhold ikke kan fungere når den ene parten er psykisk syk...

Vi bodde ikke sammen, og når vi var sammen, hadde vi det fint, selv om jeg selvsagt hadde dårlige dager, men da snakket vi sammen og det meste var greit. Problemene var mest når vi ikke var sammen - når jeg ringte ham og var fortvilet, og han ikke likte å ta slike samtaler på telefon, og dermed til slutt begynte å ignorere meg noen dager før han kom og gjorde det slutt. Han er nok ganske konfliktsky, men jeg føler jo ikke at vi to har hatt en konflikt! Vi har aldri kranglet og aldri sagt stygge ting til hverandre. Så hvorfor taklet han ikke at jeg hadde problemer? Problemene hadde jo i utgangspunktet ingenting med ham å gjøre... Men de ble jo selvsagt verre når jeg følte at han avviste meg, og når han til slutt avsluttet forholdet.

Vi er forresten ikke ungdommer, heller. Jeg er 28, han 34.

Anonymous poster hash: 90672...438

[Gjest Mrs. Random Nick]

Du behøver ikke å ha skyldfølelse for de bivirkningene du får av medisinene, eller det faktum at du er syk. Ingen ønsker jo å være det. Jeg tror at om du skulle få en ny kjæreste mens du er syk så hadde det kanskje vært bra om vedkommende ble med på legebesøk slik at han kan få sette seg mer inn i sykdommen din. Kanskje legen også har noen råd til han som pårørende. Jeg kan skjønne at det var tøft for ham. Det er nok ikke lett å være pårørende, men han kunne absolutt vist en bedre karakter ved å bli hos deg. Ble han informert da du begynte på nye medisiner hva som kunne være eventuelle bivirkninger, og hvor lang tid du kunne komme til å måtte ta dem? Det er i slike motbakker man virkelig får vite hvem en kan regne med her i livet.

[AnonymBruker]

Medisinene jeg bruker, er jo i utgangspunktet på ubestemt tid, da dette ikke er noe man blir frisk av, man kan bare dempe (eller forhåpentlig fjerne) symptomene. Bivirkninger er jo kjempeforskjellig fra person til person. Men han visste jo selvsagt at jeg hadde begynt på disse medisinene, men hva det innebar visst hverken han eller jeg (eller legene) før jeg begynte.

Ja, det er visst det. Bare synd jeg ikke kunne regne med ham jeg trodde var mannen i mitt liv da... Han kommer hit etterpå med noen ting jeg har hatt hos ham, og for å få igjen ting han har hatt her. Gruer meg...

TS

Anonymous poster hash: 90672...438

[Yeti]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i fem år, og de siste 2,5 årene har han vært syk uten at legene klarer å sette en diagnose.

Det har selvfølgelig vært vanskelig, og jeg har flere ganger vært inne på tanken om å kaste inn håndkleet.

Han har også sagt at han forstår hvis jeg går, da han ikke vil "holde meg tilbake".

Men etter hver dårlige periode han har, når ting går litt tilbake til "normalen", er jeg glad for at jeg ikke har gitt opp.

Det har vært (og er) en påkjenning for meg som pårørende, og jeg forstår at a mange ikke hadde orket. Det er leit at kjæresten din ikke klarte å forholde seg til situasjonen, men det ble sikkert for mye for han.

Jeg får stadig høre at jeg må tenke litt på meg selv også, for det tar virkelig på å være sammen med noen som er syk, og det er sikkert det han har gjort. Dessverre :/

[AnonymBruker]

Verken kronisk syke eller andre har noen rett til å bli sinte eller skuffet fordi noen ikke lenger ønsker å være i et parforhold med dem.

Dere har dessuten kun vært sammen i to år - og bodde heller ikke sammen - så dette synes jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Sånn er livet.

Anonymous poster hash: 728d6...bb8

[Wildrose]

Dette var trist, vondt og leit å høre. Det er vanskelig gå være sammen med noen som er syke og at det blir vansklig i hverdagen. Jeg er selv sammen med en som har en alvorlig lidelse, og det er meget utfordrende, men jeg har valgt han i tykt og tynt, så for meg er det bedre å være kjæresten hans, enn å ikke være det. Hver en av oss må finne ut av hvor mye vi takler , tåler og ønsker i et kjærlighetsforhold. For din ex, var nok ikke forholdet verd nok. Beklager å skrive det, men det er slik jeg tolker det i all fall. Jeg sender deg mange klemmer og håper du møter en som forstår det å holde sammen i tykt og tynt. Synes synd på deg nå og du har gjort alt du kan, så dette kan du ikke noe for. God klem

[Gjest Riskjeks]

Verken kronisk syke eller andre har noen rett til å bli sinte eller skuffet fordi noen ikke lenger ønsker å være i et parforhold med dem.

Dere har dessuten kun vært sammen i to år - og bodde heller ikke sammen - så dette synes jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Sånn er livet.

Anonymous poster hash: 728d6...bb8

Alle har da rett til å ha de følelsene de har. Å bli skuffet, trist og sint når partner gjør det slutt, er normalt. Blir man ikke det, tror jeg ikke forholdet har vært noe særlig i utgangspunktet...

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med dype depresjoner (antakeligvis kroniske) det vil si at se kommer tilbake jevnlig, og jeg og kjæresten ble sammen da vi begge var 21/22. Har holdt sammen i 5 år nå, selv om sexlivet tidvis har vært ikke-eksisterende. Han er helt fantastisk, synes kjæresten din da opp veldig lett. Hvis man elsker noen strekker man seg langt for å være sammen.

Anonymous poster hash: ba592...ecb

[AnonymBruker]

Jeg fikk så vondt av deg.. samtidig så spør du etter andres erfaringer. Jeg vet ikke om det er sammenlignbart, men de siste tre årene har jeg vært sammen med en tidligere rusmisbruker. Og det medfører mange vonde bekymringer, stoppere for fremtidsdrømmer da han ikke tør å satse på barn, osv. Jeg synes det er vanskelig. Hadde han slitt med sinne og selvskading hadde jeg nok valgt å tenke på meg selv og gå fra ham. Det høres så hardt og brutalt ut, jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men jeg ville ikke gjort "hva som helst" for ham. Det at han ikke tør å få barn med meg fordi han er redd for å falle tilbake...det er en grunn til at jeg i blant revurderer forholdet vårt. Jeg blir lei meg når andre skriver at din ex ikke syntes forholdet var verd nok til å være sammen med deg.. Han har også et liv og drømmer han vil leve.

Anonymous poster hash: 9ba07...ce1

[AnonymBruker]

Hvis det var kvinnen som hadde en mann som slet med depresjoner, selvskading og sinne, da hadde vi sannsynligvis rådet henne til å tenke på seg selv og komme seg ut av forholdet.

Synes det er trist at det gjøres så stor forskjell på råd til menn og kvinner.

Menn er mennesker de og.

Anonymous poster hash: 9ba07...ce1

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom som blir litt verre for hvert år. Har vært sammen med min samboer nå i over 8 år og når jeg ser tilbake skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde holdt meg unna han. Han går glipp av så mange ting i livet, blant annet kommer vi ikke til å få barn. Han sier han ikke ønsker seg barn, men hva om 10 år?

Opp gjennom årene ser jeg at han sørger over hver nye ting som jeg ikke lenger greier eller ting vi ikke lenger kan gjøre sammen, det er selvfølgelig vanskelig for han å takle. Det blir dobbelt vanskelig for meg, og jeg føler litt på en indirekte bebreidelse fra hans side. Han sier det aldri rett ut, men han mener nok innerst inne at hvis jeg bare hadde forsøkt sånn og sånn, og vært flinkere med det og det, så ville jeg kanskje ikke blitt sykere og at det er litt min egen feil.

Om jeg bare kunne spolt tiden tilbake og holdt meg unna han! Så kunne han hatt et godt liv, og det ville vært lettere for meg å takle å bli sykere alene. Han elsker meg over alt annet og nå ville det knust han om jeg gikk fra han, likevel tenker jeg ofte på det.

Anonymous poster hash: 7d766...b56

[Gjest Mrs. Random Nick]

Medisinene jeg bruker, er jo i utgangspunktet på ubestemt tid, da dette ikke er noe man blir frisk av, man kan bare dempe (eller forhåpentlig fjerne) symptomene. Bivirkninger er jo kjempeforskjellig fra person til person. Men han visste jo selvsagt at jeg hadde begynt på disse medisinene, men hva det innebar visst hverken han eller jeg (eller legene) før jeg begynte.

Ja, det er visst det. Bare synd jeg ikke kunne regne med ham jeg trodde var mannen i mitt liv da... Han kommer hit etterpå med noen ting jeg har hatt hos ham, og for å få igjen ting han har hatt her. Gruer meg...

TS

Anonymous poster hash: 90672...438

Men alle medisiner som har vært i bruk over en viss periode har jo som regel en beskrivelse i pakningsvedlegget på hva som er aktuelle bivirkninger man kan få, og hvor stor prosent av medisinens tidligere brukere som har fått de ulike bivirkningene. Leste ikke dere pakningsvedleggene altså?

[AnonymBruker]

Å være sammen med en som er alvorlig kronisk syk og i tillegg får alvorlig psykiske bivirkninger av medisnene er veldig tøft! Dere hadde ikke vært sammen så lenge. Jeg forstår han, jeg hadde ikke innledet et forhold til noen som var alvorlig syke og ihvertfall ikke noen som var alvorlig psykisk syke, det hadde jeg ikke orket. Men hadde derimot mannen min blitt syk nå, så hadde jeg holdt ut og støttet han. Men det er også veldig tøft for de pårørende, er ikke uten grunn at det finnes pårørendeorginasjoner der ute.

Anonymous poster hash: bafe1...2a8

[AnonymBruker]

Jeg fikk så vondt av deg.. samtidig så spør du etter andres erfaringer. Jeg vet ikke om det er sammenlignbart, men de siste tre årene har jeg vært sammen med en tidligere rusmisbruker. Og det medfører mange vonde bekymringer, stoppere for fremtidsdrømmer da han ikke tør å satse på barn, osv. Jeg synes det er vanskelig. Hadde han slitt med sinne og selvskading hadde jeg nok valgt å tenke på meg selv og gå fra ham. Det høres så hardt og brutalt ut, jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men jeg ville ikke gjort "hva som helst" for ham. Det at han ikke tør å få barn med meg fordi han er redd for å falle tilbake...det er en grunn til at jeg i blant revurderer forholdet vårt. Jeg blir lei meg når andre skriver at din ex ikke syntes forholdet var verd nok til å være sammen med deg.. Han har også et liv og drømmer han vil leve.

Anonymous poster hash: 9ba07...ce1

Jeg skjønner godt hva du mener. Men dette har ikke hatt noen innvirkning på våre planer for fremtiden, og som sagt bor vi ikke sammen, så når vi har vært sammen, har jeg stort sett oppført meg "normalt". Sinnet jeg føler er for øvrig heller ikke rettet mot ham eller andre personer i livet mitt, men mot meg selv. Har som sagt aldri sagt et eneste vondt ord til ham.

Hvis det var kvinnen som hadde en mann som slet med depresjoner, selvskading og sinne, da hadde vi sannsynligvis rådet henne til å tenke på seg selv og komme seg ut av forholdet.

Synes det er trist at det gjøres så stor forskjell på råd til menn og kvinner.

Menn er mennesker de og.

Anonymous poster hash: 9ba07...ce1

Hæ? Her dreier det seg for det første om et forhold der han allerede har forlatt meg. Og alle har annerkjent at det er tøft å være pårørende. Jeg synes det å forlate kjæresten mens hun/han har det som verst, er ganske dårlig uansett om man er mann eller kvinne. Jeg forstår at man går hvis det er problemer som har vart lenge og ikke blir bedre og når den syke selv ikke innser at han/hun har et problem og ikke vil ha hjelp. Men dette er jo ikke tilfelle her. Jeg har selv oppsøkt hjelp, og dette har bare pågått de siste 4 månedene (men mest de 2 siste månedene). Hva mer kan jeg gjøre, liksom?

Men alle medisiner som har vært i bruk over en viss periode har jo som regel en beskrivelse i pakningsvedlegget på hva som er aktuelle bivirkninger man kan få, og hvor stor prosent av medisinens tidligere brukere som har fått de ulike bivirkningene. Leste ikke dere pakningsvedleggene altså?

Selvfølgelig leste jeg pakningsvedlegget. Men det står bare noe ala "et lite antall personer som bruker denne typen medisiner kan få tanker om selvmord eller å skade seg selv". Det står det samme i absolutt alle andre pakningsvedlegg på medisiner jeg har brukt før, ikke noe spesielt med denne.

Ser folk har litt ulike meninger. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro/mene. Stoler ikke helt på egen vurderingsevne lenger... Men er utrolig lei meg og skuffet over at han ikke orker mer etter så kort tid. Er heller ikke mer enn en måned siden vi satt og snakket om fremtiden, og han sa at alt skulle ordne seg og at vi skulle klare det.

TS

Anonymous poster hash: 90672...438

[AnonymBruker]

Han ga opp altfor raskt. Han vilke sveket deg før eller siden uansett. Ikke noe å samle på.

Anonymous poster hash: 628de...b11

[AnonymBruker]

Han ga opp altfor raskt. Han vilke sveket deg før eller siden uansett. Ikke noe å samle på.

Anonymous poster hash: 628de...b11

Hva vet vel du om det? Han kan ha ønsket seg ut av forholdet i mange måneder før han tok steget -- å skylde på psykiske problemer kan faktisk ha vært noe han gjorde bare for å 'si noe'.

Anonymous poster hash: 728d6...bb8